Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 246/07
Dokument-ID : Application no. 246/07
Dokumentdato : 24.02.2009

Ben Khemais v. Italy - Utvisning. Vern mot retur. Tunisia (art. 3 og art. 34)

1. Saken gjelder

  • Italias utsendelse av kriminell person til Tunisia, der han var dømt for tilknytning til en terrororganisasjon. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur og EMK artikkel 34 Retten til individuell klage.
  • Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3 og EMK artikkel 34, enstemmig kammeravgjørelse.
  • Dommen er særlig relevant for utvisningssaker og saker der vern mot retur er eneste oppholdsgrunnlag.
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i dommen

  • Domstolen stadfester prinsippet fra Saadi-dommen om at EMK artikkel 3 setter et absolutt forbud mot utsendelse dersom personen risikerer tortur, eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur. Forbudet gjelder uavhengig av om personen er mistenkt for eller har begått kriminelle handlinger, herunder terrorhandlinger. Bestemmelsen åpner ikke for unntak. EMK artikkel 3 gir altså ikke rom for å veie risiko for overgrep ved retur opp mot grunnlaget for utsendelse.
  • Domstolen slår fast at konkrete diplomatiske forsikringer og det faktum at staten har underskrevet relevante internasjonale avtaler og konvensjoner ikke kan anses som tilstrekkelige garantier om at personer ikke vil bli utsatt for overgrep i strid med EMK artikkel 3.
  • Statens rapporter om personers situasjon etter en utsendelse kan ikke tillegges vekt i risikovurderingen (klageren var blitt deportert til Tunisia og fengslet da saken kom opp for domstolen). Selv om statens undersøkelser/rapporter bekrefter at personen ikke har blitt utsatt for tortur etter utsendelse, kan ikke slike dokumenter si noe om hva personen risikerer å bli utsatt for i fremtiden.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er en tunisisk borger bosatt i Italia fra 1994. Han har blitt dømt for kriminelle forhold i Italia (forfalskning av identitetsdokumenter, medvirkning til ulovlig innvandring og legemsbeskadigelse). Italiensk politi fattet vedtak om at han skulle uttransporteres til Tunisia etter avtjent straff. Samtidig ble klageren dømt in absentia til fengsel i ti år av en tunisisk militærdomstol; på bakgrunn av vitneforklaring fra en medanklaget, ble han funnet skyldig i å være medlem av en terrororganisasjon (al-Qaida-celle).

Klageren anmodet italienske myndigheter om å få utvisningsvedtaket opphevet. Videre anmodet klageren EMD om en midlertidig beslutning i henhold til regel 39 i domstolsreglementet (Rule 39 of the Rules of Court). I henhold til regel 39, anmodet EMD italienske myndigheter om ikke å uttransportere klageren før domstolen har behandlet saken.

Domstolens anmodning ble ikke tatt til følge av italienske myndigheter. Utlendingsmyndighetene fattet et nytt utvisningsvedtak hvor det ble understreket at klageren representerte en fare for statens sikkerhet på grunn av sitt medlemskap i en terrororganisasjon. Klageren ble deportert fra Italia etter at nasjonale myndigheter mottok diplomatiske forsikringer om at klageren ikke ville bli utsatt for overgrep i strid med EMK artikkel 3. Etter ankomst til Tunisia ble klageren fengslet. Han befant seg i fengsel i Tunisia under rettsmøtet i Strasbourg.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at gjennomføring av utvisningsvedtaket medførte krenkelse av EMK artikkel 3 og artikkel 6. Han viste til at han risikerte å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff av tunisiske myndigheter. Klageren understreket at flere tunisiske borgere som ble utvist fra Italia på grunn av mistanke om terrorisme ikke har gitt noe livstegn fra seg etter ankomst til hjemlandet. Han fremla rapporter fra Amnesty International og USAs innenriksdepartement som bekreftet at tunisiske myndigheter praktiserer tortur. Videre anførte han at effektueringen av utvisningsvedtaket medførte krenkelse av hans individklagerett i henhold til EMK artikkel 34.

3.3. Statens anførsler for domstolen

Staten mente at rapportene fra USAs innenriksdepartement burde tillegges liten vekt. Det ble vist til at Tunisia har ratifisert flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Italienske myndigheter understreket at Tunisia respekterer menneskerettighetene, og at situasjonen i Tunisia ikke er annerledes enn situasjonen i enkelte medlemstater som har ratifisert EMK. Staten viste også til at klagerens tunisiske advokat og familie, som har fått adgang til å besøke klageren i fengsel, ikke har meldt fra om tortur eller dårlig behandling i fengselet.

4. Domstolen vurderinger av EMK artikkel 3

4.1 Absolutt forbud

Domstolen viste innledningsvis til de generelle prinsipper oppstilt i Saadi-saken, hvor det fastslås at staten ikke kan veie risiko for overgrep opp mot grunnlaget for å utvise klageren.

Når det gjaldt menneskerettighetssituasjonen i Tunisia, gjentok EMD sine konklusjoner fra Saadi-dommen: Relevante internasjonale rapporter viste at personer som var mistenkt for befatning med terrorisme eller funnet skyldig i terrorisme ble utsatt for tortur. Rapportene beskriver situasjonen i Tunisia som bekymringsfull. Domstolen la avgjørende vekt på rapporter fra Amnesty International og Human Rights Watch. Domstolen viste videre til at den internasjonale Røde Kors-komiteen hadde taushetsplikt når det gjelder rapportering om fengselsforholdene i tunisiske fengsler, og risikoen for å bli utsatt for behandling som er i strid med EMK artikkel 3 under fengslingen. Dette fratok utvisningsstaten mulighet til å kunne verifisere klagerens situasjon i fengselet i Tunisia.

I lys av de internasjonale rapportene, fant EMD det sannsynlig at klageren, som ble idømt lang fengselstraff for medlemskap i en terrororganisasjon, risikerte å bli utsatt for behandling som er i strid med EMK artikkel 3.

4.2 Diplomatiske forsikringer (”les assurance diplomatiques”)

Domstolen drøftet deretter om statens diplomatiske forsikringer fra tunisiske myndigheter kunne anses som en tilstrekkelig garanti om at klageren ikke ville bli utsatt for overgrep i strid med EMK artikkel 3.

Domstolen vurderte statens fremskaffede opplysninger om klagerens situasjon i Tunisia opp mot klagerens egne anførsler om frykt for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3. EMD påpekte at nasjonal lovgivning eller internasjonale konvensjoner som staten hadde ratifisert, og som i prinsippet skulle sikre beskyttelse, ikke var tilstrekkelig dersom pålitelige kilder viste at myndighetene handlet klart i strid med konvensjonens prinsipper, eller hadde tolerert slike handlinger. Det understrekes at EMD på selvstendig grunnlag kunne vurdere om tunisiske myndigheters garantier anses tilstrekkelige for at klageren ikke ville utsettes for tortur.

Domstolen merket seg uttalelsene fra den tunisiske statsadvokaten som forsikret EMD om at tunisiske myndigheter respekterte menneskerettighetene. Domstolen la liten vekt på uttalelsene og understreket at statsadvokatens to eksempler om straffeforfølgelse av torturister (tunisiske fengselsbetjenter som hadde mishandlet innsatte) ikke var overbevisende. På bakgrunn av tilgjengelige menneskerettighetsrapporter, slo domstolen fast at tunisiske myndigheter verken tok avstand fra tortur eller kunne sies å ha et effektivt system som beskyttet mot tortur. Domstolen la avgjørende vekt på at relevante internasjonale kilder rapporterer om at bruken av tortur var utbredt i Tunisia, og at tunisiske myndigheter ikke etterforsket mishandlingssaker.

4.3. Vurdering av rapporter om klagerens situasjon etter fengslingen i Tunisia.

Domstolen merket seg statens opplysninger om at klageren ofte hadde fått besøk i fengselet av familiemedlemmer og advokat. Domstolen vurderte også statens fremlagte helserapporter som bekreftet at klageren ikke hadde blitt utsatt for behandling som strider med EMK artikkel 3.

Domstolen slo fast at slik dokumentasjon kun tilsa at klageren ikke hadde vært utsatt for behandling som strider mot EMK artikkel 3 i tiden som fulgte etter hans utvisning, men at dokumentasjonen ikke kunne si noe om den fremtidige risikoen for å bli utsatt for tortur (”[…] ces éléments […] ne présagent en rien du sort de l'intéressé à l'avenir”). Domstolen viste i vurderingen til at klagerens italienske advokat og den italienske ambassadøren til Tunisia ble nektet tilgang til å besøke klageren i fengselet, når disse forsøkte å forsikre seg om at klagerens psykiske og fysiske integritet hadde blitt respektert. Domstolen fant at EMK artikkel 3 var krenket.

5. Domstolen vurderinger av EMK artikkel 34

Domstolen viste til at beskyttelsen etter EMK artikkel 2 og 3 hadde blitt svekket på en ureverserbar måte som følge av at myndighetene utviste klageren til Tunisia. Et eventuelt funn av krenkelse av konvensjonen ville miste all effekt tatt i betraktning at klageren hadde blitt deportert til et land som ikke var part i konvensjonen, og hvor han kunne risikere å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3.

Ved å unnlate å innrette seg etter domstolens midlertidig forføyning etter regel 39 i domstolsreglementet, mente domstolen at italienske myndigheter ikke hadde respektert sine forpliktelser etter EMK artikkel 34 om individklagerett. Domstolen konkluderte med at det forelå krenkelse av artikkel 34.

6. Andre vurderinger

Domstolen fant ikke grunn til å undersøke klagerens anførsel om krenkelse av EMK artikkel 2 og artikkel 6 da den hadde konkludert med krenkelse av artikkel 3.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen