Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English
Attention Opphevede og utdaterte dokumenter

UDI rundskriv

RS 2012-005
Dokument-ID : RS 2012-005
Saksnummer : 10/343-9
Dokumentdato : 21.03.2012
Mottakere :
Politimestrene
Utenriksstasjonene

Informasjon om statsborgerloven med forskrift

1. Innledning

2. Kap. 1 Innledende bestemmelser

2.1. § 1 Lovens saklige og stedlige virkeområde

2.2. § 2 Utøvelse av myndighet etter loven

2.3. § 3 Forholdet til folkeretten

3. Kap. 2 Erverv av statsborgerskap ved fødsel og adopsjon

3.1 § 4 Erverv ved fødsel

3.2 § 5 Erverv ved adopsjon

3.3 § 6 Betydningen av at grunnlaget for statsborgerskapet endres

4. Kap. 3 Erverv av statsborgerskap etter søknad

4.1 § 7 Hovedregel om erverv etter søknad

4.1.1. Første ledd bokstav a- kravet til identitet

4.1.2. Forskriftens kap. 1 Kravet til dokumentert identitet, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a

4.1.3. Første ledd bokstav c – kravet til bosettingshensikt

4.1.4. Forskriftens kap. 2 Kravet til å forbli bosatt i riket, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c

4.1.5. Første ledd bokstav d – kravet om permanent oppholdstillatelse

4.1.6. Første ledd bokstav e – kravet om oppholdstid

4.1.7. Forskriftens kap. 3 Beregning av oppholdstid, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e og §§ 11-18

4.1.8. Tredje ledd om politiattest

4.2 § 8 Kravet om gjennomført norskopplæring

4.2.1 Forskriftens kap. 4 Omfang av og unntak fra kravet om gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 8, jf. § 7 første ledd bokstav f

4.3 § 9 Betydningen av straffbare forhold

4.3.1 Forskriftens kap. 5 Karenstid, jf. statsborgerloven § 9

4.4 § 10 Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

4.5 § 11 Personer ankommet riket før fylte 18 år

4.6 § 12 personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk borger

4.6.1 Forskriftens kap. 7 Særregel om beregning av oppholdstid for ektefelle, registrert

4.7 § 13 Nordiske statsborgere

4.8 § 14 Søkere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

4.9 § 15 Tidligere norske borgere

4.10 § 16 Statsløse

4.10.1 Kravet om statsløshet

4.11 § 17 Barns erverv av statsborgerskap som bipersoner

4.12 § 18 Særlige grupper av søkere

4.12.1 Forskriftens kap. 8 Særlige grupper av søkere, jf. statsborgerloven § 18

4.13 § 19 Dispensasjon

5. Kap. 4 Erverv av statsborgerskap ved melding i henhold til nordisk avtale

5.1 § 20 Erverv ved melding

5.2 § 21 Gjenerverv ved melding

5.3 § 22 Erverv for barn

6. Kap. 5 Tap av statsborgerskap

6.1 § 23 Tap ved erverv av annet statsborgerskap

6.2 § 24 Tap ved fravær fra riket

6.2.1 Forskriftens kap. 9 Tap ved fravær fra riket, jf. statsborgerloven § 24

6.3 § 25 Tap etter søknad

6.4 § 26 Tilbakekall

6.4.1 Forskriftens kap. 10 Ny tillatelse ved tilbakekall av norsk statsborgerskap

7. Kap. 6 Saksbehandling m.m

7.1. § 27 Saksgang

7.1.1. Forskriftens kap. 11 Saksbehandlingen i saker etter statsborgerloven § 27 fjerde ledd

7.1.2. Forskriftens kap. 12 Utlendingsnemndas behandling av saker etter statsborgerloven § 27 fjerde ledd

7.1.3. Forskriftens kap. 13 Saker som behandles i stornemnd

7.2. § 28 Instruksjonsmyndighet

7.3. § 29 Opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt

7.3.1. Forskriftens kap. 14 Opplysninger om straffbare forhold fra politiet

7.4. § 30 Adgang til å stille behandlingen av en søknad i bero

7.5. § 31 Søknad om erverv eller tap av statsborgerskap for barn

8. Kap. 7 Gebyr og straff

8.1. § 32 Gebyr

8.1.1. Forskriftens kap. 15 Gebyr

8.2. § 33 Straff

9. Kap. 8 Sluttbestemmelser

9.1 § 34 Ikrafttredelse

9.1.1 Forskriftens kap. 16 Ikrafttredelse

9.2 § 35 Den europeiske konvensjon om statsborgerskap

9.3 § 36 Overgangsregler

9.4 § 37 Særlige overgangsregler for barn født før lovens ikrafttredelse

1. Innledning

Rundskrivet inneholder en gjengivelse av de enkelte paragrafene i statsborgerloven og statsborgerforskriften og informasjon om forståelsen av flere av lovens bestemmelser. All gjengivelse av bestemmelsene i loven og forskriften er satt i kursiv.

2. Kap. 1 Innledende bestemmelser

2.1. § 1 Lovens saklige og stedlige virkeområde

Loven regulerer erverv og tap av norsk statsborgerskap.
Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.

Opphold på Jan Mayen over noe tidsrom er svært sjeldent, og av den grunn omtales bare betydningen av opphold på Svalbard.

Som følge av permanent oppholdstillatelse som vilkår for å få statsborgerskap, se § 7 første ledd bokstav d), vil bestemmelsen få begrenset praktisk betydning når det gjelder erverv av statsborgerskap fordi utlendingsloven ikke gjelder på Svalbard.

Kravet om permanent oppholdstillatelse medfører at personer som oppholder seg på Svalbard, uten adgang til Norge, ikke vil fylle vilkårene for statsborgerskap etter søknad. På den annen side faller ikke permanent oppholdstillatelse bort under opphold på Svalbard, og statsborgerskap kan derfor innvilges person med slik tillatelse som er bosatt der.

Oppholdstid på Svalbard medregnes for personer som etter opphold på Svalbard flytter til fastlandet og deretter fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse.

Vilkåret om permanent oppholdstillatelse gjelder ikke nordiske borgere, utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, tidligere norske borgere og barn som søker norsk statsborgerskap som biperson. Se nærmere om oppholdstid under omtalen av §§ 13, 14, 15 og 17.

Se ellers under omtalen av §§ 20 og 22 om meldinger for nordiske borgere og under omtalen av § 24 om tap av statsborgerskap som følge av fravær fra Norge.

2.2. § 2 Utøvelse av myndighet etter loven

Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet og norske utenriksstasjoner.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser til utfylling av loven.

Når utøvelse av myndighet er lagt til Kongen, innebærer det en adgang til å delegere. Eneste unntak er § 18, som anvender begrepet ”Kongen i statsråd”. Hvilken myndighet de forskjellige instansene har, fremgår av annet ledd og §§ 27 og 28.

Annet ledd er en generell forskriftshjemmel. Annet ledd suppleres av særlige forskriftshjemler i §§ 7 til 9, 18, 24 og 32.

2.3. § 3 Forholdet til folkeretten

Loven gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig.

3. Kap. 2 Erverv av statsborgerskap ved fødsel og adopsjon

3.1 § 4 Erverv ved fødsel

    Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde

    Hittebarn som blir funnet i riket er norsk statsborger inntil annet legges til grunn.

Mor og far er likestilt når det gjelder å overføre norsk statsborgerskap til barnet. Ervervet inntrer uavhengig av om barnet er født av foreldre som er gift med hverandre, gift med flere, samboende og om barnet er født i utlandet eller Norge. Med ”far” forstås den som anses som far etter barneloven. Barnet skal anses som norsk fra fødselen selv om farskapet blir fastslått senere.

Med ”mor” og ”far” forstås den som er mor og far i henhold til lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre, som etter endringen som trådte i kraft 01.01.2009, likestiller medmorskap med farskap. Hvem som mor, far eller medmor til et barn er regulert i §§ 2 flg.

Mor er den som har født barnet. Morens ektemann er far. Morens kvinnelige ektefelle er medmor dersom barnet er konsipert ved assistert befruktning, den kvinnelige ektefellen er myndig og har samtykket til befruktningen, og den er foretatt innenfor godkjent helseinstitusjon.

Dette gjelder ikke dersom ektefellene ved fødselen var formelt separert.

Er foreldrene ikke gift med hverandre, må farskap være fastsatt ved erkjennelse eller dom. Det samme gjelder for medmorskap. Som hovedregel kan farskap eller medmorskap bare fastsettes av norsk myndighet dersom en av partene er bosatt i Norge. Farskap eller medmorskap som følger direkte av utenlandsk lov, legges uten videre til grunn i Norge. Farskap eller medmorskap som er fastsatt i utlandet ved erkjennelse, dom eller forvaltningsvedtak, kan anerkjennes i Norge ved forskrift, traktat med annen stat eller etter vurdering i det enkelte tilfelle. Myndigheten til å anerkjenne farskap eller medmorskap i det enkelte tilfelle tilligger NAV Internasjonalt (inntil 01.09.08 NAV Klage og anke, tidligere Arbeids- og velferdsdirektoratet, inntil 01.07.06 Rikstrygdeverket).

3.2 § 5 Erverv ved adopsjon

Barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet. Adopsjonsbevillingen må være gitt av norsk myndighet i medhold av adopsjonsloven, eller ved utenlandsk adopsjon som skal gjelde i Norge etter bestemmelsene i adopsjonslovens kapittel 4.

Statsborgerskapet inntrer automatisk på adopsjonstidspunktet uavhengig av om barnet på det tidspunktet befinner seg i Norge eller i utlandet, og uavhengig av om adopsjonsbeslutningen treffes av norske myndigheter (innenlandsadopsjon) eller utenlandske (utenlandsadopsjon). Det er tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene er norsk. Er adoptanten bosatt i Norge, kreves ifølge adopsjonsloven § 16 e forhåndssamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter.

Er forhåndssamtykke ikke gitt, kan likevel en utenlandsadopsjon gjelde i Norge etter adopsjonsloven § 19 første ledd. I visse tilfelle er det nødvendig med etterfølgende norsk anerkjennelse for at de skal gjelde i Norge, jf. tredje ledd. Det norske statsborgerskapet inntrer da først fra tidspunktet for den norske anerkjennelsen.

For personer som adopteres etter fylte 18 år, og for adopsjoner som ikke anerkjennes i Norge, gjelder de ordinære ervervsvilkårene i § 7.

3.3 § 6 Betydningen av at grunnlaget for statsborgerskapet endres

Ved avgjørelse eller erkjennelse av at det forholdet som la grunnlag for erverv av statsborgerskap etter loven §§ 4 eller 5 ikke foreligger, skal barnet anses for aldri å ha vært norsk. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet dermed blir statsløst, eller avgjørelsen eller erkjennelsen finner sted etter at vedkommende er fylt 18 år

Når særlige grunner foreligger, kan det etter søknad treffes vedtak om at en avgjørelse eller erkjennelse som nevnt i første ledd ikke skal få betydning. Søkeren skal da anses for å ha vært norsk fra tidspunktet for opprinnelig antatt erverv av norsk statsborgerskap. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hvor lang tid som er gått fra antatt erverv til det riktige forholdet ble fastslått, og om søkeren og dennes foreldre var i god tro.

Utgangspunktet er at hvis det feilaktig er lagt til grunn at vilkårene for automatisk erverv er oppfylt, er barnet ikke norsk likevel. Om det i ettertid oppdages at mor eller far tapte sitt statsborgerskap ved fylte 22 år, se § 24, reguleres barnets statsborgerskap uttømmende av denne bestemmelsen.

Det er ikke tilstrekkelig at det antas at vilkårene ikke var oppfylt. Dette må fastslås ved avgjørelse knyttet til adopsjonen, nedstamningen eller meldingen. At vilkårene for erverv ikke var oppfylt, kan også fastslås ved ny erkjennelse av farskap.

Ved vurderingen av om det skal treffes vedtak om at det ikke skal få betydning at grunnlaget for statsborgerskapet svikter, skal det bl.a. legges vekt på i hvilken utstrekning personen i god tro har innrettet seg på at hun/han er norsk, og hvor lenge situasjonen har vedvart.

4. Kap. 3 Erverv av statsborgerskap etter søknad

4.1 § 7 Hovedregel om erverv etter søknad

Enhver har etter søknad rett til norsk statsborgerskap dersom søkeren på vedtakstidspunktet

a) har dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet, jf. fjerde ledd,

b) har fylt tolv år,

c) er og vil forbli bosatt i riket,

d) fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse i utlendingsloven § 62,

e) har til sammen syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i syvårsperioden, jf. femte ledd,

f) fyller kravet om norskopplæring fastsatt i § 8,

g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon eller har utholdt karenstid, jf. § 9, og

h) fyller kravet om løsning fra annet statsborgerskap fastsatt i § 10.

Søkeren har ikke rett til norsk statsborgerskap etter første ledd dersom hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler mot.

Uttømmende politiattest skal følge søknad om statsborgerskap. Politiattesten skal også vise forhold som søkeren er siktet eller tiltalt for.

Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om kravet til identifikasjon og om politiattest.

Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om beregning av oppholdstid etter reglene i dette kapitlet.

De generelle ervervsvilkårene i bokstavene f, g og h utfylles av bestemmelsene i §§ 8 til 10. Hovedregelen i § 7 er også sentral ved anvendelsen av:

  • §§ 11 til 16, som gjør unntak fra vilkårene i § 7 eller fastsetter andre vilkår for bestemte kategorier av søkere; og
  • § 17 om vilkår for erverv av statsborgerskap for barn som bipersoner.

Det er forholdene på vedtakstidspunktet, ikke søknadstidspunket, som er avgjørende for om søkeren oppfyller vilkårene.

4.1.1. Første ledd bokstav a- kravet til identitet

For enkelte søkere vil det være vanskelig å dokumentere identiteten. Det kreves at det er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at den identiteten søkeren har opplyst er korrekt, for at søknaden skal innvilges. Kvalifisert sannsynlighetsovervekt innebærer at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og det som regnes som sikkert. Har søkeren operert med flere identiteter, kreves det mer for å utelukke tvil om identitet. Har det aldri vært reist tvil om søkerens identitet, anses tidligere fremlagt dokumentasjon som hovedregel som tilstrekkelig.

Det skal alltid foretas en ny selvstendig vurdering av søkerens identitet før det kan fattes vedtak om innvilgelse av norsk statsborgerskap. Har søkeren dokumentert sin identitet i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse, legges dette som hovedregel til grunn. Men det kan senere oppstå forhold som gir grunn til å tvile på om tidligere gitte opplysninger er korrekte, og utlendingsmyndighetene er da ikke bundet av sitt tidligere standpunkt.

Dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, kan det gjøres unntak fra kravet om dokumentert identitet dersom det er umulig for søkeren å fremskaffe originalt, gyldig pass, eller dersom hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kan kontakte hjemlandets myndigheter, jf. statsborgerforskriften § 1-2. I slike tilfeller er det et krav om at identiteten er klarlagt, det vil si at det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at den oppgitte identiteten er korrekt.

4.1.2. Forskriftens kap. 1 Kravet til dokumentert identitet, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a

§ 1-1 Hovedregel

Kravet til dokumentert identitet anses som hovedregel oppfylt dersom søkeren legger frem originalt, gyldig pass.

§ 1-2 Unntak

Dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, jf. § 1-1, kan det i følgende tilfeller gjøres unntak:

  1. Søkerens tidligere hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt, gyldig pass.
  2. Søkeren hadde berettiget grunn til å forlate hjemlandet uten originalt, gyldig pass, og hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kontakter tidligere hjemlands myndigheter.

I tilfeller som nevnt i første ledd kan identiteten etter en konkret vurdering anses klarlagt dersom opplysningene om søkeren ikke gir grunn til tvil. Dette gjelder selv om søkeren har fremstått med forskjellige identiteter.

4.1.3. Første ledd bokstav c – kravet til bosettingshensikt

Har søkeren på vedtakstidspunktet konkrete planer om å oppgi bopel i Norge i nærmeste fremtid, skal søknaden avslås. Om søkeren etter innvilget statsborgerskap flytter til utlandet, og planene er oppstått etter at vedtaket er truffet, har det ingen betydning. Er planene oppstått før statsborgervedtaket ble truffet, kan det gi grunnlag for å trekke vedtaket tilbake.

4.1.4. Forskriftens kap. 2 Kravet til å forbli bosatt i riket, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c

§ 2-1 Midlertidig opphold i utlandet

Kravet til å forbli bosatt i riket anses oppfylt selv om søkeren skal ta midlertidig opphold i utlandet. Som midlertidig opphold i utlandet regnes opphold i forbindelse med studier, arbeidsforhold i inntil tre år eller medisinsk behandling.

§ 2-2 Medfølgende familiemedlemmer

Søker som er ektefelle, registrert partner, samboer eller barn under 18 år som følger person som skal ta midlertidig utenlandsopphold, anses å fylle kravet om å forbli bosatt i riket.

4.1.5. Første ledd bokstav d – kravet om permanent oppholdstillatelse

Det er ikke nødvendig at søkeren faktisk er innvilget permanent oppholdstillatelse. Det er heller ikke nødvendig at hun/han har søkt. Det er tilstrekkelig at vilkårene for permanent oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften §§ 11-1 eller 11-4 er oppfylt.

4.1.6. Første ledd bokstav e – kravet om oppholdstid

Det er kun faktisk opphold i Norge som skal medregnes. Opphold i Norge i flere perioder legges sammen. Uavhengig av om en person formelt anses bosatt i Norge under utenlandsopphold, blir tiden utenfor landet ikke medregnet. Av praktiske grunner må man se bort fra kortvarige opphold utenlands.

Opphold med tillatelse gitt for mindre enn ett år, eks. opphold på visum, sesongarbeidstillatelse og tillatelse til foreldre på maksimum ni måneder, medregnes ikke. Er tillatelsen gitt for minst ett år, medregnes likevel oppholdstiden i Norge selv om denne faktisk er kortere enn tillatelsen.

Både opphold med tillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse og opphold med tillatelser som ikke gjør det, medregnes.

Søknadstidspunktet er utgangspunkt for beregningen av oppholdstid hvis søknad om tillatelse etter utlendingsloven senere innvilges. Opphold i søknadsperioder skal medregnes uavhengig av om personen hadde rett til å fremme søknaden fra riket eller ikke.

Tiden mellom utløpet av en tillatelse og fremsettelse av ny søknad som senere innvilges, skal ikke medregnes i oppholdstiden. Om søkeren har fått endelig avslag på søknad, men av forskjellige årsaker fortsatt oppholder seg i riket, skal denne tiden ikke medregnes i oppholdstiden selv om søkeren senere innvilges tillatelse.

Om ettårskravet i tilfelle søkeren har tillatelse i henhold til utlendingsloven § 60 første ledd tredje pkt. eller den nå opphevede utlendingsforskriften §§ 22, 24 eller 37, se Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets instruks Q-25/2010. Om beregning av oppholdstid i henhold til forskriftens § 3-2, se instruks Q-26/2010.

4.1.7. Forskriftens kap. 3 Beregning av oppholdstid, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e og §§ 11-18

§ 3-1 Tillatelse innvilget før innreise

For søker som ble innvilget oppholdstillatelse etter utlendingsloven før innreise i riket og for nordisk borger, regnes oppholdstiden fra ankomst til riket. Ankomst til riket sannsynliggjøres ved registrering hos politiet, registrering i folkeregisteret eller på annen måte.

§ 3-2 Tillatelse innvilget etter innreise

Dersom søknad om oppholds etter utlendingsloven ble fremmet fra riket, regnes oppholdstiden fra søknadstidspunktet, så fremt søknaden ble innvilget.

Oppholdstid mellom avslag på søknad og senere innvilgelse medregnes likevel bare dersom avslaget ble gitt utsatt iverksettelse, eller utsatt iverksettelse fulgte av utlendingsloven.

§ 3-3 Opphold mellom tillatelser

Tiden fra utløpet av oppholdstillatelse til ny søknad fremmes, medregnes ikke i oppholdstiden.

§ 3-4 Betydning av utenlandsopphold

Dersom søkerens samlede utenlandsopphold det enkelte kalenderår ikke overstiger to måneder, anses utenlandsoppholdet som opphold i riket. Dersom søkerens utenlandsopphold overstiger to måneder, kommer hele utenlandsoppholdet til fradrag ved beregning av oppholdstid.

4.1.8. Tredje ledd om politiattest

En politiattest som viser forhold som søkeren er siktet eller tiltalt for, kalles utvidet politiattest.

4.2 § 8 Kravet om gjennomført norskopplæring

For søknader som fremmes etter 1. september 2008 er det et krav at søkere mellom 18 og 55 år har gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring eller kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. For søkere mellom 18 og 55 år som er omfattet av plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven, er det et krav at de må ha oppfylt sin plikt etter loven.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet om gjennomført norskopplæring, herunder om unntak, og om kravet om tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.

Kravet til gjennomført norskopplæring gjelder søkere mellom 18 og 55 år. Det er søkerens alder når vedtaket treffes, som er avgjørende.

Søkere mellom 18 og 55 år som ikke er omfattet av plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven, må ha gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring. Det er ikke et krav om opplæring i samfunnskunnskap etter statsborgerloven. Nordiske borgere, og søkere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen og har tillatelse etter utlendingslovens kap. 13, har ikke plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven.

Søkere mellom 18 og 55 år som er omfattet plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven, må ha oppfylt sin plikt etter introduksjonsloven. Kravet om norskopplæring er oppfylt dersom søkeren har deltatt i norskopplæring på det læringssporet hun/han er plassert i:

  • Søkere som har fått innvilget første oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse før 1. januar 2012, og er i personkretsen i introduksjonsloven § 17 første ledd, har plikt til å gjennomføre 250 timer norskopplæring og 50 timer samfunnskunnskap.
  • Søkere som har fått innvilget første oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse etter 1. januar 2012, og er i personkretsen i introduksjonsloven § 17 første ledd, har plikt til å gjennomføre 550 timer norskopplæring og 50 timer samfunnskunnskap.
  • Arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-/EFTA-området og deres familiemedlemmer, som har plikt til å delta i norskopplæring etter introduksjonsloven § 17 tredje ledd, uten krav på å få opplæringen gratis, har plikt til å gjennomføre 250 timer norskopplæring og 50 timer samfunnskunnskap.

Søker som har permanent oppholdstillatelse (tidligere bosettingstillatelse) og har gjennomført norskopplæring for å få den tillatelsen, trenger ikke å dokumentere gjennomført norskopplæring på nytt for å få innvilget søknaden om statsborgerskap. Søkere som har fått fritak fra plikten etter introduksjonsloven § 17 fjerde ledd, er også fritatt fra plikten til gjennomført norskopplæring etter statsborgerloven § 8, jf statsborgerforskriften § 4-3 nr. 1.

Søker som har gjennomført norskopplæring, må dokumentere det med deltakerbevis. Opplæringen må være gitt av kommunen, av en tilbyder kommunen har godkjent eller av en opplæringsinstitusjon som er godkjent med hjemmel i lov av 25. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring.

4.2.1 Forskriftens kap. 4 Omfang av og unntak fra kravet om gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 8, jf. § 7 første ledd bokstav f

§ 4-1 Kravet om gjennomført norskopplæring

Kravet i loven § 8 om gjennomført godkjent norskopplæring er oppfylt dersom søkeren har deltatt i norskopplæring på det læringssporet søkeren er plassert, jf. forskrift 16. september 2005 nr. 1055 om Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Opplæringen må være gitt av kommunen, av en tilbyder kommunen har godkjent eller av en opplæringsinstitusjon som er godkjent med hjemmel i lov 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring. Gjennomført norskopplæring dokumenteres med deltakerbevis.

§ 4-2 Unntak på grunn av tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk

Kravet om tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk i statsborgerloven § 8 annet punktum er oppfylt dersom søkeren dokumenterer at minst ett av følgende krav er oppfylt:

  1. bestått språkprøve, jf. forskrift 16. september 2005 nr. 1055 om Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere
  2. gjennomført opplæring i norsk eller samisk i henhold til læreplaner for faget i grunnskolen eller videregående opplæring, og det er satt karakter i faget
  3. gjennomførte studier på norsk eller samisk på universitets- eller høgskolenivå i Norge eller i utlandet tilsvarende 30 studiepoeng, eller
  4. oppfylt inntakskrav for studier i norsk eller samisk for universitet eller høgskole i Norge.

§ 4-3 Andre unntak

Unntatt fra kravet om gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 8 er:

  1. søker som er fritatt fra plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 fjerde ledd, og
  2. søker som på grunn av særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker er ute av stand til å delta i og gjennomføre norskopplæring. Unntaket gjelder søker som overhodet ikke kan delta i norskopplæring, og som ikke vil kunne gjennomføre norskopplæring i løpet av tre år.

4.3 § 9 Betydningen av straffbare forhold

Den som er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon har ikke rett til norsk statsborgerskap før det er gått en viss tid (karenstid) fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte reaksjonen.
    
Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller reaksjonens opphør. Ved betinget fengselsstraff regnes karenstiden fra prøvetidens utløp. For øvrig regnes karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen.

Begrepet ”ilagt straff” omfatter tilfelle hvor søkeren er straffet ved rettskraftig dom, eller har vedtatt et forelegg. Begrepet ”annen strafferettslig særreaksjon” omfatter reaksjoner som ikke defineres som straff, d.e. tvungent psykisk helsevern og tvungen psykisk omsorg, se straffeloven §§ 39 til 39b.

Søker som har begått en straffbar handling, men ikke er ilagt noen reaksjon, omfattes ikke av bestemmelsen. En søker som er siktet eller under etterforskning, kan risikere at søknaden ikke blir behandlet, men i stedet blir stilt i bero, se § 30.

Frihetsstraff regnes som opphørt ved prøveløslatelse.

Beregning av karenstid fra ”tidspunktet for den straffbare handlingen”, regnes fra handlingens opphør.

Vandelskravet gjelder også for barns erverv av statsborgerskap såfremt barnet er over den kriminelle lavalder.

Fremstår vandelskravet som urimelig, for eksempel for personer ankommet i ung alder, kan det eventuelt dispenseres etter § 19.

Om forståelsen av begrepene ”reaksjon” i forskriftens §§ 5-8 og 5-9, se nedenfor, gjelder det som er sagt i Arbeids- og inkluderingsdepartementets rundskriv AI-69/08.

4.3.1 Forskriftens kap. 5 Karenstid, jf. statsborgerloven § 9

§ 5-1 Ubetinget fengsel

Ved ubetinget fengsel beregnes karenstiden etter følgende tabell:

Ubetinget fengsel

Karenstid

Inntil 90 dager

2 år

Inntil 6 mnd

2 ½ år

Inntil 1 år

3 år

Inntil 2 år

3 ½ år

Inntil 3 år

4 år

Inntil 4 år

4 ½ år

Inntil 5 år

5 år

Inntil 6 år

5 ½ år

Inntil 7 år

6 år

Inntil 8 år

6 ½ år

Inntil 9 år

7 år

Inntil 10 år

7 ½ år

Inntil 11 år

8 år

osv.

osv.



§ 5-2 Betinget fengsel

Ved betinget fengsel beregnes karenstiden etter følgende tabell:



Betinget fengsel

Karenstid

Inntil et år

1 år

Deretter

2 år



§ 5-3 Forelegg mv.

Det beregnes ikke karenstid for forenklede forelegg, forelegg eller idømte bøter under kr 5.000. Ved forelegg eller idømte bøter fra kr 5 000 beregnes karenstid på 2 år.

Ved gjentatte forelegg eller bøter løper karenstiden fra tidspunktet for den siste straffbare handlingen.

§ 5-4 Samfunnsstraff

Ved samfunnsstraff beregnes karenstiden etter følgende tabell:


Samfunnsstraff

Karenstid

Inntil 100 timer

1 år

Inntil 200 timer

2 år

Deretter

3 år


§ 5-5 Forvaring

Ved forvaring beregnes karenstiden som ved ubetinget fengsel, jf. § 5-1.

§ 5-6 Idømt tvungent psykisk helsevern og idømt tvungen omsorg

Ved idømt tvungent psykisk helsevern og idømt tvungen omsorg beregnes karenstiden ut fra samme tabell som for ubetinget fengselsstraff, ved at det tas utgangspunkt i særreaksjonens faktiske varighet. Karenstiden skal likevel maksimalt være 5 år.

§ 5-7 Påtaleunnlatelse og overføring til behandling i konfliktråd

Ved påtaleunnlatelse og overføring til behandling i konfliktråd beregnes ikke karenstid.

§ 5-8 Dom bestående av forskjellige reaksjonsformer (deldom)

Ved deldom skal karenstiden for den reaksjonen som gir lengst karenstid gi utgangspunktet for beregning av karenstidens lengde. Karenstiden for de øvrige reaksjonene legges til med en halvpart av den karenstid reaksjonen isolert sett ville gitt.

Karenstiden regnes fra soningens opphør dersom en del av dommen er ubetinget fengsel. Ved andre deldommer løper karenstiden fra opphør av den reaksjonen som utløper sist.

§ 5-9 Gjentatte reaksjoner for straffbart forhold

Ved gjentatte reaksjoner for straffbart forhold gis det for hver reaksjon et tillegg på ett år til den karenstiden som isolert sett utløper sist.

§ 5-10 Reaksjoner for straffbart forhold ilagt i utlandet

Ved reaksjon for straffbart forhold ilagt i utlandet skal det beregnes karenstid, forutsatt at forholdet det er ilagt straff eller annen reaksjon for, er straffbart etter norsk lov. Karenstidens lengde begrenses av strafferammen for tilsvarende forhold etter norsk lov.

4.4 § 10 Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

Dersom søkeren ikke automatisk taper annet statsborgerskap som følge av innvilgelse av norsk statsborgerskap, må søkeren være løst fra annet statsborgerskap før søknaden innvilges. Dersom søkeren ikke kan løses fra annet statsborgerskap før søknaden innvilges, må søkeren innen ett år fra innvilgelsen av norsk statsborgerskap dokumentere at vedkommende er løst fra annet statsborgerskap. Dersom søkeren ikke kan bli løst fra annet statsborgerskap før en viss alder er oppnådd, må søkeren innen ett år etter å ha oppnådd denne alderen dokumentere at vedkommende er løst fra annet statsborgerskap. Det kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom løsning anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår som urimelig.

Dersom løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres innen utløpet av fristen etter første ledd, skal det skriftlig bekreftes at det norske statsborgerskapet er i behold. Dersom løsning fra annet statsborgerskap ikke dokumenteres innen utløpet av fristen, kommer reglene om tilbakekall i § 26 første ledd til anvendelse.

Søkere fra land hvis borgere kan løses før de har fått annet lands statsborgerskap (forutgående løsning), vil få et tilsagn om statsborgerskap såfremt vilkårene for statsborgerskap ellers er oppfylt. Tilsagnet baserer seg på en vurdering av de opplysningene som foreligger på søknadstidspunktet, og er betinget av at

  • søkeren innen ett år blir løst fra sitt tidligere statsborgerskap; og
  • søkeren ikke har gitt feilaktige opplysninger eller holdt tilbake informasjon av vesentlig betydning for vurdering av søknaden.

Søkeren må løse seg innen ett år etter at tilsagnet er gitt, og tilsagnet opphører automatisk om fristen oversittes.

Unntaksbestemmelsen i første ledd, siste punktum gjelder også søkere fra land som aksepterer forutgående løsning.

Med ”alminnelig inntekt” i forskriftens § 6-1 nr. 5, se nedenfor, menes den nettoinntekt som fremkommer på grunnlag av skattelovgivningens regler om skattepliktige inntekter, fradragsberettigede kostnader og tap. Den fremkommer på ligningsattest og skatteoppgjørsskjema.

4.4.1 Forskriftens kap. 6 Unntak fra løsningskravet, jf. statsborgerloven § 10

§ 6-1 Unntak fra løsningskravet

I følgende tilfeller anses løsning fra annet statsborgerskap som rettslig eller praktisk umulig, eller fremstår av andre grunner som urimelig, jf. statsborgerloven § 10 første ledd:

  1. Lovgivningen i søkerens tidligere hjemland tillater ikke at statsborgere løses fra statsborgerskapet, eller løsning er praktisk umulig.
  2. Myndighetene i tidligere hjemland har avslått søknad om løsning.
  3. Hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at det ikke kreves at søkeren tar kontakt med myndighetene i tidligere hjemland for å søke om løsning.
  4. Det er gått mer enn ett år fra norsk statsborgerskap ble innvilget eller fra alder hvor løsning etter tidligere hjemlands lovgiving er mulig uten at løsning er dokumentert oppnådd, og hjemlandet har ikke gitt opplysninger om forventet saksbehandlingstid. Dersom man har kunnskap om at søkerens tidligere hjemland ikke svarer på søknader om løsning fra statsborgerskap, kan det gjøres unntak fra løsningskravet ved innvilgelsen av norsk statsborgerskap.
  5. Myndighetene i søkerens tidligere hjemland setter urimelig tyngende vilkår for å bli løst. Hvorvidt løsningsgebyret som kreves er urimelig tyngende skal vurderes ut fra alminnelig inntekt. Dersom gebyret overstiger fire prosent av søkerens inntekt, anses løsningsgebyret urimelig tyngende. Det samme gjelder dersom søkeren har omsorg for barn under 18 år, og løsningsgebyret, derunder eventuelt løsningsgebyr for barn, overstiger to prosent av søkerens inntekt. For foreldreløse barn anses et hvert løsningsgebyr som urimelig tyngende.

4.5 § 11 Personer ankommet riket før fylte 18 år

    For søkere som ankom riket før de fylte 18 år, gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav e.

    Søkeren må likevel til sammen ha fem års opphold i riket i løpet av de siste syv årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i femårsperioden.

Bestemmelsen reduserer oppholdskravet til fem år. Uttrykket ”ankom riket” skal forstås slik at det også omfatter personer som er født i riket.

Treffes vedtak etter fylte 18 år, gjelder språkkravet i § 7 første ledd bokstav f for søknader fremmet etter 1. september 2008.

§ 11 gjelder også for søkere som omfattes av § 14.

4.6 § 12 personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk borger

For søker som er gift med en norsk statsborger og har felles bopel med ektefellen, gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen ha minst tre års opphold i riket i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i treårsperioden. Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre minst syv år. Oppholdstid og tid som gift med norsk statsborger kan opptjenes samtidig.

Første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere og for samboere.

Det kreves ikke at oppholdstiden er umiddelbart i forkant av søknaden. Men ektefellene må være bosatt i Norge når søknaden innvilges.

Det er kun tid med felles bopel som regnes med i syvårskravet. Men ektefeller må anses for å bo sammen til tross for en adskillelse om adskillelsen er ment å være midlertidig, for eksempel opphold på sykehus eller annen pleieinstitusjon.

Ektepar som har tatt ut separasjon, er rettslig sett gift. I de fleste tilfelle vil ektefellene ikke ha felles bopel, slik at § 12 av den grunn ikke kommer til anvendelse. Felles bopel innebærer ordinært at separasjonen faller bort. I unntakstilfelle faller separasjonen ikke bort, jf ekteskapsloven § 20 annet ledd, og § 12 kommer da til anvendelse.

Beregningsregelen i første ledd fjerde pkt. gjelder kun det tidsrommet søkerens ektefelle er norsk. Blir ektefellen norsk etter ekteskapets inngåelse, er kun tiden etter at ektefellen ble norsk, relevant. Tid som norskgift med felles bopel i utlandet teller med. Oppholdstid i Norge som gift med norsk borger teller dobbelt. Gifter søkeren seg etter ankomst, legges oppholdstiden som enslig til oppholdstiden som gift.

Etter omstendighetene bør statsborgerskap kunne innvilges hvis ektefellen dør nær opp til søknadstidspunktet, og vilkårene ellers er oppfylt, jf dispensasjonshjemmelen i § 19.

Har den norske borgeren flere samboere eller ektefelle og samboer, kan bare én få statsborgerskap etter § 12.

Statsborgerloven § 12 gjelder også for søkere som har tillatelse etter utlendingsloven kapittel 13 om særlige regler for utlendinger som omfattes av omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, jf statsborgeloven § 14. For søkere som også omfattes av andre lempeligere ervervsregler, for eksempel nordisk borger, får bestemmelsen ingen praktisk betydning, fordi oppholdskravet er kortere i § 13.

4.6.1 Forskriftens kap. 7 Særregel om beregning av oppholdstid for ektefelle, registrert partner og samboer til norsk borger, jf. statsborgerloven § 12

§ 7-1 Virkeområde

Reglene om beregning av oppholdstid etter loven § 12 gjelder kun tidsrommet søkerens ektefelle, registrerte partner eller samboer har vært norsk borger.

§ 7-2 Felles bopel

Beregning av oppholdstid etter loven § 12 gjøres for den tiden ektefeller, registrerte partnere eller samboere har hatt felles bopel, det vil si felles adresse og husholdning. Ved midlertidige atskillelser regnes partene likevel for å ha felles bopel, så fremt årsaken til atskillelsen var utdannelse, arbeid eller andre særlige grunner.

Ved atskillelser som skyldes den ene partens opphold i fengsel eller i annen anstalt som følge av idømt reaksjon for straffbart forhold, anses ikke partene for å ha felles bopel.

4.7 § 13 Nordiske statsborgere

For søkere som er statsborger av et annet nordisk land, gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene.

Fordi kravet til oppholdstid er relativt kort, krever loven at den er sammenhengende og ligger direkte i forkant av statsborgervedtaket. Oppholdstiden må sannsynliggjøres. Det mest nærliggende er utskrift fra folkeregisteret, men det er en forutsetning at utskriften gjenspeiler de faktiske forhold.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvordan den nordiske borgeren har ervervet sitt statsborgerskap.

Opphold på Svalbard regnes som opphold på fastlandet.

4.8 § 14 Søkere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

For søker som har tillatelse etter utlendingslovens kapittel 8 om særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) og Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen), gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav d. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket de siste tre årene med oppholdsrett i medhold av utlendingsloven §§ 112-116.

Det er bare for de siste tre årene det stilles krav til oppholdsrett i medhold av utlendingsloven §§ 112-116, jf siste punktum. Det stilles ikke krav til oppholdsrett for de øvrige fire årene som kreves for å få statsborgerskap, men tillatelsene må være av minst ett års varighet, jf § 7 første ledd bokstav e. I denne perioden kan medregnes tillatelser som etter sin art er midlertidige.

Det presiseres at oppholdet samlet må utgjøre syv år. Eventuelt opphold på Svalbard medregnes.

Om en utlending med tillatelse etter utlendingslovens kap. 13 også omfattes av §§ 11 eller 12, erstatter kravet om tre års opphold med oppholdsrett i medhold av utlendingsloven §§ 112-116 kravet om permanent oppholdstillatelse.

4.9 § 15 Tidligere norske borgere

For søkere som tidligere har vært norsk statsborger, gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket med oppholdstillatelser av minst ett års varighet de siste to årene. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden.

Det er likegyldig på hvilken måte det tidligere norske statsborgerskapet ble ervervet eller gikk tapt.

Søker må de siste to år ha oppholdt seg på fastlandet med tillatelser etter utlendingsloven.

4.10 § 16 Statsløse

For søkere som er statsløse gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav b, e og h. Som statsløs regnes ikke den som ved egen handling eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land. Statsløs søker som har fylt 18 år, må likevel ha oppholdt seg i riket med oppholdstillatelser av minst ett års varighet de siste tre årene. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes i treårsperioden.

Statsløse barn under 12 år kan erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag, jf unntaket fra alderskravet i § 7 første ledd bokstav b.

Det er ikke krav om oppholdstid for statsløse barn. Det er derfor vilkåret om permanent oppholdstillatelse som avgjør når statsborgerskap tidligst kan innvilges.

4.10.1 Kravet om statsløshet

Søkeren må sannsynliggjøre at hun/han er statsløs.

Saksbehandleren må vurdere spørsmålet ut fra lovgivning og praksis i søkerens tidligere hjemland eller tidligere oppholdsland. Det kan ut fra en konkret vurdering være aktuelt å innhente uttalelse fra landrådgiver eller utenriksstasjon eventuelt om nødvendig få saken verifisert. Det kan f.eks. være aktuelt

  • hvis det ut fra opplysninger søkeren har gitt, dokumentasjon vedlagt søknaden og/eller opplysningene i saken forøvrig er uklart om søkeren faktisk er statsløs; eller
  • hvis søkeren av utlendingsmyndighetene har vært behandlet dels som statsløs, dels ikke.

Har søkeren av utlendingsmyndighetene vært behandlet som statsløs ut fra en grundig og seriøs vurdering, skal i utgangspunktet denne vurderingen legges til grunn.

Spørsmål om barn har ervervet eller ved en enkelt handling kan få statsborgerskap etter en av foreldrene, avhenger av lovgivningen i vedkommende land og må om nødvendig avklares med landrådgiver eller ved henvendelse til norsk utenriksstasjon. Det er viktig at relevant informasjon blir tatt vare på med tanke på senere saker.

”Borger av” må sløyfes i overskriften i DUF-vedtaket og erstattes med ”statsløs”.

4.11 § 17 Barns erverv av statsborgerskap som bipersoner

Barn under 18 år av den som erverver eller har ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her, har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt de fyller vilkårene i § 7 første ledd bokstav a, c, g og h, og det ikke foreligger forhold som nevnt i § 7 annet ledd. Det samme gjelder barn av foreldre som har ervervet norsk statsborgerskap i medhold av §§ 20 eller 21.

    Barnet må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden. Kravet om oppholdstillatelse gjelder likevel ikke barn som er statsborger av et annet nordisk land.

    Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke av paragrafen her.

Barnet blir ikke automatisk norsk ved foreldres erverv av norsk statsborgerskap.

Ønsker foreldre å søke om norsk statsborgerskap, må de ta konkret standpunkt til om barnet skal omfattes av deres søknad om statsborgerskap.

Det er ikke noe vilkår at barnet bor sammen med mor eller far. Den av foreldrene som barnet søker som biperson til, må ha del i foreldreansvaret. Dette følger av § 31.

Første ledd siste punktum gjelder barn av nordiske borgere som har ervervet norsk statsborgerskap etter §§ 20 eller 21. Barn av foreldre som erverver statsborgerskap etter disse bestemmelsene, får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv i medhold av § 22.

Kravet i annet ledd om to års oppholdstid innebærer at et barn som ankommer etter fylte 16 år, vil være fylt 18 år før toårskravet er oppfylt. Barnet vil da måtte søke statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Er barnet ankommet før fylte 18 år, kreves fem års oppholdstid etter § 11.

Barnet må de siste to år ha oppholdt seg på fastlandet med tillatelser etter utlendingsloven. Barnet vil ikke kunne få fornyet sin tillatelse etter at det har tatt opphold på Svalbard siden utlendingsloven ikke gjelder der. Om barnet er bosatt på Svalbard, bør det konkret vurderes å dispensere i medhold av § 19.

Barn som er samboere er ikke likestilt med barn som er gift eller registrerte partnere.

§ 17 omfatter også barn født før lovens ikrafttredelse av foreldre som har ervervet statsborgerskap i medhold av 1950-loven. Det følger av overgangsbestemmelsen i § 37 fjerde ledd.

4.12 § 18 Særlige grupper av søkere

Kongen i statsråd kan i forskrift gi regler om unntak fra ervervsvilkårene i dette kapitlet for særlige grupper av søkere.

4.12.1 Forskriftens kap. 8 Særlige grupper av søkere, jf. statsborgerloven § 18

§ 8-1 Idrettsutøvere

For søker som er idrettsutøver og skal delta i stort internasjonalt mesterskap, gjelder ikke vilkåret i loven § 7 første ledd bokstav e, dersom norsk statsborgerskap er et vilkår for søkerens deltakelse i mesterskapet og søkeren skal representere Norge. Hvorvidt mesterskapet er stort vurderes i forhold til hvor mange deltakere internasjonale mesterskap innen vedkommende idrettsgren vanligvis har. Søkeren må likevel ha til sammen minst seks års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i seksårsperioden.

§ 8-2 Husstandsmedlemmer til utsendt personell ved norsk utenriksstasjon og til militært personell

For søker som er husstandsmedlem til utsendt personell ved norsk utenriksstasjon, som ikke er statsborger av oppholdslandet, og som er registrert i norsk folkeregister, anses oppholdstiden knyttet til utenriksstasjonen som oppholdstid i Norge. Det gjøres unntak fra statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c, d og f. Det gjøres også unntak fra statsborgerlovens krav om oppholdstillatelse i Norge.

For søker som er husstandsmedlem til militært personell som er beordret til tjeneste i utlandet, som ikke er statsborger av oppholdslandet og som er registrert i norsk folkeregister, anses oppholdstiden i utlandet knyttet til beordringen som oppholdstid i riket. Det gjøres unntak fra statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c, d og f. Det gjøres også unntak fra statsborgerlovens krav om oppholdstillatelse.

§ 8-3 Kola-nordmenn

For søker som er etterkommer av norske borgere som utvandret til Murmansk eller Arkhangelsk fylke i Russland fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til den russiske grensen ble stengt på slutten av 1920-tallet, og som er innvilget oppholdstillatelse i Norge fordi vedkommende har nærmere bestemt tilknytning til Norge, gjelder ikke vilkårene i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden.

For søker som har inngått ekteskap før innreise til Norge med person som innvilges eller er innvilget tillatelse etter første ledd og som innvilges norsk statsborgerskap, skal det ved anvendelse av reglene i statsborgerloven § 12 første ledd femte punktum legges til grunn at søkeren er norskgift ved ekteskapets inngåelse. Treårskravet i statsborgerloven § 12 første ledd gjelder ikke.

Annet ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere og for samboere.

§ 8-4 Utlending som har hatt norsk pass

For søkere som har fått utstedt norsk pass selv om vedkommende ikke var norsk statsborger, gjøres det unntak fra statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket i til sammen syv år i løpet av de siste ti årene og vært i aktsom god tro. For søknader som reguleres av statsborgerloven §§ 11 til 18, gjelder det som der er fastsatt om oppholdets varighet, men det stilles ikke krav om at søkeren må ha hatt oppholdstillatelser i oppholdstiden. Dersom sterke grunner foreligger, kan det i den enkelte sak til gunst for søkeren gjøres ytterligere unntak fra vilkårene for erverv av statsborgerskap fastsatt i statsborgerloven kapittel 3.

4.13 § 19 Dispensasjon

Dersom særlig sterke grunner foreligger, kan det i den enkelte sak til gunst for søkeren gjøres unntak fra vilkårene for erverv av statsborgerskap fastsatt i dette kapitlet.

Dispensasjonshjemmelen knytter seg til lovens ervervsregler. Den skal fungere som en sikkerhetsventil hvor lovens vilkår ikke er oppfylt, og det likevel ville være urimelig at søkeren ikke får norsk statsborgerskap. Den er en snever unntaksregel som det ikke skal være kurant å påberope seg

Bestemmelsen gir forvaltningen en skjønnsmessig adgang til å vurdere om det skal dispenseres fra lovens ervervsvilkår. Ved vurderingen må det sees hen til at hjemmelen ikke skal brukes til å etablere særlige ervervsvilkår for grupper av søkere. Oppstår det behov for slike regler, bør de nedfelles i forskrift.

5. Kap. 4 Erverv av statsborgerskap ved melding i henhold til nordisk avtale

5.1 § 20 Erverv ved melding

Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold. Melderen må godtgjøre at vedkommende senest ved ervervet er løst fra annet statsborgerskap.

Politiattest som viser om melderen har vært ilagt frihetsstraff eller strafferettslog særreaksjon i løpet av de siste syv årene, skal følge melding om statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om politiattest.

Det er ikke avgjørende hvordan det nordiske statsborgerskapet er ervervet. Også den som har fått statsborgerskapet etter søknad, kan erverve statsborgerskap etter denne bestemmelsen.

Det er ikke krav om bosettingshensikt. For forståelsen av begrepet ”bosatt” gjelder det samme som etter § 7.

Det er ikke adgang til å legge sammen opphold spredt over flere perioder, jf ”de siste syv år”.

Opphold på Svalbard er likestilt med opphold på fastlandet.

I tillegg til ordinær fengselsstraff omfatter bestemmelsen andre former for frihetsberøvelse, som for eksempel forvaring, jf straffeloven § 39c. Den omfatter videre reaksjoner ilagt for et straffbart forhold som ikke anses som straff, for eksempel tvungent psykisk helsevern, jf § 39, og tvungen omsorg, § 39a. Bøtestraff, samfunnsstraff m.m. er ikke til hinder for erverv.

Siden bestemmelsen ikke opererer med karenstid, kan oppholdstid opparbeides under soning, men ved lengre tids soning er det tvilsomt om vilkåret om å være bosatt er oppfylt.

Bestemmelsen gjelder også nordisk borger som i tillegg til det nordiske har annet statsborgerskap. Vilkåret om løsning gjelder i tilfelle også ikke-nordisk statsborgerskap.

Avgjørelse i meldingssak anses som enkeltvedtak, som kan påklages, jf § 27, og kalles tilbake etter § 26.

5.2 § 21 Gjenerverv ved melding

Den som har tapt det norske statsborgerskapet og deretter bare har vært statsborger av annet nordisk land, har ved melding rett til å få det norske statsborgerskapet tilbake såfremt melderen har bosatt seg i riket og godtgjør at vedkommende senest ved ervervet er løst fra annet statsborgerskap.

Det er et vilkår at den tidligere norske borgeren bare har vært borger i annet nordisk land, men det kreves ikke at hun/han kun har hatt statsborgerskap i ett annet nordisk land.

Det er ikke krav om oppholdstid, heller ikke om varig bosettingshensikt. Vilkåret er oppfylt straks hun/han er bosatt.

Bosetting på Svalbard er likestilt med bosetting på fastlandet.

Det stilles ikke alderskrav.

5.3 § 22 Erverv for barn

Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap etter bestemmelsene i §§ 20 eller 21 får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, såfremt barnet er bosatt i Norge og senest ved ervervet er løst fra annet statsborgerskap.

Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke av første ledd.

§ 6 gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen omfatter ikke barn av foreldre som erverver statsborgerskap ved melding etter § 37.

Det er ikke krav om at barnet bor sammen med foreldrene.

Det er krav om at barnet mister sitt andre statsborgerskap senest ved ervervet. Det innebærer at om foreldrene ønsker at barnet skal erverve norsk statsborgerskap senest samtidig med dem, og annet statsborgerskap ikke går automatisk tapt ved ervervet, må barnet søkes løst før foreldrene sender melding.

Barn som ikke er bosatt i Norge, eller ikke kan dokumentere løsning, på det tidspunkt foreldrene erverver statsborgerskap, er henvist til å søke statsborgerskap etter § 7.

6. Kap. 5 Tap av statsborgerskap

6.1 § 23 Tap ved erverv av annet statsborgerskap

Den som erverver annet statsborgerskap etter søknad eller uttrykkelig samtykke, taper sitt norske statsborgerskap.

    Barn under 18 år som automatisk erverver et annet statsborgerskap fordi en av foreldrene som har del i foreldreansvaret erverver et annet statsborgerskap, taper sitt norske statsborgerskap. Tapet inntrer likevel ikke dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger, eller dersom barnet er gift eller registrert partner.

Skal statsborgerskapet gå tapt, kreves det at hun/han positivt må ha gitt uttrykk for et ønske om statsborgerskap i et annet land, og at det uttrykte ønsket har betydning for ervervet. Erverv etter ”uttrykkelig samtykke” vil i hovedsak være erverv ved melding. Automatisk erverv, d.e. erverv som ikke er et resultat av søknad, melding eller uttrykkelig samtykke, gjør ikke at statsborgerskapet går tapt.

Barn som erverver annet statsborgerskap uavhengig av foreldrene, taper sitt norske statsborgerskap. Det samme gjelder dersom ervervet er en følge av at det er omfattet av foreldrenes søknad.

Annet ledd gjelder hvor barns erverv av fremmed statsborgerskap er en automatisk følge av foreldrenes erverv, altså uten at det er søkt for barnet.

Barn som er samboere er ikke likestilt med barn som er gift eller registrerte partnere.

6.2 § 24 Tap ved fravær fra riket

    Den som ervervet norsk statsborgerskap ved fødselen, men som ikke har vært bosatt i til sammen to år i Norge eller til sammen syv år i Norge og andre nordiske land, taper sitt norske statsborgerskap når vedkommende fyller 22 år.

    Den som ellers ville tape sitt norske statsborgerskap etter første ledd, kan etter søknad få rett til å beholde det såfremt søkeren har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Søknad om det må fremmes innen vedkommende fyller 22 år.

    En søknad kan tas under behandling selv om den er fremsatt for sent, dersom søkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, eller det ville være urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av forsømmelsen.

    Taper noen sitt norske statsborgerskap etter denne paragraf, taper også vedkommendes barn statsborgerskapet. Det gjelder likevel ikke dersom en av foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet selv fyller vilkårene i første ledd for å beholde statsborgerskapet.

    Tap av statsborgerskap etter denne paragraf inntrer ikke dersom vedkommende dermed blir statsløs.

    Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om vilkårene for å beholde norsk statsborgerskap etter paragrafen her.

Bestemmelsen gjelder personer som har dobbelt statsborgerskap og fyller 22 år etter lovens ikrafttredelse.

Etter første ledd er det ikke tilstrekkelig at personen har oppholdt seg i Norge. Det kreves at hun/han har vært bosatt, men det er ikke et vilkår at botiden er sammenhengende. Det stilles ikke krav om at botiden er opparbeidet før eller etter en viss alder. Barn som er født i Norge og blir boende her i to år, oppfyller dermed kravet.

Botid på til sammen syv år i Norge og de øvrige nordiske landene, er også tilstrekkelig til å ikke tape statsborgerskapet automatisk. Botid i de øvrige nordiske landene kan legges sammen, og botid i Norge på under to år kan medregnes i syvårskravet. Botiden må kunne dokumenteres.

Den som hevder å ha sitt statsborgerskap i behold etter fylte 22 år, må kunne sannsynliggjøre at botidskravet er oppfylt. Utskrift av folkeregisteret vil vanligvis være den enkleste måten å sannsynliggjøre dette på, men er ikke tilstrekkelig hvis utskriften ikke er i samsvar med faktisk botid.

Botid på Svalbard er likestilt med botid på fastlandet.

For å kunne fremme søknad om å beholde statsborgerskapet (bibehold) etter annet ledd må søkeren ha en tilknytning til Norge. Søknad om bibehold må fremmes innen hun/han fyller 22 år, dvs. innen kl 24.00 før fødselsdatoen.

Vilkåret i tredje ledd om at søkeren ikke er vesentlig å bebreide for fristoversittelsen, anses oppfylt dersom søkeren for eksempel på grunn av sykdom var forhindret fra å overholde fristen. Manglende eller uriktig kunnskap om fristen anses ikke relevant hvis ikke den uriktige oppfatningen skyldes konkrete og bevislige opplysninger fra vedkommende norske myndigheter. Urimelighetsvilkåret bygger på en antagelse om at vilkårene for bibehold er oppfylt.

Innvilges en søknad om bibehold, skal søkeren anses for å ha vært kontinuerlig norsk. Det gjelder også om fristen for å søke er oversittet. Barn født i perioden mellom fars eller mors fylte 22 år og innvilget søknad, anses som norske i kraft av nedstamningsprinsippet.

Fjerde ledd innebærer at tap ikke inntrer for barn som innen far eller mor taper sitt statsborgerskap, har bodd to år i Norge eller totalt syv år i nordiske land.

6.2.1 Forskriftens kap. 9 Tap ved fravær fra riket, jf. statsborgerloven § 24

§ 9-1 Botidskrav

Den som ervervet norsk statsborgerskap ved fødselen og som hevder å ha norsk statsborgerskap i behold etter fylte 22 år, jf. statsborgerloven § 24 første ledd, skal som hovedregel dokumentere botiden ved utskrift fra folkeregister eller annen offentlig myndighet. Dersom det er vanskelig å oppfylle dokumentasjonskravet, kan kravet om botid før fylte 22 år sannsynliggjøres på annen måte. Som botid regnes sammenhengende opphold av minimum 6 måneders varighet.

§ 9-2 Kravet om tilstrekkelig tilknytning

Hvorvidt søkeren har tilstrekkelig tilknytning til Norge etter statsborgerloven § 24 annet ledd avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Søker som før fylte 22 år har opphold i Norge på til sammen 6 måneder, skal anses for å ha tilstrekkelig tilknytning. Det samme gjelder dersom søkeren er bosatt i Norge på vedtakstidspunktet. Har søkeren i god tro fått utstedt norsk pass med varighet utover fylte 22 år, skal det tillegges vekt i den skjønnsmessige vurderingen.

§ 9-3 Vesentlig å bebreide

Hvorvidt søkeren er vesentlig å bebreide for fristoversittelse, jf. statsborgerloven § 24 tredje ledd, avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Dersom akutt eller vedvarende alvorlig sykdom hos søkeren eller nære familiemedlemmer har forhindret overholdelse av fristen, anses søkeren for ikke å være vesentlig å bebreide.

6.3 § 25 Tap etter søknad

Norsk statsborger som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap, har etter søknad rett til å bli løst fra sitt norske statsborgerskap. Dersom søkeren er bosatt i Norge og har annet statsborgerskap, kan vedkommende bare bli løst fra det norske statsborgerskapet dersom det vil være urimelig å nekte dette.

    Uavhengig av bosted kan søkeren ikke løses fra sitt norske statsborgerskap dersom dette medfører at vedkommende blir statsløs. Vedkommende kan likevel løses fra norsk statsborgerskap dersom søkeren er bosatt i utlandet, og det er nødvendig av hensyn til erverv av et annet statsborgerskap. Det skal da settes en frist for når annet statsborgerskap må være ervervet. Dersom annet statsborgerskap ikke er ervervet innen fristens utløp, anses vedkommende som ikke løst fra sitt norske statsborgerskap.

Det er etter første ledd første punktum ikke tilstrekkelig at søkeren oppholder seg i utlandet; det må kreves at søkeren har til hensikt å forbli utenfor Norge. Men det er ikke krav om at søkeren er bosatt i det andre landet hun/han er borger av.

Annet punktum åpner for at personer bosatt i Norge kan bli løst fra sitt norske statsborgerskap, men løsningsadgangen er en snever unntaksregel. Søkeren skal ha legitim grunn til å si ifra seg statsborgerskapet. Eks.: Søkeren ønsker å stille til valg i et land preget av unntakstilstand hvor det ikke er aktuelt å bosette seg, men det er etter landets lovgivning et krav at hun/han ikke har dobbelt statsborgerskap.

Annet ledd omhandler tilfelle hvor løsning søkes i forbindelse med erverv av statsborgerskap i et annet land. Som følge av at norsk statsborgerskap automatisk går tapt ved erverv av annet lands statsborgerskap, er det sjelden nødvendig å søke løsning, men bestemmelsen er aktuell i tilfelle landets lovgivning krever at løsning fra annet statsborgerskap må dokumenteres før statsborgerskap kan innvilges.

Fristen for erverv av annet statsborgerskap fastsettes i det enkelte tilfelle på grunnlag av forventet saksbehandlingstid i det aktuelle landet.

Om foreldre blir løst, taper ikke barna automatisk sitt norske statsborgerskap.

Også barn kan søkes løst uansett alder og uavhengig av om foreldrene søker samtidig eller ikke. Reglene om barns rettslige handleevne følger av § 31.

6.4 § 26 Tilbakekall

    Norsk statsborgerskap skal tilbakekalles dersom kravet til løsning fra annet statsborgerskap ikke er oppfylt. Dette gjelder likevel ikke dersom det gjøres unntak fra løsningskravet etter § 10 første ledd fjerde punktum. Dersom løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres etter utløpet av fristen i § 10 første ledd, kan tilbakekall unnlates med mindre særlige grunner taler mot det. Dersom det ikke treffes vedtak om tilbakekall, skal det skriftlig bekreftes at det norske statsborgerskapet er i behold.

    Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

Bestemmelsen gjelder både statsborgerskap innvilget etter søknad eller ved melding etter §§ 21 og 22.

En forutsetning for tilbakekall etter første ledd er at et krav om løsning innen et år uttrykkelig fremgår av vedtaket. Fremgår det ikke av vedtaket at det ble dispensert fra løsningskravet, skal statsborgerskapet tilbakekalles. Det er ikke til hinder for tilbakekall at personen blir statsløs.

Påbudet om tilbakekall gjelder ikke hvis det etter innvilgelsen av statsborgerskap oppstår forhold som kunne begrunne dispensasjon fra løsningskravet ved innvilgelsen.

Eksempel på særlige grunner som taler mot å unnlate å kalle statsborgerskapet tilbake, jf første ledd tredje punktum: En person som har begått straffbare handlinger, fremlegger løsningserklæring lenge etter utløpet av ettårsfristen for å unngå tilbakekall og mulig utvisning.

Den som dokumenterer løsning innen ettårsfristen, vil få bekreftelse fra Utlendingsdirektoratet om at det norske statsborgerskapet er i behold.

Tilbakekall får virkning fra vedtaket er endelig

Tilbakekallsadgangen etter annet ledd er begrenset i forhold til det som ellers ville fulgt av de vanlige reglene om omgjøring på grunn av ugyldighet. Uriktige eller ufullstendige opplysninger som skyldes andre enn søkeren, kan ikke begrunne tilbakekall.

Virkningen av tilbakekallet inntrer fra det opprinnelige ervervstidspunktet, og personen anses for aldri å ha vært norsk.

Det avhenger av en helhetlig vurdering om adgangen til tilbakekall skal benyttes. Søkerens klanderverdighet er et sentralt moment. Andre momenter kan være tiden som er gått og hensynet til eventuelle barn, jf at grunnlaget for barnets statsborgerskap svikter når det baserer seg på et ugyldig vedtak om å innvilge mor eller far norsk statsborgerskap.

Eventuell statsløshet er ikke til hinder for tilbakekall når ugyldigheten skyldes søkeren.

Blir et vedtak om statsborgerskap tilbakekalt, vil personen igjen bli utlending og kan søke om tillatelse etter utlendingsloven. Er tidligere tillatelser gitt på uriktig grunnlag, kan det tilsi at ny tillatelse ikke innvilges.

Spørsmålet om tilbakekall for barn må vurderes særskilt. I tilfelle av tilbakekall av foreldres statsborgerskap på grunn av ugyldighet, er utgangspunktet at også barnets statsborgerskap blir tilbakekalt.

Men om den ene forelderens, for eksempel farens, statsborgerskap er tilbakekalt, kan likevel barnet fortsatt fylle vilkårene i § 17 som biperson til moren. Tilbakekall vil ikke være aktuelt hvis barnet på det opprinnelige ervervstidspunktet også fylte vilkårene for erverv som biperson. Hvis moren ble norsk statsborger på et senere tidspunkt, kan det være aktuelt å kalle tilbake barnets statsborgerskap med virkning fra det opprinnelige ervervstidspunktet frem til mor ble norsk.

I meldingssaker, jf §§ 20 og 21, reiser spørsmålet seg om tilbakekall for barn som fikk statsborgerskapet automatisk. Dette reguleres av § 6, jf § 22 siste ledd.

6.4.1 Forskriftens kap. 10 Ny tillatelse ved tilbakekall av norsk statsborgerskap

§ 10-1 Forholdet til utlendingsloven ved tilbakekall av statsborgerskap

Ved tilbakekall etter statsborgerloven § 26 første ledd skal vedkommende gis permanent oppholdstillatelse, i henhold til utlendingsloven § 62 og utlendingsforskriften § 11-3. Dette gjelder likevel ikke personer som har nordisk statsborgerskap og personer som hadde tillatelse etter utlendingsloven kapittel 13 (borgere som omfattes av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen) ved innvilgelse av norsk statsborgerskap.

7. Kap. 6 Saksbehandling m.m. 

7.1. § 27 Saksgang

Søknad om norsk statsborgerskap inngis til politiet eller norsk utenriksstasjon som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet avgjør søknaden. Melding om norsk statsborgerskap inngis til politiet som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om meldingen skal godtas eller ikke.

Vedtak om tilbakekall av statsborgerskap treffes av Utlendingsdirektoratet.

Vedtak som nevnt i første og annet ledd kan påklages til Utlendingsnemnda. Kongen i statsråd er klageinstans i saker hvor departementet har anvendt sin instruksjonsmyndighet etter § 28 annet ledd. Utlendingsloven §§ 77 og 78 gjelder tilsvarende ved behandling av saker etter loven her.

    Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for den saken gjelder, skal prøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slik beslutning.

    Kommer Utlendingsnemnda i en sak etter fjerde ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til direktoratet for hel eller delvis ny behandling. § 26 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider. Utlendingsnemndas vedtak kan ikke påklages.

    Når Utlendingsnemnda har truffet vedtak etter loven her til gunst for den saken gjelder, kan departementet ved søksmål få prøvet gyldigheten av vedtaket. Søksmål må være reist innen fire måneder etter at vedtaket ble truffet. Søksmål reises mot den vedtaket er truffet til gunst for. Megling i forliksrådet foretas ikke.

    I sak som nevnt i fjerde ledd har den saken gjelder rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I sak som nevnt i sjette ledd har vedkommende rett til fri saksførsel uten behovsprøving.

    Kongen kan gi regler om hvilke saker som skal behandles i stornemnd, og om myndighet til å avgjøre hvorvidt en sak som er brakt inn for behandling i stornemnda, skal antas til behandling. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse og om Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter fjerde ledd. Kongen kan også gi regler om nemndas nærmere behandling av saker etter loven her.

Når Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om å godta melding om statsborgerskap, regnes vedkommende som norsk fra politiet mottok meldingen.

7.1.1. Forskriftens kap. 11 Saksbehandlingen i saker etter statsborgerloven § 27 fjerde ledd

§ 11-1 Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder ved behandlingen av saker etter statsborgerloven § 27 fjerde ledd, med mindre annet er fastsatt i forskriften her. Forvaltningslovens kapittel VI gjelder ikke.

§ 11-2 Saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet

Dersom departementet beslutter at Utlendingsdirektoratets vedtak skal prøves, legges saken frem for direktoratet, som skal foreta de undersøkelser saken gir grunn til. Kommer Utlendingsdirektoratet til at vedtaket er ugyldig, kan direktoratet oppheve det og behandle saken på nytt. Dersom vilkårene for å prøve vedtaket ikke er oppfylt, jf. statsborgerloven § 27 fjerde ledd, skal Utlendingsdirektoratet avvise saken. Utlendingsdirektoratets vedtak om å avvise saken kan ikke påklages.

§ 11-3 Varsling av den saken gjelder

Utlendingsdirektoratet skal varsle den som vedtaket er til gunst for snarest mulig, jf. likevel forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Samtidig skal det settes frist for å gi uttalelse. Varsles vedkommende ved brev, skal kopi av grunngitt beslutning om prøving vedlegges, med mindre vedkommende etter forvaltningsloven § 19 kan nektes adgang til den.

§ 11-4 Oversendelse til Utlendingsnemnda

Dersom Utlendingsdirektoratet ikke treffer avgjørelse som nevnt i § 11-2, skal sakens dokumenter sendes Utlendingsnemnda så snart saken er tilrettelagt. Dersom Utlendingsdirektoratet gir uttalelse til Utlendingsnemnda som den saken gjelder kan kreve å få se uten hinder av forvaltningsloven § 19, skal direktoratet sende kopi til vedkommende. Utlendingsdirektoratet skal også sende kopi av slik uttalelse til departementet.

7.1.2. Forskriftens kap. 12 Utlendingsnemndas behandling av saker etter statsborgerloven § 27 fjerde ledd

§ 12-1 Utlendingsnemndas avvisning av sak

Dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt skal Utlendingsnemnda avvise saken. Utlendingsnemnda er ikke bundet av at Utlendingsdirektoratet har ansett vilkårene for å foreligge. Utlendingsnemndas vedtak om å avvise saken kan ikke påklages.

§ 12-2 Utlendingsnemndas kompetanse

Tas saken under behandling, kan Utlendingsnemnda prøve alle sider av saken.

§ 12-3 Utlendingsnemndas utredningsplikt

Utlendingsnemnda skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes eller uttalelse om sakens prinsipielle sider gis, jf. statsborgerloven § 27 femte ledd. Utlendingsnemnda kan pålegge Utlendingsdirektoratet å foreta nærmere undersøkelser m.m.

Utlendingsnemndas vedtak om at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, jf. loven § 27 femte ledd første punktum, kan ikke påklages.

7.1.3. Forskriftens kap. 13 Saker som behandles i stornemnd

§ 13-1 Hvilke saker skal behandles i stornemnd

Saker etter statsborgerloven § 27 fjerde ledd skal behandles i stornemnd.

Saker av prinsipiell betydning, saker med store samfunnsmessige eller økonomiske konsekvenser og saker på områder der det er tendenser til ulik praksis, kan behandles i stornemnd. Også anmodning om omgjøring av Utlendingsnemndas vedtak i saker som nevnt i første punktum kan behandles i stornemnd.

§ 13-2 Hvem som kan kreve stornemndsbehandling. Begrunnelse og kontroll

Departementet og Utlendingsdirektoratet kan kreve at en sak som nevnt i § 13-1 annet ledd behandles i stornemnd. Den nemndlederen som har fått tildelt en sak som nevnt i § 13-1 annet ledd kan be om at saken behandles i stornemnd. I saker der det er truffet vedtak i nemndmøte til ugunst for utlendingen, og nemndlederen mener at vedtaket er lovstridig, kan nemndlederen be om at saken behandles i stornemnd. Ved nemndsleders anmodning om behandling i stornemnd skal direktøren i Utlendingsnemnda kontrollere at vilkårene for slik behandling er oppfylt.

Krav eller anmodning om behandling i stornemnd skal begrunnes.

7.2. § 28 Instruksjonsmyndighet

Departementet kan ikke instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolking eller skjønnsutøvelse. Departementet kan instruere om prioritering av saker.

For å ivareta hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn kan departementet instruere uavhengig av begrensningene i første ledd.

7.3. § 29 Opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt

I forbindelse med behandlingen av en sak etter loven her kan den saken gjelder pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, fremskaffe nødvendig dokumentasjon og å møte personlig.

Etter anmodning fra Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda eller departementet plikter politiet å gi opplysninger om den saken gjelder er siktet, tiltalt eller ilagt straff eller særreaksjon for straffbart forhold, dersom opplysningene er nødvendige for behandling av sak etter loven. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om innhenting av slike opplysninger.

Bestemmelsen gjelder i tillegg til forvaltningsloven § 17 om forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt.

Søkerens plikt omfatter også opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, men viser seg senere ikke å ha det. Plikten innebærer at søkeren kan pålegges å gi opplysninger om ilagt straff i andre land og å fremlegge dokumentasjon om dette.

Møteplikten gjelder både den som søker om statsborgerskap, og den som er innvilget statsborgerskap. Formålet med pålegg om personlig fremmøte er først og fremst å konstatere at søkeren fortsatt oppholder seg i landet.

Konsekvensen av at søkeren ikke bidrar til å gi nødvendige opplysninger, eller dokumenterer opplysninger når det blir forlangt, vil som regel være at søknaden blir avslått.

7.3.1. Forskriftens kap. 14 Opplysninger om straffbare forhold fra politiet § 14-1

Etter anmodning som nevnt i statsborgerloven § 29 annet ledd plikter politiet å gi opplysninger om den som søker statsborgerskap er siktet eller tiltalt for straffbart forhold. Det samme gjelder ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon som ikke fremgår av tidligere fremlagt politiattest. Opplysningene gis skriftlig med kopi til søkeren.

7.4. § 30 Adgang til å stille behandlingen av en søknad i bero

Behandlingen av en søknad kan stilles i bero dersom det oppstår spørsmål om å treffe vedtak etter utlendingsloven og vedtaket vil ha betydning for søknaden om statsborgerskap

Behandlingen kan også stilles i bero dersom søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, jf. § 9.

Bestemmelsen gjelder også om grunnene til berostillelse oppstår etter at søknaden er sendt fra politiet, dvs. også om den er til behandling i Utlendingsdirektoratet.

Det er ikke adgang til å stille behandlingen av søknaden i bero etter første ledd hvis det dreier seg om et vedtak eller en reaksjon for et straffbart forhold som ikke kan få betydning. For eksempel medfører det ikke berostillelse om søkeren har en søknad om utlendingspass til behandling, eller er under etterforskning for et bagatellmessig forhold og eventuell reaksjon ikke vil føre til karenstid.

Annet ledd synliggjør at søkeren ikke har rett til statsborgerskap selv om hun/han ikke er ilagt en reaksjon som ville hindret statsborgerskap. Adgangen til å stille søknaden i bero følger også av forvaltningsloven § 11a fordi utsettelsen av en avgjørelse er begrunnet, og forvaltningsloven § 17 fordi saken uten en avgjørelse i straffesaken ikke er tilstrekkelig opplyst. Mulige straffbare forhold gir ikke adgang til å berostillelse hvis straffereaksjonen i praksis ikke vil utsette tidspunktet for innvilgelse av statsborgerskap.

7.5. § 31 Søknad om erverv eller tap av statsborgerskap for barn

Søknader om erverv eller tap av statsborgerskap for barn kan bare fremmes av foreldrene i fellesskap eller av den som har foreldreansvaret alene. Dersom en av foreldrene oppholder seg på ukjent sted, kan søknad likevel fremmes av den andre. Er foreldrene fratatt foreldreansvaret eller er foreldrene døde, opptrer vergen for barnet.

For barn som har fylt tolv år kreves det samtykke i søknaden. Det kreves ikke samtykke dersom barnet på grunn av sykdom eller utviklingshemning varig er ute av stand til å gi samtykke.

Barn som ikke har fylt tolv år skal gis mulighet til å gi uttrykk for sin mening. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for erverv av norsk statsborgerskap etter § 21.

Barn har ikke selvstendig rettslig handleevne og må derfor representeres av andre når barnet skal erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag eller ved melding, når det søkes erverv som biperson, eller når barnet søkes løst fra norsk statsborgerskap.

Første ledd annet punktum er ment som en snever unntaksbestemmelse. Den er tenkt brukt i tilfelle det er praktisk umulig å komme i kontakt med vedkommende. Det må kreves en høy grad av sannsynlighet for at den andre av foreldrene ikke er å få tak i. En påstand om at det er umulig bør understøttes av opplysninger fra offentlige myndigheter, tidligere arbeidsgiver eller sannsynliggjøres på annen måte. Annet punktum dekker også tilfelle hvor det er sannsynlig at vedkommende faktisk er død, men det mangler offentlig utstedt dødsattest som dokumenterer at den andre av foreldrene har foreldreansvaret alene.

Hvem som har foreldreansvar, er regulert i barneloven.

Felles foreldreansvar for felles barn har:

  • Foreldre som er gift.
  • Foreldre som er separert eller skilt så lenge de ikke har inngått avtale, eller det er truffet avgjørelse om, noe annet.
  • Foreldre som bor sammen (gjelder barn født etter 1. januar 2006).
  • Foreldre som har avtalt felles foreldreansvar.

Mor har foreldreansvar alene når foreldrene ikke er eller har vært gift eller ikke bor sammen, og foreldrene ikke har avtalt felles foreldreansvar eller foreldreansvar for far alene. Mor har videre foreldreansvaret alene for barn født før 1. januar 2006 selv om foreldrene bor sammen.

Avtale eller avgjørelse om foreldreansvaret skal meldes til folkeregisteret, og avtale som ikke er meldt til folkeregisteret, er ikke gyldig.

Avtale eller avgjørelse om foreldreansvar som er registrert, fremgår av opplysningene i DSF om barnet.

Det er ikke krav om at barnet bor sammen med den eller dem som representerer det, eller at den eller de bor i Norge.

Kravet til samtykke etter annet ledd innebærer at barnet har vetorett.

Er barnet under tolv år, jf tredje ledd, må det tas stilling til hvilken vekt barnets mening skal tillegges.

Overtredelse av bestemmelsene i første, annet og tredje ledd kan anses som saksbehandlingsfeil som kan få betydning for vedtakets gyldighet.

Regler om hvem som skal representere umyndiggjorte, følger av vergemålsloven.

8. Kap. 7 Gebyr og straff

8.1. § 32 Gebyr

Det kan kreves gebyr for behandlingen av søknader og meldinger om statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om gebyrets størrelse, innkreving og unntak fra plikten til å betale gebyr.

8.1.1. Forskriftens kap. 15 Gebyr

§ 15-1 Plikt til å betale gebyr

Senest samtidig med innlevering av søknad om norsk statsborgerskap skal det betales et saksbehandlingsgebyr, jf. statsborgerloven § 32. Det skal ikke betales gebyr ved søknad om å beholde og søknad om å bli løst fra norsk statsborgerskap. Barn under 18 år er unntatt fra plikten til å betale gebyr. Søkere som omfattes av forskriftens § 8-4 er unntatt fra plikten til å betale gebyr.

§ 15-2 Gebyrets størrelse

Gebyr for behandling av søknad om norsk statsborgerskap er kr 2 500.

8.2. § 33 Straff

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven her, eller medvirker til dette, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler.

Overtredelse regnes som forseelse og påtales bare når allmenne hensyn krever det.

Bestemmelsen får betydning for søknad etter § 7 og §§ 11 til 18, melding etter §§ 20 og 21, søknad om bibehold etter § 24, søknad om løsning etter § 24, sak om tilbakekall etter § 26 og melding etter § 37.

Det kreves ikke at de uriktige opplysningene har ledet til uriktig beslutning. Bestemmelsen rammer enhver som gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger.

9. Kap. 8 Sluttbestemmelser

9.1 § 34 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.

9.1.1 Forskriftens kap. 16 Ikrafttredelse

§ 16-1 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. september 2006. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 29. august 2003 nr. 1153 om gebyr for handsaming av søknad om norsk riksborgarrett.

9.2 § 35 Den europeiske konvensjon om statsborgerskap

Stortinget samtykker i ratifikasjon av Den europeiske konvensjon om statsborgerskap 6. november 1997.

9.3 § 36 Overgangsregler

Søknader og meldinger skal behandles etter loven her dersom de er fremmet etter lovens ikrafttredelse. Søknader og meldinger som er fremmet før lovens ikrafttredelse, skal behandles etter loven her dersom det vil være til gunst for søkeren eller melderen.

    § 27 tredje ledd og § 28 gjelder også for saker som er fremmet før, men som avgjøres etter at loven her trådte i kraft.

    Meldinger som er kommet inn til fylkesmannen oversendes Utlendingsdirektoratet for avgjørelse. Klager som er kommet inn til departementet oversendes Utlendingsnemnda for avgjørelse.

En søknad er fremmet når den enten er innlevert direkte til vedkommende myndighet eller er postlagt.

En melding er fremmet når den er kommet frem til rett instans, og fra dette tidspunktet inntrer rettsvirkningene dersom alle vilkårene for erverv ved melding er oppfylt på det tidspunktet. For meldinger fremmet før den nye loven trådte i kraft, må det derfor tas stilling til om alle vilkårene etter 1950-loven var oppfylt på innleveringstidspunktet. Er innsendt melding mangelfull, kan det ikke sendes ny melding eller tillegg til melding etter 1950-loven. I tilfelle må det fremmes ny melding eller søknad etter ny lov.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum har ingen betydning for meldinger.

Blir søknad eller melding fremmet før lovens ikrafttredelse avslått, skal eventuell klage gå til Utlendingsnemnda, jf henvisningen i annet ledd til § 27 tredje ledd. Det samme gjelder andre saker som er oppstått tidligere, for eksempel spørsmål om tilbakekall.

9.4 § 37 Særlige overgangsregler for barn født før lovens ikrafttredelse

Barn mellom 12 og 18 år som er adoptert av en norsk statsborger etter 1. oktober 1999, men før loven her trer i kraft, har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt

a) barnet ble adoptert ved vedtak fra departementet, jf. adopsjonsloven § 1, eller

b) barnet ble adoptert ved utenlandsk adopsjon og departementet samtykket til adopsjonen på forhånd, jf. adopsjonsloven § 16 e.

    Barn under 18 år født før loven her trådte i kraft som ikke er norsk statsborger, har ved melding rett til å bli norsk statsborger dersom faren var norsk statsborger da barnet ble født. Døde faren før barnet ble født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.

    § 31 i loven her gjelder også for erverv av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd.

    § 17 i loven her gjelder også for barn under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.

For å omfattes av overgangsbestemmelsen må barnet ikke være fylt 18 år på det tidspunktet melding fremmes, jf under omtalen av § 36 om når den anses fremmet.

Første ledd gjelder kun adopsjoner foretatt av departementet eller utenlandske adopsjoner som det er gitt forhåndssamtykke til.

Meldinger etter første ledd kan innleveres i inntil seks år etter lovens ikrafttredelse.

Annet ledd innebærer materielt en videreføring av vilkårene for erverv ved melding etter 1950-loven § 2a. Bestemmelsen stilte krav om at far har påtatt seg farskapet i samsvar med barneloven § 4, eller at farskapet var fastsatt ved dom. For farskap som følger av utenlandsk rett, henviste § 2a til barneloven § 67 (nå: § 85). Annet ledd er ikke begrenset tilbake i tid, og meldinger kan innleveres etter denne bestemmelsen i inntil 18 år etter lovens ikrafttredelse.

Med ”far” forstås den som er far i henhold til barneloven. Se siste avsnitt under 3.1 om fastsettelse av farskap. Det fremgår av det som der er sagt, at farskap ikke kan erkjennes ved norsk utenriksstasjon hvis ikke en av partene er bosatt i Norge.


 

Karl Erik Sjøholt
avdelingsdirektør

Kontakt: Oppholdsavdelingen, Området for permanent oppholdstillatelse, reisedokument og statsborgerskap

Siste endringer
  • Opphevet: RS 2012-005 Informasjon om statsborgerloven med forskrift (03.06.2013)
    Erstattes av:  RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker

    RS 2012-005 er opphevet og erstattet av (revidert) RS 2012-021.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo