To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk
Information
All or parts of the document is confidential:
Freedom of Information Act section 24 first paragraph 

UDI memos on practices and procedures

PN 2018-001
Document-ID : PN 2018-001
Case-ID : 17/02111-3
Documentdate : 22.06.2018
Receiver :

Utlendingsdirektoratet
Asylavdelingen
Oppholdsavdelingen

Familieinnvandring for borgere av Afrika sør for Sahara med unntak av Somalia, Etiopia, Eritrea og Sudan.


1. Innledning

1.1. Generelt om landene

2. Identitet

2.1. Identitetsdokumenter

2.1.1. Pass

2.1.2. ID-kort

2.1.3. Fødselsattest

2.2. UDIs vurdering av identitet

2.2.1. Særskilt om vurdering av dokumenter fra Sør-Afrika

2.3. Særskilt om søknad fremmet fra Norge av personer med avslag på asylsøknad

3. Vurdering av relasjonen

3.1 Ektefeller

3.1.1. Krav til gyldig ekteskap

3.1.2 Vigselsattest

3.1.3. Særskilt om inngåelse av muslimsk ekteskap i Kenya

3.1.4. UDIs praksis for behandling av saker uten felles barn og med felles barn under 18.

3.1.5. Skilsmisse og skilsmisseattest

3.1.6. Ekteskapsalder/barneekteskap

3.1.7. Stedfortrederekteskap

3.1.8. Tvangsekteskap

3.1.9. Bigami/polygami

3.1.10. Pro forma

3.1.11. 24-årskrav for familieetablering

3.2. Barn

3.2.1. Innledning

3.2.2. Søknad etter utlendingsloven § 42 første ledd – Felles barn.

3.2.3. Søknad etter utlendingsloven § 42 annet ledd – Særkullsbarn

3.2.4. Adopsjon

3.2.5. Fosterbarn, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c.

3.2.6. Vurdering av alder

3.3. Foreldre

3.3.1. Enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge

3.4 Øvrige relasjonsdokumenter

3.4.1. Dødsattest

3.4.2 Ugiftattest

4. Spesielle forhold knyttet til minoriteter eller særskilte områder

4.1. Kjønnslemlestelse

5. Rutiner og prosedyrer

5.1 Søknadssted/søknadsprosedyre

5.2 Verifiseringer

5.3 D-visum

5.4 Retur

1. Innledning

Praksisnotatet gir retningslinjer for UDIs behandling av søknad om familieinnvandring fra borgere av Afrika sør for Sahara med unntak av Somalia, Etiopia, Eritrea og Sudan.

Notatet omfatter følgende land: Angola, Benin, Botswana, Burkina Faso, Burundi, Demokratiske Republikk Kongo, Djibouti, Ekvatorial Guinea, Elfenbenskysten, Gabon, Gambia, Ghana, Guinea, Guinea-Bissau, Kamerun, Kapp Verde, Kenya, Komorene, Kongo, Lesotho, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mauritania, Mauritius, Mosambik, Namibia, Niger, Nigeria, Rwanda, Sao Tome og Principe, Senegal, Sentralafrikanske Republikk, Seychellene, Sierra Leone, Swaziland, Sør-Afrika, Sør-Sudan, Tanzania, Tchad, Togo, Uganda, Zambia og Zimbabwe.

Dette er en sammensatt portefølje og søkergruppene har svært variert bakgrunn og tilhører mange ulike folkegrupper. Notatet gir en oversikt over hva som er felles for behandling av søknader fra borgere av disse landene og regionene. Notatet vil si noe om generelle forhold, tendenser/modus i enkelte land eller områder, og særskilte problemstillinger i enkelte land.

Denne porteføljen skiller seg noe fra hvordan vi behandler saker i andre porteføljer og det er derfor ønskelig å beskrive disse sakene slik at det er lettere å saksbehandle disse uten særskilte kunnskaper om Afrika.

Notatet inneholder

  • En kombinasjon av landkunnskap, etablert praksis, praktisk informasjon og aktuelle problemstillinger, og

  • retningslinjer for hva slags dokumenter som kreves, og hvordan dokumentasjonen skal vurderes for disse søkergruppene.

Notatet inneholder ikke informasjon om generelt regelverk for familieinnvandring som ikke blir særskilt berørt av landkunnskap for dette området. For slik informasjon henvises saksbehandler til andre rundskriv, praksisnotat, mv.

1.1. Generelt om landene

Afrika sør for Sahara er en stor region, og forskjellene mellom de ulike landene i området er store. Likevel finnes det mange fellesnevnere for alle disse landene, tross betydelige historiske og kulturelle forskjeller:

  • Landene er i hovedsak tidligere europeiske kolonier og har arvet et forvaltningssystem og et forvaltningsspråk fra tidligere kolonimakter.

  • Økonomien i landene er generelt svak, og hovedsakelig basert på eksport av få råvarer. Befolkningsveksten er stor, migrasjonen fra landsbygda til urbane strøk og mellom landene i området er stor. Infrastrukturen er dårlig utbygget.

  • Det politiske livet er i stor grad dominert av et vagt eller manglende skille mellom stat og samfunn og mellom privat og offentlig. Den enkelte byråkrat skiller ikke mellom egne interesser og statens interesser.

Ambassadene som mottar flest søknader er Addis Abeba i Etiopia, Nairobi i Kenya, Kampala i Uganda, Accra i Ghana og Abuja i Nigeria.

Ingen av landene er visumfrie, med unntak av Mauritius og Seychellene.

En rekke temanotater og responser fra Landinfo er anvendt i utarbeidelsen av dette notatet. Særlig brukt er temanotat «Afrika sør for Sahara – om dokumenter og offentlig forvaltning» fra 2007. Saksbehandlere oppfordres til å holde seg oppdatert på landinformasjon og bruke informasjon fra Landinfo for det aktuelle landet i behandlingen av familieinnvandringssaker.

2. Identitet

Det er generelt lav troverdighet på offentlige dokumentene i disse landene. Manglende registrering av hendelser og etterregistrering av dokumenter er vanlig og har liten betydning for dokumentets troverdighet.

Korrupsjon er svært utbredt og anses som en del av hverdagslivet. Bestikkelser for å få noen til å utføre noe for deg er særlig utbredt på lavere nivå av statsforvaltningen og andre offentlige institusjoner, og er et direkte resultat av at lønningene i slike stillinger er svært lave. I tillegg til alminnelige korrupsjon er favorisering av slektninger, ektefelle eller venner (nepotisme) også utbredt. Dette samsvarer med den tradisjonelle forpliktelsen personer føler overfor slekt og nære.

I praksis kan dette medføre at borgere får problemer med å skaffe seg dokumenter og andre tjenester som de har krav på å få, selv tjenester som er gratis. De opplever at de må ha kontakter eller kunne bestikke noen for å realisere disse tjenestene.

Generelt har befolkningen i disse landene et pragmatisk forhold til å registrere seg hos offentlige myndigheter i forskjellige sammenhenger. Å registrere seg er noe man generelt gjør fordi man får fordeler og goder man kun får ved å registrere seg, eventuelt for å unngå negative sanksjoner. En rekke dokumenter vil derfor være etterregistrert, gjerne i forbindelse med søknad om familieinnvandring.

De fleste land i regionen har en form for folkeregister som skal registrere borgere i landet. I praksis mangler disse institusjonene oversikt over en stor del av innbyggerne – mange er overhodet ikke registrert noen gang i systemet. Dette gjelder særlig i områder utenfor byene. For de som er registrert er opplysningene ofte mangelfulle, utdaterte eller uriktige. Videre er det svært få land som har sentraliserte digitale register, noe som kan medføre at man kan være registrert med ulik informasjon i ulike registre.

Sør-Afrika står i en særstilling på grunn av sin særegne historie og betydelig mer utviklede økonomi. Vi stiller høye krav til dokumentasjon fra Sør-Afrika og det er ikke sammenlignbart med dokumentsituasjonen i de øvrige landene i Afrika, se punkt 2.2.1.

På grunn av mangel på troverdige dokumenter må søknader avgjøres etter en helhetsvurdering av fremlagte dokumenter og opplysninger gitt av søker eller referansepersonen i søknaden eller i intervjuer.

2.1. Identitetsdokumenter

2.1.1. Pass

Alle land i regionen utsteder nasjonalpass som anerkjennes som reisedokumenter. Formalkravene som skal oppfylles for å få utstedt pass varierer noe fra land til land, men generelt er det et krav om personlig oppmøte i løpet av prosessen, og identitet skal dokumenteres med fødselsattest eller tilsvarende – som oftest i tillegg til andre dokumenter. For grupper og områder hvor det ikke er vanlig å registrere fødsel så kan vitneutsagn erstatte fødselsattest. Dette kan medføre at man får ustedet pass uten å ha fremlagt underlagsdokumenter.

Botswana, Kapp Verde, Gabon, Ghana, Madagascar, Mosambik, Nigeria, Sør-Sudan og Togo har innført biometriske pass (e-pass) med en økt kontroll på utstedelsesprosedyrene. Vær oppmerksom på at det ikke alltid er mulig å få utstedt nye biometriske pass ved hjemlands ambassade, da ikke alle ambassader har utstyr for å ta opp biometri. I slike tilfeller må søker få utstedt pass i hjemlandet.

Vær oppmerksom på ulike prosedyrer for utstedelse i ulike land og på varigheten på eldre typer pass.

Vi krever at søker leverer pass. Dette gjelder likevel ikke dersom søker er i konflikt med hjemlandets myndigheter, enten personlig eller avledet fra referansepersonen, jf. RS-2012-009 Registrering, vurdering og endring av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven pkt. 7.3.3.

2.1.2. ID-kort

Følgende land har ordninger med nasjonalt ID-kort:

Angola, Benin, Burkina Faso, Burundi, Den demokratiske republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Elfenbenskysten, Gabon, Guinea, Guinea-Bissau, Kamerun, Kapp Verde, Kongo, Liberia, Mali, Mosambik, Niger, Principe, Rwanda, Sao Tome, Senegal, Den sentralafrikanske republikk, Togo og Tsjad.

Slike ID-kort er ikke nødvendigvis obligatoriske i alle land, men i landene som utsteder slike kort er det svært vanlig at folk over en viss alder (fra 15 til 18 år, avhengig av lokalt regelverk) har dem. Generelt vil personer i besittelse av et slikt ID-kort også være fødselsregistrert, fordi fødselsattest eller tilsvarende som regel kreves for å få det utstedt.

Flere afrikanske land har de senere årene innført nye typer ID-kort som skal være vanskelige å forfalske og hvor ID-opplysningene blir registrert i moderne IKT-systemer, men fordi slike operasjoner er dyre og tidkrevende er fremdeles mange i besittelse av gamle ID-kort som fremdeles er gyldige.

Merk at selv i land hvor det er obligatorisk å være i besittelse av et nasjonalt ID-kort, er det sannsynlig at det vil finnes relativt store grupper som ikke har det – særlig på landsbygda. I urbane strøk er det sannsynlig at de fleste er i besittelse av det, fordi de ofte vil være i situasjoner hvor man må vise det.

Vi krever i utgangspunktet ikke at søker fremlegger nasjonalt ID-kort. Vi kan likevel be om at søker fremlegger det for ytterligere dokumentasjon for å kunne sannsynliggjøre hans/hennes identitet.

2.1.3. Fødselsattest

Det varierer sterkt hvorvidt barn blir registrert hos myndighetene i mange land i Afrika. Registreringsandelen er typisk betydelig høyere i urbane områder, noe som har sammenheng med at barn i byer oftere fødes på sykehus. For barn som ikke fødes på sykehus er det opp til barnets foreldre å registrere barnet og mange unnlater å gjøre dette.

Senregistrering av fødsel er svært vanlig. Årsaken er i de fleste tilfeller at foreldrene ikke registrerer barnet før de trenger fødselsattesten til noe, som for eksempel å innskrive barnet på skole. For barn som ikke får skolegang er det ikke uvanlig at de ikke blir fødselsregistrert før etter at de er voksne. Ved registrering flere år etter fødsel blir opplysningene som skal registreres gjerne omtrentlige.

På grunn av manglende fødselsregistrering er det mange som ikke har en fødselsattest. Man vil i de fleste tilfeller likevel få gjennomført en senregistrering av fødsel og få utstedt fødselsattest på bakgrunn av dette.

2.2. UDIs vurdering av identitet

Søkeren skal fremlegge pass og fødselsattest ved innlevering av søknaden.

Saksbehandleren skal sjekke de fremlagte dokumentene og vurdere søkerens identitetsopplysninger i henhold til ID-rundskrivet, se RS 2012-009.

Søkerens identitet skal anses som sannsynliggjort dersom det er fremlagt

  • Pass eller eventuelt andre identitetsdokumenter, og

  • opplysningene i saken for øvrig tilsier at den oppgitte identiteten kan legges til grunn

Unntaksvis kan søkerens identitet også anses som sannsynliggjort uten fremlagte identitetsdokumenter hvis han eller hun

  • selv er i konflikt med hjemlandets myndigheter (se punkt 7.3.3.2 i RS 2012-009) og opplysningene i saken for øvrig tilsier at den oppgitte identiteten kan legges til grunn, eller

  • har fremmet søknad om familiegjenforening med en referanseperson som er innvilget flyktningstatus i Norge (jf. utl. § 28) som følge av referansepersonens forhold til hjemlandets myndigheter. Det er en forutsetning at opplysningene i saken for øvrig tilsier at den oppgitte identiteten kan legges til grunn. Disse søkerne vil normalt ha rett på avledet status og vil kunne få norsk reisedokument etter ankomst (se punkt 7.3.3.1 i RS 2012-009).

Dersom det foreligger tvil om at den oppgitte identiteten er korrekt, kan saksbehandleren be søkeren om å fremlegge ytterligere dokumentasjon for å underbygge de opplysningene/dokumentene som er fremlagt. Eksempler på slike kan være

  • nasjonalt ID-kort

  • skoledokumenter

  • vitnemål/diplom

  • dokumenter utstedt av helseinstitusjoner

  • dokumentasjon fra bank

For at slike dokumenter skal kunne vektlegges i identitetsvurderingen bør de være utstedt før en eventuell ID-tvil har oppstått eller kunne verifiseres dersom dette er en mulighet i det aktuelle landet.

Den konkrete identitetsvurderingen for søknader fra disse landene skiller seg noe fra vurderingen for borgere av land utenfor Afrika. Manglende registreringsrutiner, lav notoritet og kulturvariasjoner vil medføre at motstridende eller avvikende opplysninger forekommer, uten at dette nødvendigvis medfører tvil om identiteten.

Navnebruk i Afrika skiller seg mye fra hvordan vi oppfatter navn og identitet i Norge. Det er ikke uvanlig at navnebruk er mer dynamisk og avhengig av sammenhengen enn hva vi er vant til. Det er derfor vanlig å operere med forskjellige kombinasjoner av for- og etternavn i ulike sammenhenger. I likhet med her kan samme navn gjerne ha mange alternative stavemåter, men i motsetning til i Norge er folk ofte betydelig mindre opptatt av å operere med én konsekvent stavemåte. I og med at analfabetisme fremdeles er utbredt, må vi også ta med i betraktning at mange faktisk ikke forholder seg til navnene sine annet enn muntlig, og derfor ikke kan svare hvis de blir spurt hvordan de staver navnet sitt. Det er ikke uvanlig med formell endring av fornavn eller etternavn. Vær likevel oppmerksom på at endring av etternavn gjerne har betydning for familietilhørighet og bør kunne forklares.

På bakgrunn av dette vil ikke avvik i navn (hvilke navn som er inkludert, rekkefølge eller stavemåte) nødvendigvis bety at det dreier seg om ID-tvil.

Man ser også tilsvarende kulturelle forskjeller når det gjelder kunnskap om egen og andres alder. Det er ikke uvanlig at man ikke er sikker på hvilken dato man selv eller andre familiemedlemmer er født. Svært ofte vil ikke fødsel bli registrert hos myndigheter og man har da ingen historiske dokumenter som viser når man er født. Det vanlige er at man har blitt fortalt av foreldre når man er født eller hvor gammel man er. På bakgrunn av dette vil ikke avvik i oppgitt fødselsdato på seg selv eller andre nødvendigvis bety at det dreier seg om ID-tvil.

2.2.1. Særskilt om vurdering av dokumenter fra Sør-Afrika

Sør-Afrika står i en særstilling på grunn av sin særegne historie og betydelig mer utviklede økonomi. Dokumenter fra Sør-Afrika anses for å ha god bevisverdi og legges som hovedregel til grunn. Det forventes at søkere fra Sør-Afrika legger frem både pass og fødselsattest som dokumentasjon på identitet.

Det forventes også at andre dokumenter fra Sør-Afrika skal kunne fremlegges, som for eksempel vigselsattest, skilsmisseattest eller dødsattest.

Abridged og unabrigded

Det er Departement of Home Affairs som er ansvarlig for å utstede dokumenter i Sør-Afrika. Det er mulig å få to versjoner av de fleste dokumenter: Abridged og Unabrigded. Abridged er en avkortet versjon som mangler en rekke opplysninger. For eksempel så vil ikke abridged fødselsattest si noe om hvem som er far og mor. Unabridged er uavkortet dokumentasjon som inneholder alle vitale opplysninger. UDI krever at unabridged versjon av dokumentene fremlegges for at de skal kunne legges til grunn.

Vi krever apostillestempel for dokumenter fra Sør-Afrika.

Vi legger relasjonsdokumenter til grunn og har som oftest ikke behov for intervju av partene for å sannsynliggjøre den oppgitte relasjonen. Vi tar ikke DNA-test fra søkere fra Sør-Afrika.          

2.3. Særskilt om søknad fremmet fra Norge av personer med avslag på asylsøknad

En sentral problemstilling for denne porteføljen er søknad om familieinnvandring fremmet fra Norge fra personer som har fått avslag på asylsøknad. Disse kommer gjerne fra land med stort utvandringspotensiale, men som ikke nødvendigvis har beskyttelsesbehov. Typisk for denne gruppen er at de ikke har gyldig reisedokument (pass) eller at det har oppstått en ID-tvil i forbindelse med asylsaken, for eksempel at de har alias etter å ha gitt uriktige opplysninger for å omgå Dublin-regelverket.

Dersom vilkårene for å fremme søknad fra riket er oppfylt og de har barn med opphold i riket, i tillegg til å oppfylle vilkårene for en familieinnvandringstillatelse så innvilges vanligvis en begrenset tillatelse etter utlendingsloven § 38 femte ledd for å gi søker anledning til å fremlegge gyldig pass og avklare sin identitet.

Det er også en rekke saker hvor søker som oppholder seg i Norge har fått barn og barnet gis en selvstendig tillatelse, for eksempel beskyttelse på grunn av risiko for kjønnslemlestelse. For denne gruppen er det aktuelt å gi oppholdstillatelse på bakgrunn av sterk tilknytning gjennom barn. Også i disse sakene vil søker typisk mangle gyldig reisedokument eller det har oppstått tvil om søkers identitet og vi vil da innvilge tillatelse med begrensninger etter utlendingsloven § 38 femte ledd. Dersom søkers identitet er sannsynliggjort vil vi gi oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd eller § 43 første ledd. Se punkt 2.2 for vurdering av opphevelse av ID-tvil.

I saker hvor vi har innvilget begrenset oppholdstillatelse med hjemmel i utlendingsloven § 38 femte ledd på grunn av at søker ikke har fremlagt nasjonalt pass så krever vi i utgangspunktet at nytt pass utstedes ved personlig fremmøte. Dette skal fremgå av vedtak om tillatelse etter § 38 (5). Dokumentasjon som kan synliggjøre at søker har vært på den aktuelle ambassaden kan være reisedokumentasjon, kvittering fra ambassade, banktransaksjoner fra riktig sted i riktig periode, mv. Saksbehandler må gjøre en helhetsvurdering på om det er sannsynliggjort at pass er fremskaffet på korrekt måte.

3. Vurdering av relasjonen

Denne porteføljen er preget av stor variasjon og man ser en rekke ulike søkergrupper. Porteføljen vil inneholde både etablerings- og gjenforeningssaker. For søknad om familieinnvandring mellom ektefelle eller samboer vil majoriteten av søknadene være etableringssaker.

Det er vanlig at partene har vært gift før eller har særkullsbarn. Vi får også en del søknader for fosterbarn og adoptivbarn.

Vurdering av relasjonsdokumenter
Relasjonsdokumenter fra de aktuelle landene har generelt lav notoritet og vi legger ikke avgjørende vekt på slik dokumentasjon. I mangel av dokumenter med tilfredsstillende bevisverdi gjennomfører vi intervjuer av partene eller tar DNA-analyse. Vær oppmerksom på at det er et fåtall av ambassadene som gjennomfører intervju ved søknadsinnlevering, og noen ambassader vil ikke ha anledning til å gjennomføre intervju av søkere fra nabolandene de representerer.

Vær oppmerksom på at relasjonsdokumenter i et land kan eksistere i flere ulike versjoner. Man kan bruke databaser som for eksempel DISCS for å undersøke dokumentets utseende og stempler/legalisering, men heller ikke databasene er nødvendigvis helt oppdaterte.

3.1 Ektefeller

3.1.1. Krav til gyldig ekteskap

Alle land i regionen har et lovverk som organiserer ekteskap og et system for vigsel og skilsmisse i statlig regi. Det er likevel mange som unnlater å forholde seg til offentlige myndigheter hva angår ekteskap og skilsmisse, og bare forholder seg til religiøse eller tradisjonelle seremonier. Slike ekteskap er ofte juridisk gyldige i vigselslandet og man anerkjenner vigsler foretatt av religiøse eller tradisjonelle vigslere. Slike ekteskap inngås ofte etter religiøse regler for ekteskap eller lokal sedvane for området eller den etniske gruppen.

Registrering av ekteskap er ikke nødvendigvis obligatorisk. Også på dette området vil et ekteskap ofte registreres i det man har behov for vigselsattest, eller at registrering gir annen fordel eller gode.

Tvangsekteskap er utbredt i en rekke av disse landene, men man ser også at i andre land er ekteskapsinngåelsen sett på som en praktisk prosess som gjerne kan gå over lang tid. På bakgrunn av dette er det også en utbredelse av og aksept for å få barn utenfor ekteskap. Det er også utbredt å ha vært gift før og å ha barn fra tidligere forhold/ekteskap.

3.1.2 Vigselsattest

Regelverket rundt vigselsrett og juridisk anerkjennelse av vigsler foretatt av andre enn offentlige funksjonærer varierer en hel del i regionen. Der hvor andre enn offentlige ansatte har vigselsrett kan de stort sett også utstede vigselsattest, men det varierer om en vigsel er juridisk anerkjent av myndighetene i landet uten å være registrert hos rette offentlige instans. Utskrift av opplysninger fra vigselsbok og/eller -register kan erstatte vigselsattest, og vil noen steder være det eneste som godkjennes av myndighetene.

Alle typer religiøse samfunn i Afrika gjennomfører vigselsritualer av ulike slag, og i et flertall av landene i regionen er slike vigsler juridisk bindende etter registrering hos myndighetene. I prinsippet anerkjenner myndighetene bare de vigsler som ikke bryter med annet lovverk, for eksempel vigselsalder.

UDI krever at vigselsattest fremlegges ved søknad om familieinnvandring, jf. sjekkliste for søknad. Dersom vigselsattest ikke fremlegges vil vi som hovedregel avslå søknaden, med mindre partene har felles barn.

3.1.3. Særskilt om inngåelse av muslimsk ekteskap i Kenya

Muslimer i Kenya gifter seg i henhold til Sharia, og for at ekteskapet skal være gyldig i Kenya, må det være registrert ved en Kadhis’ Court. Det er åtte Kadhis’ Courts rundt om i Kenya. I Khadi Court i Mombasa sitter Chief Kadhi, som er overhodet for disse domstolene, og alle ekteskap inngått ved domstolene rundt i landet skal innrapporteres til han.

Vielsen kan enten skje privat med en rettslærd eller sheik til stede eller ved en av domstolene. Hvis ekteskapet er inngått privat, må det registreres ved en av domstolene for å være gyldig.

UDI krever at ekteskapet skal være registret hos Chief Khadi i Mombasa for at vi skal legge ekteskapet til grunn. Vigselsattesten skal være stemplet av Chief Khadi i Mombasa.

3.1.4. UDIs praksis for behandling av saker uten felles barn og med felles barn under 18.

På grunn av lav notoritet på relasjonsdokumenter legger vi ikke avgjørende vekt på slik dokumentasjon i vurderingen av relasjonen. Ved søknader etter utlendingsloven § 40 første ledd hvor partene anfører å ha felles barn gjennomfører vi alltid DNA-test for å bekrefte den oppgitte relasjonen. Vi undersøker ikke relasjonen mellom ektefellene, kun relasjonen foreldre/barn. Det samme gjelder søknad etter utlendingsloven § 41 annet ledd. Dersom DNA-rapporten viser at partene har felles barn anses dette som tilstrekkelig sannsynliggjøring av den oppgitte relasjonen og vi behøver ikke å gjennomføre intervju.

Ved søknad om familieinnvandring mellom ektefeller eller samboere som ikke har felles barn må vi vurdere relasjonen etter en helhetsvurdering av fremlagte dokumenter og opplysninger som foreligger i saken.

Siden dokumenter fra disse landene generelt har lav notoritet kan vi ikke legge avgjørende vekt på opplysningene i relasjonsdokumentene og vi må derfor vurdere relasjonen på bakgrunn av informasjonen partene gir. Dersom det er grunnlag for tvil om den anførte relasjonen eller det er for lite opplysninger til å kunne vurdere søknaden kan vi innhente flere opplysninger, for eksempel gjennom intervju av referanseperson og/eller søker.

Ved vurdering av relasjonen mellom ektefeller uten felles barn kan saksbehandler:

  • Innvilge uten intervju dersom saken anses som tilstrekkelig opplyst.

  • Be om intervju av referansepersonen hos lokalt politidistrikt for å utrede relasjonen.

  • Be om intervju av søker ved aktuell norsk ambassade, dersom dette allerede ikke er gjennomført, eller dersom man ikke allerede har nok opplysninger fra søker. Dette kan gjøres parallelt med at vi ber om intervju av referansepersonen.

3.1.5. Skilsmisse og skilsmisseattest

Inngåtte ekteskap kan som regel oppløses i henhold til regelverket eller sedvaneretten som gjaldt ved vigsel. Adgangen til-, og prosedyrene for, å oppløse et ekteskap kan dermed variere for ulike grupper i et land, i likhet med reglene for å inngå ekteskap. Gjennomgående er offentlige myndigheter involvert i skilsmisser i betydelig større grad enn ved ekteskapsinngåelse, fordi de fleste land i regionen fordrer at skilsmisse skal foretas gjennom rettsapparatet. Dette innebærer i en rekke tilfeller at ektefeller ender med å registrere ekteskapene sine først når de skal oppløses, fordi domstolene ikke kan oppløse et uregistrert ekteskap.

Der hvor ekteskap kan oppløses utenfor rettsapparatet (dette gjelder særlig tradisjonelle ekteskap), er det ofte (men ikke alltid) obligatorisk at dette registreres hos myndighetene, men også her er variasjonen stor rundt hvorvidt folk faktisk bryr seg med å foreta slike registreringer.

Det varierer kraftig hvem som har adgang til å oppløse inngåtte ekteskap, men generelt er offentlige myndigheter gjennom rettsapparatet oftere involvert i denne prosessen enn ved ekteskapsinngåelse. Der hvor ekteskap er oppløst i retten er det rettsdokumentet som utgjør skilsmisseattest, der hvor vigsler også kan oppløse et ekteskap kan vedkommende som regel også utstede attest på at skilsmisse har funnet sted – det vil variere om denne er rettskraftig uten registrering hos offentlig myndighet i etterkant.

Vi krever skilsmisseattest ved familieetablering dersom det er opplysninger om noen av partene tidligere har vært gift, jf. vilkår i ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav c. Det samme gjelder ved tillatelse som samboer, jf. utlendingsloven § 41 som forutsetter at partene er ugift.

Vi krever også skilsmisseattest dersom en søknad faller inn under tilleggsvilkåret i utlendingsforskriften § 9-1a.

3.1.6. Ekteskapsalder/barneekteskap

I listen over de 20 landene i verden med høyest utbredelse av barneekteskap er 17 av landene afrikanske land. Flere land har innført en minstealder for ekteskap på 18 år for å motkjempe dette, men problemet består fortsatt i dag. Det er derfor svært viktig å være oppmerksom på denne problemstillingen når man jobber med denne porteføljen.

I familieetableringssaker vil alle ekteskap inngått hvor én av partene var under 18 år avslås på bakgrunn av brudd på ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav b.

I familiegjenforeningssaker vil det være avgjørende hva ekteskapsalderen er i vigselslandet.

Ekteskapsalderen avhenger svært ofte av hvilken form for vigsel som inngås. Det er vanlig at man har ulik minstealder for ekteskap for borgerlige, religiøse og tradisjonelle ekteskap. Det er derfor viktig å undersøke om det finnes relevant landinfo om dette temaet for det aktuelle landet.

Utgangspunktet i en rekke land er en minste ekteskapsalder på 18 år. Slik minstealder gjelder likevel svært ofte kun for borgerlige/sivile ekteskap, da religiøse og tradisjonelle ekteskap vanligvis reguleres av egne lover.

Ekteskapsalderen ved muslimske ekteskap er regulert av islamske rettsprinsipper og man kan da som hovedregel gifte seg når man er å regne som voksen. Man anses som voksen når man er over 15 år eller synlig har vært gjennom puberteten.

Ekteskap hvor én av partene var under 16 år på vigselstidspunktet skal som hovedregel avslås på bakgrunn av at slikt ekteskap vil virke støtende på norsk rettsfølelse, jf. ekteskapsloven § 18 a første ledd. Vi må likevel etter en helhetsvurdering vurdere om ekteskapet kan anerkjennes på bakgrunn av rimelighetshensyn. Momenter i en slik vurdering vil være om begge parter nå er over 18 år, om de har felles barn, eller på annen måte har et særskilt etablert familieliv, alderen på partene ved vigselstidspunktet, mv. Se utdypende om dette i instruks GI-13/2016.

3.1.7. Stedfortrederekteskap

Ekteskap inngått ved stedfortreder vil ofte være gyldig i vigselslandet så fremt parten(e) er representert av en verge/fullmektig. Dette gjelder særlig ved muslimske ekteskap. Det vil også her være variasjoner mellom landene så saksbehandler oppfordres til å undersøke relevant landinfo.

I familieetableringssaker avslår vi stedfortrederekteskap på bakgrunn av brudd på ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav a.

I familiegjenforeningssaker godtar vi enkel stedfortreder så fremt ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet, men avslår normalt dobbel stedfortreder på bakgrunn av at det vil virke støtende på norsk rettsfølelse, jf. ekteskapsloven § 18a første ledd.

3.1.8. Tvangsekteskap

UDI kan nekte å innvilge oppholdstillatelse til ektefellen hvis referansepersonen ikke samtykker til at søkeren gis tillatelse, eller det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, jf. utlendingsloven § 51 annet ledd. Utlendingsmyndighetene har bevisbyrden og må sannsynliggjøre at ekteskapet er inngått under press eller tvang. Terskelen for å gi informasjon om tvangsekteskap til utlendingsmyndighetene er høy for personer som er blitt presset til å inngå ekteskapet mot sin vilje. Saksbehandleren skal ved begrunnet mistanke om at ekteskapet er inngått mot en av partens vilje foreta en grundig vurdering av sakens opplysninger, herunder vurdere opplysningene partene har gitt i intervju hos politi/utenriksstasjon. For nærmere veiledning se UDI RS 2013-010 Retningslinjer for håndtering av opplysninger om tvangsekteskap i familieinnvandringssaker.

Tvangsekteskap er utbredt i Afrika og forekommer i et visst omgang i land hvor arrangert ekteskap er normen. Erfaringer med tvangsekteskap kan imidlertid variere mellom folkegrupper og regioner innenfor samme land og er ikke nødvendigvis utbredt for hele befolkningen. Det er vanlig at partenes familie er tungt involvert i beslutningen om å inngå ekteskap og grensene mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er ofte uklare. Selv om familien ikke selv finner en ekteskapskandidat vil man ofte ønske å godkjenne en potensiell ektefelle før ekteskap inngås. Aktuelle land hvor man har landinformasjon på at tvangsekteskap forekommer er blant annet Burundi, Gambia, Guinea, Kenya og Senegal.

Utbredelsen av tvangsekteskap i Afrika må også ses i sammenheng med utbredelsen av barneekteskap da disse henger svært nøye sammen.

Ved mistanke om tvang sendes saken til uttalelse hvor man benytter mal for utredning av tvang, eventuelt mal hvor referansepersonen er flyktning.

3.1.9. Bigami/polygami

En rekke afrikanske land tillater en mann å være gift med flere kvinner. I de fleste land er det relativt vanlig med polygame forhold som delvis anerkjennes som tradisjonelle ekteskap av omgivelsene, selv om det varierer fra land til land om slike ekteskap anerkjennes rettslig og kan registreres hos landets myndigheter. Polygame ekteskap er særlig vanlig i land hvor islamsk rett er innført/utbredt.

Referanseperson som har fått opphold i riket etter å ha inngått ekteskap med flere kan ikke få familieinnvandring med mer enn én ektefelle i Norge, jf. utlendingsloven § 40 syvende ledd.

3.1.10. Pro forma

UDI kan nekte å innvilge oppholdstillatelse dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Proformaekteskap er utbredt i de vest-afrikanske landene. Dette er land med stort utvandringspotensiale på grunn av økonomiske og sosiale forhold og man må være oppmerksom på hvorvidt ekteskapet fremstår å være reelt.

Med proformaekteskap menes ekteskap som er inngått med den hovedhensikt å skaffe søkeren oppholdstillatelse i Norge. Når den formelle ekteskapsinngåelsen er dokumentert, må utlendingsmyndighetene sannsynliggjøre at søkerens hovedmotiv for å inngå ekteskapet var å få oppholdstillatelse i landet. Justis- og politidepartementet har i instruks GI-01/2010 Instruks om proformaekteskap, jf. utlendingslova § 40 fjerde ledd angitt momenter som har særlig relevans i vurderingen av om et ekteskap er pro forma. Momentene skal vurderes både i søknader om familieetablering og gjenforening, og det skal alltid foretas en helhetsvurdering av alle opplysningene i saken.

Nærmere veiledning finnes i PN 2011-003 Retningslinjer for vurdering av saker i forhold til proforma – utlendingsloven § 40 m.m.

3.1.11. 24-årskrav for familieetablering

I familieetableringssaker er det et vilkår for oppholdstillatelse etter §§ 40 (ektefeller) og 41 (samboere) at begge parter har fylt 24 år, med mindre det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig, jf. utlendingsloven § 41 a.

Unntak fra dette vilkåret på bakgrunn av at det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig skal praktiseres svært restriktivt. Se nærmere om dette i Prop. 90 L (2015-2016) punkt 7.3.9.2.

Saksbehandler henvises til tilgjengelig landinformasjon og andre aktuelle kilder vedrørende utbredelse av tvang, og til UDIs praksis for vurdering av 24-årskravet i det aktuelle landet.

3.2. Barn

3.2.1. Innledning

Vi stiller alminnelige krav til dokumentasjon ved søknader fra barn, men oppgitt relasjon vil bekreftes ved DNA-test. Som hovedregel vil det derfor ikke være et problem dersom barnet ikke har fødselsattest. DNA-test gjennomføres for alle søknader hvor det anføres å være en forelder/barn-relasjon, med unntak for søkere fra Sør-Afrika.

Det vil kunne være noen praktiske utfordringer med å gjennomføre DNA-test da mange av de aktuelle landene ikke har norsk utenriksstasjon, og søkere må reise langt for å komme til ansvarlig ambassade for å avlegge DNA-prøve. Dette kan i mange tilfeller løses med bistand fra den ansvarlige ambassaden, for eksempel ved at DNA-test avlegges hos norsk konsulat eller lignende. Det er høy terskel for å unnta fra DNA-prøve og det vil ikke være tilstrekkelig at det er vanskelig for søker å komme seg til en norsk ambassade for å avlegge prøve.

Vær oppmerksom på at ikke alle ambassader er med i DNA-ordningen ihht. RS 2011-035 Rutiner for saker knyttet til EØS-regelverket i norsk utlendingsrett og ikke automatisk foretar DNA for UDI. Dersom det er søkt fra en ambassade som ikke er med i denne ordningen må vi spørre ambassaden om de kan foreta DNA-test.

3.2.2. Søknad etter utlendingsloven § 42 første ledd – Felles barn.

Ved søknad fra barn som søker opphold med foreldre som har, eller får, opphold i Norge bekrefter vi den oppgitte relasjonen ved DNA-prøve. For søkere fra Sør-Afrika legger vi som hovedregel fødselsattesten til grunn som dokumentasjon på relasjon.

Se RS 2010-035 Retningslinjer for DNA-analyse i forbindelse med søknad om familieinnvandring og søknader om beskyttelse i Norge – utlendingsloven § 87 og interne rutiner for bestilling av DNA-prøve.

3.2.3. Søknad etter utlendingsloven § 42 annet ledd – Særkullsbarn

Foreldreansvar og krav til samtykke

Myndighetene blir ikke nødvendigvis informert når et par skiller seg, selv om skilsmissen foregår i henhold til en form for regelverk (religiøse regler eller tradisjonell rett, som ikke nødvendigvis foreligger i noen endelig skriftlig utgave). Når et par som går fra hverandre har barn vil derfor myndighetene i liten grad være involvert i barnefordeling og tildeling av foreldremyndighet etter skilsmisse. Hvorvidt det faktisk finnes et lovverk for dette i det gjeldende landet har som regel liten betydning for hvordan folk ordner opp i dette rent praktisk. Det er heller ikke uvanlig at barn har ugifte foreldre, og her er myndighetene i enda mindre grad involvert i avgjørelser om hvem som har foreldreansvar og -myndighet.

Tradisjonelt sett er det helt klart mest utbredt at barn blir sett på som del av sin fars slekt. I henhold til slike tradisjoner vil foreldreansvaret og foreldremyndigheten gå til far og hans slekt ved et samlivsbrudd. I praksis vil det ofte si nære kvinnelige slektninger av far (for eksempel hans mor eller en av søstrene hans), ettersom menn tradisjonelt ikke er særlig involvert i omsorgen for barn som ikke har nådd puberteten. Dette fordrer imidlertid at barnet er anerkjent som fars barn av hans slekt og omgivelsene ellers.

Foreldreansvar formodes å være felles når begge foreldre er oppført på barnets fødselsattest, og det kreves som hovedregel samtykke eller dødsattest fra gjenværende forelder. Dersom foreldre er gift på fødselstidspunktet legger vi til grunn at pater est-regelen gjelder og at foreldreansvaret er felles.  Der far ikke er oppgitt eller er ukjent anses mor å ha foreldreansvaret alene.

Dersom det opplyses om at barnets andre forelder er død må dette som hovedregel dokumenteres. Da registreringsprosentene generelt er lave i de fleste afrikanske land vil det ikke være alle som kan fremskaffe dokumentasjon på dødsfall. Det må i slike saker gjøres en helhetsvurdering av opplysningene fra partene om hvorvidt forklaringen er troverdig.

Selv om lovverket i det aktuelle landet tilsier at far eller mor (eller noen av deres familie) automatisk har foreldreansvar alene ved samlivsbrudd, vil vi også se hen til hvem som har utøvd omsorg for barnet i vurderingen av hvem som har del i foreldreansvaret.

Dersom foreldreansvaret vurderes å være felles stilles det krav til samtykke fra barnets andre forelder. Se PN 2013-003 Utlendingsdirektoratets praktisering av bestemmelsene i utlendingsloven § 42 annet ledd om barn som søker familieinnvandring med én forelder i Norge.

Intervju av søker og/eller referanseperson bør gjennomføres ved tvil om samtykke.

3.2.4. Adopsjon

Ved søknad fra barn hvor det anføres at de er adoptert av referanseperson(er) i Norge stilles det strenge krav til dokumentasjon. Det skal foreligge dokumentasjon på adopsjon eller overføring av foreldreansvar som skal samsvare med adopsjonsregelverket for det aktuelle landet. Saksbehandler skal undersøke Landinfo og eventuelt andre kilder for informasjon om adopsjon kan gjennomføres i det aktuelle landet og eventuelt hvilken prosedyre som skal følges.

For mange land har vi ikke informasjon om det eksisterer et adopsjonsregelverk eller hvordan det eventuelt praktiseres. I slike tilfeller må vi bare forholde oss til den dokumentasjonen som er fremlagt.

Dersom adopsjonen er foretatt etter at noen av partene ankom Norge skal adopsjonen godkjennes av Bufetat. Ved slik søknad om familieinnvandring sender vi henvendelse til Bufetat og avventer deres vurdering av adopsjonen.

For nærmere retningslinjer for tillatelse til adoptivbarn se rundskriv RS 2010-002 Permanent og midlertidig oppholdstillatelse for adoptivbarn - utlendingsloven § 42 tredje ledd og § 62, jf. utlendingsforskriften § 11-1 andre ledd.

Da dokumentasjonen har lav notoritet er det viktig at søknader som vurderes innvilget sendes på verifisering for å bekrefte at papirene er ekte og at innholdet bekreftes som korrekt. Slik verifisering gjøres via den aktuelle norske utenriksstasjonen i henhold til RS 2010-155 Retningslinjer for verifisering i utlendingssaker.

Dersom det ikke er mulig å verifisere dokumentasjonen må saken utredes gjennom intervju av partene. Opplysningene partene gir om adopsjonen må sammenholdes med informasjon fra Landinfo om hvordan adopsjon skal gjennomføres i det aktuelle landet.

3.2.5. Fosterbarn, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c.

I afrikanske land er det utbredt at barn bor sammen med andre enn sine biologiske foreldre, særlig andre slektninger. Andelen barn som bor med andre enn sine biologiske foreldre varierer fra region til region og mellom ulike etniske grupper, men anslag indikerer at det kan dreie seg om 10-30 % av barna i flere av landene i Vest-Afrika. Situasjonen er tilsvarende også i andre deler av Afrika sør for Sahara.

Betingelsene for overføring av foreldreansvar defineres generelt av lokal sedvane og ikke av lovverket. Særlig barn som er satt bort til slektninger beholder tradisjonelt plikter og rettigheter både overfor fosterforelder/-foreldre og sine biologiske foreldre, og perioden barnet bor hos fosterforeldrene kan variere fra korte perioder til hele oppveksten.

Saksbehandler skal undersøke Landinfo og eventuelt andre kilder for informasjon om regelverk for overføring av foreldreansvar og regelverk som regulerer fosterbarnsforhold.

Offentlige myndigheter blir i svært liten grad involvert når barn blir satt bort til andre, verken for å overføre foreldremyndighet formelt eller for å registrere at overføring av foreldreansvar har skjedd i henhold til lokale tradisjoner og sedvane – dermed er de færreste fosterforhold dokumentert. Flere land mangler dessuten regelverk som regulerer fosterforhold.

For søknader fra fosterbarn krever vi som hovedregel at fosterbarnsforholdet dokumenteres av hjemlandets myndigheter og at slik dokumentasjon er utstedt av kompetent myndighet. Dersom barnets biologiske foreldre er døde må det fremlegges dokumentasjon på dette. Se nærmere om dokumentasjonskravet i RS 2010-011 Familieinnvandring for fosterbarn […] punkt 3.

Vær oppmerksom på at det gjelder et underholdskrav i søknader etter utlendingsforskriften § 9-7.

For søknader som oppfyller øvrige vilkår skal saksbehandler:

  • sende saken på verifisering for å bekrefte at papirene er ekte og at innholdet bekreftes som korrekt. Slik verifisering gjøres via den aktuelle norske utenriksstasjonen i henhold til RS 2010-155.

  • utrede saken gjennom intervju av partene dersom det ikke er mulig å verifisere dokumentasjonen. Det må gjøres en sannsynlighetsvurdering av hvorvidt fosterforeldrene rettmessig utøver foreldreansvar for barnet, basert på tilgjengelig landinformasjon og fra praksis i tilsvarende saker.

  • Vurdere utl. § 49 dersom søker har problemer med å dokumentere fosterbarnsforholdet. Uten dokumentasjon fra hjemlandets myndigheter kan det ikke legges til grunn at det er etablert et fosterbarnsforhold i henhold til utf. § 9-7 første ledd bokstav c. I slike saker skal vi foreta en vurdering av om det foreligger grunnlag for å innvilge etter utl. § 49 først ledd. Se RS 2010-011 Familieinnvandring for fosterbarn […] punkt 4.

3.2.6. Vurdering av alder

På grunn av lav notoritet kan vi ikke legge avgjørende vekt på alderen som fremkommer av identitetsdokumenter. Det må derfor gjøres en helhetsvurdering i den enkelte sak på om det er sannsynliggjort at søker var under 18 på søknadstidspunktet.

Det er ikke mulig å bestille alderstest for søknader fremmet fra noen av landene omfattet av dette praksisnotatet.

3.3. Foreldre

3.3.1. Enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge

Ved søknad om familieinnvandring mellom enslig forelder over 60 år og voksne barn i Norge, jf. utlendingsloven § 46, bekreftes den oppgitte relasjonen ved DNA-prøve av søker og referanseperson.

Hvorvidt det er sannsynliggjort at søker ikke har gjenværende ektefelle eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet beror på en konkret vurdering av opplysninger i søkers sak, intervju av referanseperson og eventuelle opplysninger fra referansepersonen egne utlendingssaker. Det finnes normalt ikke offentlige dokumenter som viser antall medlemmer i et hushold og hvor mange barn en person har. Vi kan ikke forvente å få annet enn dokumentasjon på sivilstatus og relasjon til referansepersonen. Ved motstridende eller ikke-troverdige opplysninger avslås søknaden normalt.

3.4 Øvrige relasjonsdokumenter

3.4.1. Dødsattest

Dødsfall blir registrert hos offentlige myndigheter i enda mindre grad enn andre forhold, rett og slett fordi de etterlatte ofte har liten praktisk nytte av en dødsattest.

Da dødsfall svært ofte ikke blir registrert er dette ikke et dokument vi forventer å kunne få.

3.4.2 Ugiftattest

De fleste av landene skal ha en form for ugifteattest, som inneholder opplysninger om hvorvidt personen det gjelder er registrert hos offentlige myndigheter som gift. UDIs inntrykk er at slik offentlig attest er uvanlig, og at de fleste søkere dokumenterer sivilstatus ved notarieført affidavit eller egenerklæring.

Vi krever bekreftelse på sivilstatus fra offentlige myndigheter i søknader etter utlendingsloven §§ 41 og 48. Merk at slik attest ikke kan være eldre enn 6 måneder på søknadstidspunktet. Vi ber ikke om ny attest dersom denne er blitt eldre enn 6 måneder på vedtakstidspunktet, men vi bemerker at det må forventes at vigselsmyndighetene vil kreve en oppdatert attest.

4. Spesielle forhold knyttet til minoriteter eller særskilte områder

4.1. Kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse (FGM) er utbredt i flere av landene som notatet dekker, men det er svært vanskelig å si noe om utbredelse av kjønnslemlestelse generelt i Afrika. Siden praksisen er knyttet til seksualitet er temaet tabubelagt mange steder og er også ofte ment å være hemmelig for utenforstående. Videre varierer praksisen svært mye mellom ulike folkegrupper og områder. Det foreligger landinformasjon om at kjønnslemlestelse blant annet er utbredt i Guinea, Senegal, Gambia og Nigeria, og temanotatet «Kjønnslemlestelse av kvinner i Vest-Afrika» fra 2007 (kun tilgjengelig for utlendingsforvaltningen), beskriver denne praksisen noe mer generelt. Se også IM 2014-015V1 for liste over land hvor Asylavdelingen alltid gir informasjon om lovforbud mot kjønnslemlestelse til asylsøkere.

Kjønnslemlestelse er en skikk med svært lang historie i Afrika, men hvordan kjønnslemlestelse blir praktisert varierer – både hva angår inngrepet, når det blir foretatt, hvem som foretar det og hvilke forestillinger som trekkes fram for å legitimere det. Slike omstendigheter er generelt knyttet til kulturelle forhold og tradisjoner i samfunnene hvor kjønnslemlestelse praktiseres.

Dersom en søknad om midlertidig oppholdstillatelse ligger an til et avslag og søker er et jentebarn fra ett av landene i IM 2014-015V1 som befinner seg i Norge skal saksbehandler:

  • Sende barnets sak til Asylavdelingen for vurdering av vern mot retur, jf. utlendingsloven § 73, og

  • legge foreldrenes sak på vent inntil barnets sak er utredet

Dersom søker er et jentebarn fra noen av landene som ikke er nevnt i vedlegget og barnet befinner seg i Norge så sender vi saken på vurdering av vern mot retur kun dersom det foreligger konkrete opplysninger som gir grunn til å tro at det er risiko for kjønnslemlestelse.

5. Rutiner og prosedyrer

5.1 Søknadssted/søknadsprosedyre

Søknad om familieinnvandring skal som hovedregel fremmes gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene, jf. utlendingsforskriften § 10-2. Vær oppmerksom på at personer på flukt som hovedregel gis anledning til å fremme søknad fra stedet hvor de oppholder seg, selv om oppholdet har vært kortere enn 6 måneder.

En rekke av de aktuelle landene har ikke norsk ambassade og representeres av norsk ambassade som befinner seg i annet land. Det er opprettet VFS-sentre for fremsettelse av søknad om familieinnvandring i en rekke land som selv ikke har norsk ambassade, men mange søkere må likevel reise til andre land for å fremme søknad.

5.2 Verifiseringer

UDI kan be om verifisering av om et dokument er ekte og om opplysningene dokumentet inneholder er korrekte.

Siden korrupsjon og nepotisme er så utbredt i offentlig sektor i afrikanske land, er det som oftest viktigere å få verifisert opplysningene et dokument inneholder enn om selve dokumentet oppfyller formalkravene til utstedelse.

Forespørsel om verifisering gjøres gjennom den aktuelle norske utenriksstasjonen. Vær oppmerksom på at det kan være vanskelig å gjennomføre verifiseringer på grunn av store avstander og risiko ved reise til/gjennom enkelte områder.

Se for øvrig RS 2010-155.

5.3 D-visum

Innreisevisum (D-visum) utstedes i liten grad grunnet dokumentsituasjonen i de aktuelle landene og på grunn av behovet for TU/DNA i de fleste saker.

5.4 Retur

Ved søknader fremmet fra Norge som ligger an til avslag, må det alltid foretas en vurdering av hvorvidt personen kan returneres til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 73.

Vær særlig oppmerksom ved vurdering av retur for jentebarn på grunn av risiko for kjønnslemlestelse, se IM 2015-011 Retningslinjer for asylsaker der mindreårige kan være utsatt for kjønnslemlestelse. Se nærmere om dette i punkt 4.1.

Dersom det nylig er vurdert hvorvidt søker i en tidligere sak er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 er det ikke nødvendig å sende saken på nytt.

Dersom en søker er vurdert å være vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 innvilges det oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

 

Dag Bærvahr
fagsjef

Kontakt: Asylavdelingen (ASA) Fagstab

 

Latest changes
  • Ny: PN 2018-001 Familieinnvandring for borgere av Afrika sør for Sahara med unntak av Somalia, Etiopia, Eritrea og Sudan. (6/22/2018)

    Nytt praksisnotat som gir retningslinjer for UDIs behandling av søknad om familieinnvandring fra borgere av Afrika sør for Sahara med unntak av Somalia, Etiopia, Eritrea og Sudan. Notatet er ment å være en rettledning til saksbehandler og inneholder en kombinasjon av landkunnskap, etablert praksis og praktisk informasjon.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo