Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 23218/94
Dokument-ID : Application no. 23218/94
Dokumentdato : 19.02.1996

Gül v. Switzerland - Familiegjenforening. Barn. Far og sønn. Tyrkia (art. 8)

1. Saken gjelder

  • Saken gjelder Sveits’ avslag på søknad om familiegjenforening fra tyrkisk mindreårig gutt med familie (mor, far og søster) med tillatelse på humanitært grunnlag i Sveits.
  • Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv, kammeravgjørelse med dissens 7 mot 2.
  • Dommen er særlig relevant for familieinnvandringssaker, ved vurderinger av statens positive forpliktelser til å innvilge en tillatelse for å respektere retten til familieliv etter EMK artikkel 8.
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i dommen 

  • Domstolen stadfester at et barn født i et ekteskap er en del av et familieliv i EMK artikkel 8 forstand. Domstolen slår fast at fra fødselen vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, og som ikke kan bli brutt av senere hendelser foruten ved ekstraordinære tilfeller.
  • Domstolen finner at eksisterende familiebånd mellom far og sønn ikke var brutt selv om faren hadde vært separert fra sønnen i åtte år. Det at faren reiste fra hjemlandet da sønnen var tre måneder gammel er ikke et avgjørende hensyn. Domstolen legger vekt på at klageren hadde besøkt sønnen mange ganger i Tyrkia.  
  • For å vurdere i hvilken utstrekning staten har positive forpliktelser etter EMK artikkel 8 til å innvilge en familieinnvandringstillatelse må det foretas en interesseavveining mellom individet og samfunnet, samt at staten har en viss skjønnsmargin i så måte.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er en tyrkisk statsborger som søkte asyl i Sveits. Etter ankomst til Sveits arbeidet Gül i en restaurant. Han ble alvorlig syk og mottok uførepensjon.

Klagerens kone og to sønner ble igjen i Tyrkia. Konen led av en alvorlig form for epilepsi. Mens hans asylsøknad var under behandling, kom hans kone til Sveits for å få medisinsk behandling for alvorlige brannsår som hun pådro seg under et epilepsianfall. Noen måneder senere fikk ekteparet en datter.

Etter seks år i Sveits fikk klageren avslag på asylsøknaden. Klageren, konen og datteren ble imidlertid innvilget en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Kort tid etter innvilgelsen av oppholdstillatelsen, ba klageren om tillatelse til å hente sine sønner til Sveits. Søknaden ble avslått med henvisning til at han ikke oppfylte underholdskravet og at et av barna var over 18 år. Hans klage på avslaget om familiegjenforening ble avvist av en føderal domstol.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at statens nektelse av å tillate hans to sønner å bli gjenforent med ham i Sveits medførte krenkelse av EMK artikkel 8.

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente at EMK artikkel 8 ikke kunne anvendes denne saken. Dersom domstolen likevel skulle finne at det forelå et inngrep i klagerens rett til å etablere et familieliv med sønnen, mente staten at inngrepet var legitimt i medhold av bestemmelsene i EMK artikkel 8 (2).

Saken ble først klaget inn for Den europeiske menneskerettskommisjonen (tidligere førsteinstans i domstolen, ble opphevet i 1998). Kommisjonen fant at klagen angående klagerens eldste sønn var ”inadmissible”. I hovedsaken konkluderte kommisjonen med 14 mot 10 stemmer at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Kommisjonen var av den oppfatning at det å forhindre en forelder i å bo med sine mindreårige barn, utgjorde en krenkelse av forelderens rett til respekt for familieliv. Tatt i betraktning parets spesielle omstendigheter, mente kommisjonen at staten måtte tillate klageren å gjenforenes med familien i Sveits og ikke henvise familien til Tyrkia. Både kommisjonen og staten henviste saken videre til domstolen.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 8:

Inngrep i retten til privatliv

EMD vurderer i pkt 32 hvorvidt saken faller innunder definisjonen av familieliv i EMK artikkel 8 (1). Domstolen påpeker at et barn født i et ekteskap er del av et familieliv. Domstolen presiserer at fra fødselen vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, og som ikke kan bli brutt av senere hendelser foruten ved ekstraordinære tilfeller. Domstolen viser til at klageren etter at han fikk oppholdstillatelse, gjentatte ganger har forsøkt å få tillatelse til å bringe sønnen til Sveits, både fra sveitsiske myndigheter og domstoler samt konvensjonsorganene. Domstolen legger vekt på at klageren også har besøkt sønnen mange ganger i Tyrkia. I lys av ovennevnte momenter finner domstolen at båndet mellom klageren og hans sønn ikke var brutt til tross for at klageren reiste fra sin sønn da han var tre måneder gammel og hadde vært separert fra ham i åtte år.

Domstolen vurderer med dette at det forelå et familieliv mellom far og sønn.

Særlig om statens positive plikter

Domstolen tar deretter stilling til hvorvidt sveitsiske myndigheter hadde foretatt et inngrep i klagerens rettigheter etter EMK artikkel 8. Domstolen gjentok at formålet med EMK artikkel 8 er å beskytte individet mot vilkårlige handlinger fra myndighetenes side. Den bemerker at bestemmelsene etter EMK artikkel 8 kan innebære positive plikter for staten (innvilge en søknad om tillatelse).

Domstolen fremhever at skillet mellom statens positive og negative plikter etter EMK artikkel 8 er vanskelig å definere. Felles for begge er at det må foretas en interesseavveining mellom individet og samfunnet, samt at staten har en viss skjønnsmargin i så måte.

Dette fremgår av punkt 38:

“The Court reiterates that the essential object of Article 8 (art. 8) is to protect the individual against arbitrary action by the public authorities.  There may in addition be positive obligations inherent in effective "respect" for family life. However, the boundaries between the State's positive and negative obligations under this provision (art. 8) do not lend themselves to precise definition.  The applicable principles are,nonetheless, similar.  In both contexts regard must be had to the fair balance that has to be struck between the competing interests of the individual and of the community as a whole; and in both contexts the State enjoys a certain margin of appreciation (see, most recently, the Keegan v. Ireland judgment of 26 May 1994, Series A no. 290, p. 19, para. 49, and the Kroonand Others v. the Netherlands judgment of 27 October 1994,Series A no. 297-C, p. 56, para. 31).”

Domstolen gjentar prinsippene fra Abdulaziz-Cabales-saken og understreker at saken ikke bare angår familieliv, men også innvandring. I hvilken utstrekning staten er forpliktet til å gi slektninger av bosatte innvandrere adgang til dets territorium, vil variere med de personlige omstendighetene i den enkelte sak og generelle hensyn.

Etter folkeretten har staten rett til å kontrollere adgangen til dets territorium for personer som ikke er statsborgere. Videre uttaler domstolen at EMK artikkel 8 i innvandringsspørsmål ikke kan pålegge stater en generell plikt til å respektere valget ektepar tar når de bestemmer seg for hvilket land de vil bosette seg i. Domstolen uttaler at statens forpliktelser til å innvilge familiegjenforening må fastlegges i lys av sakens faktum, se punkt 38:

”Moreover, where immigration is concerned, Article 8 (art. 8) cannot be considered to impose on a State a general obligation to respect the choice by married couples of the country of their matrimonial residence and to authorise family reunion in its territory. In order to establish the scope of the State's obligations, the facts of the case must be considered…”

Mulighet til å utvikle et familieliv

Domstolen understreker at dens oppgave i denne saken er å avgjøre om den eneste måten for klageren å utvikle et familieliv med sin sønn på, er å få sønnen til Sveits, se punkt 39.

Domstolen bemerker at klageren selv var årsaken til separasjonen fra sønnen da han reiste til Sveits i 1983 for å søke asyl, og at klageren ikke hadde sannsynliggjort at han personlig hadde vært utsatt for forfølgelse i Tyrkia. Klageren hadde ved flere anledninger besøkt sin sønn i Tyrkia, og det var ikke bestridt at klagerens opprinnelige anførte beskyttelsesbehov ikke lenger var til stede. Domstolen bemerker videre at klageren kunne fortsette å motta sin uførepensjon og sosialhjelp dersom han returnerte til Tyrkia.

Domstolen vurderer situasjonen for klagerens ektefelle, og legger til grunn at hennes helsesituasjon var spesielt alvorlig på det tidspunktet hun ble innvilget en tillatelse på humanitært grunnlag. Domstolen påpeker imidlertid at det ikke var sannsynliggjort at hun på nåværende tidspunkt ikke kunne få nødvendig behandling ved spesialistsykehus i Tyrkia. Domstolen legger videre vekt på at hun har vært i stand til å reise til Tyrkia for å besøke sin sønn.

Domstolen peker på at klageren og ektefellen hadde tillatelse å bo i Sveits, men at tillatelsen ikke ga dem rett til permanent oppholdstillatelse. Domstolen viser i den forbindelse til at klagerne kun hadde en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som kunne trekkes tilbake og som ikke ga (ubetinget) rett til familiegjenforening. Domstolen aksepterer at det kunne bli vanskelig for klageren og hans ektefelle å returnere til Tyrkia, tatt i betraktning hvor lenge de hadde bodd i Sveits, men kommer frem til at faren, sønnen og moren ikke var forhindret fra å leve og utvikle et familieliv i Tyrkia. I vurderingen viser domstolen til at klagerens sønn hadde kulturell og lingvistisk tilknytning til Tyrkia da han alltid har bodd der.

Domstolen uttaler at familien Gul befinner seg i en svært vanskelig humanitær situasjon. I lys av sakens omstendigheter, konkluderer domstolen likevel med at staten ikke hadde overtrådt pliktene nedfelt i EMK artikkel 8(1), og at det derfor ikke hadde vært et inngrep i klagerens familieliv i strid med konvensjonsforpliktelsen. Domstolen kom, med dissens 7-2, til at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen