Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 13178/03
Dokument-ID : Application no. 13178/03
Dokumentdato : 12.10.2006

Mubanzila Mayeka, Kaniki Mitunga v. Belgium (art. 3, art. 5 og art. 8)

1. Saken gjelder

  • Belgias utsendelse av en enslig fem år gammel jente fra Den demokratiske republikken Kongo (Kongo) som søkte asyl i Belgia. Moren hennes oppholdt seg i Canada hvor hun var innvilget asyl. Saken gjelder både innkvartering av barn i lukket mottak for voksne for å sikre utsendelse til hjemlandet, og utsendelse/uttransportering av barnet til hjemlandet. Klagerne (mor og barn) anførte at frihetsberøvelsen av barnet i over to måneder i Belgia og utsendelse av barnet til Kongo medførte en krenkelse av EMK artikkel 3 Forbud mot tortur, EMK artikkel 5 Retten til frihet og sikkerhet (punkt 1 og 4), EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv og EMK artikkel 13 Retten til effektivt rettsmiddel.
  • Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3, 8, 5 (1) og 5 (4), enstemmig kammeravgjørelse (krenkelse av artikkel 3 og 8 gjaldt både mor og datter, mens krenkelse av artikkel 5 (1) og 5 (4) gjaldt datteren).
  • Dommen er særlig relevant for asylsaker der retursituasjonen for barn er et sentralt vurderingstema. Dommen er også relevant for tilrettelegging av botilbud for barn i mottak. 
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i dommen

  • Domstolen slår fast at et barn på fem år utvilsomt tilhører ”the class of highly vulnerable members of society”. Domstolen uttaler at staten ikke kan frata utlendinger, og spesielt enslige mindreårige utlendinger, den beskyttelsen (”protection”) som menneskerettighetskonvensjonene garanterer.
  • Domstolen stadfester at bruk av interneringssentre i bekjempelsen av ulovlig innvandring må være i tråd med statens forpliktelser i henhold til både EMK og FNs barnekonvensjon (BK). Følgelig var staten forpliktet til å iverksette konkrete tiltak, herunder å tildele barnet en konkret person som kunne ta seg av henne og å sikre at barnet fikk adekvat psykologisk og pedagogisk veiledning fra kvalifisert personell. 
  • Domstolen uttaler at staten må vurdere alternative plasseringsløsninger for asylsøkerbarn enn internering i lukket mottak for voksne.
  • Domstolen stadfester at staten har positive forpliktelser til å foreta nødvendige tiltak og forholdsregler i saker der barn uttransporteres til hjemlandet, herunder å sikre at barnet tildeles en egnet voksen ledsager under transporteringen, og at barnet tas imot av familien ved ankomst. Utsendelsen må være forberedt i god tid før effektueringen og på en adekvat måte. Det gis ikke rom for improviserte løsninger. Domstolen stadfester at staten også var forpliktet til å legge til rette for familiegjenforening, tatt i betraktning barnets alder.
  • Domstolen slår fast at datterens frihetsberøvelse var unødvendig, særlig tatt i betraktning at et fem år gammelt barn ikke kan holdes ansvarlig verken for at onkelen hadde prøvd å villede belgiske myndigheter, eller for morens tvilsomme opptreden overfor canadiske myndigheter. 

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger 

3.1. Faktum

Klagerne er en mor og en datter som er statsborgere av Den demokratiske republikken Kongo (Kongo). Moren oppholdt seg i Canada, der hun hadde asylsøknad til behandling. Moren ba sin bror om å hente hennes femårige datter som ble igjen i Kongo. Broren, som er nederlandsk statsborger, reiste til Kongo for å hente søsterens datter. Han ble stoppet på flyplassen i Brussel da han manglet identitetspapirer og visum for niesen og dokumenter som kunne bevise at han hadde foreldreansvar for henne. Han ga først uriktige opplysninger til belgiske myndigheter ved å si at barnet var hans egen datter. Samme kveld kontaktet Det belgiske føderale politi barnets mor i Canada og ga henne et telefonnummer hvor hun kunne kontakte datteren. Datteren ble nektet innreise til Belgia, og belgiske myndigheter startet utsendelsesprosedyrene på bakgrunn av at hun manglet nødvendige dokumenter påkrevd av belgisk utlendingslov. Samme dag ble datteren innkvartert i et lukket mottak, kjent som ”Transit Centre no. 127”.

Tre dager etter ankomst, fikk datteren utnevnt en advokat som fremmet en asylsøknad på hennes vegne. Onkelen returnerte til Nederland. Asylsøknaden ble avslått. Dagen etter begjærte datterens advokat at hun skulle plasseres i ett fosterhjem, men begjæringen ble ikke besvart. Belgiske myndigheter fikk deretter informasjon om at moren fikk innvilget flyktningstatus i Canada, og at hun hadde søkt om visum for datteren. Samtidig klarte den belgiske ambassaden i Kinshasa å lokalisere et annet familiemedlem (en annen onkel) i Kinshasa, som var student og som bodde sammen med fem andre personer. Han forklarte han at han ikke hadde mulighet til å ta seg av søsterens datter. UNHCR i Kinshasa bekreftet at han ikke kunne ta vare på barnet. Kort tid etter fastslo ”Brussels Court of first Instance” at frihetsberøvelse av datteren var i strid med BK artikkel 3 (1) og BK artikkel 2. Domstolen beordret at hun skulle løslates umiddelbart.

Dagen etter domsavgjørelsen ble datteren deportert til Kongo. Hun ble levert til belgisk politi på flyplassen i Brussel som plasserte henne på et fly til Kongo. En flyvertinne spesielt utnevnt av flyselskapets leder fikk i oppgave å passe på henne. Ingen familiemedlemmer ventet på barnet ved ankomst. Samme dag ringte moren til ”Transit Centre no. 127” og ba om å få prate med datteren. Hun ble deretter informert om at datteren hadde blitt deportert til Kongo.

3.2. Klagernes anførsler for domstolen

Klagerne anførte at frihetsberøvelse av datteren i over to måneder i ”Transit Centre no. 127” og utsendelse av henne til Kongo medførte en krenkelse av EMK artikkel 3, EMK artikkel 5 (1) og 5 (4), EMK artikkel 8 og EMK artikkel 13. 

3.3. Statens argumenter

Staten argumenterte for at mulighetene for å finne et mer adekvat plasseringssted var praktisk talt ikke-eksisterende, og at et slikt sted uansett ikke kunne ha gitt henne adekvat beskyttelse. Staten viste i den forbindelse til at det forelå en risiko for at hun kunne forsvinne. Staten aksepterte imidlertid at frihetsberøvelsen ikke hadde vært tilpasset behovene til et barn på fem år. Staten viste videre til at morens opptreden er tvilsom da hun ikke hadde opplyst til canadiske myndigheter at hun hadde en datter. 

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 3 

3.4.1. Frihetsberøvelse/internering av barnet

Domstolen vurderte først spørsmålet om krenkelse av EMK artikkel 3 når det gjaldt frihetsberøvelse av datteren. I vurderingen viser domstolen til at hun bare var fem år da hun ble innkvartert under samme forhold som for voksne. Domstolen viser videre til at hun ble internert i nesten to måneder, og at hun ikke var ledsaget av en forelder.

Domstolen uttaler i punkt 50 at barnet ikke fikk tildelt en konkret person som kunne ta seg av henne, og at staten ikke hadde iverksatt noen konkrete tiltak for å sikre at barnet fikk adekvat psykologisk og pedagogisk veiledning fra kvalifisert personell. Domstolen bemerker at staten selv hadde påpekt at interneringsstedet ikke var tilpasset hennes behov. 

I lys av hennes svært unge alder, det faktum at hun var ulovlig i et fremmed land, uten å være ledsaget av et familiemedlem, samt det at hun hadde blitt separert fra familien sin og blitt overlatt til seg selv, konkluderer domstolen i punkt 55 med at hun var i en svært sårbar situasjon. Domstolen stadfester at et barn på fem år utvilsomt tilhører ”the class of highly vulnerable members of society”. 

Domstolen uttaler i punkt 58 at belgiske myndigheters tiltak, herunder å gi et telefonnummer til barnets mor og utnevne en advokat for barnet, langt fra var tilstrekkelige. Domstolen minner i den forbindelse om statens positive forpliktelser til å sikre at barn får omsorg og beskyttelse. Domstolen bemerker at staten kunne ha tatt i bruk andre praktiske løsninger enn internering av barnet i mottak for voksne, herunder plassering av barnet på et spesialisert senter for barn eller hos fosterforeldre. 

Domstolen slår fast i punkt 58 at livsforholdene på transittsenteret utvilsomt hadde forårsaket betydelig lidelse/engstelse (”considerable distress”) for barnet, og at staten måtte ha visst om de alvorlige psykologiske konsekvenser frihetsberøvelsen ville få for henne. Følgelig konkluderer domstolen med at frihetsberøvelse av barnet under slike forhold demonstrerte mangel på menneskelighet i en slik grad (”demonstrated a lack of humanity to such a degree”) at den nådde en alvorlighetsgrad som må kategoriseres som umenneskelig behandling i betydningen i EMK artikkel 3. Domstolen konkluderer med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 3. 

3.4.2. Krenkelse overfor moren – Frihetsberøvelse/internering av datteren

Domstolen vurderer morens anførsel om krenkelse av EMK artikkel 3 på grunn av frihetsberøvelse av datteren i lukket mottak. Domstolen fremhever at en krenkelse av EMK artikkel 3 i slike saker avhenger av spesielle faktorer/forhold, herunder om hvor tette familiebåndene er, om det foreligger spesielle omstendigheter i relasjonen, og statens reaksjon/tiltak vedrørende vedkommendes klage. Kun forhold som forårsaker forelderen store emosjonelle lidelser og ekstrem psykologisk stress vil være tilstrekkelig alvorlig til å utgjøre mishandling i EMK artikkel 3 forstand. Domstolen bemerker i punkt 62 at statens eneste tiltak i saken var å informere moren om frihetsberøvelsen av datteren og gi henne et telefonnummer hun kunne ringe. Domstolen fant det utvilsomt at moren under slike omstendigheter måtte ha opplevd alvorlig frykt og engstelse av en slik alvorlighetsgrad at terskelen for å krenke EMK artikkel 3 var nådd. Domstolen konkluderer med at EMK artikkel 3 var krenket overfor moren som følge av frihetsberøvelsen av datteren. 

3.4.3. Utsendelse/uttransportering av barnet til Kongo

Domstolen vurderer spørsmålet om datterens utsendelse til Kongo var i strid med EMK artikkel 3. Domstolen bemerker først at hun ikke ble tildelt en egnet voksen ledsager under flyreisen. Det ble videre vist til i punkt 67 at belgiske myndigheter kun hadde informert onkelen i Kinshasa om barnets ankomst, uten å ha hentet garantier om at han ville være tilstede på flyplassen ved barnets ankomst. Domstolen uttaler i punkt 68 at belgiske myndigheter ikke hadde prøvd å forberede utsendelsen på en adekvat måte, og at viktige detaljer rundt barnets plassering i Kongo måtte improviseres etter at barnet ankom flyplassen i Kongo. Domstolen er av den oppfatning at uttransportering av datteren under slike forhold måtte ha forårsaket alvorlig engstelse for henne. Domstolen uttaler i punkt 69 at en slik utsendelse vitnet om en total mangel på menneskelighet for en uledsaget jente i hennes alder og situasjon, og nådde en alvorlighetsgrad som kunne karakteriseres som umenneskelig behandling. Domstolen uttaler at staten ikke hadde overholdt sine positive forpliktelser til å foreta nødvendige tiltak og forholdsregler. Det at en flyvertinne sørget for tilsyn av barnet under flyreisen kunne ikke tillegges vekt. Domstolen finner på denne bakgrunn at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 3 når det gjelder uttransporteringen av barnet. 

3.4.4. Krenkelse overfor moren – Utsendelse/uttransportering av datteren

I vurderingen av om det foreligger en krenkelse av EMK artikkel 3 i forhold til moren, legger uttaler domstolen i punkt 70 at staten ikke hadde tatt seg bryet med å underrette moren om at datteren skulle utsendes til Kongo. Staten hadde heller ikke informert moren om at utsendelsen hadde blitt effektuert. Domstolen uttaler at moren hadde funnet ut om utsendelsen da hun ringte interneringssenteret for å prate med datteren. I lys av ovennevnte momenter konkluderer domstolen med at omstendighetene rundt utsendelse/uttransportering av datteren måtte ha forårsaket dyp engstelse for moren. På bakgrunn av statens likegyldighet overfor morens følelser og fremlagte bevis i saken, finner domstolen at terskelen for å krenke EMK artikkel 3 var nådd. Følgelig konkluderer domstolen med at EMK artikkel 3 var krenket. 

3.5. Vurderinger av EMK artikkel 8 

3.5.1. Frihetsberøvelse/internering av datteren

Domstolen utdyper sentrale anførsler knyttet til EMK artikkel 8 fra klagerne og staten i denne delen av dommen. Domstolen viser til klagernes anførsler om at frihetsberøvelse av barnet krenket EMK artikkel 8 siden belgiske myndigheter var/burde ha vært kjent med at moren hadde en asylsøknad til behandling i Canada. Klagerne viste i den forbindelse til ”Recommendation 1327” vedtatt av Europaparlamentet og anførte at retten til familiegjenforening er en fundamental rett for asylsøkere. Det fremkommer av ”Recommendation 1327” at BK artikkel 3 og BK artikkel 10 kan bli brukt som et veiledningsverktøy ved vurderingen av om inngrepet i barnets familieliv hadde vært nødvendig. 

Staten anførte at frihetsberøvelsen av barnet i lukket mottak under behandlingen av asylsaken ikke kunne anses å være i strid med konvensjonen. Staten viste i den forbindelse til domstolens praksis hvor det fremkommer at kontraherende parter har en ubestridt rett til å kontrollere utlendingens adgang til deres territorier. Staten understreket at frihetsberøvelsen av barnet var nødvendig for å kunne utstede og effektuere en utsendelsesordre. 

Vurderinger av barnets familieliv

Domstolen slår fast i punkt 75 at familiebåndet mellom mor og datter faller innenfor definisjonen av familieliv i henhold til EMK artikkel 8. I vurderingen viser domstolen til at moren ble innvilget flyktningstatus i Canada, og at familielivet utelukkende ble brutt på grunn av at moren hadde en genuin frykt for forfølgelse i hjemlandet.

Domstolen tar til vurdering om EMK artikkel 8 ble krenket som følge av frihetsberøvelsen og utsendelsen av datteren til Kongo. Domstolen finner først at inngrepet var i samsvar med loven og forfulgte et legitimt mål. Domstolen reiser deretter spørsmålet om inngrepet var ”nødvendig i et demokratisk samfunn” og kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov, og spesielt om det var forholdsmessig sett i relasjon til målet som ble søkt oppnådd.

Domstolen minner om at konvensjonen ikke gir utlendinger rett til innreise og opphold i en stats territorium, og at stater har rett til å kontrollere utlendingens adgang til deres territorier. Domstolen uttaler imidlertid at statens bruk av interneringssentre (”detention centres”) for å kunne effektuere utsendelser vil være akseptabelt kun når statens bekjempelse av ulovlig innvandring er i tråd med statens forpliktelser i henhold til både EMK og FNs barnekonvensjon. Domstolen uttaler i punkt 81 at staten ikke kan frata utlendinger, og spesielt enslige mindreårige utlendinger, den beskyttelsen (”protection”) som disse menneskerettighetskonvensjonene garanterer.

Domstolen uttaler at frihetsberøvelsen hadde medført at barnet (datteren) var blitt separert fra onkelen som hadde ansvaret for barnets velferd. Separasjonen medførte at barnet ble enslig mindreårig, en kategori som ikke var definert i belgisk lov på daværende tidspunkt. Domstolen bemerker i punkt 82 at frihetsberøvelsen forsinket gjenforeningen med moren betraktelig, og at belgiske myndigheter i stor grad forhindret gjenforeningen i stedet for å legge til rette for den. Domstolen bemerker også at belgiske myndigheter ikke kontaktet canadiske myndigheter for å utrede hvordan de kunne ha fremskyndet gjenforeningen. Dette til tross for at myndighetene var kjent med at moren befant seg i Canada. 

Vurderinger av barnets privatliv

Domstolen går videre og uttaler at frihetsberøvelsen utgjorde et inngrep i datterens privatliv. Domstolen uttaler i den forbindelse at begrepet privatliv også beskytter en persons fysiske og mentale integritet. Tatt i betraktning at det ikke forelå risiko for at datteren ville forsvinne, påpeker domstolen at frihetsberøvelse av henne var unødvendig. Domstolen uttaler i punkt 83 at staten burde ha tatt i bruk andre praktiske løsninger enn internering av barnet i et mottak for voksne: “Other measures could have been taken that would have been more conducive to the higher interest of the child guaranteed by Article 3 of the Convention on the Rights of the Child.” Domstolen uttaler at staten burde ha plassert barnet på et spesialisert senter for barn eller hos fosterforeldre. 

Andre vurderinger

Domstolen slår fast i punkt 84 at barnet ikke kan holdes ansvarlig verken for at onkelen hadde prøvd å villede belgiske myndigheter eller for morens tvilsomme opptreden overfor canadiske myndigheter. Domstolen stadfester at staten var forpliktet til å legge til rette for familiegjenforeningen. I vurderingen viser domstolen til barnets status som enslig utenlandsk mindreårig. 

Domstolen konkluderer med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8 overfor begge klagerne som følge av frihetsberøvelsen av datteren. 

3.5.2. Utsendelse/uttransportering av barnet til Kongo

Domstolen vurderer om datterens tilbakesending utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8 når det gjelder begge klagerne. Domstolen gjentar i punkt 90 at belgiske myndigheter hadde positive forpliktelser til å legge til rette for familiegjenforeningen. I den forbindelse uttaler domstolen at myndighetene verken la til rette for familiegjenforeningen eller forsikret seg om at noen ville ta vare på datteren ved ankomst til Kongo. I lys av disse momentene konkluderer domstolen med at EMK artikkel 8 var krenket med hensyn til begge klagerne. 

3.6. Vurderinger av EMK artikkel 5 (1) og 5 (4)

Domstolen vurderer om EMK artikkel 5 (1) var krenket som følge av frihetsberøvelsen av datteren. Domstolen viser i punkt 103 til den sårbare situasjonen hun hadde befunnet seg i som følge av at hun var mindreårig og alene, samt det faktum at frihetsberøvelsen skjedde i lukket mottak for voksne. Domstolen konkluderer med at frihetsberøvelsen var i strid med artikkel 5 (1).

Deretter vurderer domstolen hvorvidt tilbakesending av datteren var i strid med EMK artikkel 5 (4) sammenholdt med EMK artikkel 13. Domstolen viste til at tilbakesendingen hadde blitt gjennomført til tross for at hennes anke over avgjørelsen om tilbakesending var under behandling. I lys av dette konkluderer domstolen med at det hadde skjedd en krenkelse av EMK artikkel 5 (4). Domstolen fant det unødvendig med en separat undersøkelse av artikkel 13.

Når det gjelder morens anførsel om krenkelse av artikkel 5 (1) og 5 (4), uttalte domstolen at hun ikke kunne anses som offer, jf. EMK artikkel 34.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo