UDI 2023-005 Overføringsflyktninger fra den Demokratiske Republikken Kongo (DR Kongo)

1. Innledning

Instruks G-15/2020 Retningslinjer for arbeidet med overføringsflyktninger jf. utlendingsloven § 35 og den utfyllende retningslinjen UDI 2016-015 Anvendelse av uttakskriteriene for overføringsflyktninger gir retningslinjer for arbeidet med overføringsflyktninger, jf. utlendingsloven § 35. Vedtak om gjenbosetting skal bygge på følgende kriterier:

1. Behov for internasjonal beskyttelse. Det skal her både ses hen til flyktningens grunn til å forlate hjemlandet, risikoen ved retur og sikkerheten i oppholdslandet. Utgangspunkt tas i UNHCRs vurdering av beskyttelsesbehovet. Samtidig skal beskyttelsesvurderingen i saker om overføring ligge på tilnærmet samme nivå som i asylsaker. Dette gjelder også troverdighetsvurderingen.

2. Behov for gjenbosetting. Det skal ses hen til utsiktene til å oppnå andre varige løsninger på kort og mellomlang sikt.

Behov for internasjonal beskyttelse (a)

Uttak av overføringsflyktninger skal ses i sammenheng med praksis for asylsaker.

UDI har per nå ikke en nedfelt praksis for å behandle søknader om beskyttelse fremsatt i Norge av kongolesiske borgere. Beskyttelse 8 – Overføringsflyktninger (OFF) har derfor utarbeidet en egen praksis for vurdering av behovet for beskyttelse i søknader om gjenbosetting for kongolesiske flyktninger. I vurderingene kan OFF legge avgjørende vekt på anbefalingene fra UNHCR, slik retningslinjene fra Justis- og beredskapsdepartementet forordner, jf. instruks G-15/2020 og UDI 2016-015. Utover dette tilstreber OFF å følge tilnærmet lik praksis som i behandlingen av søknader om beskyttelse framsatt i Norge.  

Når UDI skal ta stilling til faktagrunnlaget, tar vi utgangspunkt i informasjon fra UNHCR som fremgår av Resettlement Registration Form (RRF), og informasjon innhentet fra søkeren under beskyttelsesintervjuet. UDI vurderer sakens opplysninger i lys av informasjon om situasjonen i søkerens hjemland.

Behov for gjenbosetting (b)

UDI vektlegger i det vesentlige UNHCRs vurderinger av gjenbosettingsbehovet slik det kommer fram av Resettlement Registration Form (RRF). Det vises til at flyktninger i det relevante oppholdslandet generelt møter både formelle og praktiske hindringer for integrering i landet. Med høy arbeidsledighet, fattigdom og et høyt antall nyutdannede kan det være vanskelig for flyktningene å bli økonomisk uavhengige. I tillegg kan akutt mangel på land bidra til at få har mulighet for å bli selvforsynt og medføre at de blir avhengige av bistand for å få dekket helt grunnleggende behov. 

Under intervju med søkeren innhenter UDI som hovedregel opplysninger om søkerens (og familiens) situasjon i oppholdslandet knyttet til blant annet arbeid, utdanning og tilgang til ulike tjenestetilbud.

Følgende grupper skal prioriteres for gjenbosetting:

• Barnefamilier med barn under 18 år

• Utsatte kvinner

• LHBTIQ+- personer

Med bakgrunn i kjent landkunnskap kan UDI i sjeldne tilfeller være uenig i UNHCRs vurderinger av gjenbosettingsbehov, og saken skal i slike tilfeller avslås. En slik vurdering kan også ha sammenheng med søkerens troverdighet. Dersom det er fremstilt i RRF at søkeren har et gjenbosettingsbehov på grunn av sin vanskelige livssituasjon, og det kommer frem nye opplysninger i saken, så kan UDI vurdere det til at saken avslås.

2. Generelt om søkere fra Kongo (DRC)

2.1. Identitet og bostedstilknytning

Søkere fra DR Kongo som vurderes for gjenbosetting har svært sjelden gyldige ID-dokumenter fra hjemlandet. Søkerne må derfor kunne sannsynliggjøre sin kongolesiske opprinnelse og tilknytning til de østlige provinsene gjennom deres forklaring under intervju med UDI. I tillegg til asylforklaringen vil bostedskontroll og språkkunnskaper være svært viktig under intervjuene. De oppgitte identitetsopplysninger legges til grunn når de etter en helhetlig vurdering anses for sannsynliggjorte.

Utenom intervjuet kan UDI kan også gjøre andre undersøkelser for å belyse spørsmål om søkerens identitet:

• I likhet med andre typer utlendingssaker kan søk i åpne kilder og sosiale medier bidra til å opplyse saken. Søk i åpne kilder kan gi støtte til en forklaring, men også avdekke at hun eller han har gitt uriktige opplysninger, inkludert om identitet.

Se ellers UDI 2015-026 Bruk av nettbaserte åpne kilder og sosiale medier i saksbehandlingen i UDI.

• DNA-test kan brukes for å bekrefte familierelasjoner mellom foreldre og barn og mellom søsken.

Se ellers UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse.

2.2 Hva regnes som søkerens hjemsted?

Beskyttelsesvurderingen skal gjøres opp mot søkerens hjemsted. Vurderingen av hjemsted gjøres på tilnærmet samme måte som i asylsaker. Dersom søkeren har oppholdt seg, eller bodd, i flere ulike områder i DR Kongo er det derfor viktig å avklare hva som er søkerens hjemsted. Dette er særskilt viktig hvis søkeren har bodd utenfor de østlige provinsene Nord Kivu, Sør Kivu og Ituri. Hvis søkeren kan sies å ha flere hjemsteder i DR Kongo, skal beskyttelsesvurderingen gjøres opp mot de ulike hjemstedene.

Følgende er relevante momenter dersom søkeren har bodd flere områder i DR Kongo:

• hvor søkeren har hatt sitt sedvanlige bosted før hendelsene som førte til flukten

• hvor søkeren har oppholdt seg mellom hendelsene som førte til flukten og frem til ankomst i oppholdslandet

• søkerens etniske (og religiøse) tilhørighet

I vurderingen av hva som er søkerens hjemsted er det naturlig at det legges betydelig vekt på hvor søkeren har levd sitt daglige liv før hendelsene som førte til flukten. I vurderingen må det også vektlegges om søkeren har tilknytning til området gjennom familie eller annet nettverk. 

Hvis søkeren har vært internt fordrevet som følge av konfliktene, og av den grunn har oppholdt seg i et annet område enn hjemstedet, er det i utgangspunktet ikke rimelig å anse dette som søkerens hjemsted med mindre det har vært snakk om en mer varig bosetting i det aktuelle området. Som et utgangspunkt vurderer vi det til at personen bør ha vært bosatt i området i mer enn et år. Utover dette UDI vil være varsomme med å trekke en nedre grense for hvor lenge en person må ha vært bosatt i området for at vi vil kunne legge deres primære tilknytning dit. I vurderingen av søkerens tilknytning til området vedkommende er blitt fordrevet til, må saksbehandleren gjøre en konkret vurdering der det ses hen til individuelle faktorer som alder, bosituasjon, nettverk, dagligliv, og hvordan de har livnært seg. 

Dersom søkeren opprinnelig er fra et område som ikke lenger gir grunnlag for beskyttelse på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen alene, kan det tyde på at saken faller utenfor gjeldende innvilgelsespraksis for DR Kongo. UDI gjør en individuell vurdering av hvorvidt det opprinnelige området er søkerens hjemsted per nå, om søkeren har en reell tilknytning dit, og hvorvidt det er rimelig å henvise søkeren dit. Dette gjelder spesielt saker med lengeværende flyktninger, der søkeren opprinnelig er blitt fordrevet fra hjemstedet, og har oppholdt seg i lengre tid utenfor hjemstedet (i hjemlandet og/eller oppholdslandet). UDI gjør en konkret og helhetlig vurdering av hjemstedstilknytning og situasjonen ved retur, der de individuelle forholdene i saken skal vektlegges.

Følgende individuelle forhold kan ha betydning i den samlede vurderingen av hjemstedstilknytning og retursituasjon (ikke uttømmende):

• søkere som er blitt fordrevet og har oppholdt seg utenfor hjemstedet i lengre tid

• søkere som har vært lengeværende flyktninger i oppholdslandet

• søkere i en sårbar situasjon, for eksempel kvinner, barn, barnefamilier, eldre, syke, overgrepsofre, ressurssvake

• søkere med manglende tilknytning til hjemstedet, herunder fravær av nettverk, manglende erfaring med å bo i området/manglende lokalkunnskap

De individuelle forholdene skal også vurderes i lys av hvor alvorlig sikkerhetssituasjonen er på søkerens hjemsted. Jo alvorligere situasjonen er, jo lavere vil kravene til individuelle forhold være.  

3. UNHCRs anbefalinger

UNHCRs anbefalinger er ikke bindende for norske myndigheter, men blir alltid vurdert og skal tillegges vekt. Særlig når det gjelder anbefalinger om beskyttelse, er utgangspunktet at de skal tillegges stor vekt, se ot.prp. 75 (2006-2007) ekstern lenke til regjeringen) punkt 5.1.7. Vekten er imidlertid relativ, jf. Stornemndvedtak-2010-10-14 (ekstern lenke til UNE). Her følger det at utlendingsforvaltningen blant annet må vurdere hvor klare og entydige anbefalingene er, hvor oppdaterte og godt begrunnet, og hvorvidt UNHCR har tilgang til unik landinformasjon.

UNHCR ga en oppdatert anbefaling om retur til de østlige provinsene Nord Kivu, Sør Kivu og Ituri i november 2022. UNHCR viser til situasjonen i disse områdene som labil og uforutsigbar, og anbefaler at statene ikke bør returnere personer som har sin opprinnelse i disse områdene.

UNHCR vurderer det til at personer som flykter fra konflikter i disse tre provinsene og tilstøtende områder sannsynligvis vil ha behov for internasjonal beskyttelse i samsvar med OAU-konvensjonen av 1969 artikkel 1 nr. 2.79 I tillegg er det sannsynlig at mange personer som flykter fra DR Kongo, oppfyller kriteriene for flyktningstatus i samsvar med flyktningkonvensjonen av 1951.

3.1 UDIs praksis sammenholdt med UNHCRs anbefalinger

UDIs praksis er i hovedsak i tråd med UNHCRs anbefalinger som nevnt over. UDI legger til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen og voldsnivået i provinsene Nord Kivu, Sør Kivu og Ituri er av en slik karakter at enhver som har hjemsted i disse provinsene har et beskyttelsesbehov.

UDI legger til grunn at søkere fra områder som tilstøter Nord Kivu, Sør Kivu og Ituri kan ha et beskyttelsesbehov på bakgrunn av de sikkerhetsmessige forholdene på hjemstedet. Sikkerhetssituasjonen og voldsnivået innad og mellom provinser i Øst-Kongo varierer. For søkere fra tilstøtende områder vil det bli gjort en individuell vurdering av søkerens utsatthet og personlige forhold sett i sammenheng med den generelle situasjonen.

UNHCR anser det videre ikke hensiktsmessig for stater å nekte internasjonal beskyttelse til personer med opprinnelse fra de berørte områdene basert på et antatt internfluktalternativ til andre deler av DR Kongo, med mindre søkeren har sterke og eksisterende koblinger til det foreslåtte internfluktområdet. Som et minimum må slike koblinger omfatte en evne til å snakke det lokale språket, samt å ha familie eller annen vesentlig tilknytning i det aktuelle området. Vedkommende må også kunne skaffe nødvendig dokumentasjon slik at de kan bosette seg og bevege seg fritt i det foreslåtte tilflyttingsområdet, for ikke å bli utsatt for fare for vilkårlig frihetsberøvelse. Eventuelle slike foreslåtte returer må vurderes nøye, med tanke på de individuelle omstendighetene i saken.

UDIs praksis er i tråd med denne anbefalingen.

4. Behov for internasjonal beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 a

For å ha rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må søkeren ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Hva som utgjør forfølgelse er definert i utlendingsloven § 29, mens forfølgelsesgrunnene er definert i utlendingsloven § 30. Det skal tas hensyn til om søkeren er barn, se utlendingsloven § 28 tredje ledd.

I porteføljen for gjenbosetting av kongolesiske borgere prioriterer UDI grupper som fyller vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 a på bakgrunn av at de faller inn under konvensjonsgrunnen ‘medlemskap i en spesiell sosial gruppe’, i hovedsak barnefamilier og enslige kvinner med hjemsted i Øst-Kongo (herunder Nord Kivu, Sør Kivu, Ituri).

4.1. Medlemskap i en spesiell sosial gruppe

Forfølgelsesgrunnen ”medlemskap i en spesiell sosial gruppe” er definert i utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c. Det er ikke fastlagt hvilke grupper som kan omfattes av definisjonen, og gruppen må defineres ut ifra opplysningene i den konkrete saken. Saksbehandleren må først vurdere om søkeren risikerer forfølgelse (eventuelt ikke får beskyttelse mot forfølgelsen) på grunn av kjennetegn som er felles for en gruppe mennesker, og deretter om gruppens kjennetegn er slik at vilkårene i utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c er oppfylt.

4.1.1. Enslige kvinner

Landinformasjon

Kvinner er en særlig utsatt gruppe i DR Kongo. Kvinner har generelt lav status i landet og det rapporteres jevnlig om voldtekt og andre brudd på kvinners rettigheter. Samfunnet i DR Kongo er tradisjonelt med utbredt kjønnsulikhet og hvor kvinnen regnes som en form for eiendom fra perspektivet til mannen og familien.   

Vold mot kvinner er utbredt over hele landet. Ofre for denne typen vold risikerer alvorlig sosialt stigma. Internflyktninger og andre ressurssvake er spesielt utsatte. Det er vanlig at kvinner og jenter som har vært, eller mistenkes for å ha vært utsatt for vold blir fordrevet av sin mann, familie og samfunn.         

Unge kvinner, enker, skilte og fattige kvinner er i en særlig utsatt situasjon, der de generelt kan løpe en større risiko for å bli utsatt for vold og utnyttelse. Bakgrunnen for mange kvinner kan være at ektefellen har fått problemer, er død, eller at han er forsvunnet.

UDIs praksis

Sårbare kvinner eller jenter fra Øst-Kongo vil som utgangspunkt ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Definisjonen av den sosiale gruppen vil i praksis som gjelder DRC være:

”Enslig kvinne fra Øst-Kongo. Har erfart eller risikerer overgrep”

”Enslig kvinne fra Øst-Kongo med barn. Har erfart eller risikerer overgrep”

”Enslig kvinne fra Øst-Kongo uten nettverk”

Enslige/sårbare kvinner fremmes som regel for gjenbosetting under kategorien ‘’Woman or a Girl at Risk’ (WAR). UNHCR anser som en sårbar kvinne/jente (WAR) de kvinnene eller jentene som har beskyttelsesproblemer som er spesielle for sitt kjønn, og mangler effektiv beskyttelse som normalt gis av mannlige familiemedlemmer. De kan være: enslige familieoverhoder, enslige jenter eller kvinner, eller sammen med sine mannlige (eller kvinnelige) familiemedlemmer.

UNHCR identifiserer sårbare kvinner/jenter (WAR) og gjør en konkret vurdering av deres nettverk og personlige situasjon. UDI støtter seg i all hovedsak på UNHCRs vurderinger, men foretar som regel alltid en konkret kartlegging av kvinnens sivilstatus, nettverk og ressurssituasjon under intervju.

I enkelte tilfeller kan UDI revurdere søkerens WAR-status, eksempelvis på bakgrunn av nye opplysninger om identitet, sivilstatus, nettverk og ressurssituasjon, før og/eller etter intervju.   

Ved vurdering av sårbarheten til en enslig kvinne med eller uten barn, må hennes nettverk og personlige situasjon kartlegges. Det bør videre tas hensyn til at kongolesiske kvinner ofte har vært utsatt for vold – inkludert voldtekt, annen seksuell og vold i nære relasjoner – og er i en særskilt risiko for å bli tvunget inn i slike omstendigheter igjen. Flyktningkvinner som allerede er blitt alvorlig traumatisert i opprinnelseslandet er mer sårbare for å bli re-traumatisert.

Det bør også tas hensyn til at risikoen for at en kvinne utsettes for seksuell vold kan ha sammenheng med hennes reelle eller tilskrevne etniske, religiøse eller politiske tilhørighet. 

4.1.2. Seksuell orientering og kjønnsidentitet

Rettslig utgangspunkt

Personer som er utsatt på grunn av sin kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller seksuelle orientering skal prioriteres for gjenbosetting.

Ved asylsøknader fra lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer (LHBTI) skal UDI anvende Høyesteretts tilnærming i dom av 29.mars 2012, se GI-07/2012 Instruks om tolkning av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a - forfølgelse på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Se UDI 2018-004 Seksuell orientering og kjønnsidentitet i søknader om beskyttelse.

Det følger av instruks GI-07/2012 at UDI ikke kan forvente, kreve eller legge til grunn at LHBTI-søkere vil skjule sin seksuelle identitet etter retur for å unngå forfølgelse. UDI skal først vurdere om LHBTI-personer som lever åpent i søkerens hjemland risikerer forfølgelse. Deretter skal UDI vurdere hvordan søkeren vil opptre etter retur. Hvis det er sannsynlig at søkeren vil være åpen om sin seksuelle identitet og av den grunn står i reell fare for forfølgelse, har søkeren rett til flyktningstatus. Hvis det er sannsynlig at søkeren vil skjule sin seksuelle identitet etter retur, har søkeren rett til flyktningstatus dersom frykt for forfølgelse er en sentral årsak til søkerens valg.

Landinformasjon

Diskriminering og vold mot personer som følge av deres seksuelle legning eller kjønnsidentitet er vanlig i DR Kongo. Homoseksualitet i seg selv er ikke ulovlig i henhold til kongolesisk lovgivning, men det rapporteres om utbredt diskriminering og vold mot personer uavhengig av kjønn på grunn av deres seksuelle legning eller kjønnsidentitet.

LHBTI-personer kan generelt ikke leve åpent på grunn av diskriminering og stigmatisering. Mange får ikke lov til å fullføre skolegangen eller blir oppsagt fra arbeidet sitt. Staten iverksetter ingen tiltak for å hindre diskriminering. Staten straffeforfølger ikke overgrep mot LHBTI-personer og straffefrihet er utbredt.

Se Temanotat på Landinfo:

Den demokratiske republikken Kongo: Forhold for homofile (ekstern lenke til landinfo)

Se også:

EASO-rapport: Democratic Republic of the Congo – LGBT People in DRC – EASO COI Query Response (ekstern lenke til EUAA)

UDIs praksis

LHBTI-personer fra Kongo kan ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

4.2. Politisk oppfatning (journalister, menneskerettighetsaktivister)

Landinformasjon

Selv om mange politiske partier eksisterer i DR Kongo, blir opposisjonsledere og støttespillere ofte utsatt for trusler, restriksjoner på bevegelser og avgrensning av rettigheter til å drive kampanje eller organisere offentlige arrangementer.

Pressefrihet er garantert i henhold til landets grunnlov, men det rapporteres om at journalister ofte risikerer å bli anklaget for kriminell ærekrenkelse, og blir utsatt for trusler, fengslinger, vilkårlige arrestasjoner og fysiske angrep i løpet av arbeidet deres. Kilder har også rapportert en rekke episoder der menneskerettighetsaktivister er blitt utsatt for tilsvarende reaksjoner.

Se European Union Agency for Asylum. EUAA, Democratic Republic of the Congo - Political opponents, journalists, activists - EASO COI Query Response, 2021-09-16 (ekstern lenke til EUAA)

Se Canada. Immigration and Refugee Board. IRB, Democratic Republic of the Congo: Treatment by authorities of political opponents, including those who are members of the Union for Democracy and Social Progress (Union pour la démocratie et le progrès social, UDPS) or the Common Front for Change (Front commun pour le Congo, FCC) (2020-March 2022), 2022-04-11 (ekstern lenke til IRB)

UDIs praksis

UDI legger til grunn at journalister og aktive menneskerettighetsaktivister i opposisjon til myndighetene kan risikere forfølgelse. Lagt til grunn, vil anførsler om forfølgelse fra både formelt ansatte i nyhetsbyråer og menneskerettighetsorganisasjoner, men også enkeltstående informasjonsformidlere som på bakgrunn av sin selvstendige oppfatning kritiserer myndighetene, oppfylle vilkårene for beskyttelse.

4.3. Nasjonalitet: etnisk tilhørighet

De fleste flyktningene som vurderes for gjenbosetting fra Nord- og Sør-Kivu-provinsene i østlige DR Kongo (UDI mottar færre søkere fra Ituri).

Landinformasjon

Den etniske situasjonen i DR Kongo er kompleks, og det finnes over 200 etniske grupper i landet. Diskriminering på grunn av etnisitet er ulovlig i henhold til landets grunnlov, men er likevel vanlig. De østlige provinsene er i likhet med resten av landet etnisk mangfoldig.

Tilfanget av aktuell og relevant landinformasjon om de mange ulike etniske gruppene i DR Kongo og deres generelle utsatthet vil ofte være begrenset. Graden av utsatthet vil også avhenge av sted og situasjon. Beskyttelsesbehovet i sakene som fremmes for gjenbosetting vil imidlertid ofte være nært knyttet til kinyabwisha- og kinyarwanda-talende og etniske grupper som ikke anses å være innfødte kongolesere. Mistilliten til nabolandet Rwanda og folkegruppene som har sine røtter der er stor. Disse gruppene – spesielt tutsier – er generelt blitt diskriminert og utsatt for forfølgelse på bakgrunn av å bli oppfattet som distinkt annerledes og utenforstående. Den omstridte nasjonalitetsstatusen til den kinyarwanda-talende befolkningen i Nord- og Sør-Kivu har vært kjernen i konfliktene som har rammet regionen siden tidlig på 1990-tallet.

Banyamulenge har møtt diskriminering gjennom hele sin historie i landet. Gruppen, sammen med etniske tutsier og hutuer (også kjent som banyarwanda, «folk fra Rwanda»), blir av mange kongolesere sett på som ikke hjemmehørende i DR Kongo, og de har tidligere blitt nektet statsborgerskap. Disse gruppene har også blitt diskriminert siden de oppfattes som å ha tilknytning til de rwandisk-støttede opprørsgruppene, som av mange gis skylden for uroen i regionen. Landets urbefolkning (bambuti/mbuti, batwa/twa, og flere) er også spesielt utsatt for diskriminering og overgrep fra samfunnet.

Se Temanotat på Landinfo:

Den demokratiske republikken Kongo: Etnisitet, konflikt og beskyttelse i Øst-Kongo (ekstern lenke til landinfo)

Den demokratiske republikken Kongo: Forhold for tutsier i Kinshasa (ekstern lenke til landinfo)

Se også rapport fra ACCORD - Austrian Centre for Country of Origin & Asylum Research and Documentation:

Democratic Republc of the Congo: The Situation of the Banyamulenge (2020 to March 2022) (ekstern lenke ECOI)

UDIs praksis

I saker der søkerens etniske tilhørighet er av avgjørende betydning for beskyttelsesvurderingen, må saksbehandleren vurdere om individuelle omstendigheter i kombinasjon med situasjonen på hjemstedet, tilsier at søkeren er spesielt utsatt. I hvert tilfelle må det gjøres en individuell vurdering av fremtidig risiko basert på søkerens opplysninger og tilgjengelig landinformasjon om det aktuelle hjemstedet.

Mistilliten til folkegruppene som anses for å være ikke-hjemmehørende i DR Kongo er stor, som vist til over. Flere av landets øvrige ‘innfødte’ etniske grupper (eksempelvis hunde, nande, bashi, nyanga, bembe, og fulero) risikerer ikke nødvendigvis alvorlige overgrep som følge av deres etniske tilhørighet. Medlemmer av disse gruppene kan dessuten ha individuelle anførsler som ikke nødvendigvis er basert på deres etnisitet. I vurderingen av beskyttelsesbehovet i slike tilfeller, må saksbehandleren innhente aktuell og relevant landinformasjon og gjøre en nøye utredning av søkerens individuelle omstendigheter.

5. Behov for internasjonal beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 b

Landinformasjon

Den demokratiske republikken Kongo har etter landets selvstendighet i 1960 vært igjennom mange tiår med kriser. Mellom 1996 og 2003 var landet gjennom to ødeleggende kriger som begge var en kombinasjon av invasjoner og borgerkrig. Flere lokale væpnede konflikter pågår fortsatt i dag, overveiende i den østlige delen av landet. Pågående vold begått av væpnede grupper mot sivile i den østlige regionen har fortsatt. Dårlig styresett, svake institusjoner og utbredt korrupsjon er faktorer som bidrar til at det gjøres lite for å bukt med konfliktene. Mer enn 5 millioner mennesker er internt fordrevet i landet, og mer enn 1 million kongolesere har søkt asyl, de fleste i Afrika. 

Per dags dato har myndighetene i DR Kongo ikke monopol på bruk av vold. Flere deler av særlig provinsene Nord-Kivu, Sør-Kivu, Ituri og Tanganyika er under kontroll av nasjonale væpnede grupper så vel som grupper støttet av borgere i nabolandene som benytter seg av landets svake statsmakt til å operere på og fra kongolesisk territorium.

Mange ulike militsgrupper opererer i områdene i østlige provinsene. Alle partene, inkludert regjeringshæren, begår grove overgrep mot sivilbefolkningen. UNHCR viser til at de væpnede gruppene utsetter sivilbefolkningen for systematiske brudd på menneskerettighetene slik som kidnappinger, voldtekt, plyndring og nedbrenning av hele landsbyer. Tidvis kan dette være i et forsøk på å rekruttere voksne og barn til sine militser. Kvinner og jenter er særlig utsatt for seksualisert vold. Mange befolkningsgrupper er blitt drevet på flukt.

Sikkerhetssituasjonen i de østlige provinsene Nord Kivu, Sør Kivu og Ituri og tilstøtende områder anses å være labil og uforutsigbar. UNHCR rapporterer at den sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen i disse områdene er blitt ytterligere forverret i de siste årene, som følge av eskalerende væpnet konflikt, inter-etnisk og politisk vold, vanskelige humanitære forhold og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Situasjonen i disse områdene er preget av et høyt antall konfliktrelaterte dødsfall og voldsbruken er i stor grad målrettet mot sivile.

Se UNHCR Position on Returns to North Kivu, South Kivu, Ituri and Adjacent Areas in the Democratic Republic of Congo Affected by Ongoing Conflict and Violence – Update III (ekstern lenke UNHCR)

Se BTI Country Report – Congo, DR (ekstern lenke til BTI)

UDIs praksis

UDI vurderer situasjonen i Nord Kivu, Sør Kivu og Ituri å være av en slik karakter at det som utgangspunkt er en reell fare for umenneskelig behandling (jf. menneskerettsloven (EMK) artikkel 3 og utlendingsloven § 28 1 b) kun ved å oppholde seg i disse områdene. De fleste gruppene som UDI vurderer for gjenbosetting, vil imidlertid som hovedregel oppfylle vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 1 a (se punkt 4).

UDI legger også til grunn at søkere fra tilstøtende områder til provinsene Nord-Kivu, Sør-Kivu, Ituri vil kunne ha et beskyttelsesbehov. Hver sak vil imidlertid bli vurdert individuelt, ut fra sakens opplysninger/profil (se. pkt. 2.2 og pkt. 3).

6. Beskyttelse i hjemlandet

Retten til internasjonal beskyttelse er subsidiær i forhold til muligheten for beskyttelse i eget hjemland. Dersom staten har evne og vilje til å gi beskyttelse til alle innbyggere i landet, kan det som utgangspunkt legges til grunn at søkere derfra ikke har behov for internasjonal beskyttelse.

Dersom staten (eller andre organisasjoner eller grupperinger som nevnt i utlendingsloven § 29 tredje ledd) er ute av stand til eller ikke villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelse, blant annet gjennom et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse, kan søkeren ha krav på beskyttelse, se utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav c.

Landinformasjon

DR Kongo er et stort land med dårlig infrastruktur samt et svakt og korrupt statsapparat. Straffefrihet forekommer systematisk for alle typer lovbrudd.

Sivile rettigheter garanteres av grunnloven i DR Kongo, men blir ofte krenket, spesielt i områder der væpnet konflikt finner sted. Vold, overgrep og maktmisbruk blir ofte ikke straffeforfulgt. Både myndighetene og militsgrupper slipper ofte unna straff selv om de har begått grove menneskerettighetsbrudd.

UDIs praksis

UDI legger til grunn at myndighetene i DR Kongo verken har tilstrekkelig evne eller vilje til å beskytte sivilbefolkningen.

7. Internflukt

I saker hvor UNHCR har vurdert at personen har behov for gjenbosetting fordi frivillig retur og lokal integrering ikke er aktuelle varige løsninger, skal saksbehandleren som hovedregel legge avgjørende vekt på UNHCRs vurderinger av muligheten for internflukt. Dette vil typisk gjelde for personer som har oppholdt seg lenge utenfor hjemlandet, og hvor det vil være urimelig å henvise personen til internflukt i eget land jf. UDI 2016-015.

På den annen side skal beskyttelsesvurderingen i saker om overføring ligge på tilnærmet samme nivå som i asylsaker. Vi kan derfor velge å legge vekt på muligheten til å henvise til internflukt der dette er i samsvar med norsk asylpraksis. Dette ligger innenfor skjønnsrommet UDI har i henhold til instruks G-15/2020 punkt 7 a .

For kongolesiske flyktninger vil UDI som hovedregel støtte seg på UNHCRs vurderinger av muligheten for internflukt. Svært mange kongolesere som vurderes for gjenbosetting er lengeværende flyktninger med svak tilknytning til mulige internfluktområder. Mange har forlatt hjemlandet i svært ung alder, og et betydelig antall er født i oppholdslandet etter at foreldrene eller omsorgspersonene flyktet dit for flere år siden.

UDI kan i enkelte tilfeller henvise til internflukt etter en skjønnsmessig og helhetlig vurdering av de individuelle omstendighetene i saken. Dette vil spesielt gjelde tilfeller der personen er ressurssterk, har nettverk og snakker språket på internfluktstedet.