Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Dokument-ID : Application no. 14165/16
Dokumentdato : 13.06.2019

Sh. D. and Others v. Greece and 6 Others. EMK artikkel 3 og 5. Forholdene for EMA i provisorisk flyktningleir og i beskyttet varetekt.

Saken gjelder

  • EMD vurderte hvorvidt forholdene i Idomeni-leiren på grensen til Nord-Makedonia for fem enslige, mindreårige migranter fra Afghanistan var i strid med EMK artikkel 3.

  • EMD vurderte også om de enslige mindreårige var blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 nr. 1 da de ble plassert i beskyttende varetekt (garde protectrice) på greske politistasjoner. Domstolen tok også stilling til hvorvidt forholdene i varetekt var i strid med EMK artikkel 3.

  • Dommen ble avsagt 13. juni 2019 i kammer bestående av syv dommere.

  • Konklusjonen var enstemmig.

  • Les hele avgjørelsen i EMDs database for rettsavgjørelser, HUDOC. Avgjørelsen i sin helhet er kun tilgjengelig på fransk og ukrainsk.

  • Les pressemeldingen fra EMD om saken. Pressemeldingen er på engelsk.

  • Dommen er avsagt på fransk.

Hovedpunkter i dommen

  • EMD mente at greske myndigheter hadde et ansvar for forholdene ved Idomeni-leiren for de enslige mindreårige, selv om leiren ikke var opprettet eller drevet av myndighetene, men av ideelle organisasjoner.

  • Fengslingsforholdene ved de greske politistasjonene utgjorde etter EMDs vurdering nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Domstolen uttalte at forholdene var slik at de kunne skape en følelse av isolasjon fra omverdenen, med potensielt negative konsekvenser for de innsattes fysiske og psykiske helsetilstand.

  • Dommen har uttalelser om barns særlige sårbarhet. Domstolen mener at denne sårbarheten må gå foran vurderinger knyttet til barnets ulovlige oppholdsstatus.

  • EMD viser til forpliktelsene etter Barnekonvensjonen til å vurdere barnets beste ved alle avgjørelser som berører barnet, og å sikre barn som midlertidig er fratatt sitt
    familiemiljø, alternativ omsorg.

Faktum i saken

Klagerne ankom Hellas som enslige mindreårige migranter tidlig i 2016. De var mellom 14 og 17 år. I februar 2016 ble de pågrepet av politiet, som utstedte deportasjonsordre og gav demen måneds frist på å forlate landet. Klagerne forsøkte å ta seg over grensen til NordMakedonia, men ble stoppet av grensevakter. En av klagerne ble arrestert og plassert i beskyttende varetekt (garde protectrice) ved en politistasjon i 24 dager. De fire andre klagerne ble senere arrestert på Chios, og det ble utstedt nye deportasjonsordre.

Klagerne dro så videre til det greske fastlandet, til Idomeni-leiren på grensen til Nord- Makedonia, hvor de oppholdt seg i ca. en måned. I mars 2016 ble de eskortert til the Central Asylum Service i Athen hvor de søkte om beskyttelse. Etter noen måneder ble klagerne plassert i ulike mottaksfasiliteter (shelters) for mindreårige asylsøkere, drevet av blant andre UNHCR og IOM.

I desember 2016 ble en av klagerne stoppet av politiet og pågrepet på nytt fordi han var mindreårig. En annen av klagerne forsøkte å komme seg ut av Hellas ved å gjemme seg under en lastebil på vei til Italia. Han ble oppdaget av politiet og plassert i beskyttende varetekt. Han ble flyttet til en annen politistasjon etter et selvmordsforsøk. To av klagerne fikk innvilget flyktningstatus mens de ventet på at saken skulle opp i EMD.

Statewatch, the AIRE Centre, ECRE og CIJ intervenerte i saken på vegne av klagerne. Klagene mot Østerrike, Kroatia, Ungarn, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia ble avvist som åpenbart grunnløse.

EMK artikkel 3

Klagernes anførsler

To av klagerne anførte at forholdene i beskyttende varetekt på de ulike politistasjonene (Polykastra og Filiata) var i strid med EMK artikkel 3. De viste blant annet til at cellene ikke hadde frisk luft, at de ikke fikk medisinsk eller psykologisk oppfølging, og at de ikke kunne gå ut.

Klagerne anførte videre at forholdene i Idomeni-leiren var i strid med EMK artikkel 3 og viste til at teltene ikke gav dem beskyttelse mot regn og søle, at de ikke hadde tilgang til medisinsk hjelp til tross for at noen av dem var alvorlige syke, at det ikke det fantes noen toalettfasiliteter og at jordene rundt leiren var dekket med ekskrementer.

Myndighetenes anførsler

Greske myndigheter anførte at plasseringen i beskyttende varetekt kun var i påvente av at det ble ledige plasser i dedikerte mottak for mindreårige. Myndighetene mente videre at den ene klageren hadde hatt en celle på 10 m2, og kunne bevege seg fritt til vakthavende fra cellen sin. Myndighetene adresserte ikke anførslene om forholdene i Idomeni-leiren.

Tredjepartsintervenient Statewatch

Statewatch anførte at den særlige sårbarheten til enslige mindreårige asylsøkere, både somfølge av deres alder og status som enslige asylsøkere, krever en vurdering av hvordan Hellas administrerer mottaksfasilitetene for, og behandler asylsøknader fra, enslige mindreårige. Statewatch mente at for å gjøre dette, må man se hen til forpliktelsene i FNs Barnekonvensjon.

Domstolens vurdering

Forholdene ved politistasjonene

Domstolen minnet innledningsvis om at den tidligere har behandlet saker mot Hellas somgjelder forholdene i politiets forvaringssteder og funnet brudd på EMK artikkel 3 (se blant andre Siasios and Others v. Greece), også for interneringsperioder på mellom en og tre måneder. Domstolen bemerket at den i Tsarpelas v. Greece konkluderte med at et fengslingsopphold på 27 dager var i strid med artikkel 3 på grunn av klagerens sårbarhet. Domstolen viste også til at den tidligere har funnet brudd på artikkel 3 i flere saker som gjaldt varetektsfengsling av små barn på kun noen få dagers varighet, og viste til sakene fra 2016 mot Frankrike; A.B. and Others v. France, R.M. and Others v. France, A.M., R.K. and Others v. France og R.C. og V.C. v. France.

Domstolen gikk så gjennom detaljene for hver av klagernes opphold ved de ulike politistasjonene. En av klagerne ble plassert under beskyttende varetekt ved politistasjonen i Polykastro fra 23. februar til 18. mars 2016. En annen klager som ble arrestert 21. juli 2016, ble plassert under beskyttende varetekt først ved Igoumenitsa politistasjon og deretter på Filiata politistasjon, hvor han ble værende til 25. august 2016. Til slutt ble en tredje klager 5. desember 2016 plassert under beskyttende varetekt, først en natt på politistasjonen i Aghios Stefanos, deretter i åtte dager i en celle ved Attic Police Directorate General. Domstolen bemerket at klagerne hadde vært innesperret på cellene sine hele dagen, og var underernært, tvunget til å sove på skitne madrasser med skitne tepper, uten tilgang til rennende vann eller toalett. Domstolen så også hen til at klageren som først var i forvaring ved Igoumenitsa politistasjon ble ført til Filiata politistasjon etter at han forsøkte å ta sitt eget liv, og på tross av en uttalelse fra en barnepsykiater om at hans depressive tilstand hadde blitt forverret under oppholdet ved Igoumenitsa.

Domstolen mente at politistasjonene hadde egenskaper som kunne gi den innsatte en følelse av ensomhet (solitude), og viste til at klagerne ikke hadde tilgang til å gå ut og gå en tur eller trene, at det ikke var matservering og at de ikke hadde tilgang til radio eller TV for å holde kontakt med omverdenen. Videre mente Domstolen at politistasjonene ikke var egnet for fengselsopphold av lengre varighet. Internering på disse stedene kunne skape en følelse av isolasjon fra omverdenen, med potensielt negative konsekvenser for de innsattes fysiske og psykiske helsetilstand. Domstolen bemerket også at Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) i sin rapport av 26. september 2017 indikerte at praksisen med å internere enslige eller separerte mindreårige på politistasjoner for et "beskyttende" formål i flere dager eller til og med uker, uten hjelp eller psykologisk eller sosial støtte, var uakseptabel. CPT gjentok denne observasjonen i sin rapport av 19. februar 2019, der den igjen anbefalte greske myndighetene å ikke plassere enslige mindreårige i varetekt på blant annet politistasjoner og grensevaktposter.

Domstolen vurderte etter dette at forvaringsforholdene som de tre klagerne opplevde på de forskjellige politistasjonene, utgjorde nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3.

Forholdene i Idomeni-leiren

Først bemerket Domstolen at klagerne som bodde i denne leiren selv hadde valgt å dra dit og kunne forlate leiren når som helst. Samtidig bemerket Domstolen at Idomeni-leiren var en provisorisk leir opprettet av tusenvis av flyktninger i deres forsøk på å forlate Hellas og komme seg til Nord-Makedonia i håp om å kunne fortsette sin reise til andre land i Vest- Europa.

Domstolen bemerket deretter at stater som i likhet med den innklagede staten, er part til Barnekonvensjonen (BK), i henhold til BK artikkel 20 skal garantere ethvert barn innenfor sin jurisdiksjon som midlertidig eller permanent er fratatt familiemiljøet sitt, alternativ omsorg i samsvar med nasjonal lovgivning.

Domstolens understreket at i henhold til de positive forpliktelsene som følger av EMK artikkel 3 er statene forpliktet til å beskytte og ta ansvar for (protéger et de prendre en charge) enslige mindreårige migranter, se Khan v. France premiss 44. Mer spesifikt mente Domstolen at ved mottak for ledsagede eller enslige mindreårige, må statene ta hensyn til at de mindreårige befinner seg i en situasjon hvor de er ekstremt sårbare, se premiss 56. Domstolen mente at denne sårbarheten er avgjørende og må gå foran (déterminante et prédomine) vurderinger knyttet til barnets ulovlige oppholdsstatus, se N.T.P. and Others v. France og Rahimi v. Greece.

Domstolen presiserte at den var klar over at Idomeni-leiren ikke var underlagt myndighetenes kontroll. Beboerne i leiren bodde imidlertid i en svært prekær situasjon, under dårlige materielle forhold, og de var avhengig av hjelp fra de få ikke-statlige organisasjonene som var på stedet for å overleve. Utvidelsen av leiren og forverringen av leveforholdene skyldtes videre til en viss grad at myndighetene hadde brukt lang tid på å oppløse leiren, og at de ikke hadde fremskaffet midler til å avlaste den humanitære krisen i leiren.

Domstolen så også hen til nasjonal lovgivning for enslige mindreårige (dekret 220/2007), som påla de kompetente myndighetene å treffe umiddelbare og egnede tiltak for å sikre enslige mindreårige nødvendige beskyttelse. Blant disse tiltakene var plikten til å informere ansvarlig myndighet, som ville fungere som midlertidig verge og sørge for oppnevning av verge. I den forbindelse bemerket Domstolen at myndighetene etter å ha arrestert klagerne på Chios, løslot dem med en måneds frist for å forlate landet, uten at rett myndighet ble informert om at de fortsatt befant seg på territoriet. Hvis de rette myndighetene hadde vært kjent med dette, burde denne myndigheten etter Domstolens vurdering ha truffet egnede tiltak for å få dem overført til et passende mottaksanlegg, så de slapp å bo flere dager i et miljø som klart ikke var forenlig med deres status som enslige mindreårige.

Domstolen konstaterte etter dette at klagerne hadde bodd en måned i Idomeni-leiren, i et miljø som var uegnet for mindreårige, både når det gjaldt sikkerhet, bolig, hygiene og tilgang på mat og omsorg, og at de hadde befunnet seg i en prekær situasjon som var uforenlig med deres unge alder. I lys av dette var Domstolen ikke overbevist om at de greske myndighetene hadde gjort alt som med rimelighet kunne forventes av dem for å oppfylle sin forpliktelse til å beskytte og ta ansvar for klagerne, som var spesielt utsatt på grunn av sin alder. Domstolen konkluderte etter dette med at forholdene i Idomeni-leiren var i strid med EMK artikkel 3.

EMK artikkel 5

Klagernes anførsler

Klagerne anførte at de vilkårlig ble berøvet sin frihet da de ble plassert i beskyttende varetekt på de ulike politistasjonene, og at de ble holdt i forvaring på steder som ikke var ment for opphold på mer enn 48 timer. Videre viste klagerne til at de ikke hadde blitt informert om hvor lenge de ville bli holdt i forvaring.

Myndighetenes anførsler

Greske myndigheter bestred anvendelsen av EMK artikkel 5, og anførte at klagerne ble plassert på politistasjonene under beskyttende varetekt, et regime som helt klart er forskjellig fra internering, og bare for en periode som var nødvendig for å finne et oppholdssted som var egnet for mindreårige. Myndighetene la også til at det på det aktuelle tidspunktet var over 3000 anmodninger om overnatting for mindreårige under behandling.

Tredjepartsintervenienter the AIRE Centre, ECRE og CIJ

The AIRE Centre, ECRE og CIJ anførte at fengslingene var å anse som vilkårlige etter EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f fordi det ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til klagernes individuelle behov, herunder barns spesielle behov. Ifølge tredjepartsintervenientene må hensynet til hvert barns beste gis forrang og være veiledende for ethvert tiltak og beslutning som angår barnet. Det må tas hensyn til hvert barns iboende sårbarhet, og eventuelle vurderinger må gjøres etter en vurdering av barnets spesielle behov. Prinsippet om barnets beste bør være til hinder for at barn interneres, uansett sammenheng, og spesielt når det skjer innenfor rammeverket for innvandringskontroll.

Tredjepartsintervenientene anførte også at når en stat ikke oppnevner en verge for et enslig barn, unnlater den å respektere det prosessuelle aspektet ved barnets beste, og for et barn satt i varetekt, vil frihetsberøvelsen dermed kunne være vilkårlig.

Domstolens vurdering

Domstolen konstaterte først at klagernes opphold i beskyttende varetekt på politistasjonene utgjorde frihetsberøvelse under EMK artikkel 5. Domstolen så deretter på det rettslige grunnlaget for varetektsfengslingen. Domstolen bemerket at de greske myndighetene automatisk anvendte paragraf 118 i dekret nr. 141/1991 om beskyttende varetekt. Denne bestemmelsen var imidlertid ikke utformet med tanke på enslige mindreårige migranter, og satte heller ingen tidsbegrensninger, som kunne føre til situasjoner der frihetsberøvelsen til enslige mindreårige kunne utvides for lengre perioder. Dette mente Domstolen var desto mer problematisk når frihetsberøvelsen skjedde på politistasjoner hvor fengslingsforholdene var uforenlige med lengre fengselsopphold.

I tillegg minnet Domstolen om at resolusjonen som gjennomførte direktiv 2005/85/EF (det gamle prosedyredirektivet) sa at myndighetene må unngå frihetsberøvelse av mindreårige. I tillegg viste Domstolen til at artikkel 32 i lov 3907/2011 sa at enslige mindreårige bare skal fengsles som en siste utvei, og for kortest mulig tid. Til slutt viste Domstolen til at artikkel 3 i FNs Barnekonvensjon forplikter statene til å ta hensyn til barnets beste ved alle beslutninger som berører dem.

Etter dette vurderte Domstolen at greske myndigheter ikke hadde godtgjort hvorfor de plasserte klagerne i varetekt på politistasjoner og i nedverdigende forvaringsforhold, og ikke på andre steder med midlertidig innkvartering. Domstolen konkluderte derfor med at fengslingen av klagerne ikke var lovlig i henhold til EMK artikkel 5 nr. 1.

Konklusjoner

Domstolen konkluderte med at både forholdene ved politistasjonene og forholdene i Idomeni leiren var i strid med EMK artikkel 3. Videre konkluderte Domstolen med at fengslingen av klagerne var i strid med EMK artikkel 5 nr. 1.

Siste endringer
  • Ny: Application no. 14165/16 Sh. D. and Others v. Greece and 6 Others. EMK artikkel 3 og 5. Forholdene for EMA i provisorisk flyktningleir og i beskyttet varetekt. (11.09.2019)

    EMD konkluderte med at forholdene i en provisorisk flyktningleir, og på ulike politistasjoner i Hellas for flere enslige mindreårige asylsøkere, var av en slik karakter at de utgjorde nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. De var også utsatt for ulovlig frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 nr. 1. EMD uttaler seg om enslige mindreårige migranters særlige sårbarhet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo