Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 27765/09
Dokument-ID : Application no. 27765/09
Dokumentdato : 22.02.2012

Hirsi Jamaa and Others v. Italy (art. 1, art. 3, art. 13 og art. 4 i Protokoll nr. 4)

1. Saken gjelder

  • Somaliske og eritreiske migranter som reiste sjøveien fra Libya til Italia, og som ble stanset på åpent hav av den italienske kystvakten og geleidet tilbake til Libya. Klagen ble registrert av domstolen den 29. mai 2009. Den 15. februar 2011 avsto kammeret, som hadde saken til behandling, jurisdiksjon til fordel for storkammeret i henhold til konvensjonens artikkel 30[1]. Høring i saken fant sted i Strasbourg den 22. juni 2011.
  • Konklusjon: Dommen ble avsagt i storkammer med 17 dommere. Storkammeret fant enstemmig en krenkelse av EMK artikkel 3, en krenkelse av artikkel 4 i EMK Protokoll no. 4, og en krenkelse av EMK artikkel 13, sammenholdt med EMK artikkel 3 og artikkel 4 i EMK Protokoll no. 4. Dommen er endelig, jf. EMK artikkel 44.
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i dommen 

  • Domstolen avviste Italias argumenter om at Libya var en trygg destinasjon for migranter, som respekterte sine internasjonale forpliktelser vedrørende asyl, flyktninger og internasjonale menneskerettigheter. Det ble vist til menneskerettighetsrapporter.
  • Italia kunne ikke frasi seg ansvaret ved å vise til billaterale avtaler med Libya.
  • Avskjæring av båter i internasjonalt farvann, med det formål å hindre migranter i å komme seg til statens grenser, eller tilbakesendelse av migranter til en tredje stat, utgjorde en utøvelse av jurisdiksjon i henhold til EMK artikkel 1 som utløste statens ansvar etter artikkel 4 i protokoll nr. 4.
  • Enhver person under utsendelsesprosedyrer måtte garanteres retten til adgang til tilstrekkelig informasjon (”the right to obtain sufficient information”) for å kunne få tilgang til effektive prosedyrer og underbygge deres klager.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klagerne er 11 somaliske borgere og 13 eritreiske borgere. Disse var en del av en gruppe på 200 personer som forlot Libya i mai 2009 med tre forskjellige båter med retning for den italienske øya Lampedusa. Den italienske kystvakten stanset flyktningbåtene i internasjonalt farvann, ca. 35 mil sør for Lampedusa (Agrigento), innen det maltesiske søke- og redningsområdet. Alle båtpassasjerene ble overført til et italiensk militært fartøy, og tilbakeført til Tripoli. Klagerne anførte at italienske myndigheter ikke hadde fortalt dem om destinasjonen, eller verifisert deres identitet. Ved ankomst til Tripoli ble klagerne overlatt til libyske myndigheter. Den italienske innenriksministeren opplyste på en pressekonferanse (mai 2009) at praksisen om å stanse båter på åpent hav og tilbakeføre migranter til Libya var i samsvar med Italias bilaterale avtaler med Libya, som trådte i kraft i februar 2009.

3.2 Klagernes anførsler

Saken går inn under italiensk jurisdiksjon. Italienske myndigheters avgjørelse om å tilbakeføre klagerne til Libya utsatte dem for risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3. I tillegg forelå det en alvorlig risiko for klagerne i Libya for å bli returnert til Somalia og Eritrea, der de ville risikere mishandling (”ill-treatment”). De ble utsatt for kollektiv utvisning i strid med artikkel 4 (forbud mot kollektiv utvisning av utlendinger) i EMK, protokoll nr. 4. EMK artikkel 13 (retten til et effektivt rettsmiddel) var krenket på grunn av at de ikke fikk tilgang til et effektivt nasjonalt rettsmiddel til å klage på ovennevnte konvensjonsbrudd.

3.3 Intervenienter i saken jf. EMK artikkel 36 (2)[2]

UNHCR, FNs menneskerettighetskommissær, AIRE-senteret, Amnesty International, International Federation for Human Rights (FIDH), Human Rights Watch, og Columbia Law School Human Rights Clinic ble gitt tillatelse til å komme med skriftlige kommentarer og ta del i rettsmøtene. UNHCR mente at Italias praksis om å stanse personer på åpent hav mellom Italia og Libya og overlate dem til libyske myndigheter ved retur til Libya, kunne anses å være i strid med prinsippet om non-refoulement og EMK artikkel 3.[3] Italienske myndigheter hadde ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til risikoen for refoulement, inkludert indirekte refoulement, eller risikoen for brudd på andre fundamentale rettigheter. Libya manglet et asylsystem og tilstrekkelige mekanismer for å sikre at personer med beskyttelsesbehov ville bli anerkjent som flyktninger. Det forelå derfor risiko for kjede-refoulement, særlig til Eritrea. Italias argumenter om bilateral avtale med Libya var uakseptable.

Aire Centre, Amnesty International og FIDH anførte at situasjonen for asylsøkere i Libya var katastrofal. Italienske myndigheter hadde en plikt til å undersøke hvorvidt det forelå troverdig informasjon fra objektive kilder om at internerings- og leveforholdene for asylsøkere i Libya var i strid med EMK artikkel 3.

3.4 Statens argumenter

Klagerne kunne ikke anses å ha status som offer, jf. EMK artikkel 34. Det forelå ikke en reell risiko for at klagerne ved retur til Libya ville utsettes for behandling i strid med EMK artikkel 3. En slik vurdering av risiko skulle foretas i lys av klagernes individuelle omstendigheter. Informasjonen fremlagt av klagerne var vag og utilstrekkelig.

4. Vurderinger av EMK artikkel 1

EMK artikkel 1 forplikter statene til å sikre ”enhver” konvensjonens rettigheter og friheter. Det var ubestridt at de italienske militære fartøyene klagerne ble overført til var under italiensk jurisdiksjon. Det ble vist til prinsipper i folkeretten, inkorporert i italiensk ”Navigation Code”. Domstolen avviste Italias argument om at operasjonen var en redning til sjøs og at myndighetene hadde minimal kontroll over klagerne. Hendelsene fant sted på italienske militære fartøy med italiensk mannskap. I perioden fra overføringen av klagerne til fartøyet til deres ankomst ved Tripoli var klagerne de facto og de jure under italiensk kontroll. Hendelsene som førte til anførte krenkelser var omfattet av italiensk jurisdiksjon.

5. Vurderinger av EMK artikkel 3

Statens ansvar i utvisningssaker

Stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium, jf. Abdulaziz, Cabales and Balkandali og Boujlifa-sakene. EMK og dens protokoll nr. 4 inneholder ikke bestemmelser som garanterer en rett til å søke asyl, jf. Vilvarajah-saken, se punkt 114. Utvisning kan føre til ansvar for den aktuelle stat dersom det foreligger vektige grunner til å tro at en utlending som utvises vil bli utsatt for en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3. Staten er da forpliktet til ikke å utvise vedkommende, jf. Vilvarajah, Soering, Ahmed, H.L.R of Salah Sheekh-sakene. Saken ble vurdert på bakgrunn av kravene oppstilt i EMK artikkel 3, se punkt 115.

Prinsipper for risikovurderingen

Domstolen legger vekt på all tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig, også på materiell fremskaffet på eget initiativ, jf. H.L.R. og Hilal-sakene. Risikovurderingen måtte være svært grundig, jf. Chahal-saken. Opplysninger om den generelle situasjonen i et bestemt land som fremkom av nyere rapporter utarbeidet av uavhengige internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, som Amnesty International, eller statlige kilder, tillegges vekt. I saker der klageren anførte at han/hun er medlem i en gruppe som systematisk utsettes for mishandling vil EMK artikkel 3 gjøre seg gjeldende. EMK artikkel 3 gjelder også i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private personer eller grupper som tilhørte andre enn myndighetene, se punkt 120. Risikovurderingen må foretas i lys av alle forhold som staten kjente eller burde ha kjent til på utsendelsestidspunktet, se punkt 121.

Anvendelse av ovennevnte prinsipper i foreliggende sak

Domstolen var inneforstått med at EUs grenseland på tidspunktet hadde betydelige vanskeligheter med å håndtere migrant- og flyktningestrømmen. En slik overbelastning og press, som hadde økt på grunn av den nåværende økonomiske krisen, kunne ikke undervurderes, jf. M.S.S-saken. Migrantstrømmen via sjøveien var en ytterligere utfordring for grenselandene. Dette kunne imidlertid ikke frita stater for ansvar etter EMK artikkel 3. Stater var forpliktet til ikke å utsende personer til et mottakerland der de ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3. Tallrike rapporter fra internasjonale organer og NGOs tegnet et urovekkende bilde over behandlingen ulovlige migranter fikk i Libya. Denne informasjonen bekreftes av rapport av 28. april 2008 fra Den europeiske komiteen for forebygging av tortur (CPT). Situasjonen forverret seg etter at UNHCRs kontor i Tripoli ble stengt i april 2010, og etter at revolusjonen brøt ut.

Risikovurderingen i foreliggende sak måtte foretas på bakgrunn av situasjonen i Libya på det tidspunktet klagerne ble returnert til Libya. Ingen regler vedrørende beskyttelse av flyktninger ble ivaretatt av Libya i den perioden. Enhver person som reiste til Libya ulovlig ble stemplet som illegal (”clandestine”), uten at libyske myndigheter skilte mellom irregulære migranter og flyktninger. Praksisen førte til at utlendinger systematisk ble arrestert og fengslet under umenneskelige forhold, jf. rapporter fra UNHCR, Human Rights Watch og Amnesty International. Organisasjonene rapporterte om tortur, dårlige hygieniske forhold, og manglende helsetjenester. Irregulære migranter, som klagerne, risikerte når som helst å bli returnert til hjemlandet. Migranter var dømt til å inneha en marginal og isolert posisjon i det libyske samfunnet, som gjorde dem svært sårbare for fremmedfiendtlige og rasistiske handlinger. Rapportene viste tydelig at illegale migranter, landsatt i Libya etter å ha blitt stanset på åpnet hav av italienske myndigheter, var utsatt for ovennevnte farer.

Domstolen avviste Italias argumenter om at Libya var en trygg destinasjon for migranter, som respekterte sine internasjonale forpliktelser vedrørende asyl, flyktninger og internasjonale menneskerettigheter. Det ble vist til menneskerettighetsrapporter. Ratifisering av internasjonale konvensjoner utgjorde i seg selv ikke en tilstrekkelig forsikring om at vedkommende ville bli gitt adekvat beskyttelse mot risikoen for mishandling, jf. Saadi og M.S.S.-sakene.

Italia kunne ikke frasi seg ansvaret ved å vise til billaterale avtaler med Libya. Kontraherende stater kunne ikke avtale seg vekk fra forpliktelsene etter EMK, jf. Prince Hans-Adam II of Liechtenstein v. Germany, Al-Saadoon and Mufdhi v. the United Kingdom. UNHCRs aktiviteter i Libya har aldri vært godkjent av libyske myndigheter. Personer med flyktningstatus innvilget av UNHCR fikk ingen beskyttelse i Libya. Situasjonen var velkjent og lett å verifisere fra flere kilder. På denne bakgrunn uttalte domstolen at italienske myndigheter visste eller burde ha visst at irregulære migranter ville utsettes for behandling i strid med EMK ved retur til Libya, uten å få noen form for beskyttelse der.

Domstolen merket seg Italias argumenter om at klagerne ikke søkte om asyl. Det at klagerne motsatte seg å bli landsatt i Libya kunne ikke anses som en søknad om asyl. Italia hadde derfor ingen forpliktelser etter EMK artikkel 3. Dette var bestridt av klagerne som anførte at de hadde informert det militære personellet om bord om deres intensjon om å søke asyl. Klagernes anførsler støttes av vitneforklaringen innhentet av UNHCR og Human Rights Watch. I situasjoner med systematiske krenkelser av menneskerettigheter, var det statenes ansvar å finne ut hvilken behandling klagerne risikerte ved retur til Libya, jf. prinsippene i Chahal, Jabari og M.S.S.-sakene. Det at klagerne ikke søkte asyl fritar ikke den italienske staten for ansvar i henhold til EMK artikkel 3. Ingen av bestemmelsene i folkeretten som staten hadde nevnt kunne rettferdiggjøre Italias ”push-back”-praksis. Det ble vist til at internasjonale bestemmelser om redning til sjøs og bekjempelse av menneskehandel påla stater å ivareta sine forpliktelser etter internasjonal flyktningrett, inkludert prinsippet om non-refoulement. Prinsippet var også inkorporert i artikkel 19 i EUs Charter om fundamentale rettigheter. I den forbindelse la domstolen særlig vekt på brev fra EUs visepresident, Jacques Barrot, som understreket viktigheten av å ivareta non-refoulement prinsippet i operasjoner utført av EUs medlemsstater i internasjonalt farvann.

På denne bakgrunn fant domstolen at det forelå vektige grunner i foreliggende sak for å anta at klagerne ville løpe en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 i Libya. Italias overføring av klagerne til Libya, i fullt kjennskap om forholdene i Libya, utsatte klagerne for behandling i strid med EMK artikkel 3.

Risiko for vilkårlig tilbakesendelse (”repatriation”) til Somalia og Eritrea

Italia viste til at Libya hadde undertegnet internasjonale menneskerettighetsinstrumenter og forpliktet seg gjennom den billaterale avtalen til å respektere prinsippene inkorporert i FN-Charteret og UDHR. UNHCRs tilstedeværelse i Libya utgjorde en garanti om at klagerne ikke ville utsettes for vilkårlig tilbakesendelse. Flere klagere ble innvilget flyktningsstatus.

Domstolen fremhevet at det var utsendelseslandets ansvar til å sikre at personer ikke ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved tilbakesendelse til hjemlandet mutatis mutandis T.I. og M.S.S.-sakene. Det var statens ansvar til å sikre at et mellomland (”intermediary contry”) ga tilstrekkelige garantier mot tilbakesendelse til hjemlandet uten en reell vurdering av personens asylsøknad, se punkt 146-147.

Domstolen vurderte hvorvidt det forelå tilstrekkelige garantier mot vilkårlig tilbakesendelse av klagerne til hjemlandet. Domstolen hadde en mengde informasjon (punkt 43 og 44) om den generelle situasjonen i Eritrea og Somalia, se punkt 149.  I vurderingen viste domstolen hovedsakelig til rapporter fra UNHCR og Human Rights Watch som bekreftet at personer som ble utsendt til Eritrea risikerte å bli torturert og fengslet i umenneskelige forhold bare for å ha forlatt Eritrea ulovlig (”merely for having left the country irregularly)”. Vedrørende Somalia viste domstolen til hovedkonklusjonene i Elmi- og Sufi-saken. All tilgjengelig informasjon om Somalia og Eritrea viser utbredte og alvorlige sikkerhetsproblemer (”posed and continues to pose widespread serious problems of insecurity”). Dette var et ubestridt faktum av partene.

Klagerne kunne derfor påberope seg at utsendelse til hjemlandet ville krenke EMK artikkel 3. Domstolen vurderte hvorvidt italienske myndigheter med rimelighet kunne forvente å få tilstrekkelige sikkerhetsgarantier fra Libya mot vilkårlig tilbakesendelse.

Libya har ikke ratifisert Flyktningkonvensjonen. Internasjonale observatører påpekte at Libya manglet enhver form for asyllovgivning og beskyttelsesprosedyrer. UNHCRs tilstedeværelse i Libya kunne vanskelig sies å utgjøre en garanti for beskyttelse av asylsøkere. Libyske myndigheter var veldig negative mot UNHCR,og anerkjente ikke flyktningsstatus. UNHCRs aktiviteter i Libya kunne ikke anses som en garanti mot vilkårlig tilbakesendelse. Det ble vist til rapporter fra UNHCR og Human Rights Watch som bekreftet at irregulære personer ble sendt til høyrisiko land som Somalia og Eritrea.

Det at noen av klagerne ble gitt flyktningstatus ble ikke ansett av domstolen som tilstrekkelig forsikring mot vilkårlig tilbakesendelse. Dette forholdet var et ytterligere bevis på klagerens sårbarhet. Domstolen uttalte at italienske myndigheter visste eller burde ha visst at det forelå utilstrekkelige garantier mot vilkårlig tilbakesendelse av klagerne til hjemlandet på overføringstidspunktet, se punkt 156. Det ble særlig vist til mangelen på asylprosedyrer og at libyske myndigheter ikke anerkjente flyktningsstatus gitt av UNHCR. Italia kunne ikke frita seg fra ansvaret etter EMK artikkel 3 på grunn av at klagerne unnlot å søke asyl eller beskrive hva de risikerte ved retur til Libya. Italienske myndigheter var forpliktet til å vurdere hvordan Libya oppfylte sine internasjonale forpliktelser vedrørende flyktninger. Klagernes overføring til Libya krenket EMK artikkel 3 siden klagerne risikerte å bli utsatt for vilkårlig tilbakesendelse.

6. Vurderinger av artikkel 4 i EMK Protokoll no. 4

Klagerne anførte at de ble utsatt for kollektiv utvisning. Domstolen burde foreta en dynamisk tilnærming i saken. Forbudet mot kollektiv utvisning burde også omfatte ”push back”-operasjoner, siden disse kunne karakteriseres som ”hidden expulsions”. Bestemmelsen måtte uansett få anvendelse i saken siden tilbakesendelsen hadde funnet sted på et fartøy som seilte under italiensk flagg, noe som tilsa at skipet var italiensk territorium, jf. artikkel 4 i ”Italian Navigation Code”. Staten mente hovedsakelig at artikkel 4 i EMK Protokoll no. 4 ikke kom til anvendelse siden saken gjaldt nektelse av innreisetillatelse snarere enn utvisning (”expulsion”).

Domstolen vurderte for første gang hvorvidt artikkel 4 i EMK protokoll nr. 4 kom til anvendelse i saker som gjaldt utsendelse av utlendinger til en tredje stat og som ble effektuert utenfor statens nasjonale territorium. Domstolen måtte vurdere hvorvidt klagernes overføring til Libya utgjorde en kollektiv utvisning. Bestemmelsene i EMK tolkes i lys av artikler 31 og 32 i Wien-konvensjonen om traktatretten.

Staten mente at artikkel 4 i EMK protokoll nr. 4 ikke kom til anvendelse. Rent logisk forelå det et hinder siden klagerne på tidspunktet for overføringen ikke befant seg på statens territorium. Overføringen kunne derfor ikke defineres som "utvisning". Domstolen avviste Italias argumentasjon og viste til at klagerne var "in various forms" på italiensk territorium. Bestemmelsen i seg selv var ikke til hinder for dens ekstraterritorielle anvendelse. Det understrekes at bestemmelsen inneholdt ingen referanse til begrepet ”territorium” til forskjell fra artikkel 3 i protokoll nr. 4 og artikkel 1 i protokoll nr. 4. Ordlyden kunne ikke ignoreres. Heller ikke forarbeidene kastet lys over bestemmelsens innhold. Forarbeidene kunne sies å utelukke en ekstraterritoriell anvendelse av artikkel 4, jf. “Explanatory Report to Protocol No. 4”, utarbeidet av Ministerkomiteen. Det gjensto å avgjøre hvorvidt en slik anvendelse var berettiget. Det var viktig å ta hensyn til bestemmelsens formål og innhold, som i sin tur måtte fortolkes dynamisk i lys av de aktuelle forhold siden konvensjonen er et ”levende instrument”, jf. blant annet Soering og Dudgeon-sakene. Konvensjonen skal tolkes slik at reglene i konvensjonen er praktiske og effektive, og ikke teoretiske og illusoriske, jf. blant annet Marckx og Airey-sakene.

Lovteksten i protokoll nr. 4 ble utarbeidet for lang tid siden. Migrasjonsstrømmer til Europa via sjøveien har fortsatt å øke. Stater kontrollerer innvandring og bekjemper irregulær innvandring ved å stanse båter i internasjonalt farvann. Den økonomiske krisen og politiske endringene i Afrika og Midtøsten har utfordret europeiske stater på nytt. Å begrense anvendelsen av bestemmelsen til kollektiv utvisning fra statens geografiske område ville føre til at en betydelig del av dagens migrasjonsmønstre ville falle utenfor bestemmelsens virkeområde. En konsekvens av dette ville være at migranter som reiser via sjøveien ikke vil ha rett til en individuell vurdering i motsetning til personer som reiste landveien.

Jurisdiksjonsbegrepet er i all hovedsak territorielt og omfatter statens territorier. Det samme gjelder utvisningsbegrepet. Domstolen mente imidlertid at Italia utøvde ekstraterritoriell jurisdiksjon i foreliggende sak i form av kollektiv utvisning. En strikt ordlydsfortolkning av begrepet ville være i strid med EMK siden konvensjonen måtte ses på som en helhet. Vedrørende statens jurisdiksjon og ansvar på det åpne hav viste domstolen til prinsippene etablert Medvedyev and Others-saken: “[…] the special nature of the maritime environment cannot justify an area outside the law where individuals are covered by no legal system capable of affording them enjoyment of the rights and guarantees protected by the Convention which the States have undertaken to secure to everyone within their jurisdiction […]”.

Avskjæring av båter i internasjonalt farvann, med det formål å hindre migranter i å komme seg til statens grenser, eller tilbakesendelse av migranter til en tredje stat, utgjør en utøvelse av jurisdiksjon i henhold til EMK artikkel 1 som utløser statens ansvar etter artikkel 4 i protokoll nr. 4. Italienske myndigheters operasjon om overføring av klagerne ble foretatt for å hindre irregulære migranter i å komme inn på italiensk territorium. I vurderingen la domstolen særlig vekt på presseuttalelser fra den italienske innenriksministeren om at Italias “push-back”-operasjoner førte til en markant nedgang av ankomster via sjøveien.

Overføring av klagerne ble effektuert uten noen form for vurdering av klagerens individuelle omstendigheter. Det var ubestridt at klagernes identitet ikke ble verifisert av italienske myndigheter. Personellet om bord var ikke opplært i å foreta intervjuer, og manglet tolker eller juridiske rådgivere. Det forelå derfor ikke tilstrekkelige garantier som kunne sikre en individuell og grundig vurdering. Klagernes tilbakesendelse var kollektiv, og krenker derfor artikkel 4 i EMK protokoll nr. 4.

7. Vurderinger av EMK artikkel 13

Klagerne anførte at de ikke fikk tilgang til et effektivt rettsmiddel i henhold til EMK artikkel 13.

Staten anførte at det ikke har vært mulig å garantere klagerne adgang til en domstol siden hendelsene fant sted om bord på et skip.

Under henvisning til sin tidligere praksis uttalte domstolen at oppsettende virkning også bør gis i saker der en kontraherende part beslutter å sende en utlending til et land der det foreligger grunner til å tro at vedkommende risikerer behandling i strid med EMK artikkel 3, jf. Gebremedhin og M.S.S.-saken. Det ble vist til betydningen av EMK artikkel 3 og de irreversible effekter som tortur og mishandling kunne forårsake. Domstolen konstaterte at klagerne risikerte å bli utsatt for behandling som krenket EMK artikkel 3, uten å ha tilgang på et rettsmiddel etter artikkel 13 som automatisk ga oppsettende virkning av utvisningsavgjørelsen

Domstolen viste først til konklusjonene ovenfor om at klagernes retur til Libya utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 3 og artikkel 4 i EMK protokoll nr. 4. Klagen under EMK artikkel 13 var derfor ”arguable”. Klagerne har ikke fått tilgang til prosedyrer for identifisering og utreding av deres individuelle omstendigheter. Italienske myndigheter erkjente at de ikke hadde bestemmelser for slike prosedyrer om bord på et militært fartøy. De hadde heller ikke tolker eller juridiske rådgivere om bord. Domstolen fremhevet klagernes anførsler om at italiensk militært personell om bord i fartøyet ikke hadde informert klagerne om at de skulle returneres til Libya, og at de ble villedet til å tro at de skulle til Italia. Dette var bestridt av staten. Klagernes versjon ble lagt større vekt av domstolen siden deres opplysninger var underbygget av et meget stort antall vitneforklaringer innhentet av UNHCR, CPT og Human Rights Watch. Domstolen uttalte videre at manglende tilgang til informasjon var et svært stort hinder for å få adgang til asylprosedyrer, jf. punkt 304 i M.S.S-saken. Domstolen fremhevet at enhver person under utsendelsesprosedyrer måtte garanteres retten til adgang til tilstrekkelig informasjon (”the right to obtain sufficient information”) for å kunne få tilgang til effektive prosedyrer og underbygge deres klager, jf. punkt 204.

Klagerne ble fratatt enhver mulighet til å inngi klage om krenkelse av EMK artikkel 3 og artikkel 4 i EMK protokoll nr. 4 til en kompetent myndighet, og en fullstendig og grundig vurdering av asylsøknaden før effektuering av tilbakesendelse. Vedrørende Italias argumenter om at klagerne burde ha saksøkt det italienske mannskapet ved ankomst til Libya, uttalte domstolen at de krav som oppstilles i EMK artikkel 13 åpenbart ikke tilfredstilles av strafferettslige tiltak mot militært personell om bord på militært fartøy. Det ble vist til at slike tiltak ikke ville oppfylle vilkåret om oppsettende virkning, jf. prinsippene i Čonka-saken, se punkt 206.

Det forelå en krenkelse av EMK artikkel 13, sammenholdt med EMK artikkel 3 og artikkel 4 i EMK protokoll nr. 4. Klagerne kunne ikke lastes for ikke å ha utømt alle nasjonale rettsmidler.

Domstolen indikerte hvilke individuelle tiltak som var nødvendige for dommens fullbyrdelse. Dette for å hindre lignende brudd i fremtiden. Klagernes overføring til Libya utsatte dem for risiko for mishandling i Libya, og for vilkårlig tilbakesendelse til Somalia og Eritrea. Italienske myndigheter måtte derfor ta alle mulige skritt for å innhente garantier fra libyske myndigheter om at klagerne ikke ville bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 eller vilkårlig deportasjon.

 
[1] Artikkel 30: Avståelse av jurisdiksjon til storkammeret.
Når en sak som verserer for et Kammer reiser et viktig spørsmål angående tolkningen av konvensjonen og dens protokoller, eller når avgjørelsen av et spørsmål i Kammeret kan få et resultat som er uforenlig med en tidligere dom avsagt av Domstolen, kan kammeret på et hvilket som helst tidspunkt før den har avsagt sin dom avstå jurisdiksjon til fordel for storkammeret, med mindre en av partene motsetter seg dette.

[2] EMK artikkel 36: Tredjepersoners adgang til å opptre i saken.
1I alle saker som er til behandling i et Kammer eller i Storkammeret, skal en høy Kontraherende Part som en klager er statsborger av, ha rett til å legge frem skriftlige kommentarer og til å ta del i rettsmøtene. 
2. Domstolens president kan av hensyn til rettspleien invitere enhver høy Kontraherende Part som ikke er part i rettsforhandlingene, eller enhver berørt person som ikke er klageren, til å legge frem skriftlige kommentarer eller å ta del i rettsmøtene.
3. I alle saker som er til behandling i et kammer eller i storkammeret, kan Europarådets kommissær for menneskerettigheter legge frem skriftlige kommentarer og delta i rettsmøter.

 

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen