UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet

1. Innledning

Formålet med retningslinjene er å gi en veiledning til saksbehandlere og ansatte i mottak om når den lovpålagte opplysningsplikten til barnevernstjenesten inntrer. Bestemmelsene overlater i stor grad skjønnsmessige vurderinger til den som skal anvende dem, og retningslinjene tar ikke sikte på å regulere uttømmende når plikten inntrer. De gir imidlertid veiledning for hvordan bestemmelsene skal forstås.

2. Generelt om opplysningsplikten

Barnevernslovens formål, Barnevernsloven § 1-1 (ekstern lenke), er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. For at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver, er de avhengig av opplysninger fra andre som gjennom sitt arbeid får kjennskap til opplysninger om barn som er i alvorlige omsorgs- og livssituasjoner. Barnevernsloven gjelder for alle barn uavhengig av barnets nasjonalitet eller oppholdsstatus i Norge.

I barnevernsloven fremgår reglene om opplysningsplikt i § 13-2 første ledd (ekstern lenke). For ansatte i utlendingsmyndighetene og ansatte i mottak er opplysningsplikten særskilt regulert i utlendingsforskriften § 17-6.

Opplysningsplikten gjelder både meldinger som utlendingsmyndighetene eller ansatte i mottak gir på eget initiativ (også kalt varslingsplikt/meldeplikt) og opplysninger de gir etter pålegg fra barnevernstjenesten.

3. Hvem gjelder opplysningsplikten for?

Opplysningsplikten til barnevernstjenesten gjelder for alle i utlendingsmyndigheten og ansatte ved asylmottak, uavhengig av hvem som driver mottakene, jf. utlendingsforskriften § 17-6.

Opplysningsplikten er pålagt den enkelte ansatte, og ikke utlendingsmyndighetene eller mottakene som sådan. At opplysningsplikten påligger enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, betyr at det er et selvstendig og personlig ansvar, som den ansatte ikke kan velge bort om vilkårene er tilstede. Selv om opplysningsplikten gjelder for den enkelte, kan de enkelte enhetene, områdene, mottakene etc. etablere rutiner som innebærer at opplysningene til barnevernstjenesten formidles gjennom en overordnet, for eksempel nærmeste leder. En slik rutine fratar likevel ikke den enkelte ansatte sitt selvstendige ansvar for å formidle opplysningene til barnevernstjenesten, dersom leder unnlater å videreformidle opplysningene, eller ikke er enig i at forholdet bør meldes videre.

4. Forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten

Opplysningsplikten etter barnevernsloven og utlendingsloven går foran taushetsplikten. Det er ikke noe krav om at foreldrene har samtykket til at informasjon gis til barnevernstjenesten. Lovgiver har her foretatt en avveining mellom foreldrenes rett til personvern og rett til omsorg for egne barn, og barnets rett til personvern og vern mot alvorlige former for omsorgssvikt.

Selv om barnevernstjenesten gjennom sine undersøkelser finner at barnets situasjon tilfredsstillende eller mindre alvorlig enn antatt, har ikke den som ga opplysningene brutt sin taushetsplikt så lenge det på tidspunktet da opplysningene ble gitt var grunn til å tro at det forelå forhold som utløste opplysningsplikten. Den som ga opplysningene har da gjort det som han eller hun vurderte som en plikt etter barnevernloven § 13-2 (ekstern lenke) og utlendingsforskriften § 17-6.

5. Nærmere om vurderingene for når opplysningsplikten til barnevernet inntrer

Opplysningsplikten til barnevernstjenesten inntrer; jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd (ekstern lenke)

1. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt

2. når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling

3. når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring

4. når et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget normløs atferd

5. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Når UDI eller mottak melder fra til barnevernstjenesten, så er det opp til barnevernstjenesten å vurdere forholdene nærmere. Plikten kan ikke erstattes ved at UDI eller mottak har satt i gang tiltak på egen hånd, eller får hjelp fra andre instanser i forhold til problematikken barnet står ovenfor, hvis plikten til å melde fra først er tilstede. Enhver har selvstendig meldeplikt. Dersom flere instanser og aktører melder fra, kan dette ha stor betydning for barnevernet i forhold til prioritering og indikasjon på alvorlighet.

Hvis saksbehandler eller ansatt på mottak har meldt fra til barnevernstjenesten om et barn og de etterpå får ny eller supplerende informasjon som utløser opplysningsplikt, er vedkommende forpliktet til å melde fra om den nye informasjonen. Det er ikke slik at plikten er oppfylt fordi om saksbehandler eller ansatt på mottak allerede har meldt fra til barnevernstjenesten. 

Når utløses opplysningsplikten – «grunn til å tro»
Det er ikke slik at enhver mangel i omsorgen skal meldes videre til barnevernet. Hvorvidt forholdet er så alvorlig at det foreligger meldeplikt beror på en konkret og skjønnsmessig vurdering. Grunnløse bekymringsmeldinger kan være belastende for både foreldre og barn og svekke tilliten til forvaltningen, og derfor er det visse krav til begrunnelsen av bekymringsmeldingen. Terskelen må imidlertid ikke legges så høyt at lovens formål om å avverge mishandling og alvorlig omsorgssvikt av barn, ikke blir ivaretatt.

Uttrykket ”grunn til å tro”, stiller ikke krav om sikker kunnskap - eller at omsorgssvikten eller mishandlingen er dokumentert, men det kreves allikevel mer enn en vag mistanke. Det skal foretas en konkret vurdering av situasjonen ut fra skjønn og ut fra den kjennskapen og de opplysningene vedkommende har om det enkelte barnet. Saksbehandler eller ansatt i mottak må ha en begrunnet bekymring for om et barn blir mishandlet eller om det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. 

Hvis det er i tvil om bekymringen er så alvorlig at den skal meldes til barnevernstjenesten, kan det være nyttig å diskutere saken anonymt med andre. Det er også mulig å drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten for å vurdere om det er nødvendig å undersøke saken nærmere. Dersom saken drøftes anonymt, er det viktig å huske på at man ikke må bruke opplysninger som gjør det mulig å identifisere barnet eller foreldrene, da dette kan være et brudd på taushetsplikten. 

Eksempler på forhold som kan utløse opplysningsplikten

Nedenfor følger noen eksempler på forhold som kan gi grunn til bekymring og som kan oppstå ved UDIs behandling av saker. Eksemplene ikke er uttømmende:

• I saker der saksbehandler/mottaksansatt blir oppmerksom på at det er inngått et tvangsekteskap, og hvor det er risiko for at yngre søsken (i Norge) også står i fare for å bli utsatt for tvangsekteskap, må dette meldes til barnevernstjenesten.

• Dersom vi har grunn til å tro at et barn risikerer kjønnslemlestelse, må dette meldes til barnevernet, jf. instruks GI-03/2012 kap. 8. Barn som risikerer kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet, har rett til beskyttelse i Norge. Det avgjørende er om det er grunn til å tro at barnet vil bli utsatt for kjønnslemlestelse, til tross for at barnet gis oppholdstillatelse i Norge. Her kan for eksempel foreldrenes holdning og manglende vilje til å beskytte mot kjønnslemlestelse ha betydning. Dersom barnet har søstre som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse kan dette også ha betydning. Det er relevant å se hen til "Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse" (ekstern lenke) utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet i 2008. Kapittel 5 i veilederen omhandler opplysningsplikten til barnevernet i kjønnslemlestelsessaker og angir blant annet faktorer som kan være sentrale for vurderingen. 

• Det skal sendes bekymringsmelding til lokal barnevernstjeneste, dersom det er mistanke om at et barn, herunder enslige mindreårige, kan være offer for menneskehandel, og/eller er involvert i kriminelle miljøer. Hvis det er fare for utnytting i menneskehandel kan det fattes vedtak om tvangsplassering etter barnevernsloven § 4-5 (ekstern lenke) og barnevernsloven 6-6 (ekstern lenke).

• Dersom vi mottar opplysninger om at et barn som skal bosette seg i Norge blir eller kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, må dette meldes barnevernet. Dette gjelder også i de tilfellene der forholdet ikke er tilstrekkelig til at vi kan avslå søknaden etter utlendingsloven § 40 femte ledd, jf. sjette ledd.

• Dersom vi mottar opplysninger om at et barn blir utsatt for negativ sosial kontroll, kan det etter en konkret vurdering være grunn til å melde fra til barnevernet. Negativ sosial kontroll er ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.

• I søknader om familieinnvandring der det fremkommer opplysninger som gir grunnlag for å tro at barn kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, skal saksbehandler sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten.

• Dersom det i EØS-saker eller i familieinnvandringssaker avdekkes at et barn er tatt med til Norge av andre enn foreldrene eller den/de som har foreldreansvar, kan det være grunn for å vurdere å sende en bekymringsmelding til barnevernstjenesten. For eksempel i saker der referansepersonen ønsker å adoptere barnet eller overta foreldreansvaret, men der dette ennå ikke er formalisert. I denne vurderingen må vi blant annet se hen til risikoen for barnebortføring, kidnapping, menneskehandel eller andre former for utnyttelse av barn.

• Der vi har opplysninger om at barn med oppholdstillatelse i Norge bor hos andre enn foreldrene, for eksempel hos venner eller annen familie, kan det etter en konkret vurdering vært grunn til å sende bekymringsmelding til barnevernet.  Det samme gjelder for enslige mindreårige asylsøkere eller mindreårige som søker annen oppholdstillatelse og som flytter privat uten offentlig hjelp.

• I situasjoner der saksbehandler eller mottaksansatt kjenner til at en eller begge foreldrene til et barn som oppholder seg eller er bosatt i Norge har alvorlige psykiske helseproblemer, og har grunn til å tro at barnet av den grunn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, kan det være aktuelt å sende en bekymringsmelding.

• I tilfeller der barn er eksponert for vold i familien, kan dette i seg selv utløse opplysningsplikten.

• Tilfeller der vi har opplysninger om at barn ikke får undersøkelse eller behandling av livstruende eller alvorlig sykdom eller skade, skal det sendes bekymringsmelding i tråd med barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav b og c (ekstern lenke).

6. Forholdet mellom avvergingsplikt i straffeloven § 196 og meldeplikt etter barnevernsloven § 13-2

Alle har en plikt til å forsøke å avverge alvorlige lovbrudd. Brudd på denne plikten kan være straffesanksjonert etter nærmere vilkår i straffeloven (strl.) § 196 (ekstern lenke). Hvilke lovbrudd som omfattes av straffebestemmelsen i strl. § 196 (ekstern lenke) er uttømmende oppramset i bestemmelsen, herunder tvangsekteskap, grov menneskehandel, ekteskap med noen under 16 år, grov kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, voldtekt, grov seksuell omgang med barn. Avvergingsplikten vil i de aller fleste tilfellene oppfylles ved å varsle politiet, men den kan også oppfylles ved å varsle barnevernstjenesten. Avvergingsplikten vil i likhet med opplysningsplikten etter barnevernsloven går foran taushetsplikten.

Flere av lovbruddene som er omfattet av avvergingsplikten kan også skape en meldeplikt etter barnevernsloven, f.eks. vold i nære relasjoner og grove seksuallovbrudd. Pliktene har ulike formål. Opplysningsplikten etter barnevernsloven § 13-2 (ekstern lenke) er begrunnet i hensynet til den mindreårige selv, mens avvergingsplikten etter strl. § 196 (ekstern lenke) er begrunnet i hensynet til å avverge alvorlige lovbrudd.

Eksempelvis vil det i situasjoner der det er grunn til å tro at et barn vil bli utsatt for kjønnslemlestelse (strl. § 284 (ekstern lenke)), vil det oppstå meldeplikt til barnevernet, men også en plikt til å søke å avverge lovbruddet. Dersom et barn viser alvorlige eller gjentatte atferdsproblemer ved kriminalitet, kan det oppstå en plikt til å melde fra til barnevernet. Hvis slik kriminalitet er alvorlig, for eksempel der barnet begår ran, vil det også foreligge en plikt til å søke å avverge lovbruddet etter strl. § 196 (ekstern lenke). Tilsvarende gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir- eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Det må vurderes konkret om det er tilstrekkelig å melde bare til barnevernet i en slik situasjon.

En viktig forskjell mellom bestemmelsene er at det etter barnevernsloven bare kreves at det er «grunn til å tro» at det vil skje omsorgssvikt mm., mens kunnskapskravet etter strl. § 196 (ekstern lenke) er at man finner det «sikkert eller mest sannsynlig». Felles for bestemmelsene er at den enkelte som har informasjonen som selv har et personlig ansvar for å melde fra. Dersom den enkelte ansatte selv mener det er grunnlag for å varsle enten politiet eller barnevernet, kan han eller hun ikke instrueres om å la være å varsle.

7. Innholdet i en bekymringsmelding til barnevernstjenesten

For barnevernsmyndighetene er det svært viktig å få mest mulig informasjon, slik at de har et godt grunnlag for å gå inn og vurdere situasjonen. Det er derfor viktig at det begrunnes tydelig hvorfor vi sender en bekymringsmelding.

Bekymringsmeldingen bør være skriftlig, selv om det også er mulig å melde fra muntlig. I akutte situasjoner skal meldingen gis muntlig.

Ved grunn til å tro at et barn er offer for menneskehandel inntrer opplysningsplikten. Ved behov for veiledning i slike saker, kan saksbehandler eller mottaksansatt kontakte Nasjonal veiledningsfunksjon i saker om mindreårige ofre for menneskehandel (ekstern lenke).

Bekymringsmeldingen kan ikke gis anonymt. Avsenders navn og arbeidssted skal alltid påføres meldingen, slik at barnevernstjenesten på best mulig måte kan vurdere innholdet i meldingen og om det er behov for å innhente ytterligere opplysninger. Mange barnevernstjenester har egne nettsider med digitale skjema for bekymringsmelding. Skjema kan benyttes, men det skal fortsatt registreres en korrespondanse ut i DUF om at meldingen er sendt og hva som er grunnlaget for bekymringen (se punkt 11.1)

En bekymringsmelding bør inneholde følgende opplysninger

• Personopplysninger som navn, fødselsdato, nasjonalitet, DUF - nummer, ankomstdato til Norge, adresse på barnet og navn til foreldre/omsorgspersoner. Hvilket språk barnet snakker. Eventuelt også hvem som er representant og advokat og eventuelle kopiadressater.

• Barnets historikk, for eksempel når det ankom Norge, hvor det har bodd og eventuelt om det har deltatt på aktiviteter.

• Beskrivelse av den aktuelle situasjonen. Hvilke opplysninger er det som ligger til grunn for bekymringen og hva er det man konkret er bekymret for. Det er viktig at man skiller mellom fakta og egne vurderinger.

• Beskrivelse av igangsatte tiltak, for eksempel lege/helsesøster. Eventuell logg på saken.

8. Informasjon til foreldrene

Som et utgangspunkt bør foreldrene få informasjon om at det vil bli sendt melding til barnevernstjenesten.

I enkelte situasjoner bør likevel saksbehandler eller ansatt på mottak overlate til barnevernstjenesten eller politi å vurdere når og på hvilken måte foreldrene skal bli informert. Årsaken til dette er at informasjon til foreldrene i enkelte tilfeller hindrer barnevernstjenesten eller politi å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse. Informasjon til foreldrene kan også i noen tilfeller svekke bevis.

Eksempler på slike situasjoner hvor dette kan være aktuelt er der det er mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep, ved mistanke om at barnet er utsatt for vold eller overgrep og dersom det å informere foreldrene kan medføre fare for noens liv eller helse. Foreldrene bør heller ikke varsles dersom bekymringen gjelder tvangsekteskap. Saksbehandler eller ansatt på mottak må vurdere dette konkret i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av de opplysningene bekymringen gjelder. Det kan også drøftes anonymt med barnevernstjenesten. 

9. Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Barnevernstjenesten, har barnevernstjenesten en plikt til å gi tilbakemelding til den som har gitt meldingen, jf. barnevernsloven § 13-3 (ekstern lenke).

Barnevernstjenesten skal sende tilbakemelding innen tre uker etter at de mottok meldingen, og skal bekrefte at den er mottatt. Barnevernstjenesten kan la være å sende slik tilbakemelding dersom meldingen er åpenbart grunnløs eller der andre særlige hensyn taler mot. Dette gir barnevernstjenesten anledning til å avgjøre selv ut fra sitt faglige skjønn om tilbakemelding skal gis eller om en slik tilbakemelding vil være til skade for barnet eller familien. Se Ot.prp.nr 69 (2008-2009) (ekstern lenke) s. 84

Når en bekymringsmelding kommer fra noen som er omfattet av opplysningsplikten i barnevernsloven § 13-2 første ledd (ekstern lenke), så skal barnevernstjenesten også opplyse om de har åpnet undersøkelsessak. Hvis det er åpnet en undersøkelsessak skal barnevernstjenesten gi en ny tilbakemelding innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført. I denne tilbakemeldingen skal barnevernstjenesten gi opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om saken følges opp videre fra barnevernstjenestens side.

Barnevernstjenesten skal i utgangspunktet ikke gi opplysninger om hvilke tiltak som er, eller kan bli, iverksatt. De kan likevel gi en slik tilbakemelding når de skal iverksette tiltak som saksbehandler eller ansatt i mottak trenger å vite av hensyn til sin videre oppfølgning av barnet. Det er barnevernstjenesten som i det enkelte tilfelle må vurdere om det er nødvendig å gi opplysninger om den videre oppfølgningen av barnet.

10. Opplysningsplikt ved pålegg

UDI har også plikt til å gi opplysninger til barnevernet etter anmodning fra barnevernstjenesten. Barnevernsmyndighetene kan gi utleveringspålegg om utlevering av taushetsbelagte opplysninger etter barnevernsloven § 13-4 (ekstern lenke) når det er nødvendig for å vurdere, forberede og behandle saker.

Det er det organet som gir pålegget (barnevernstjenesten/fylkesnemnda) og ikke den enkelte saksbehandler i UDI eller ansatte på mottaket, som skal vurdere om vilkårene for å utlevere taushetsbelagte opplysninger er oppfylt. Det er også barnevernstjenesten eller fylkesnemnda som definerer hvilke opplysninger som er relevante. Det organet som gir pålegget bør imidlertid til en viss grad konkretisere hvilke opplysninger de har behov for, og begrunne hvorfor.

I utgangspunktet har barnevernstjenesten og fylkesnemnda taushetsplikt ovenfor organer som er pålagt å utlevere opplysninger til dem. Etter samtykke etter forvaltningsloven § 13 b (ekstern lenke) nr. 2 kan det gjøres unntak fra taushetsplikten. Dette innebærer at barnevernstjenesten/fylkesnemnda kan videreformidle opplysninger som er nødvendige for å sikre at UDI gir ut all informasjon som er relevant i forhold til den konkrete barnevernssaken.

Utleveringsplikten gjelder opplysninger, og ikke dokumenter.  Dette gir adgang til å gjengi opplysninger fra dokumenter, gjerne som en oppsummering. Det er imidlertid viktig å sikre at de utdragene og oppsummeringene som gis har en form og et uttrykk som gjengir informasjonen korrekt og ikke blir en fortolket utgave av saken eller misvisende. Noen ganger kan det derfor være mer riktig å gi ut et helt dokument dersom det gir et mer korrekt uttrykk for den informasjonen barnevernstjenesten/fylkesnemnda har bedt om.

I barnevernsloven § 13-2 (ekstern lenke) presiserer at pålegget må gjelder opplysninger som ”- er nødvendige for å kunne vurdere, forberede og behandle..”. Dette nødvendighetskravet innebærer at innhentingen ikke må omfatte unødvendige eller overflødige personopplysninger. Både den som pålegger og saksbehandlere i UDI har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i større omfang enn det som er nødvendig. 

Saksbehandler i UDI kan bare bli pålagt å gi opplysninger som UDI allerede har. UDI har altså ingen plikt til å innhente nye opplysninger som vi ikke er besittelse av.

10.1. Klage over pålegg

Hovedregelen er at UDI må rette seg etter barnevernstjenestens/fylkesnemndas pålegg, med unntak av de tilfellene der det er åpenbart at utleveringspålegget ikke bygger på en korrekt lovforståelse. For eksempel dersom barnevernstjenesten/fylkesnemnda krever å få utlevert hele asylintervjuet og saksbehandler ser at mange av opplysningene i saken åpenbart ikke er relevant for den saken barnevernstjenesten ønsker belyst.

Det er anledning til å kreve en skriftlig begrunnelse for hvorfor barnevernstjenesten/fylkesnemnda har behov for opplysningene, dersom saksbehandler er i tvil om vilkårene er oppfylt.

UDI har adgang til å klage dersom vi er uenige i pålegget etter forvaltningsloven § 14 (ekstern lenke). Det kan da klages over spørsmålet om adgangen til å gi pålegg er oppfylt, jf. barnevernslovens § 13-4 (ekstern lenke) og/eller om opplysningene er nødvendige. Det er det organet som fremmer pålegget som klagen skal sendes til. Utlevering av irrelevante opplysninger vil innebære et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Skulle barnevernsmyndighetene/fylkesnemnda finne at det er påtrengende nødvendig med opplysningene før en eventuell klagesak er avgjort, må han eller hun som har klaget, likevel gi opplysningene før klagesaken er avgjort.

11. Innhenting av opplysninger fra barnevernet

UDI kan innhente opplysninger fra barnevernsmyndighetene etter nærmere vilkår i utf. § 17-7d, jf. ufl § 84.

Det er den enkelte barnevernstjeneste eller institusjon som i hvert enkelt tilfelle selv skal vurdere og ta standpunkt til om formidling av opplysninger er nødvendig. Dette er nærmere regulert i rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet. Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, Q-24/2005 (ekstern lenke).

12. Registrering av korrespondanse i DUF

Dersom barnet har en sak i DUF, skal saksbehandler som hovedregel registrere bekymringsmeldingen eller svar på pålegg, i barnets sak.

Dersom barnet ikke har en egen sak i DUF (for eksempel hvis barnet er norsk borger og har vært det fra fødsel), men vi har fått kjennskap til bekymringen i behandlingen av sak til en av foreldrene eller en annen person, skal meldingen registreres i den saken der vi ble kjent med opplysningene.

Når opplysningene registreres på foreldrenes sak, har foreldrene som hovedregel krav på innsyn i dokumentet. Innsyn kan imidlertid nektes på grunn av opplysningens innhold, jf. forvaltningsloven § 19 (ekstern lenke). Hvorvidt vi kan nekte en part innsyn vil bero på en konkret vurdering. For nærmere veiledning, se UDI 2014-010 Partsinnsyn etter forvaltningsloven. Se også kapittel 7 «Informasjon til foreldrene» ovenfor.

12.1 Sende bekymringsmelding til barnevernet

Saksbehandleren i UDI skal skrive brev til lokal barnevernstjeneste i eDok:

• Velg korrespondanse ut, digital post som medium, skriv inn navn på kommune og barnevernstjenesten, samt korrekt postadresse som du må finne frem til på den aktuelle kommunene sine nettsider

• Velg dokumenttype ”sensitive dokumenter” og ”bekymringsmelding”. Sett inn nick 20053.

• Etter at brevet er lagret, gå til hendelseslista. Marker hendelsen og skriv «bekymring»

• Hvis saksbehandleren også har gitt opplysninger per telefon skal telefonsamtalen registreres i DUF: Velg korrespondanse ut i eDok, «svar/informasjon/bekreftelse» og «telefonhenvendelse». Dersom telefonsamtalen ikke inneholder viktige opplysninger utover det som står i brevet, holder det å skrive meldingstekst: «Se bekymringsmelding». Ved behov for å skrive telefon-notat, velg «internt notat […]». Når telefonhenvendelsen er arkivert, gå til hendelseslista. Marker hendelsen og skriv «bekymring» i merknadsfeltet.

• Opplysningene i bekymringsmeldingen kan i tillegg leveres digitalt ved å benytte barnevernstjenestens eget digitale skjema, ved å klippe ut fra bekymringsmeldingen og lime inn i skjema.
  
  
• Regionkontoret og mottaket kan ha behov for informasjon for å legge til rette for et trygt bomiljø, og ved behov for oppfølging på grunn av fysiske eller psykiske helseproblemer. I slike tilfeller er ikke nødvendig med samtykke for å gi informasjon om bekymringen til regionkontoret eller mottaket der barnet bor. Dersom barnet er enslig mindreårig (EM) og bor på asylmottak eller omsorgssenter skal saksbehandler gi informasjon mottaket/omsorgssenteret om at barnevernet er varslet. Informasjonen skal begrenses til opplysninger som er nødvendig for ivaretakelse av omsorgsansvaret og oppfølging i mottak/omsorgssenter. Saksbehandleren bør ta kontakt med regionkontoret og/eller mottaket på telefon. Telefonsamtaler skal registreres som notat i DUF.

Mottaksansatte skal

• bruke malen i vedlegget til denne retningslinjen når de skal sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten. 

• Bekymringsmeldingen skal sendes per post til lokal barnevernstjeneste.

• Sende kopi av bekymringsmeldingen som er sendt barnevernstjenesten til UDIs regionkontor per post eller som vedlegg til kryptert e-post, slik at regionkontoret kan registrere korrespondansen i DUF. 

Regionkontoret skal

• registrere i DUF kopien av bekymringsmeldingen som er sendt fra mottaket til barnevernstjenesten. Meldingen skal registreres som korrespondanse i den aktuelle utlendingssaken (sensitivt dokument). Skriv «bekymring» ved registrering av bekymringsmeldingen til barnevernstjenesten.

• sende etatsintern melding til aktuelt leveranseteam i UDI eller tverretatlig melding til UNE, eller PU om at informasjon i sak foreligger.

• registrere eventuelle nye opplysninger i mottaksmerknadsfeltet under integreringsfanen i DUF. Hvis opplysninger er relevante for asylsaksbehandlingen, skal regionkontoret sende en etatsintern melding til det aktuelle teamet i UDI eller UNE eller til PU som har saksansvaret, eventuelt sende et notat i DUF.

12.2 Svar på barnevernets pålegg om informasjon 

Ved innregistrering av pålegg i DUF skal saksbehandler

• registrere mottatt pålegg fra barnevernstjenesten i DUF som beskrevet over i punkt 11 i retningslinjen

• sende etatsintern melding til aktuelle leveranseteam i UDI

Ved svar på pålegg

• Velg korrespondanse ut, mottaker er “ekstern person eller virksomhet”. Skriv inn navn på kommune og barnevernstjenesten, samt korrekt postadresse som bør være oppgitt i pålegget, evnt finnes på bostedskommunen sine nettsider.

• Velg dokumenttype ”sensitive dokumenter” og brev. Sett inn nick 20052

• Etter at brevet er lagret, gå til hendelseslista. Marker hendelsen og skriv svar på pålegg» i merknadsfeltet.

• Hvis saksbehandleren også har gitt opplysninger per telefon skal telefonsamtalen registreres i DUF: Velg korrespondanse ut i eDok, «svar/informasjon/bekreftelse» og «telefonhenvendelse». Dersom telefonsamtalen ikke inneholder viktige opplysninger utover det som står i brevet, holder det å skrive meldingstekst: «Se bekymringsmelding». Ved behov for å skrive telefon-notat, velg «internt notat […]». Når telefonhenvendelsen er arkivert, gå til hendelseslista. Marker hendelsen og skriv «bekymring» i merknadsfeltet.