Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Dokument-ID : Application no. 34016/18
Dokumentdato : 10.10.2019

Sammendrag av O.D. v. Bulgaria


Saken gjelder

  • Bulgarias avslag på søknad om beskyttelse og utvisning av en syrisk borger fra Homs om hadde desertert fra den syriske hæren.

  • Bulgarske myndigheter mente at klageren utgjorde en trussel mot nasjonale nteresser, og lot dette gå foran vurderingen om retur var trygt etter EMK artikkel 2 retten til liv) og artikkel 3 (forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende traff og behandling).

  • EMD konkluderte med at utvisning til Syria ville være i strid med EMK artikkel 2 og 3 å grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen og klagerens individuelle forhold.

  • EMD konkluderte videre med at klageren ikke hadde hatt tilgang til et effektivt ettsmiddel for å overprøve risikovurderingen, i strid med EMK artikkel 13 lest i smmenheng med artikkel 2 og 3. 

  • Dommen er relevant i saker som gjelder vurdering av beskyttelsesbehov opp mot Sria og retur til Syria. 

  • Enstemmig kammeravgjørelse avsagt 10. oktober 2019. Dommen er ikke endelig. 

  • Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider (avgjørelsen er kun tilgjengelig på fansk) eller les pressemeldingen om saken på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider ( pressemeldingen er kun tilgjengelig på engelsk).

Hovedpunkter i dommen

  • EMD gjentok prinsippet fra tidligere saker at det ikke er relevant å se hen til hvorvidt en person utgjør en trussel mot nasjonale interesser i en vurdering av om utsendelse er i strid med EMK artikkel 3, under henvisning til at artikkel 3 er absolutt.

  • EMD uttalte seg om retur til Syria med utgangspunkt i både sikkerhetssituasjonen og den humanitære situasjonen og klagerens individuelle forhold. 

  • EMD mente at klageren ikke kunne henvises til internflukt på grunn av at han hadde desertert fra den syriske hæren.

Faktum i saken

Klageren er en syrisk borger fra byen Homs, født i 1991. Han ble vervet til den syriske hæren i 2011, men deserterte i 2012 og kjempet for Free Syrian Army frem til han forlot Syria i 2013.

Da han kom til Bulgaria i 2013, søkte han om beskyttelse i to omganger. Bulgarske myndigheter avslo begge søknadene og fattet samme år et vedtak om utvisning med henvisning til at klageren utgjorde en trussel mot nasjonale interesser. Klageren anket avgjørelsene uten å få medhold.

EMD indikerte i 2018 overfor bulgarske myndigheter at de ikke skulle iverksette utsendelse av klageren til Syria før EMD hadde behandlet klagen, jf. Rule 39 of the Rules of the Court (interim measure).

Partenes anførsler

Klageren

Klageren anførte at han risikerer å bli utsatt for behandling i strid med artikkel 2 eller 3 ved retur til Syria, delvis på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen og delvis på grunn av at han hadde desertert fra den syriske hæren og deltatt militært på den andre siden av konflikten. Han anførte at bulgarske myndigheter ikke hadde utredet denne risikoen godt nok i sine vedtak om avslag på beskyttelse og utvisning, og at han ikke hadde hatt anledning til å få vurderingene knyttet til risiko rettslig overprøvd, i strid med EMK artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel.

Myndighetene

De bulgarske myndighetene anførte at myndighetene ikke hadde noen intensjon om å sende klageren til Syria, og mente at klagen for EMD derfor burde avvises. I alle tilfelle mente myndighetene at utvisning til Syria ville innebære et brudd på artikkel 2 og mulig artikkel 3 på grunn av den militære konflikten. Myndighetene mente videre at det offentliges interesser i å beskytte den nasjonale sikkerheten måtte gå foran individuelle interesser, og at Bulgaria ikke kunne holdes ansvarlig for brudd på de absolutte forbudene i konvensjonens artikkel 2 og 3.

Myndighetene mente videre at i både asylsaken og i utvisningssaken hadde Domstolene undersøkt den påståtte risikoen for å bli drept eller mishandlet i hjemlandet. De viste også til at klageren hadde hatt tilgang til juridisk bistand og tolk på morsmålet, at han hadde hatt anledning til å delta personlig i saksgangen og fremsette sine argumenter, og at han hadde hatt innsyn i sakens dokumenter, til og med de som var sikkerhetsklassifisert.

Domstolens vurdering

Artikkel 2 og 3 (retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff)

Domstolen behandlet anførslene under artikkel 2 og 3 sammen, da de overlapper hverandre (se K.A.B. v. Sweden premiss 67), og gikk gjennom de generelle prinsippene som gjelder
ved utvisning og forholdet til artikkel 3, med utgangspunkt i Storkammeravgjørelsen J.K. and Others v. Sweden, premiss 77-105.

Når det gjelder den samfunnstrusselen som terrorisme utgjør, og de pågående utfordringene statene har med å beskytte seg mot terrorisme, ville Domstolen minne om at den er akutt bevisst over dette, sammen med viktigheten av terrorbekjempelse. I møte med terrortrusselen anser Domstolen det som legitimt å vise sterk besluttsomhet (grande fermeté) overfor dem som bidrar til terrorhandlinger.

Imidlertid presiserte Domstolen at beskyttelsen som følger av artikkel 3 er absolutt. For at en tvangsutsendelse skal være i strid med artikkel 3 er det nødvendig - og tilstrekkelig - at det foreligger en reell risiko for at personen ved retur vil bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, selv når personen er å anse som en trussel mot nasjonal sikkerhet for den kontraherende staten. Det vil altså være irrelevant for Domstolen, under denne vurderingen, å se hen til påstander om at klageren er involvert i terrorvirksomhet, og ethvert hensyn i den foreliggende saken som gjelder at klageren utgjør en risiko for Bulgarias nasjonale sikkerhet, må
avvises, se premiss 46 og 47.

Når det gjelder den konkrete vurderingen av risikoen for at klageren ville blitt utsatt for behandling i strid med artikkel 3, la Domstolen til grunn at det er situasjonen på utvisningstidspunktet som er avgjørende, med henvisning til blant annet Chahal v. U.K., premiss 86. Domstolen gjentok at vurderingen må rette seg mot de forutsigbare følgene av klagerens utsendelse til destinasjonslandet, i lys av den generelle situasjonen der og hans eller hennes personlige forhold.

I avgjørelsen L.M. and Others v. Russia fra oktober 2015 uttalte Domstolen, med henvisning til avgjørelsen NA. v. U.K., at en generell voldssituasjon i seg selv normalt ikke vil føre til brudd på artikkel 3 ved utvisning. Domstolen har imidlertid ikke utelukket muligheten for at en generell voldssituasjon i destinasjonslandet kan være av en slik intensitet at retur vil innebære et brudd på artikkel 3 for enhver. Domstolen vil imidlertid innta en slik posisjon kun i de meste ekstreme tilfeller av generalisert vold, der individet står overfor en reell risiko for mishandling (ill-treatment) alene fordi retur vil utsette ham for det. I L.M. and Others analyserte Domstolen lignende klager som i den gjeldende klagen, og slo fast at retur til Syria var i strid med artikkel 2 og 3. Domstolen bemerket at den på tidspunktet for disse vurderingene, i 2015, enda ikke hadde avsagt noen dom som vurderte den påståtte risikoen for å bli utsatt for død eller mishandling i sammenheng med konflikten i Syria. Dette skyldtes delvis det faktum at de fleste europeiske landene ikke gjennomførte tvangsreturer til Syria i tråd med UNHCRs anbefalinger.

I en senere dom, S.K. v. Russia, fra februar 2017, observerte Domstolen, på bakgrunn av relevante dokumenter knyttet til situasjonen i Syria og etter L.M.-dommen, at sikkerhets- og humanitærsituasjonen så vel som arten og omfanget av fiendtlighetene (hostilités) i Syria, hadde forverret seg dramatisk mellom 2011 og starten av 2016. Videre indikerte de tilgjengelige rapportene en systematisk bruk av makt blant partene til konflikten, så vel som
systematiske angrep på sivilbefolkningen og sivile bygninger, i strid med våpenhvilen som ble undertegnet i februar 2016. På bakgrunn av dette vurderte Domstolen i S.K. v. Russia, som i L.M. v. Russia, at retur til Syria ville utgjøre et brudd på artikkel 2 og 3 i konvensjonen.

I lys av disse funnene mente Domstolen at informasjonen om den generelle situasjonen i Syria måtte verifiseres på tidspunktet for Domstolens behandling av saken og med utgangspunkt i klagerens anførsler.

Domstolen bemerket at de bulgarske myndighetene hadde gitt motstridende observasjoner om risikoen klageren ville møte ved retur. På den ene siden fremstod det som at myndighetene mente at det ikke var noe ved klagerens forklaring som tilsa at han ved retur risikerte å bli behandlet i strid med artikkel 3, samtidig erkjente myndighetene, på bakgrunn av avgjørelsen fra the Supreme Administrative Court, som ble avsagt etter at anmodning om utsettelse av utvisningen ble avslått, at klageren ikke kunne returneres til Syria fordi situasjonen i landet på daværende tidspunkt, gjorde at retur ville være i strid med artikkel 2 og 3. Samtidig hadde the Refugee Agency anerkjent mens de behandlet søknaden om beskyttelse, at situasjonen i Syria var alvorlig og omfattende.

Domstolen vurderte det dermed slik at avgjørelsene fra the Refugee Agency og fra the Supreme Administrative Court, sammenholdt med myndighetenes observasjoner for Domstolen, måtte forstås som at myndighetene la til grunn at den generelle situasjonen i Syria fordret beskyttelse av rettighetene i artikkel 2 og 3, se premiss 52.

På bakgrunn av funnene i S.K. v. Russia, og i lys av tilgjengelig landinformasjonen, observerte Domstolen at sikkerhetssituasjonen så vel som den humanitære situasjonen i Syria hadde forverret seg dramatisk fra da klageren ankom Bulgaria i 2013 og frem til den endelige avgjørelsen om å utvise ham forelå i august 2014, men også frem til det endelige avslaget på søknaden om beskyttelse. Domstolen så også hen til at det synes som at situasjonen vedvarer frem til i dag, se premiss 53.

Domstolen mente at den tilgjengelige informasjonen gav følgende indikasjoner: til tross for en helhetlig nedgang i urolighetene, var partene i konflikten fortsatt engasjert i intense kamper og utførte vilkårlige angrep, også mot sivilbefolkningen og sivil infrastruktur, samtidig som de bedrev forfølgelse og plyndring. Videre har det helt frem til begynnelsen av 2019 forekommet vilkårlige arrestasjoner og fengslinger i stort omfang i nærheten av Homs,
klagerens hjemsted. Som svar på situasjonen kom UNHCR med en generell anbefaling i november 2017 om å ikke tvangsreturnere syriske borgere, siden alle regionene i landet er dirkete eller indirekte berørt av en eller flere konflikter.

Når det gjelder klagerens individuelle forhold, merket Domstolen seg at han fryktet å bli utsatt for overgrep som følge av at han hadde desertert fra den syriske hæren. EMD så hen til at det ikke var noe ved de bulgarske myndighetenes avgjørelser som tilsa at de ikke mente at klagerens forklaring var troverdig. Domstolen så også hen til eksisterende praksis i Syria med henrettelser, vilkårlig fengsling og mishandling av desertører og personer som nektet å utøve skyteordre, se premiss 54.

Domstolen vurderte i lys av konteksten ovenfor at det ikke kunne fastslås at klageren, sett hen til anførslene om hva han risikerte å bli utsatt for som følge av å ha desertert, kunne returneres trygt, verken til Homs eller noe annet sted i Syria. Dermed ville utsendelsen være i strid med artikkel 2 og 3.

Artikkel 13 jf. artikkel 2 og 3 (rett til et effektivt rettsmiddel)

Domstolen merket seg at the Supreme Administrative Court ikke hadde vurdert risikoen for at klageren ved retur til Syria ville kunne bli utsatt for behandling i strid med artikkel 2 og 3, men kun hadde erklært at det han fryktet han kunne bli utsatt for, og de rettighetene han ønsket respektert, var uklare. Dermed hadde ikke den nasjonale domstolen gjort en reell vurdering av den generelle situasjonen i Syria. Den nasjonale domstolen hadde videre avslått anmodningen om utsatt iverksettelse av utvisningen, blant annet under henvisning til at klageren utgjorde en trussel mot nasjonale interesser.

Når det gjelder søknaden om flyktningstatus og opphold på humanitært grunnlag, noterte Domstolen at det ville ha kunnet beskyttet klageren mot utvisning om utfallet hadde vært i hans favør. Imidlertid hadde ikke asylprosedyren tatt sikte på å vurdere lovmessigheten av utvisningsvedtaket eller hvordan det forholdt seg til artikkel 2 og 3. I alle tilfelle hadde den nasjonale domstolen, som anerkjente den omfattende og alvorlige situasjonen i Syria, anvendt nasjonal lovgivning som sa at hensynet til nasjonale interesser måtte gis forrang over risikoen som personen kunne møte i hjemlandet. Ankemuligheten hadde dermed ikke
tilrettelagt for en vurdering av denne risikoen ved retur, se premiss 64.

Videre hadde ikke de bulgarske myndighetene henvist klageren til noe rettsmiddel for å kunne påklage eller anke dette spørsmålet videre. Dermed hadde klageren under den gjeldende nasjonale lovgivningen ingen rettsmidler tilgjengelig for å overprøve vurderingen (un examen effectif) som var gjort i forhold til risikoen for å bli utsatt for brudd på artikkel 2 og 3 ved retur til Syria. Dette mente Domstolen var i strid med artikkel 13.

Konklusjon

Å utvise klageren til Syria ville være i strid med EMK artikkel 2 og 3. Bulgarske myndigheter hadde videre i strid med EMK artikkel 13 ikke gitt klageren tilgang til et effektivt rettsmiddel for å få overprøvd vurderingen knyttet til risikoen for å bli utsatt for behandling i strid med artikkel 2 og 3 ved retur.

Siste endringer
  • Ny: Application no. 34016/18 Sammendrag av O.D. v. Bulgaria (04.11.2019)

    EMD konkluderte med at Bulgarias retur til Syria av en borger fra Homs som hadde desertert fra den syriske hæren, var i strid med EMK artikkel 2 og 3. EMD vurderte både den generelle sikkerhetssituasjonen og de individuelle forholdene. Klageren hadde heller ikke hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel i strid med EMK artikkel 13.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo