UDI 2020-007 Enslige mindreårige asylsøkere og aldersvurdering

1. Innledning

Denne retningslinjen beskriver hvordan søknader om beskyttelse fra enslige mindreårige asylsøkere (EMA) skal vurderes i UDI.

Hovedformålet er:

• å bidra til at saksbehandlerne foretar de barnesensitive vurderingene som utlendingsloven krever og som gjenspeiler flere av artiklene i Konvensjon om barnets rettigheter

• å bidra til likebehandling i vurdering og fastsettelse av alder

Å fastsette alder kan være en viktig del av saksbehandlingen. Saksbehandlerne må ikke bare kjenne til det rettslige grunnlaget for å gjennomføre biologiske aldersundersøkelser, men også det vitenskapelige grunnlaget for estimering av alder ut ifra biologisk utvikling (BioAlder).

Denne kunnskapen er nødvendig for at saksbehandlerne kan tolke resultatet og vekte det i en helhetsvurdering av søkerens alder. Det vil også sette saksbehandlerne i stand til å kunne vurdere relevansen av eventuelle innvendinger til bruken av aldersundersøkelser generelt, eller til resultatet i den konkrete saken. Det kan for eksempel være når resultatet legges frem for uttalelse, eller i behandling av klage.

Retningslinjens oppbygning følger i hovedsak saksgangen etter asylintervju.

1.1 Avgrensning

Retningslinjen gir ikke veiledning i intervju av enslige mindreårige.

Eventuelle landspesifikke temaer som berører enslige mindreårige beskrives i egne retningslinjer om landpraksis.

Dublin-behandling av enslige mindreårige asylsøkere er beskrevet i UDI 2014-042 Enslig mindreårig asylsøker i Dublin-prosedyre.

For enkelte grupper enslige mindreårige skal UDI prioritere å opplyse saken så raskt som mulig i et «hurtigspor» for rask kartlegging av saken. Dette reguleres i UDI 2014-022 Innledende saksbehandling i hurtigsporet for enslige mindreårige asylsøkere.

Aldersestimeringsverktøyet «BioAlder», er utviklet spesielt til bruk i asylsaker hvor det er tvil om en person er under 18 år. BioAlder kan ikke uten videre benyttes i andre type saker, som for eksempel straffesaker hvor det er andre beviskrav, eller hvis personen selv påstår å være voksen, men det foreligger holdepunkter som tilsier at personen kan være mindreårig (se punkt 5.1.3 tredje avsnitt).

De delene av retningslinjen som omhandler vurdering av barnets beste kan også ha overføringsverdi for medfølgende barn, eller barn i andre typer utlendingssaker. Denne retningslinjen er likevel begrenset til å gjelde enslige mindreårige asylsøkere.

1.2 Begrepsavklaringer

Aldersvurdering - En samlet vurdering av alle opplysninger som belyser søkerens alder. Denne gjøres av saksbehandleren i asylvedtaket.

Aldersfastsetting - Konklusjon av hvilken alder som legges til grunn for vedtaket.

Barn - En person under 18 år.

Barn i familie - Barn som kommer med foreldre eller andre som har foreldreansvar.

Biologisk aldersestimering (BioAlder) - Å bruke informasjon om et individs biologiske utviklingsmarkører, for eksempel skjelett- eller tannutvikling, for å anslå hvor mange år vedkommende kan være. 

Biologisk aldersundersøkelse - Undersøkelse rettet mot å måle biologiske utviklingsmarkører, for eksempel røntgenavbilding av visdomstann og håndskjelett, med en påfølgende gradering av tannen og håndens utviklingsstadium.

Enslig mindreårig asylsøker (EMA) - En person som oppgir å være under 18 år på det tidspunktet vedkommende søker om beskyttelse i Norge, og som er kommet til riket uten foreldre eller andre som utøver foreldreansvar (se utf. § 17-4 tredje ledd).

EMA med følgeperson - Enslig mindreårig asylsøker som kommer med familiemedlemmer uten foreldreansvar.

Kronologisk alder - Tiden fra søkeren ble født og frem til et bestemt tidspunkt.

2. Om foreldreansvar og tvil om søkeren er enslig mindreårig eller barn i familie

Det er Politiets utlendingsenhet (PU) som ved ankomstregistreringen setter prosedyrekoden til enslige mindreårige (EM) og barn i familien (NS), etter egne kriterier.

Enkelte ganger kan det oppstå behov for å endre prosedyrekoden. Saksbehandleren skal derfor kontrollere om sakens prosedyrekode er korrekt.

Typetilfeller som kan medføre endring av prosedyrekode:

• Hvis foreldre ankommer Norge etter barnet har søkt om beskyttelse, men før barnet har fått vedtak, regnes den mindreårige som barn i familie og prosedyrekoden omregistreres til NS. I vedtaket må saksbehandler vise bakgrunnen for at foreldreansvaret legges til grunn.

• Hvis barnet blir etterlatt av foreldrene etter at de søkte om beskyttelse, og barnets sak som følge av dette skal behandles på nytt, skal prosedyrekoden endres til EM.

• Barn som søker beskyttelse etter at en eller begge foreldrene har fått vedtak, reguleres hovedsakelig i UDI 2014-014 Barn som fødes i, eller ankommer Norge. Det kan imidlertid i visse tilfeller være at barnet bør behandles som enslig mindreårig asylsøker med de rettigheter det innebærer underveis i asylprosedyren. Det vil imidlertid avhenge av en konkret vurdering av blant annet:

• om det er tvil om foreldrerelasjonen,

• om foreldrene har fått oppholdstillatelse eller ikke, og hvordan det påvirker vurderingen av den mindreåriges sak

• hva som best ivaretar barnets rettigheter prosessuelt

I disse tilfellene, kan det være nødvendig å vurdere hva som er mest hensiktsmessig på ulike stadier i saksbehandlingen, for eksempel i forhold til mottaksplassering.

Hvis et barn søker om beskyttelse lenge etter foreldrene, kan det være grunn til å utrede om barnet har et selvstendig beskyttelsesbehov. Saksbehandleren må vurdere om det skal gjennomføres intervju med representant, ikke kun tilbys frivillig samtale slik som det gjøres til medfølgende barn. Det kan også være tilfeller hvor Statsforvalteren mener det ikke er grunnlag for å oppnevne representant, fordi søkeren har en eller begge foreldrene i Norge (se UDI 2015-018 Oppnevning og DUF-registrering av representant for enslige mindreårige asylsøkere). Hvis den mindreårige får en tillatelse og foreldrene allerede har oppholdstillatelse, blir ikke barnet bosatt som enslig mindreårig og skal ha prosedyrekode NS.

• Mindreårige som kommer med andre familiemedlemmer enn foreldre, og disse ikke kan dokumentere foreldreansvar, får prosedyrekode EM og regnes som enslig mindreårige med følgeperson.

3. Barnesensitive vurderinger og barnefaglig kompetanse

Utlendingsloven inneholder flere bestemmelser som forplikter saksbehandleren til å innta barneperspektivet.

Saksbehandleren skal

• foreta barnesensitive vurderinger av troverdighet, beskyttelsesbehov og sterke menneskelige hensyn (utl. §§ 28 tredje ledd og 38 tredje ledd),

• være oppmerksom på handlinger og former for forfølgelse som er særlig rettet mot barn (utl. § 29 annet ledd bokstav f)

• synliggjøre vurderingen som er gjort av barnets beste og avveiingen mellom eventuelle motstridende hensyn (utf. §§ 8-5 og 17-1a).

For å oppfylle disse forpliktelsene, må saksbehandleren ha barnefaglig kompetanse.

I utlendingsforvaltningen er det utviklet kunnskapsmål for barnefaglig kompetanse. Det er ferdigheter og verdier som enhver ansatt skal inneha og bruke i praksis.

• Verdier og holdninger- Saksbehandleres verdier og holdninger reflekteres gjennom en profesjonell innstilling hvor saksbehandleren har vilje og evne til å ta barnets perspektiv.

• Fagkunnskap og teori- Det er nødvendig at saksbehandleren har kunnskap om barn og ungdommers utvikling, sårbarheter hos barn på flukt og ikke minst om mindreåriges spesielle rettigheter.

• Ferdigheter - Det å identifisere hva som er barnets beste interesse, både prosessuelt, men også materielt, innebærer å omsette kunnskapen om barns perspektiv, omstendigheter og rettigheter til praksis.

For en mer utfyllende beskrivelse av barnefaglig kompetanse i utlendingsforvaltningen, se kunnskapsmål for barnefaglig kompetanse i asylkjeden (ekstern lenke til UDI sitt intranett).

4. Oppsporing og innhenting av tilleggsopplysninger

I behandlingen av EMA-saker og spesielt i vurderingen av sterke menneskelige hensyn (utl. § 28 annet ledd bokstav a), kan det være nødvendig at saksbehandleren gjør videre undersøkelser av søkerens omsorgssituasjon ved retur.

For mer informasjon om oppsporing av omsorgspersoner, se UDI 2010-155 Retningslinjer for verifisering i utlendingssaker. G-02/2018 Myndighetsarrangert retur av enslige mindreårige uten beskyttelsesbehov spesielt punkt 3.7, er også relevant.

Dersom det er behov for innhenting av ytterligere informasjon etter intervjuet, for eksempel om søkerens helsetilstand, skal saksbehandleren rette forespørselen til søkerens advokat som fullmektig, med kopi til gjeldende representant.

5. Identitetsvurderingen, særlig om vurderingen av alder

Enhver som søker om beskyttelse har også plikt til å medvirke til å avklare identiteten sin (se utl § 83 annet ledd). Saksbehandleren må se hen til søkerens alder ved vurderingen av omfanget av medvirkningsplikten (se UDI 2012-009 Identitet).

Politiets utlendingsenhet (PU) registrerer identitetsopplysninger og fødselsdato i tråd med opplysninger fra søkeren, fortrinnsvis fra søkerens pass eller andre identitetsdokumenter.

Mange søkere legger imidlertid ikke frem identitetsdokumenter, eller de legger frem dokumenter uten tilstrekkelig bevisverdi til å bekrefte identiteten, herunder alder.

Videre har mange enslige mindreårige ikke sikker kjennskap til, eller bevissthet rundt sin egen alder. Det kan ha flere årsaker, for eksempel at det i enkelte land ikke finnes rutiner eller systemer for sikker og allmenn registrering av fødsler.

Hvis søkeren ikke kjenner den nøyaktige fødselsdatoen sin, skal ankomstdatoen, det vil si dag og måned, registreres som fødselsdato i tråd med UDI 2012-009V1 Registrering av ID-opplysninger i saker etter utlendingsloven.

Alderen til en asylsøker har betydning på mange felt.

• Hvorvidt en person er mindreårig eller ikke, kan ha betydning for vurderingen av asylsaken og rettighetene i asylprosessen.

• Hvilken alder/fødselsdato som legges til grunn i asylvedtaket, får betydning for påfølgende søknader etter utlendingsloven, for eksempel familieinnvandring eller permanent opphold.

• Videre styrer alder blant annet partsrettigheter, hvorvidt den mindreårige har selvstendig samtykkekompetanse til helsehjelp og mulighetene til å kunne ta ulike typer arbeid, og arbeidets omfang.

• Identitetsopplysningene fra utlendingsdatabasen overføres til folkeregisteret og andre offentlige etater som henter opplysninger derfra.

For enslige mindreårige vil alder, fødested, bostedshistorikk og ikke minst familierelasjoner ikke bare være viktig for ID-vurderingen, men også i vurderingen av beskyttelsesbehovet (og om det foreligger sterke menneskelige hensyn. Det er viktig at forhold som kan belyse søkerens alder, er godt kartlagt under asylintervjuet.

Saksbehandleren skal vurdere konkret i hver enkelt sak om identiteten til den enslige mindreårige, er sannsynliggjort. I identitetsvurderingen gjelder det krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt, det vil si at den oppgitte identiteten skal være mer enn 50 % sannsynlig.

For nærmere retningslinjer om vurdering av ID-opplysninger i asylsaker generelt, se UDI 2012-009.

5.1 Momenter i aldersvurderingen, spesielt om aldersundersøkelser

Det skal foretas en fri bevisvurdering, hvor saksbehandleren skal gjøre en samlet vurdering av de konkrete opplysningene i den individuelle saken.

Relevante momenter (bevis) i en aldersvurdering vil typisk være:

• søkerens egne opplysninger

• ulike identitetsdokumenter, attester osv.

• opplysninger fra andre lands myndigheter (for eksempel dublin, VIS, 34-søk)

• biologisk aldersestimering

• uttalelser om eller observasjoner av søkeren

  Saksbehandlere kan ikke anmode mottaksansatte om å uttale seg om en beboers alder (se utl. § 84 b), men mottaksansatte kan gi opplysninger på eget initiativ, eller på oppfordring fra representanten

• øvrige opplysninger, for eksempel

  • opplysninger gitt av familiemedlemmer i andre utlendingssaker

  • landinformasjon

Listen er ikke uttømmende eller rangert. Veiledning i vekting av momentene følger i punkt 5.2.

5.1.1 Hjemmel for å anmode om aldersundersøkelse

Saksbehandlerne må kjenne hjemmelsgrunnlaget for å anmode en enslig mindreårig om å gjennomføre en aldersundersøkelse:

• Dersom det ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet om en asylsøker er over eller under 18 år, kan det anmodes om aldersundersøkelse for å klargjøre alderen (se utl. § 88).

• For å anmode om en aldersundersøkelse må det foreligge konkret tvil om personen er over eller under 18 år. Det er ikke tilstrekkelig at personen mangler tilfredsstillende identitetsdokumenter (se prp. 75 (2006-2007) s. 441, ekstern lenke til regjeringen.no), men sammenholdt med andre forhold, kan det utgjøre tvil.

• Aldersundersøkelsen skal være en del av en samlet helhetsvurdering hvor resultatet av undersøkelsen må vurderes i forhold til de øvrige opplysningene i saken (se utl § 88 første ledd).

Det kan være ulike forhold som skaper konkret tvil om søkeren er over eller under 18 år:

• Ulike eller motstridene saksopplysninger

• Observasjoner av søkerens utseende og atferd. Det vil ofte være vanskelig å slå fast med rimelig sikkerhet om en person i alderen 15 -18 år, er over eller under 18 år (se uttalelse i LB-2018-20230, ekstern lenke til lovdata.no).

• Tvil om alder kan oppstå på ulike tidspunkt i asylprosedyren, derfor kan det anmodes om aldersundersøkelse både før og etter asylintervjuet.

Det er saksbehandleren i UDI som tar beslutningen om en enslig mindreårig asylsøker skal gjennomføre aldersundersøkelse eller ikke.

Utlendingsloven gir adgang til å anmode om aldersundersøkelser i søknader om beskyttelse og familiegjenforening (§ 88). Dersom det i andre sammenhenger oppstår usikkerhet om hva som er en persons riktig alder, gir ikke utlendingsloven adgang til å gjennomføre aldersundersøkelse.

5.1.2 De faglige anbefalingene for biologiske aldersundersøkelser

En biologisk aldersundersøkelse består av tre trinn.

1. Først tas det røntgenbilder av søkerens hånd og tenner.

2. Deretter vil henholdsvis to radiologer og to spesialiserte tannleger, gjøre uavhengige graderinger av søkerens utviklingsstadier for håndskjelett og visdomstann, i tråd med kravspesifikasjon.

3. Ut ifra denne kombinasjonen av graderinger (19H, 17G osv.), benytter saksbehandleren den aktuelle rapporten fra BioAlder for å få et estimat på tilhørende kronologiske alder.

Det er nødvendig at saksbehandlerne kjenner styrker og svakheter ved BioAlder for å kunne tolke og vekte resultatet i en helhetsvurdering. Videre bør saksbehandlerne kunne imøtekomme generell kritikk til bruken av aldersundersøkelser. Det kan være aktuelt når resultatet legges frem for uttalelse, eller i behandling av klage.

Saksbehandlere skal derfor være kjent med at:

• Det er helsemyndighetene som har det nasjonale fagansvaret for biologiske aldersundersøkelser, Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus (OUS). De utfører ikke undersøkelsene selv, men gir UDI råd om de best dokumenterte undersøkelsesmetodene og tolkning av resultatene. OUS skal også organisere opplæring av saksbehandlere i utlendingsforvaltningen etter behov.

• OUS sine anbefalinger er basert på omfattende kunnskaps-oppsummeringer av forskingen på feltet. Det er foretatt kunnskapsoppsummeringer av hvordan undersøkelser av tenner, håndskjelett, kne, ankel, krageben og psykososial utvikling, kan predikere en persons kronologisk alder.

• OUS anbefaler at UDI benytter undersøkelser av tann og hånd fordi disse er best vitenskapelig dokumentert. Det anbefales at de brukes i kombinasjon fordi studier viser at tann- og skjelettutvikling påvirkes av ulike faktorer. Bruk av to uavhengige observasjoner gjør estimatet mer pålitelig.

• Det er stor naturlig variasjon i menneskers tann- og skjelettutvikling. Den underliggende årsaken til variasjonen er i stor grad ukjent, men det er antatt at ernæring, genetiske faktorer og sykdom kan ha betydning for skjelettmodning.

  1. Det er kjent at veksten vil kunne hemmes av dårlig ernæring og visse typer sykdom. Det kan medføre at en person vurderes som yngre enn det vedkommende faktisk er.

  2. Veksten vil kunne fremskyndes av faktorer som blant annet fedme, andre typer sykdommer, spesielt ved medisinering med steroider. Da er risikoen at personen vurderes som eldre enn det han/hun er.

• OUS har utviklet BioAlder, en modell for å estimere kronologisk alder hos enslige mindreårige asylsøkere BioAlder 1.3 er den siste oppdaterte versjonen av modellen, gyldig fra 12.06.2020. Den bygger på 34 studier fordelt på 22 land, og inkluderer over 22 000 individer.

• Det kan ikke utelukkes at det kan finnes etniske forskjeller i biologisk utvikling, men studiene som er inkludert i BioAlder, gir ikke grunnlag for å konkludere med at det er etnisitet som forårsaker forskjellen man ser mellom ulike studier. Studier fra ulike kontinenter kan sammenfalle bedre enn studier fra samme land.

• BioAlder oppdateres jevnlig med nye forskningsdata, og det publiseres nye versjoner. Det foretas også valideringer for å se hvor godt BioAlder estimerer alderen til individer i nye studier som ikke er inkludert i referansegrunnlaget og etter en validering kan estimatene justeres.

• For en fullstendig redegjørelse om BioAlder, se BioAlder Manual v.1.3 (ekstern lenke til PDF på oslo-universitetssykehus.no.)

5.1.3 Hvordan tolke en BioAlder-rapport?

De som behandler asylsøknader fra enslige mindreårige, skal ha deltatt i opplæring i BioAlder fra OUS.

I utviklingen av BioAlder er enkelte skjønnsmessige beslutninger tatt med primært fokus å forhindre at barn blir kategorisert som voksne og sekundært at voksne blir kategorisert som barn. 

Prioriteringene som er gjort for å redusere risikoen for å feilaktig behandle barn som voksen, medfører at BioAlder ikke uten videre kan benyttes dersom det er grunn til å tro at søkeren er yngre enn oppgitt. I slike tilfeller kan saksbehandler ta kontakt med Beskyttelse 2, for nærmere veiledning.

BioAlder er en statistisk metode for estimering av alder, basert på et foreliggende referansemateriale. På grunn av stor biologisk variasjon og begrenset datamengde kan vi aldri med sikkerhet si hvor relevante aldersestimatene er for den aktuelle søkeren.

Det er egne standardrapporter for gutter og jenter. Håndskjelettet graderes etter Greulich og Pyles atlas som går fra 10 - 19 for gutter og 10 - 18 for jenter. Tannutvikling måles etter Demirijans gradering, på en skal fra A-H, hvor H er siste stadium.

Nedenfor forklares hva en BioAlder rapport inneholder, med eksempel i Gutter skjelettalder 19 og tannstadium G:

• Først gis det beskrivelse av referansegrunnlaget i BioAlder- det vil si antallet personer som utgjør grunnlaget for modelleringen.

• Deretter er det beregnet to prediksjonsintervall som henholdsvis 75 % og 95 % av individene i referansegrunnlaget befinner seg innenfor.

• Vi forventer (predikerer) at også tilsvarende andel av fremtidige observasjoner vil falle innenfor dette intervallet, men vi vet ikke hvor representativ den samlede referansegruppen er for det enkelte individet som blir testet.

Forenklet vil det si at; Hvis vi hadde trukket ut 100 gutter fra referansegruppen som hadde skjelettalder 19 og stadium G i tannutvikling, ville vi forvente (predikere) at 75 av disse var mellom 17 år og 11 måneder og 20 år og 2 måneder.

Bredden på intervallene viser at individer med samme biologiske utviklingsstadium, kan variere i kronologisk alder.

Kurvene nedenfor illustrerer hvordan individene fordeler seg langs aldersaksen. Summen av arealet under kurven skal alltid være 1, det vil si at 100 % av individene inkludert. Når det beregnes 75 % intervall, vil man følgelig forvente at 12,5 % av individene vil være yngre enn et intervalls laveste alder, mens 12,5 % vil være eldre enn intervallets høyeste alder.

75 % intervallet kan generelt illustreres som vist nedenfor. Merk at dette intervallets aldersgrenser er et eksempel og ikke representerer estimatene for S19/G i rapporten ovenfor.

75% prediksjonsintervall:

I 95 % intervallet omfavnes flere individer, her vil 2,5% av individene være yngre og 2,5 % være eldre:

Når håndroten og visdomstannen er ferdig utviklet, heter det at de har nådd endestadiet (som er kombinasjonen 19H for gutter og 18H for jenter). I disse tilfellene beregner ikke BioAlder et intervall, men kun en nedre alder som 12,5 og 2,5 % av individene vil være yngre enn. Årsaken til at det ikke beregnes noen øvre alder når tannen og håndroten har nådd endestadiet, er at individene vil forbli i endestadiet resten av livet. Alle påfølgende røntgenavbildningene vil se like ut, selv om personen faktisk blir eldre. 

Etter at prediksjonsintervallene er beskrevet, viser standardrapporten prosentandelen personer i referansegrunnlaget som er yngre enn henholdsvis 16, 17 og 18 år. Andelen under 18 år kan illustreres slik:

Prediksjonsintervaller og terskelsannsynligheter i samme rapport, er to ulike fremstillinger av samme informasjon. F.eks. dersom 75% prediksjonsintervall (som er 12.5%-grensen) er 18 år, tilsvarer dette at andelen under 18 år er 12.5%.

5.2 Momentenes bevisverdi

5.2.1 Vekting av søkerens egen forklaring

Saksbehandleren må vurdere hvordan søkeren har forklart seg om fødselsdatoen/alderen sin, spesielt under asylintervjuet. Intervjuerens egen vurdering skal noteres i intervjurapporten. Det er essensielt at søkeren blir forelagt saksbehandlers vurderinger og får mulighet til å forklare seg i forhold til den vurderingen som blir gjort. Dette må synliggjøres i intervjurapporten.

Viktige vurderingstemaer vil være:

• Har søkeren gitt verifiserbare opplysninger som kan bidra til å avklare identiteten?

• I hvilken grad har søkeren underbygget den alderen som er oppgitt gjennom sin forklaring?

Søkerens forklaring og bevissthet omkring egen alder må sees i lys av landinformasjon om fødselsregistreringer, skolegang, tilgang og behov for identitetspapirer, skolebevis og betydningen av alder i hjemlandet.

• Hvis søkeren har gitt motstridende opplysninger, kan det være grunnlag for å si at de har svekket pålitelighet og derfor tillegges mindre vekt. Det kan for eksempel være at søkeren har oppgitt en annen alder/fødselsdato i andre land, i forbindelse med en annen utlendingssak i Norge, eller søk i sosiale medier (for vekting av sosiale medier som bevis se UDI 2015-026 Bruk av sosiale medier for undersøkelser i UDI).

• Søkerens generelle troverdighet

5.2.2 Vekting av dokumentbevis

Det følger av de generelle retningslinjene for vurdering av identitet at saksbehandleren skal normalt legge stor vekt på fremlagte gyldige identitetsdokumenter med tilstrekkelig pålitelighet, som kan bekrefte oppgitt fødselsdato. I hovedsak vil det dreie seg om gyldig og originalt pass fra hjemlandets myndigheter. Om et pass har tilstrekkelig pålitelighet til å bekrefte fødselsdato, vil bero på en konkret og individuell vurdering.

Sentrale vurderinger i vektingen vil være:

• Hvordan er den generelle dokumentsituasjonen i søkerens hjemland?

• Finnes det fødselsregister, og hva er regler og rutiner for registrering av fødsler?

• Hva var situasjonen rundt fremskaffelsen av passet?

Påliteligheten av andre dokumenter som for eksempel nasjonalt ID-kort, fødsels- eller dåpsattest og skolekort kan være lavere, men må vurderes i lys av sakens øvrige opplysninger.

5.2.3 Vekting av opplysninger fra andre lands myndigheter

Saksbehandleren må vurdere i hvilken situasjon søkeren har avgitt opplysningene, og hvilke påfølgende undersøkelser/vurderinger andre lands myndigheter eventuelt har gjort. Se blant annet UDI 2014-023 Treff i Eurodac eller VIS ved tvil om søkeren er enslig mindreårig.

5.2.4 Vekting av den biologiske aldersestimeringen

I kulepunktene nedenfor følger noen generelle hovedregler for vekting av aldersestimeringen

• Aldersestimeringen skal alltid vurderes opp imot sakens øvrige opplysninger og styrken av disse bevisene. Derfor skal saksbehandleren også i tilfeller hvor det er beregnet lav sannsynlighet for søkerens oppgitte alder, vurdere om det foreligger andre opplysninger som kan begrunne at søkerens oppgitte alder likevel samlet sett vurderes som sannsynliggjort.

• Hvilken vekt som legges på resultatet av aldersestimeringen vil avhenge av hvor tydelig resultatet fra BioAlder er. Med tydelig resultat menes at personens oppgitte alder ligger nedenfor 75%-intervallet og/eller at andelen personer med søkerens oppgitte alder er lav. I slike tilfeller vil det normalt legges betydelig vekt på aldersestimeringen, spesielt hvis søkeren selv ikke har gitt pålitelige eller vektige opplysninger som underbygger den oppgitte alderen.

• Selv om estimatet i BioAlder-rapporten vil se lik ut for alle gutter eller jenter med samme kombinasjon av utviklingsstadier, må det tas hensyn til at sakens øvrige opplysninger, vil variere fra sak til sak. Dette kan medføre at samme resultat tillegges ulik vekt i ulike saker.

5.2.5 Vekting av uttalelser og øvrige momenter

• Uttalelser om søkerens alder kan komme fra ulike aktører som har kontakt med søkeren, for eksempel

  • saksbehandlere (i PU eller UDI)

  • representant

  • ansatte i mottak og omsorgssentre- kun på eget initiativ.

  • barnevernstjeneste

  • barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)

  • skole

• Opplysninger gitt av familiemedlemmer i andre utlendingssaker.

• Landinformasjon som beskriver dokumentsituasjonen i hjemlandet, eller andre forutsetninger søkeren har for å kjenne sin nøyaktige alder.

Uttalelser inneholder ofte beskrivelser av utseende, atferd og modenhet som generelt kan være relevante momenter i en aldersvurdering.

På den annen side kan uttalelser, spesielt hvis de ikke er gitt av uavhengige fagpersoner, i stor grad være preget av subjektive oppfatninger og ulikt skjønn. Uttalelsene kan derfor ha stor feilmargin.

Ulike subjektive oppfatninger medfører også at uttalelser om én og samme person, kan peke i ulike retninger. Videre kan uttalelser være farget av relasjonen den som uttaler seg har til søkeren. Uttalelser er sjelden egnet til å skille mellom en 17- og 18-åring.

På denne bakgrunn bør uttalelser tillegges mindre vekt. Det følger også i hovedsak av rettspraksis (HR-2017-664 (ekstern lenke til Lovdata Pro, krever innlogging)) og av Sivilombudsmannens uttalelse 10. april 2019 (sak 2017-4181 (ekstern lenke)).

I vurderingen av hvilken vekt en uttalelse skal tillegges, skal saksbehandleren blant annet se hen til:

• hvor godt begrunnet uttalelsen er

• hvem som uttaler seg, hvilken relasjon og kontakt vedkommende har hatt med søkeren

• uttalelsens innhold og begrunnelse og i hvor stor grad den er egnet til si noe om søkerens kronologiske alder, eventuelt om uttalelsene omhandler andre forhold

5.3 Beviskrav og prinsipper for aldersfastsetting

I ID-vurderingen generelt, gjelder som nevnt det sivilrettslige kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså mer enn 50 prosent. Det samme kravet gjelder i vurderingen av alder. Det vil si at etter en samlet vurdering av alle sakens opplysninger som belyser søkerens alder, må den alderen som legges til grunn være sannsynliggjort med mer enn 50 %.

Høyesterett har slått fast at kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt gjelder også i vurderingen av om en person er barn eller voksen (HR 2019-2344-A).

Det er imidlertid presisert «at dersom alder ikke alene er et spørsmål om identitet, men direkte henger sammen med det påberopte asylgrunnlaget, behovet for beskyttelse, er det beviskravet for forfølgelsesgrunnlaget som skal anvendes». (LB-2018-20230 (ekstern lenke til lovdata.no), HR 2019-2344-A (avsnitt 86)).

Saksbehandleren skal:

1. Ta utgangspunkt i sakens opplysninger og gjøre en samlet vurdering av hvorvidt det er sannsynliggjort at søkeren er mindreårig. Bevisverdien til de ulike momentene må vurderes hver for seg og deretter vektes i en helhetsvurdering (se utl § 88).

2. Hvis det er sannsynliggjort at søkeren er mindreårig, skal saksbehandleren ta stilling til om søkerens oppgitte alder er sannsynliggjort. Hvis søkerens oppgitte alder ikke er sannsynliggjort, skal saksbehandleren fastsette en annen mer sannsynlig alder som vedtaket skal bygge videre på. Hvis for eksempel oppgitt alder på 15 år ikke er sannsynliggjort, skal saksbehandler gå videre og vurdere om det er sannsynlighetsovervekt for at søkeren er 16, deretter 17 år. Også i fastsettelsen av alder må det gjøres en samlet vurdering.

3. Hvis det ikke er sannsynliggjort at søkeren er mindreårig vil alderen normalt settes til 18 år. Det kan imidlertid foreligge opplysninger i den enkelte sak som sannsynliggjør en høyere alder. Når søkerens opplysninger ikke danner grunnlag for oppholdstillatelse, kan saksbehandleren unnlate å ta stilling til søkerens identitet som helhet. Saksbehandleren må likevel ta stilling til om personen er over eller under 18 år og endre denne i DUF.

• Det er alderen på vedtakstidspunktet, ikke søknadstidspunktet, som er avgjørende for den rettslige vurderingen
  Det gjelder både der søkeren har fylt 18 år etter egne opplysninger, og etter at vedkommende er satt opp i alder.

• Det er kun fødselsår som endres
  Saksbehandleren skal kun endre søkerens fødselsår, måneden og dag blir stående. Dette gjelder både når søkeren har oppgitt en konkret fødselsdato og i de tilfellene der denne er fingert, det vil si lik søknadsdato.

• Alder skal ikke fastsettes før vedtaket fattes

  Det kan hende at saksbehandleren, eller leveranseteamet som er ansvarlig, av ulike grunner mottar henvendelser om å avklare alder før vedtaket er fattet. Praksis er imidlertid at UDI ikke fastsetter alder før vi gir svar på søknaden om beskyttelse (se punkt 5.7). Alder skal ikke endres i DUF før saken er linjebehandlet.

5.4 Fastsetting av alder med biologisk aldersestimering

Saksbehandleren skal gjøre en samlet vurdering av hvorvidt det er sannsynliggjort at søkeren er mindreårig. Hvis konklusjonen er ja, skal saksbehandleren gå videre til å vurdere om oppgitt alder er sannsynliggjort. Nedenfor følger veiledende vekting av resultatet fra BioAlder.

5.4.1 Andel under 18 år er færre enn 5 %

BioAlder spesifiserer ikke sannsynligheter som er lavere enn 5 %. Det betyr at i slike tilfeller kan den reelle andelen personer i referansegrunnlaget være fra 4,9 % til nærmere 0.

Når andelen personer under 18 år, er mindre enn 5 %, vil det som utgangpunkt ikke ansees som sannsynliggjort at søkeren er mindreårig. Søkerens alder vil normalt fastsettes til minst 18 år. I BioAlder versjon 1.2 vil dette gjelde kategori 19H for gutter, og 18H for jenter.

Selv om andelen personer under 18 år er svært liten i disse tilfellene, må saksbehandleren også vurdere disse resultatene i lys av sakens øvrige opplysninger. Det må imidlertid foreligge andre spesielt tungtveiende opplysninger for å begrunne at det likevel - i en samlet bevisvurdering - er sannsynlighetsovervekt for at søkeren er under 18 år.

Jo tydeligere resultatet fra aldersetimeringen er, jo mer skal det til av andre momenter for å oppveie det biologiske aldersestimatet. Et pass med tilstrekkelig pålitelighet eller dokumentasjon på sykdommer/medisinering som gir akselerert vekst, kan for eksempel være momenter som kan begrunne at søkeren kan være under 18 år.

Saksbehandleren kan også fastsette alderen til eldre enn 18 år hvis det foreligger konkrete holdepunkter som tilsier at en bestemt annen alder, er mest sannsynlig.

5.4.2 Oppgitt alder ligger utenfor 75 % prediksjonsintervallet

Hvis søkerens oppgitte alder ligger nedenfor 75 % intervallet, kan det være grunn til å si at søkerens oppgitte alder ikke er sannsynliggjort og saksbehandleren skal vurdere om søkeren skal settes opp i alder.  

Begrunnelsen er som følger;

I fordelingen som viser 75% intervallet, (se punkt 5.1.3) vil 12,5 % av personene være yngre enn intervallets laveste alder. Det betyr altså at 87,5% - en klar flestepart - vil være eldre enn intervallets laveste alder.

Dersom de øvrige bevisene i saken er svake eller utydelige, for eksempel hvis søkeren har et omtrentlig forhold til alderen sin, eller i liten grad gir opplysninger som er egnet til å underbygge alderen sin, kan estimatet fra BioAlder tillegges mer vekt i helhetsvurderingen.

I fastsettingen av alder er det relevant å se hen til prosentandelen under 16, 17 og 18 år.

Det vil være resultater fra BioAlder, der antall individer under 18 år er større enn 5 %, men likevel relativt lav. Dette kan sammenholdt med andre momenter, føre til at søkers alder vurderes som 18 år eller eldre. Et eksempel fra BioAlder 1.2 er 18/H for gutter.

5.4.3 Andel under 16 eller 17 år er færre enn 5 %

Dersom det vurderes som sannsynliggjort at søkeren er mindreårig, men BioAlder viser at færre enn 5 % er yngre enn enten 16 eller 17 år, skal rapporten leses på samme måte som beskrevet under punkt 5.5.1. Det vil si at personen som hovedregel settes til henholdsvis minst 16 eller 17 år, med mindre særlige tungtveiende momenter tilsier at personen likevel er yngre.

5.4.4 Oppgitt alder ligger innenfor 75 % prediksjonsintervallet

Hvis søkerens oppgitte alder ligger innenfor 75 % intervallet, vil denne kunne legges til grunn. Det vil imidlertid også være tilfeller der det foreligger opplysninger som tilsier at alderen kan justeres innenfor dette intervallet.

5.4.5 I tilfeller hvor det kun er foretatt enten hånd- eller tannundersøkelse

Den faglige anbefalingen er at det skal gjennomføres undersøkelser av både skjelett- og tannutviklingen. Per i dag har ikke UDI fått i stand en avtale med en leverandør som kan gjennomføre røntgenavbilding av håndrot. Aldersundersøkelsen består derfor kun av røntgen av tann.

BioAlder gir også egne estimater basert på kun én av de to anbefalte undersøkelsene. Det representerer et objektivt og statistisk fundert estimat som skal inngå i den samlede vurderingen.

Saksbehandler må være oppmerksom på at prediksjonsintervallet som kun er basert på tannutviklingen, er bredere enn det ville ha vært hvis begge undersøkelsene hadde vært gjennomført. Det betyr at prediksjonen er mindre presis. Estimert andel personer under hhv 18 og 17 år, kan være mer usikkert. Derfor trenger ikke estimatet nødvendigvis å veie like tungt i den samlede vurderingen som når begge undersøkelser er gjennomført.  

Som utgangspunkt viser en ferdig utviklet visdomstann (stadium H) at det er klar sannsynlighetsovervekt for at personene i denne gruppen var eldre enn 18 da undersøkelsen ble gjennomført. Det åpnes likevel for at flere andre samsvarende, men mindre tungtveiende momenter, samlet sett kan gi grunnlag for å konkludere med at søkerens er mindreårig til tross for at den statistiske forventingen om det er lav (8.9 prosent).

På samme måte som hvis begge undersøkelser hadde vært gjennomført, skal vekten saksbehandler legger på estimatet fra BioAlder, vurderes i en samlet vurdering. Det vil si at det skal vektlegges etter hvor tydelig estimatet er og sett opp mot styrken på sakens øvrige bevis som eventuell dokumentasjon, søkerens forklaring osv.

5.4.6 Personen mangler den visdomstannen som skal måles

Dersom røntgenundersøkelsen viser at personen mangler den visdomstannen som er anbefalt å gradere, skal tannlegene presisere om det skyldes at det ikke er noe anlegg for å utvikle visdomstannen (agenesi) eller om den er trukket (ekstrahert). I slike tilfeller vil tannlegene gradere den motstående visdomstannen i nedre kjeve, denne tillegges samme vekt inn i helhetsvurderingen. 

5.5 Endring av alder uten biologisk aldersestimering

I saker hvor det ikke foreligger en biologisk aldersestimering, kan det fortsatt være behov for en helhetlig vurdering av søkerens alder, basert på de momentene som er redegjort for ovenfor.

Hvis det er tvil om søkerens alder og den oppgitte alderen ikke er sannsynliggjort, skal saksbehandleren isteden fastsette en annen mer sannsynlig alder.

Dette kan være saker der:

• Søkeren ansees som åpenbart godt voksen.

• Søkeren ikke har møtt eller ikke ønsker å gjennomføre biologiske undersøkelser. Se også punkt 5.5.1.

• UDI ikke er i tvil om søkeren er mindreårig, men der det er vesentlig tvil om oppgitt alder er riktig, for eksempel på grunn av motstridende opplysninger eller observasjoner/uttalelser som begrunner et tydelig avvik fra oppgitt alder.

Søkeren skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det fattes vedtak i saken i de tilfellene hvor saksbehandleren skal legge stor vekt opplysninger som ikke er kjent for søkeren (se fvl. § 17 andre ledd (ekstern lenke til lovdata.no)).

Hvis søkeren har forsvunnet fra mottak, vil UDI vurdere å fatte vedtak i saken uten at søkeren har fått anledning til å uttale seg (se fvl § 17 annet ledd bokstav a).

5.5.1 Konsekvenser av å nekte å gjennomføre aldersundersøkelse

Søkeren skal ha mottatt informasjon om at det kan få betydning for vurderingen av saken om han eller hun avslår å la seg undersøke, se utl. § 88 annet ledd.

At personen nekter å la seg undersøke, kan innebære at personen ikke vil medvirke til å avklare sin identitet, og at han eller hun holder tilbake informasjon. For å fastslå hvilken vekt dette skal tillegges er det viktig å vite hva som er årsaken til at søkeren har avstått fra å la seg undersøke.

5.6 Informasjon om alder som må fremgå i vedtaket

I identitetsvurderingen skal følgende fremgå om alder:

• Oppgitt fødselsdato i den kalenderen søkeren benytter, og omregning til gregoriansk kalender.

• Hvis fødselsdatoen er ukjent, skal det vises hvilken alder som er oppgitt ved ankomstregistreringen.

• Øvrige opplysninger som belyser søkerens alder.

• Om det er gjennomført biologiske aldersundersøkelser og hvorfor det var tvil om søkeren var over eller under 18 år.

• Resultatet av eventuelle biologiske aldersundersøkelser og uttalelser som er gitt til resultatet.

• Hvilken alder og fødselsår som legges til grunn.

• En eventuell endring av alder skal begrunnes. Alle momenter i aldersvurderingen skal komme tydelig frem og det skal fremgå hvordan de er veid opp mot hverandre.

• Hvis søkerens oppgitte fødselsdag og -måned, men ikke år, endres, skal dette fremgå og begrunnes.

Rapportene fra søkerens røntgenundersøkelser og standardrapporten fra BioAlder skal legges i dokument listen i eDok og sendes til advokaten.

5.7 Endring av alder – fødselsår i DUF

Hvis søkerens oppgitte alder ikke legges til grunn, må saksbehandleren følgelig gjøre endringer i DUF. Dette gjelder både ved avslag og innvilgelse.

• Som utgangspunkt justeres alderen kun med hele år, altså skal saksbehandleren kun endre fødselsåret.

• Saksbehandleren må gjøre endringene i DUF etter saken er tilbake fra andrehånd, men før arbeidstrinnet «registrer vedtak».

Saksbehandleren må også sørge for at det er korrekt prosedyrekode:

• Hvis det legges til grunn at søkeren var yngre enn 18 år på søknadstidspunktet, skal bamseikonet og EM-prosedyrekoden bli stående, selv om søkeren er over 18 år på vedtakstidspunktet. Dette kan for eksempel ha betydning for bosettingsmidler og reintegreringsstøtte ved retur.

• Hvis det legges til grunn at søkeren var 18 år eller eldre på søknadstidspunktet, skal prosedyrekoden endres til NS og bamseikonet tas bort.

For teknisk veiledning, se egen DUF-brukerveiledning for endring av alder, prosedyrekode og EMA-ikon (ekstern lenke, kun tilgjengelig for ansatte i UDI).

5.8 Klage på UDIs fastsetting av alder

UDIs ID-vurderinger regnes ikke som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, men er en beslutning som ikke kan påklages. Hvis søkeren er uenig i ID-vurderingen som er foretatt, må selve vedtaket etter utlendingsloven påklages innen klagefristen (UDI 2012-009 pkt 5.2).

Hvis en person som hevder å være mindreårig, blir vurdert som voksen, så skal avgjørelsen anses som et enkeltvedtak som kan påklages på selvstendig grunnlag, uavhengig av om det er innvilget en oppholdstillatelse (Sivilombudsmannens uttalelse av 3.11.2016 2015/1632 (ekstern lenke)). 

Hvis UDI ikke tar klagen til følge, skal den overføres til Utlendingsnemnda for videre behandling.

5.9 Fører endret alder til tvil om identitet?

Hvorvidt det å ha oppgitt uriktig alder skaper tvil om identiteten i sin helhet, vil bero på en helhetsvurdering av den konkrete saken. Saksbehandleren må se hen til om de andre identitetselementene anses som sannsynliggjort.

Saksbehandleren må ta hensyn til om søkeren har opplyst at han/hun ikke er sikker på sin fødselsdato. Betydningen av alder må videre vurderes i lys av landkunnskap og hva som kan forventes av en borger fra det aktuelle landet.

Som utgangspunkt vil ikke mindre justeringer av alder alene føre til tvil om identiteten som helhet. Dette kan likevel være tilfelle for en søker som kommer fra et land der det må forventes at personer kjenner sin nøyaktige alder, og at søkeren derfor bevisst har gitt norske myndigheter uriktige opplysninger om alderen sin. Se punkt 10 om utvisning.

6. Barnesensitive troverdighetsvurderinger

Når saksbehandleren vurderer forklaringens troverdighet og hvorvidt søkeren har forklart seg så langt det er rimelig og mulig, må vurderingen gjøres ut ifra barnets perspektiv og i lys av barnets alder og modenhet.

Saksbehandleren må blant annet ta hensyn til at:

• Barn kan ha vanskeligere for å sannsynliggjøre sine asylanførsler enn voksne. Her er det relevant å kjenne til barn og unges utvikling, for eksempel evne til å forklare seg om tid og/eller abstrakt versus konkret. (se punkt 3)

• Barn kan ha mindre eller annen tilgang til informasjon. Ofte observerer barn og unge hendelser fra et annet perspektiv, de har tilgang til andre arenaer i familielivet, eller de får informasjon kun indirekte fra foreldre eller familie.

• I hvilken grad barn og ungdom involveres i ulike hendelser, deres roller og ansvar, kan også variere på tvers av kulturer.

Hvis søkeren har gitt uriktige opplysninger om alder, kan det få betydning for vurderingen av den generelle troverdigheten og vurderingen av forklaringens troverdighet spesielt. Særlig hvis anførslene er knyttet til søkerens opplysninger om å være et yngre barn, men denne alderen ikke legges til grunn (se punkt 5.2.4 for mer informasjon om fastsetting av alder).

7. Barnesensitive vurderinger av beskyttelse

I vurderingen av om en enslig mindreårig skal ansees som flyktning (utl § 28 første ledd), skal saksbehandleren ta hensyn til at søkeren er et barn (utl. § 28 tredje ledd).

Saksbehandleren skal:

• Anvende en lavere terskel i vurderingen av hvilken behandling som kan ansees som forfølgelse, tortur, annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, for barn. Det er fordi barn tåler mindre, og at slik behandling kan ha større konsekvenser for barns videre utvikling.

• Ta hensyn til den individuelle søkerens alder og modenhet i vurderingen av beskyttelsesbehovet. Hvordan den enkelte sak skal avgjøres, må vurderes i lys av det konkrete barnet sin situasjon, landkunnskap og myndighetenes evne og vilje til å beskytte barn i slike situasjoner.

• Vurdere om den enslige mindreårige kan risikere forfølgelse i form av handlinger som er særskilt rettet mot barn (se utlendingsloven § 29 andre ledd bokstav f). Visse typer faresituasjoner og overgrep vil ramme barn særlig hardt, eller kun ramme barn. Det kan for eksempel være tvangsekteskap, tvangsrekruttering og omskjæring. I denne vurderingen er det også nødvendig at saksbehandleren ser hen til landpraksis.

• Foreta en barnesensitiv risikovurdering hvor det kan være en mindre risiko som skal til for å innvilge beskyttelse til barn sammenlignet med voksne.

7.1 Internflukt

Dersom en enslig mindreårig asylsøker fyller vilkårene for beskyttelse i utlendingsloven § 28 etter en vurdering av retursituasjonen på hjemstedet, må saksbehandleren som vanlig også vurdere om personen kan få effektiv beskyttelse et annet sted i hjemlandet. Effektiv beskyttelse vil si at området må være trygt og tilgjengelig for den enslige mindreårige å returnere til. Også her må det gjøres en barnesensitiv vurdering.

Se for øvrig UDI 2016-019 Internflukt.

For vurdering av sterke menneskelige hensyn når enslige mindreårige henvises til internfluktområder, se punkt 8. og spesielt 8.4.

8. Vurdering av sterke menneskelige hensyn – spesielt om forsvarlig omsorg

Det skal gjøres en barnesensitiv vurdering ved at barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen (se utl. § 38 tredje ledd).

Å være enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg på kjent og trygt sted i hjemlandet, eller annet sted der gjenforening kan skje, kan utgjøre sterke menneskelige hensyn (utl. § 38 annet ledd bokstav a) og vil normalt danne grunnlag for oppholdstillatelse.

Saksbehandleren må vurdere søkerens individuelle omsorgsbehov, hvor søkerens alder er sentralt.

I tillegg til foreldrene, kan omsorgspersoner være onkler, tanter, besteforeldre eller andre personer som har utøvd omsorg for barnet.

Det er flere situasjoner kan innfortolkes i «å være uten forsvarlig omsorg ved retur».

For eksempel:

• Situasjoner der den mindreårige mangler omsorgspersoner, eller andre omsorgstilbud i hjemlandet, eller andre trygge områder.

• Tilfeller hvor omsorgspersoner finnes, men av ulike grunner kan ikke oppspores eller etableres kontakt med.

• Tilfeller hvor det er tvil om den mindreårige har forsvarlig omsorg fordi det er tvil om identitet og nettverk.

Det klare utgangspunktet er at det vil være til barnets beste å være sammen med familien, fortrinnsvis i hjemlandet hvor barnet har kjent kultur, språk og religion. Barnekonvensjonens artikler 20 pkt. 3, og 9 (ekstern lenke til lovdata.no) om barns rett til å bevare sin identitet (språk, kultur, religion, etnisk tilhørighet) og retten til familieliv, er sentrale i denne sammenheng.

Det er altså ikke nødvendigvis til barnets beste å vokse opp alene opp i Norge selv om forholdene her er bedre på flere områder.

I enkelte tilfeller kan det være forhold som tilsier at det samlet sett er til barnets beste å bli i Norge selv om det har sterkest tilknytning til hjemlandet.

Saksbehandleren må alltid gjøre en totalvurdering av det konkrete barnets situasjon.

8.1 Barnets beste og avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn

I vurderingen av barnets beste skal saksbehandleren gjøre en konkret totalvurdering av det enkelte barnets situasjon.

Sentrale momenter fremgår av utf. §§ 8-5 og 8-8 annet ledd, og er blant annet

• barnets alder

• barnets behov for stabilitet og kontinuitet,

• omsorgsituasjonen

• barnets tilknytning til både hjemlandet og i Norge og

• barnets fysiske og psykiske helse.

Hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og saksbehandlerens skjønnsutøvelse er derfor ikke like fri når det gjelder vedtak som berører barn, som den ellers vil være etter utl. § 38.

Barnet beste er likevel ikke det eneste relevante hensynet i en vurdering av oppholdstillatelse etter § 38. I vurderingen av om en enslig mindreårig skal få oppholdstillatelse, kan saksbehandleren også legge vekt innvandringsregulerende hensyn (se utl. § 38 fjerde ledd).

Motstående hensyn som for eksempel hensynet til en kontrollert og regulert innvandring, kan tillegges like stor eller større vekt enn hensynet til barnets beste i noen tilfeller (Ot. prp. nr. 75 (2006-2007) pkt. 7.6.4. (ekstern lenke til regjeringen.no)). Se Høyesteretts behandling av dette temaet i HR-2009-01932-A (Rt-2009-1261). Her la flertallet blant annet til grunn at innvandringsregulerende hensyn også kan tillegges vekt i saker som gjelder barn. Flertallet påpekte også at hensynet til at ikke flere barn skal skilles fra sin familie i hjemlandet, er relevant i slike saker.

Det følger av utf. § 17-1a at i alle vedtak som berører barn, skal saksbehandleren vise

• hvilke vurderinger som er gjort av barnets situasjon,

• hvordan hensynet til barnets beste er vurdert,

• hvilke innvandringsregulerende hensyn som er vurdert og hvordan eventuelle motstridende hensyn er avveid.

Avveiningen må imidlertid være forsvarlig ut ifra barnets beste (se utf. 8-5 sjette ledd og Ot.prp.nr 75 (2006-2007) pkt.7.6.4s 160). Hva som er forsvarlig for det enkelte barnet, må vurderes konkret i hver enkelt sak.

8.2 Dokumentasjonskrav for å få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn

For å få innvilget oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, kreves det som hovedregel at personen fremskaffer dokumentasjon på identiteten sin (se utf. § 8-12).

Det kan gjøres unntak fra dokumentasjonskravet (se utf. § 8-12 første ledd bokstav a), men det er en høy terskel for å konkludere med at det er umulig å fremskaffe identitets- dokumenter, også for mindreårige.

Det åpnes for at søkeren kan gis en tillatelse med begrensinger selv om det ikke er fremlagt dokumentasjon på identiteten (se utl. § 38 femte ledd). Vurderingen om tillatelsen skal gis med begrensinger eller ikke, reguleres i UDI 2012-009 pkt 6.5.

Praksis er at det som utgangpunkt ikke vil være forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste å avslå søknader fra enslige mindreårige som har et oppholdsgrunnlag etter utlendingslovens § 38, på bakgrunn av at dokumentasjonskravet ikke er oppfylt. Som hovedregel vil det i slike tilfeller innvilges en begrenset tillatelse etter utlendingsloven § 38 femte ledd.

Når det gjelder enslige mindreårige, skal saksbehandleren:

• se hen til søkerens alder og hvilke muligheter søkeren har for å fremskaffe dokumenter fra hjemlandets myndigheter eller deres representasjon i Norge

• gjøre en barnets beste vurdering av begrensningen i vedtaket (se utf. § 17-1a)

8.3 Tidsbegrenset tillatelse til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år

Hvis en søker har fylt 16 år på vedtakstidspunktet og ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter anser at søkeren er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan det gis en tillatelse som kun varer frem til søkeren blir 18 år (se utf. § 8-8). Tillatelsen kan ikke fornyes og gir ikke grunnlag for familiegjenforening eller permanent oppholdstillatelse.

Saksbehandleren kan foreta en skjønnsvurdering av om det skal gis en tidsbegrenset tillatelse eller en tillatelse som kan fornyes etter fylte 18 år.

• Utlendingsforskriften § 8-8 annet ledd oppstiller relevante vurderingsmomenter for denne skjønnsvurderingen.

• Dersom søkeren er henvist til internflukt, skal det tas hensyn til om den enslige mindreårige mangler nettverk eller ressurser til å etablere seg der (utf. § 8-8 annet ledd bokstav h)

• I tillegg må saksbehandleren vurdere om søkerens alder skal tillegges vekt i vurderingen om en tillatelse skal begrenses eller ikke. Det skal mindre til for å falle ned på at en tidsbegrenset tillatelse ikke bør gis der søkeren nettopp har fylt 16 år, enn for en søker som er 17 ½. Helsemessige problemer som ikke er av tilstrekkelig alvorlig karakter til i seg selv å gi grunnlag for opphold, vil også kunne være et moment i skjønnsvurderingen. Videre kan søkerens tilknytning til hjemlandet vektlegges, herunder om vedkommende har vært lenge borte fra sitt hjemland før ankomst til Norge (A-63/09 Rundskriv om ikrafttredelse av ny utlendingslov og ny utlendingsforskrift fra 1. januar 2010, vedlegg 8 Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket).

• Når det gjelder vurdering av lang saksbehandlingstid, må saksbehandlere se hen til Sivilombudsmannens uttalelser, 2018/2714 (ekstern lenke) og 2018/3865 (ekstern lenke).

• Også her må saksbehandleren vurdere barnets beste. Å begrense tillatelsen må være forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste (utf. § 8-8 tredje ledd).

9. Reisedokumenter

Enslige mindreåriges rett til reisedokumenter følger som utgangspunkt av de alminnelige reglene i utlendingsloven § 64 og tilhørende retningslinjer.

Det er imidlertid noen barnespesifikke bestemmelser i passloven som gjør seg gjeldene, blant annet:

• Mindreårige som er uten personer med foreldreansvar i Norge, må ha samtykke fra verge for å få utstedt reisedokumenter fra politiet. Saksbehandleren skal påse at informasjon om dette fremgår i vedtaket.

• Når det gjelder barn i gruppen under 5 år, mellom 5-10 og 10-16 år, har reisedokumentet hhv to, tre og fem års varighet (passforskriften § 12 (ekstern lenke)).

Ved innvilgelse av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 har søkeren rett til utlendingspass dersom søkerens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det, og det ikke er særlige grunner som taler mot det (se utl § 64 annet ledd).

Det er ikke alle land som har representasjon med passutstedelsesmyndighet i Norge. Enslige mindreårige kan derfor måtte dra til et annet europeisk land for å få utstedt hjemlandets pass. I slike tilfeller kan det vurderes som at det foreligger særlige grunner til å gi utlendingspass etter utlendingsforskriften § 12-5. Søkerens alder vil være relevant.

• Hvis den mindreårige fyller 18 år før tillatelsen etter utl. § 38 utløper, skal utlendingspasset kun ha varighet frem til søkeren fyller 18 år, men minst for fire måneder. Hvis søkeren fremdeles er mindreårige når førstegangstillatelsen utløper, gis utlendingspasset varighet lik tillatelsen.

• Utlendingspasset kan ikke fornyes etter at søkeren har fylt 18 år. Dersom søkeren har behov for å reise til et annet land for å skaffe seg hjemlandets pass etter at utlendingspasset er utløpt, må vedkommende søke om utlendingspass for enkeltreise.

• De ovennevnte begrensningene må tydelig fremgå av vedtaket.

10. Utvisning av enslige mindreårige asylsøkere

Selv om det er høyere terskel det gjelder utvisning av barn, er det ikke noe absolutt vern mot utvisning av enslige mindreårige asylsøkere.

Hvis de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal saksbehandleren

• opprette sak om utvisning og forhåndsvarsle om utvisning

• overføre saken til UDI Kontroll for videre vurdering

Se forøvrig UDI 2010-024 Utvisning av tredjelandsborgere.

11. Mindreåriges rett til arbeid mens asylsøknaden er til behandling

Asylsøkere kan gis tillatelse til å ta arbeid mens saken deres er til behandling, jf. utlendingsloven § 94 og utlendingsforskriften § 17-24.

Enslige mindreårige under 15 år kan få en tillatelse etter utlendingsloven § 94 eller utlendingsforskriften § 17-26 hvis vilkårene i arbeidsmiljøloven kapittel 11 er oppfylt og representanten har samtykket. Når søkeren fyller 15 år er det ikke lenger et krav at representanten samtykker.