Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Dokument-ID : Application no 36417/16

X v. Sweden - Utvisning. Nasjonal sikkerhet. EMK artikkel 3 (forbud mot tortur). Marokko.


Saken gjelder

  • Utvisning av marokkansk borger fra Sverige til Marokko på grunn av at svensk sikkerhetstjeneste (Säkerhetspolisen) hadde vurdert at klageren utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet.
  • Svensk sikkerhetstjeneste var i kontakt med marokkanske myndigheter i forkant av utvisningen.
  • Dommen er relevant for vurdering av utvisning i sikkerhetssaker.
  • Enstemmig kammeravgjørelse avsagt 9. januar 2018.
  • Konklusjon: Utvisning til Marokko ville utgjøre brudd på EMK artikkel 3 (forbud mot tortur).

Hovedpunkter i dommen

  • EMK artikkel 3 er absolutt og det er ikke mulig å veie risikoen for å bli utsatt for tortur (ill-treatment) opp mot utvisningsgrunnlaget.
  • EMD mente at de nasjonale prosedyrene og rutinene i sikkerhetssaker gav grunn til bekymring, da utlendingsmyndighetene og migrasjonsdomstolene manglet essensiell informasjon i saken.
  • Svenske utlendingsmyndigheter hadde ikke gjort noe for å skaffe seg forsikringer fra marokkanske myndigheter om hvordan klageren ville bli behandlet ved retur.

Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

Faktum i saken

Klageren kom til Sverige i 2005 og ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse på grunn av familietilknytning. Tillatelsen ble gjort permanent i 2007.

I mars 2016 anmodet Säkerhetspolisen Migrationsverket om å utvise klageren fordi de hadde vurdert at han utgjorde en sikkerhetstrussel. Mens Migrationsverket behandlet saken, søkte klageren om beskyttelse, og hevdet at siden han var blitt merket som en terrorist av sikkerhetstjenesten, ville han risikere å bli torturert og fengslet i minimum ti år i Marokko, og bli tvunget til å innrømme terrorhandlinger som han ikke hadde utført.

I april 2016 fattet Migrationsverket vedtak om å utvise klageren med varig innreiseforbud, og avslo samtidig søknaden om beskyttelse, og opphevet hans gjeldende oppholdstillatelse.

Klageren anket avgjørelsen og saken ble fremmet for Migrationsöverdomstolen. Migrationsverket opprettholdt at klageren ikke hadde sannsynliggjort at han var i marokkanske myndigheters søkelys og at det ikke forelå noen konkret informasjon som tilsa at marokkanske myndigheter var kjent med hva som hadde skjedd med ham i Sverige.

På grunn av at saken var en sikkerhetssak, ble det fulgt en særskilt prosedyre for slike saker i Sverige, slik at det i siste instans var regjeringen som tok stilling til saken. Migrationsverket oversender klager i sikkerhetssaker til Migrationsöverdomstolen, som holder en muntlig høring og kommer med en anbefaling (opinion) til regjeringen, som inkluderer en vurdering av hvorvidt det foreligger hindringer for at et vedtak kan gjennomføres.

I juni 2016 anbefalte Migrationsöverdomstolen at Migrationsverkets avgjørelse ble opprettholdt. Regjeringen konkluderte med at det forelå grunn til å frykte at klageren ville begå eller delta i en terrorhandling som berettiget utvisningen, og opprettholdt utvisningsvedtaket fullt ut.

Klageren anførte overfor EMD (heretter Domstolen) at utvisning ville medføre brudd på både artikkel 3 (forbud mot tortur) og artikkel 8 (rett til familieliv). Kun klagen vedrørende artikkel 3 ble tatt til behandling av Domstolen jf. Rule 54 (3) of the Rules of the Court.

Klagerens anførsler

Klageren anførte at det forelå en reell og individuell risiko for at han ville bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig behandling i strid med artikkel 3 hvis han ble utvist til Marokko, fordi han i Sverige ble ansett å utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet, og fordi denne informasjonen var blitt delt med marokkanske myndigheter.

Klageren viste til internasjonale kilder om marokkansk politi og sikkerhetsstyrkers bruk av tortur, og at personer som var mistenkt for terrorrelaterte handlinger løp en forhøyet risiko under fengsling og avhør, og var uenig i at forholdene hadde forbedret seg vesentlig de senere år. Han la vekt på at marokkanske myndigheter kjente til at svenske myndigheter vurderte ham som en risiko mot nasjonal sikkerhet. Klageren mente at det var irrelevant at han ikke var dømt for terrorhandlinger i Sverige, da anklagene fra svenske myndigheter i seg selv ville være nok til å vekke marokkanske myndigheters interesse for ham.

Statens argumenter

Staten anførte at klagerens anførsler var åpenbart grunnløse (manifestly ill-founded) og at det ikke ville medføre brudd på artikkel 3 å utvise ham til Marokko. Staten mente Sverige hadde gjort de samme vurderinger som Domstolen gjør i lignende saker. Staten la også vekt på at menneskerettighetssituasjonen i Marokko de senere år var forbedret på mange områder, og at tortur er forbudt under marokkansk lov.

Staten anførte videre at klageren ikke hadde sannsynliggjort at han var i søkelyset til marokkanske myndigheter, og viste til at han tidligere hadde reist til Marokko med eget pass, og aldri blitt arrestert eller tatt inn til avhør, og at han aldri var dømt for noen konkret terrorhandling, verken i Sverige eller Marokko. Det faktum at han av svensk sikkerhetstjeneste ble vurdert å utgjøre en sikkerhetstrussel var ikke i seg selv nok til at han risikerte å bli utsatt for tortur ved retur til hjemlandet. Staten viste til at saken var sammenlignbar med tidligere avgjørelse A.J. v. Sweden (application no 13508/07), hvor marokkanske myndigheter ikke kjente til klageren, og skilte seg klart fra Rafaa v. France  (application no 25393/10) og Ouabor v. Belgium (application no 26417/10), hvor Marokko hadde bedt om at klagerne ble utlevert på bakgrunn av mistanke om terrorisme.

Staten anførte videre at selv om klageren ble fengslet og avhørt ved retur, eller satt under etterforskning, så ville han ikke risikere å bli utsatt for tortur (ill-treatment).

Det var svensk sikkerhetstjeneste som ville gjennomføre utvisningen til Marokko og stå for utleveringen av klageren til marokkanske myndigheter. Svensk sikkerhetstjeneste hadde således vært i kontakt med marokkanske myndigheter og hadde blant annet kommunisert med dem om saken, informert om at klageren ikke hadde begått en kriminell handling i Sverige, og at det heller ikke forelå mistanke om at han hadde det. I lys av dette så staten ingen grunn til å ta noen spesielle forholdsregler for å forsikre seg om at klageren ikke ville bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3 ved retur.

Domstolens vurderinger

De generelle prinsippene

Domstolen erkjenner innledningsvis at den er svært bevisst statenes utfordringer med å beskytte befolkningen mot terrorhandlinger, som i seg selv utgjør en alvorlig trussel mot menneskerettighetene. Som en del av kampen mot terrorisme, må statene kunne sende ut personer (non-nationals) som de vurderer kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet. Domstolen skal ikke prøve hvorvidt en person faktisk utgjør en slik trussel, men kun om utsendelsen av personen er forenlig med hans eller hennes rettigheter under EMK. Artikkel 3 er absolutt, og risikoen for å bli utsatt for tortur skal ikke veies opp mot grunnlaget for utvisningen (avsnitt 46).

Tidspunktet for risikovurderingen under artikkel 3, hvis klageren ikke allerede er utsendt, må være en nåtidsvurdering (ex nunc). En slik vurdering er påkrevet når det er nødvendig å ta med informasjon som har kommet i lyset etter den endelige avgjørelsen til de nasjonale myndighetene (jf. blant annet Maslov og Sufi and Elmi). Domstolen viser til tidligere praksis i saker som Salah Sheekh, Vilvarajah og F.G. v. Sweden, og sier at vurderingen må fokusere på de overskuelige konsekvensene av klagerens utsendelse, i lys av den generelle situasjonen der, og hans eller hennes personlige forhold.

Anvendelse av de generelle prinsippene på saksforholdet

Når Domstolen skal anvende de generelle prinsippene på saken her, noterer den at det internasjonale kildematerialet tilsier at menneskerettighetssituasjonen i Marokko har blitt forbedret de senere år og at det gjøres anstrengelser for å oppfylle kravene til overholdelse av internasjonale menneskerettighetsstandarder. Den generelle situasjonen i landet i seg selv er dermed ikke av en slik art at utsendelse dit ville medføre brudd på konvensjonen. Domstolen ser derfor på om klagerens personlige situasjon tilsier at retur ville medføre et brudd på artikkel 3.

Domstolen fastslår først at klageren ikke har sannsynliggjort at han tidligere har vært i søkelyset til marokkanske myndigheter, og legger deretter til grunn at det ikke foreligger noen indikasjoner på at han ville blitt fengslet eller utsatt for tortur av marokkanske myndigheter ved retur på bakgrunn av forhold som ikke relaterer seg til at han er vurdert som en sikkerhetstrussel i Sverige.

Når det gjelder hvorvidt han ville risikere å bli utsatt for tortur ved retur til hjemlandet fordi han er vurdert som en sikkerhetstrussel av svenske myndigheter, gjentar Domstolen at artikkel 3 nedfeller en av de mest fundamentale verdiene i demokratiske samfunn. Selv i kampen mot terrorisme og organisert kriminalitet, forbyr konvensjonen i absolutte termer, tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Ulikt de fleste av de materielle rettighetene nedfelt i konvensjonen og i protokoll nummer 1 og 4, kan det ikke gjøres unntak fra artikkel 3, og man kan ikke fravike den jf. artikkel 15 (2), selv i tilfeller av en offentlig krise som truer nasjonens eksistens (avsnitt 55).

Domstolen ser først på klagerens anførsler, da det er opp til klageren å fremlegge bevis som underbygger at han vil risikere å bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3 hvis han utvises til Marokko. Klageren hevder at siden marokkanske myndigheter kjenner til at han er vurdert som en sikkerhetstrussel i Sverige, vil han bli arrestert og torturert som en mistenkt terrorist i hjemlandet. Han hevder at den type aktivitet han er anklaget for i Sverige, er ulovlig under marokkansk terrorlovgivning.

Domstolen observerer at svenske myndigheter har anerkjent at sikkerhetstjenesten har vært i kontakt med marokkanske myndigheter og informert dem om klageren. Den legger dermed til grunn at marokkanske myndigheter er kjent med at klageren er vurdert som en sikkerhetstrussel i Sverige, og at de har informasjon om ham. Dette mener Domstolen klart skiller denne saken fra A.J. v. Sweden.

I lys av dette, og sett hen kildematerialet som er lagt frem for Domstolen om hva som kan skje med personer som er mistenkt for terrorhandlinger i Marokko, vurderer Domstolen det slik at klageren har bevist at det foreligger en risiko for at han vil bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3 hvis han blir returnert til hjemlandet.

Domstolen ser så på statens argumenter og bemerker at det fremstår som om verken Migrationsverket eller Migrationsöverdomstolen har vært informert om at Säkerhetspolisen hadde kontaktet marokkanske myndigheter og informert dem om klageren i forkant av utvisningen. Det skinner gjennom i deres avgjørelser at de har trukket sine konklusjoner uten å ha denne essensielle informasjonen. I lys av dette finner Domstolen at den ikke kan lene seg på de nasjonale funnene og konklusjonene i så henseende.

Videre observerer Domstolen at den svenske sikkerhetstjenesten ikke bare foretok sikkerhetsvurderingen, men ville være ansvarlig for gjennomføringen av utvisningen, og ville være de som stod for å eskortere klageren tilbake til Marokko, og overgi ham til marokkanske myndigheter. Dette til tross, og sammenholdt med anerkjennelsen av hva man som mistenkt terrorist kunne risikere å bli utsatt for av tortur i forvaring i Marokko, mente staten at det ikke var behov for å ta noen spesielle forholdsregler for å forsikre seg om at klageren når han var utvist, ikke ville bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3. På bakgrunn av dette fant Domstolen at regjeringen ikke hadde klart å avvise tvilen reist av klageren. Motsatt, så fant Domstolen grunn til bekymring rundt de særskilte nasjonale prosedyrene i sikkerhetssaker.

Videre, sett hen til marokkanske myndigheters anstrengelser for å forbedre menneskerettssituasjonen i Marokko over flere år, noterte Domstolen seg at svenske myndigheter ikke hadde foretatt seg noe for å skaffe seg forsikringer fra marokkanske myndigheter om hvordan klageren ville bli behandlet ved retur. Av dette fulgte det at utvisning av klageren til Marokko under de gitte forhold, ville utgjøre et brudd på artikkel 3.

Konklusjon

Utvisning av klageren ville føre til brudd på artikkel 3.

Her finner du avgjørelsen i sin helhet (lenke til HUDOC).

Siste endringer
  • Ny: Application no 36417/16. X v. Sweden - Utvisning. Nasjonal sikkerhet. EMK artikkel 3 (forbud mot tortur). Marokko. (25.04.2018)

    Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fant i sin enstemmige kammeravgjørelse avsagt 9. januar 2018 at Sveriges vedtak om utvisning av en marokkansk borger ville føre til et brudd på EMK artikkel 3 (forbud mot tortur). Svensk sikkerhetstjeneste hadde vurdert at klageren utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet, og det var dette som utgjorde utvisningsgrunnlaget. Svensk sikkerhetstjeneste hadde vært i kontakt med marokkanske myndigheter i forkant av utvisningen. Domstolen uttalte at artikkel 3 er absolutt og at det ikke er mulig å veie risikoen for å bli utsatt for tortur opp mot utvisningsgrunnlaget.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo