Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 17868/03
Dokument-ID : Application no. 17868/03
Dokumentdato : 22.06.2004

Charles Ndangoya v. Sweden - Utvisning. Helse. HIV. Familieliv. Tanzania (art. 3 og art. 8)

1. Saken gjelder

  • Sveriges utvisning av HIV-syk mann til hjemlandet Tanzania. Klageren anførte at han ved retur til Tanzania ikke vil kunne få tilgang til medisinsk behandling, noe som ville forverre hans HIV-sykdom samt forkorte hans forventede levealder. Han anførte videre at utvisningen ville utgjøre en krenkelse av hans rett til respekt for familieliv, siden hans barn oppholdt seg i vertslandet. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 2 Retten til liv, EMK artikkel 3 Forbud mot tortur og EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv.
  • Konklusjon: Domstolen konkluderer med at slik utsendelse ikke er i strid med EMK artikkel 2, 3 eller 8. Klagen ble avvist i henhold til EMK artikkel 35 (4).
  • Dommen er særlig relevant for asylsaker og utvisningssaker med anførsler om alvorlige helsemessige forhold, herunder saker der vedkommende har HIV/AIDS. Dommen er også relevant ved vurdering av utvisning når utlendingen har sterk familietilknytning til vertslandet.
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i avgjørelsen:

  • Domstolen vurderer om og i hvilken utstrekning utsendelse av en alvorlig syk person vil representere et brudd på EMK artikkel 3. Selv om domstolen aksepterer at klagerens sykdom har en alvorlig karakter, konkluderer domstolen med at det ikke forelå eksepsjonelle omstendigheter i klagerens sak som skulle tilsi at hans utvisning vil medføre en krenkelse av artikkel 2 eller 3.
  • Domstolen vurderer at utvisningen utgjorde et inngrep i klagerens rett til respekt for familieliv, men konstaterer at inngrepet hadde grunnlag i nasjonal lov og forfulgte et legitimt mål, da det ble brukt for å forebygge uorden og kriminalitet. Domstolen finner for øvrig at det ikke forelå hindringer for barna å besøke klageren i Tanzania.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er statsborger av Tanzania som ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse i Sverige på bakgrunn av at han var gift med en svensk statsborger. Kort tid etter fikk paret et barn. Det var i forbindelse med ektefellens svangerskap at klageren og ektefellen fikk vite at de var HIV-positive. Klageren ble deretter gjentatte ganger informert om at han forpliktet til å avstå fra smittefarlig atferd. Etter å ha oppholdt seg i Sverige i ca. tre år, bestemte paret seg for å reise tilbake til Tanzania. Noen år etter returnerte paret til Sverige, der de fikk sitt andre barn. Klageren ble innvilget permanent oppholdstillatelse i Sverige. Paret ble separert året etter og senere skilt. Samtidig ble klageren dømt av Tingsrätten i Stockholm for å ha båret kniv på et offentlig sted og fremsatt trusler. Han fikk en betinget dom og måtte betale en bot.
En måned sener mottok Karolinska sykehuset opplysninger om at klageren hadde hatt seksuelt samkvem uten å fortelle sine partnere om at han var HIV-positiv. Som følge av dette, ble klageren tvangsinnlagt etter ”Infectious Diseases Act” (Smittskyddslagen av 1988). Det fremgår av politiets etterforskning at klageren hadde hatt ubeskyttet sex med tre kvinner og smittet to av dem med HIV. Klageren ble funnet skyldig av ”Stockholm Tingsrätten” i to tilfeller av grov legemsbeskadigelse og ett tilfelle av forsøk på grov legemsbeskadigelse. Han ble dømt til seks års fengsel. Retten avviste påtalemyndighetenes påstand om at klageren måtte utvises. Det understrekes i dommen at klageren hadde et meget godt forhold til sine to døtre.

Både påtalemyndighetene og klageren anket dommen. ”Svea hovrätt” ankedomstol opprettholdt dommen på seks års fengsel, men besluttet i tillegg at klageren skulle utvises fra Sverige. Kort tid etter avslo svensk høyesterett (Högsta domstolen) å prøve klagerens sak. Klagerens anmodninger om henleggelse av utvisningssaken ble avvist. Etter å ha sonet fire år, ble klageren prøveløslatt. Han ble frihetsberøvet med sikte på utsendelse.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at hans utsendelse ville utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 2 og EMK artikkel 3. Klageren viste hovedsakelig til at han ved retur til Tanzania ikke ville få tilgang til medisinsk behandling, noe som ville medføre en forverring av hans HIV-sykdom samt en drastisk forkortelse av hans forventede levealder. Han viste til rapport utarbeidet av en svensk lege som bekreftet at klageren ville dø innen 3-4 år etter utvisning til Tanzania. Han anførte videre at han ikke vil kunne betale for medisinen. Han anførte at utvisningen vil medføre en krenkelse av EMK artikkel 8 siden han ikke vil kunne fortsette å ha kontakt med sine to barn. Han påpekte at hans nye partner ikke kunne etablere seg i Tanzania på grunn av helsemessige forhold.

Han anførte at han manglet nettverk i Tanzania. Han påpekte i den forbindelse at han var alenebarn, og at han vokste opp hos sin nå avdøde bestemor. Hans syv halvsøsken på morssiden og åtte halvsøsken på farssiden bodde på forskjellige steder i Tanzania da disse var nomader. Han understreket at han ikke hadde klart å komme i kontakt med dem. Han anførte at slektningene/familien ikke var et relevant hensyn i saken siden disse uansett ikke kunne hindre at han døde av AIDS.

3.3. Statens argumenter

Staten mente at klagen burde avvises som åpenbart grunnløs. Staten var av den oppfatning at klageren med riktig medisinsk behandling kunne forvente normal levetid. Staten viste i den forbindelse til at klageren ikke hadde utviklet AIDS, og at han ikke led av HIV-relaterte sykdommer. Staten la til grunn at klagerens helsetilstand var alvorlig og at han trengte medisinsk behandling, men var av den oppfatning at klageren ved retur til hjemlandet ville få tilgang til adekvat medisinsk behandling. Staten viser i den forbindelse til rapport utarbeidet av den svenske ambassaden i Tanzania. Det forhold at livsforholdene i Tanzania ville være mindre gunstige for klageren enn i Sverige var ikke av avgjørende betydning for anvendelsen av EMK artikkel 3. Staten viser i den forbindelse til at klageren oppholdt seg i hjemlandet i ca. to år og seks måneder etter at han ble diagnostisert med HIV. Staten la til grunn at klageren ved retur til Tanzania ville få støtte fra ett nettverk av nære slektninger.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 3

  • Domstolen bemerker innledningsvis (side 11) at klagerens anførsler under EMK artikkel 2 er uløselig forbundet med anførslene under EMK artikkel 3 (naturlig hørte sammen).
  • Domstolen minner om at kontraherende stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium.
  • EMK artikkel 3 gir uttrykk for en av de mest grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn.
  • Det påpekes at staten kan holdes ansvarlig under konvensjonen når det foreligger sterke grunner til å tro at personen som utsendes ved retur til hjemlandet/mottakerlandet vil bli utsatt for behandling som er i strid med EMK artikkel 3.
  • Domstolen uttaler at EMK artikkel 3 vanligvis anvendes i saker der risikoen for at vedkommende blir utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra myndighetene eller ikke-statlige organer i mottakerlandet. Domstolen stadfester imidlertid at bestemmelsen også skal anvendes i andre sammenhenger, der risikoen for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra forhold som ikke involverer myndighetene enten direkte eller indirekte. Domstolen fremhever viktigheten av å foreta en grundig analyse av alle forhold i saken, særlig klagerens individuelle situasjon i utvisningsstaten.
  • Under henvisning til D.-saken (St. Kitts-dommen), uttaler domstolen at utlendinger som skal utvises ikke kan forvente å forbli i utvisningsstaten for å kunne få tilgang til medisinske, sosiale eller andre ytelser som utvisningsstaten har gjort tilgjengelig for dem under deres opphold der. Domstolen minner imidlertid om at en utvisningsavgjørelse kan under meget eksepsjonelle omstendigheter, i saker der det foreligger ”compelling humanitarian reasons” utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3.

3.4.1. Risikovurderingen

Temaet for vurdering i nåværende sak er om klageren ved utvisning til Tanzania vil løpe en reell risiko for å bli utsatt for behandling som er strid med EMK artikkel 2 og EMK artikkel 3, tatt i betraktning hans helsetilstand. Domstolen uttaler at risikovurderingen vil foretas i lys av klagerens helsesituasjon på tidspunktet klagen ble behandlet av domstolen. I vurderingen vil domstolen legge vekt på fremlagt materiell, herunder den mest oppdaterte tilgjengelige informasjonen vedrørende klagerens helsesituasjon.

Domstolen bemerker på bakgrunn av en rapport utarbeidet av klagerens lege at behandlingen var vellykket (”the treatment was successful”), og at HIV-partiklene i klagerens blod ikke lenger var synlige. Domstolen uttaler at det ikke forelå opplysninger i klagerens fremlagte medisinske rapporter som skulle indikere at han hadde utviklet AIDS eller led av relaterte HIV-sykdommer. Domstolen aksepterer at klageren vil utvikle AIDS innen et til to år dersom behandlingen avsluttes, men fremhever at klageren vil få tilgang til adekvat medisinsk behandling i Tanzania til en betydelig kostnad. Domstolen aksepterer at behandlingen i mindre grad vil være tilgjengelig på landsbygda der klageren foretrekker å etablere seg, men fremhever at klageren i prinsippet fritt kan etablere seg andre steder i landet der han kunne få tilgang til adekvat behandling. I vurderingen viser domstolen til at klageren har oppholdt seg i Tanzania etter at han fikk HIV-diagnosen.

Domstolen legger til grunn at klageren hadde mange søsken i hjemlandet, og at hans familiære bånd (”family links”) ikke var fullstendig brutt. Dette til tross for at klageren hadde opplyst at han ikke hadde klart å komme i kontakt men slektningene i hjemlandet. Domstolen viser i den forbindelse til at klagerens ektefelle hadde opplyst under rettssaken i Ankedomstolen i Sverige at hun hadde opprettholdt kontakt på telefon og via brev med slektningene i Tanzania. Domstolen legger følgelig til grunn at klageren ved retur til Tanzania vil kunne søke støtte hos sine slektninger i Tanzania.

Under henvisning til tidligere praksis, uttaler domstolen at klagerens situasjon er annerledes enn klagernes situasjon i D.-saken (St. Kitts-dommen) og B.B.-saken (B.B. v. France). Domstolen uttaler i den forbindelse at klageren ikke var i en kritisk stadium av en dødelig sykdom, og at han ved retur ikke vil mangle medisinsk behandling eller støttepersoner. Det at livsforholdene i Tanzania vil være “less favourable” enn livsforholdene i Sverige, er ikke et moment av avgjørende betydning for utfallet av saken, se side 13 i avgjørelsen: ”The fact that the applicant’s circumstances in Tanzania would be less favourable than those he enjoys in Sweden cannot be regarded as decisive from the point of view of Articles 2 and 3 of the Convention.” Selv om domstolen aksepterer at klagerens sykdom har en alvorlig karakter, konkluderer domstolen med at det ikke forelå eksepsjonelle omstendigheter i klagerens sak som skulle tilsi at utvisning ville medføre en krenkelse av EMK artikkel 2 og 3.

Klagen ble ansett som åpenbart grunnløs i henhold til artikkel 35 (3) i konvensjonen, og ble avvist i henhold til EMK artikkel 35 (4).

3.5. Vurderinger av EMK artikkel 8

Domstolen utdyper sentrale anførsler knyttet til EMK artikkel 8 fra klagerne og staten i denne delen av dommen. Domstolen viser til klagerens anførsler om at utvisningen ville utgjøre en krenkelse av hans rett til respekt for familieliv. Klageren viste hovedsakelig til at han hadde hatt hovedansvaret for barna før han ble skilt, og at barnas utvikling ville påvirkes negativt dersom de ikke fikk møte ham. Han anførte at brev- og telefonkontakt ikke ville være tilstrekkelig. Han anførte at familien ikke ville kunne besøke dem da barna gikk på skolen og familien manglet penger. Han uttalte at hans nye samboer ikke kunne etablere seg i utlandet siden hun hadde helseproblemer og trengte jevnlige medisinske kontroller.

Staten aksepterte at utvisningen utgjorde et inngrep i klagerens rett til respekt for familieliv. Staten viste hovedsakelig til klagerens domfellelse. Staten påpekte at utvisning av klageren var nødvendig tatt i betraktning at det forelå en ”significant risk that he would relapse into the same type of criminal behaviour”. Staten la til grunn at klageren kunne opprettholde kontakten med sine barn via brev og telefonsamtaler. Når det gjelder klagerens nye samboer, anførte staten at dette forholdet ikke var et relevant hensyn i saken da denne relasjonen ble etablert på et tidspunkt da klagerens utvisning var rettskraftig.

Det var ubestridt at det forelå et inngrep i klagerens rett til respekt for familieliv. Domstolen konstaterer at inngrepet hadde grunnlag i nasjonal lov og forfulgte et legitimt mål, da det ble brukt for å forebygge uorden og kriminalitet.

3.5.1. Nødvendighetsprinsippet (“Necessary in a democratic society”)

  • Domstolen slår fast at konvensjonen ikke gir en utlending rett til adgang eller opphold i et bestemt land. Under henvisning til Moustaquim-saken, uttaler domstolen at det å fjerne en person fra et land hvor denne har nære familiemedlemmer, imidlertid kan utgjøre et inngrep i retten til respekt for familieliv slik dette er garantert i EMK artikkel 8 (1).
  • Domstolen fremhever at stater har rett til å utvise utlendinger som er dømt for straffbare forhold. Slike avgjørelser om utvisning må være ”nødvendig i et demokratisk samfunn” og forholdsmessig i forhold til det målet staten søker å oppnå.
  • Domstolen vurderer om inngrepet kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov, og spesielt om statens inngrep utgjorde en rimelig balanse mellom de relevante interessene, nemlig klagerens rett til respekt for sitt familieliv på den ene siden og forebyggelsen av uorden og kriminalitet på den annen side.

3.5.2. Tilknytning til utvisningsstaten

Domstolen drøfter klagerens tilknytning til utvisningsstaten/vertslandet.  Domstolen bemerker innledningsvis at klageren har bodd i hjemlandet Tanzania den største delen av sitt liv. Domstolen uttaler at klageren etter ankomst til Sverige har tilbrakt store deler av tiden i fengsel. Klagerens eneste tilknytning til Sverige er gjennom hans to barn som er svenske statsborgere og hans nye samboer.

3.5.3. Hensynet til klagerens samboer

Domstolen uttaler at samboerforholdet ble etablert etter at svenske myndigheter fattet vedtak om å utvise ham. Klageren og samboeren kunne følgelig ikke forvente å utvikle deres samboerforhold i Sverige. I vurderingen viser domstolen til at klageren ikke hadde fremlagt informasjon om samboerens helsetilstand som kunne bekrefte at hun ikke kunne etablere seg i Tanzania. Domstolen uttaler deretter at klagerens samboerforhold ikke er av avgjørende betydning for utfallet av saken, se side 16 i avgjørelsen.

3.5.4. Hensynet til klagerens barn vs. hensynet til statens interesser

Domstolen aksepterer at utvisning av klageren “would greatly affect his relationship with his children”. Domstolen bemerker imidlertid at klagerens ektefelle tidligere hadde oppholdt seg og arbeidet i Tanzania, og at hans eldste barn har bodd i Tanzania i tre år. Domstolen fremhever at barna tilsynelatende snakket swahili. Domstolen uttaler at klagerens tidligere ektefelle og hans barn hadde opprettholdt kontakten med slektninger i Tanzania. På bakgrunn av disse momentene, finner domstolen at det ikke forelå hindringer for barna å besøke klageren i Tanzania. Det at familien hadde økonomiske problemer var ikke et relevant hensyn i saken. Dette fremgår av side 16 i avgjørelsen.

3.5.5. Alvorlige overtredelser

Domstolen aksepterer at klagerens kontakt med barna vil måtte begrenses til telefonsamtaler og brev, og at utvisningen vil få alvorlige konsekvenser for hans familieliv. Domstolen uttaler at disse konsekvensene må veies mot de straffbare forholdene som klageren hadde begått.
Domstolen bemerker i den forbindelse at klageren ble dømt to ganger, herunder for å ha båret kniv på et offentlig sted og fremsatt trusler, og for grov legemsbeskadigelse og forsøk på grov legemsbeskadigelse. Domstolen uttaler at de straffbare forholdene han hadde begått da han ble dømt for andre gang var av en svært alvorlig karakter siden han hadde smittet to av sine partnere med HIV. Domstolen fremhever i den forbindelse at klageren ble idømt en fengselstraff på seks år.

Til tross for at den svenske domstolen la til grunn i sin avgjørelse at klageren ved løslatelse mest sannsynlig ikke ville avstå fra smittefarlig atferd, uttalte domstolen at det var vanskelig å vurdere om det forelå en slik risiko. Selv om det legges til grunn at klageren vil avstå fra smittefarlig atferd, finner domstolen at utvisning av klageren vil kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov. I vurderingen legger domstolen vekt på at overtredelsene klageren hadde begått var av alvorlig karakter (”serious nature”). Domstolen konstaterer at statens inngrep var forholdsmessig i forhold til det staten søkte å oppnå: å forebygge uorden og kriminalitet. Domstolen uttaler at statens utvisning utgjorde en rimelig balanse mellom de relevante interessene, og at inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, uansett om utvisningen ville medføre konsekvenser for det eksisterende forholdet mellom ham og barna. Dette fremgår av side 17 i avgjørelsen.

Klagen under EMK artikkel 8 ble avvist som åpenbart grunnløs (”manifestly ill-founded”) i henhold til EMK artikkel 35 (3) og EMK artikkel 35 (4).

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo