Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 23944/05
Dokument-ID : Application no. 23944/05
Dokumentdato : 08.03.2007

Emily Collins and Ashley Akaziebie v. Sweden (art. 3 og art. 35)

1. Saken gjelder

  • Saken gjelder utsendelse av mor og to døtre til Nigeria som anfører risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet Nigeria.
  • Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 3 Forbud mot tortur. Avvisningsavgjørelsen ble avsagt i kammer bestående av syv dommere. Klagen ble avvist som åpenbart grunnløs (”manifestly ill-founded”) i henhold til EMK artikkel 35 (3) og EMK artikkel 35 (4). Domstolen kan på ”admissibility”-stadiet vurdere både avvisningsgrunnene og realiteten i saken. Avgjørelser der domstolen kommer med grundige realitetsvurderinger har i praksis samme verdi som en dom. Men verdien i slike avgjørelser om ”admissibility” vil variere fra sak til sak. Denne avgjørelsen ble valgt av domstolen for publisering. I andre saker sier domstolen at saken er ”admissible”, men at realiteten i saken vil vurderes på et tidligere tidspunkt.
  • Dommen er særlig relevant for asylsaker der foreldre anfører at barna risikerer å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Dommen kan være relevant for asylsaker der søkeren er en enslig kvinne med/uten barn
  • Dommen er også relevant for vurderinger av troverdighet.
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i dommen

  • Domstolen forutsetter at det å utsette en kvinne for kjønnslemlestelse vil innebære et brudd på art. 3. ”It is not in dispute that subjecting a woman to female genital mutilation amounts to ill-treatment contrary to Article 3 of the Convention…”
  • Domstolen konkluderer med klageren (moren) fremstår med generell svekket troverdighet. Det vises til at hennes anførsler ikke støttes av NGO-rapporter eller rapporter fra andre internasjonale institusjoner, og at hun ikke har sannsynliggjort anførslene om at hun ikke kunne beskytte sin datter mot kjønnslemlestelse. 
  • Domstolen understreker at asylsøkere befinner seg i en spesiell situasjon, og at det er nødvendig å la tvilen komme asylsøkeren til gode i vurderingen av troverdigheten av hans eller hennes asylforklaring og vedlagte dokumenter. Domstolen uttaler imidlertid at det er asylsøkerens plikt til å gi en tilfredsstillende forklaring dersom det foreligger motstrid i saken. 
  • I lys av morens personlige situasjon, herunder hennes alder, utdannelse, familienettverk i hjemlandet samt hennes selvstendighet og styrke konkluderer domstolen med at hun var i stand til å beskytte sin datter mot omskjæring. Alternativt kunne hun henvises til internflukt dersom det ikke var mulig for henne å etablere seg i sin egen delstat.
  • Domstolen slår fast at livsforhold i hjemlandet som er “less favourable” enn livsforholdene i utsendelsesstaten ikke kan tillegges vekt. Domstolen viser i den forbindelse til tidligere praksis i Bensaid-saken og Salkic-saken.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er en nigeriansk statsborger som søkte asyl i Sverige. Hun var ikke i besittelse av identitetsdokumenter/reisedokumenter. To måneder etter ankomst fødte hun en datter. Klageren anførte under asylintervjuet at hun var født og oppvokst i Akbor i Delta State, Nigeria. Hun bodde der sammen med sine foreldre og brødre. Hun hadde 12 års skolegang og var gift. Klagerens søster døde et år tidligere som følge av komplikasjoner under fødselen. Komplikasjonene oppsto på grunn av at søsteren var kjønnslemlestet.

Hun anførte at nigerianske kvinner blir reinfibulert (gjensydd) under tvang etter fødsel. Klageren fryktet å bli utsatt for denne umenneskelige behandlingen. Hun anførte at ektefellen og hennes foreldre ikke kunne beskytte henne mot reinfibulasjon, siden praksisen var dypt forankret i den nigerianske tradisjonen. Hun anførte at hun ikke kunne ha reist og født sitt barn i andre deler av landet siden hun og barnet risikerte å bli drept i en religiøs seremoni. Hun flyktet fra Nigeria ved hjelp av en smugler. Hun betalte 1000 dollar til smugleren.

Asylsøknaden ble avslått. I avslaget understrekes det at kvinnelig kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Nigeria, og at loven håndheves i seks nigerianske stater. Det var usannsynlig (”unlikely/peu probable”)at hun og datteren risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur. Etterfølgende klager ble ikke tatt til følge. Hun fremmet deretter en ny søknad om asyl og anførte at hun ikke ville være i stand til å beskytte sin datter mot kjønnslemlestelse ved retur til Nigeria. I løpet av saksgangen fødte klageren enda en datter. Utlendingsmyndighetene vurderte på eget grunnlag om klageren og døtrene oppfylte vilkårene for en oppholdstillatelse i Sverige, men fant at vilkårene ikke var oppfylt.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anførte at deres tvangsutsendelse til Nigeria ville utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 siden døtrene risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Barnas mor understreket at hun selv risikerte å bli utsatt for reinfibulasjon. Klagerne viste til at 80-90% av alle kvinner i Delta-delstaten utsettes for kjønnslemlestelse.

Klagerne anførte at det ville være ekstremt vanskelig for dem å flytte til en annen delstat i Nigeria hvor de ikke hadde slektninger. Klagerne risikerte å bli oppsporet og returnert til Delta staten gjennom “a powerful system of social control”. Klagerne viste til at det ikke finnes NGO-mottak eller statlige mottak (sentre) i Nigeria som kunne hjelpe kvinner i akutt situasjon.

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente at det ikke var sannsynliggjort (”remained unsubstantiated”) at klagerne risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved en utsendelse til hjemlandet, og understreket at klagerne kunne etablere seg (”relocate”) et annet sted i hjemlandet. Staten pekte på at kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Nigeria, og at moren (barnas mor), hennes familie og faren til den yngste datteren motsetter seg dette. Klageren som hadde 12 års skolegang, kunne anses som velutdannet i Nigeria. Det at hun klarte å reise fra Nigeria og søke asyl i Sverige indikerte at hun var en meget sterk og selvstendig kvinne. (”considerable amount of strength and independence”). I lys av ovennevnte momenter mente staten at moren kunne forventes å beskytte døtrene mot kjønnslemlestelse.

Staten pekte på at barnas mor fremsto med generell svekket troverdighet da hun, kun sent under klageomgangen, opplyste om at hun allerede hadde blitt utsatt for kjønnslemlestelse som barn. Hennes opplysninger om at hun risikerte infibulasjon, og at kvinner i Delta-staten utsettes for slik gjensying etter fødsel ble ikke lagt til grunn. Det ble understreket at anførslene var vage og manglet detaljer.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Generelt om utsendelsesvernet

Domstolen minner om at kontraherende stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium. Domstolen understreker imidlertid at å fjerne/utsende en person fra et land, kan innebære brudd på EMK artikkel 3. Det påpekes at staten kan holdes ansvarlig i henhold til konvensjonen dersom det foreligger sterke grunner til å tro at personen som utsendes vil, ved retur til hjemlandet/mottakerlandet, bli utsatt for behandling som er i strid med EMK artikkel 3.  Stater er forpliktet under slike omstendigheter til å ikke effektuere utsendelsen.

Risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3

Domstolen understreker innledningsvis at det er ubestridt at kjønnslemlestelse er en behandling som kan karakteriseres som umenneskelig behandling i strid med EMK artikkel 3. Det var også ubestridt at nigerianske kvinner tradisjonelt har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Domstolen aksepterer at kvinner i Nigeria til en viss grad fortsatt utsettes for kjønnslemlestelse.

Domstolen går videre og vurderer om klagerne ved retur vil være i en reell og konkret risiko for å bli utsatt for kjønnslemlestelse. I vurderingen legger domstolen vekt på følgende momenter:

  1. Domstolen bemerker først at flere nigerianske delstater kriminaliserer kjønnslemlestelse ved lov, inkludert klagernes delstat. Det fremkommer av loven at minimumsstraffen for slike overtredelser av straffeloven er bøteleggelse eller fengsling i seks måneder. Domstolen viser videre til at Nigeria har føderale lover som kriminaliserer kjønnslemlestelse. Domstolen legger videre vekt på at NGO-organisasjoner som BAOBAB og NANNM er meget aktive i Nigeria og kjemper mot kjønnslemlestelse. Domstolen legger også vekt på menneskerettighetsrapporter som viser at antallet av kvinner som ble utsatt for kjønnslemlestelse i klagerens stat var markant lavere enn det klagerne anførte. Det understrekes også at antallet kvinner som ble utsatt for kjønnslemlestelse har vært konstant fallende de siste 15 årene.
  2. Domstolen vurderer deretter omstendighetene rundt klagerens asylsøknad. Domstolen bemerker i den forbindelse at hun (barnas mor), først tre år etter at hun fremmet asylsøknaden, opplyste til svenske myndigheter at hun allerede var kjønnslemlestet. Domstolen peker videre på at hennes forklaring om at kvinner i Delta State omskjæres to ganger, først som nyfødte og deretter kort tid etter at de føder ikke støttes av NGO-rapporter eller rapporter fra andre internasjonale institusjoner. Domstolen bemerker videre at klageren ikke sannsynliggjorde anførslene om at hun ikke kunne beskytte sin datter mot kjønnslemlestelse. Domstolen viser i den forbindelse til at både klagerens familie og faren til en av døtrene motsatte seg kjønnslemlestelse. Domstolen legger også vekt på at faren betalte for utreisen fra hjemlandet.
  3. Domstolen er enig i statens argumentasjon om at klageren fremstår med svekket generell troverdighet. Domstolen understreker imidlertid at på grunn av den spesielle situasjonen som asylsøkere ofte befinner seg i, er det nødvendig å la tvilen komme asylsøkeren til gode (”the benefit of the doubt”) i vurderingen av troverdigheten av hans eller hennes asylforklaring og vedlagte dokumenter. I saker der asylsøkerens opplysninger gir sterk grunn til å tvile på asylsøkerens troverdighet, er det asylsøkerens plikt til å gi en tilfredsstillende forklaring vedrørende motstriden: ”the individual must provide a satisfactory explanation for the alleged discrepancies”.
  4. Domstolen går videre og foretar en vurdering av klagernes personlige situasjon. Domstolen bemerker at hovedklageren (moren) er 30 år gammel og hadde 12 års skolegang. Domstolen understreker at både faren til barnet og morens egen familie motsetter seg kjønnslemlestelse. Domstolen påpeker at moren kunne ha valgt å etablere seg i annen stat i Nigeria eller i et naboland, der hun fortsatt kunne ha fått hjelp og støtte fra faren til barnet og hennes egen familie. Det understrekes at hun også klarte å skaffe de nødvendige praktiske og økonomiske midler og følgelig lyktes i å reise fra Nigeria til Sverige og søke om asyl. I lys av ovennevnte momenter understreker domstolen at klageren, som har vist en stor grad av selvstendighet og styrke, måtte antas å være i stand til å beskytte sin datter mot omskjæring. Domstolen understreker at klageren måtte henvises til å søke beskyttelse i en annen delstat i Nigeria, dersom det ikke var mulig for henne å etablere seg i sin egen delstat.
  5. Når det gjelder morens anførsler om at det ville være ekstremt vanskelig for henne og døtrene å leve/etablere seg i Nigeria utenfor sitt familienettverk, pekte domstolen på at slike forhold ikke er av avgjørende betydning i EMK artikkel 3 forstand. Klagerens anførsel om at livsforholdene i Nigeria vil være “less favourable” enn livsforholdene i Sverige tillegges heller ikke vekt. Domstolen viser i den forbindelse til tidligere praksis i Bensaid-saken og Salkic-saken.

Domstolen avviste klagen. Domstolen konkluderer med at klagerne ikke har sannsynliggjort at de risikerer å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur. Klagen ble avvist som åpenbart grunnløs (”manifestly ill-founded”) i henhold til EMK artikkel 35 (3) og EMK artikkel 35 (4).

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen