Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Application no. 38885/02
Dokument-ID : Application no. 38885/02
Dokumentdato : 26.07.2005

N. v. Finland (art. 3)

1. Saken gjelder

  • Utsendelse og utvisning av utlending (borger av D.R. Kongo) med endelig avslag på søknad om asyl. Han risikerte å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til hjemlandet på grunn av at han tilhørte Ngbandi-folkegruppen og fordi han hadde jobbet som hemmelig agent for Mobutus militære styrker.
  • Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3, kammeravgjørelse med dissens 6-1.
  • Dommen er særlig relevant for asylsaker der asylsøkeres troverdighet i asylsaker er et sentralt vurderingstema. Domstolen behandler særlig spørsmål knyttet til troverdighet, bevisbyrde og bakgrunnsopplysninger. Domstolens stadfester flere prinsipper knyttet til troverdighetsvurderinger. 
  • EMD avgjørelsen i sin helhet.

2. Hovedpunkter i dommen

  • Forbudet i EMK artikkel 3 er absolutt. Ulovlige kriminelle aktiviteter begått av klageren, selv om de er uønskede eller farlige er ikke et relevant hensyn i saken. Beskyttelsen etter EMK artikkel 3 er videre enn beskyttelsen etter flyktningkonvensjonens artikkel 33.
  • Klageren risikerte ved retur å bli utsatt for mishandling (”ill-treatment) av både myndigheter og andre private aktører. EMK artikkel 3 også gjelder i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private personer eller grupper som tilhører andre enn myndighetene.
  • Det må foretas en helhetlig risikovurdering på bakgrunn av relevante landrapporter fra objektive kilder, klagerens forklaring/anførsler i løpet av saksgangen, eventuelle dokumenter, helserapporter eller andre vitneforklaringer.
  • Asylintervjuets kvalitet er et relevant hensyn. 

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger 

3.1 Faktum

Klageren er en kongolesisk borger (tidligere borger av Zaire) som søkte asyl i Finland. Han anførte i asylintervjuet at han hadde gjennomgått spesialtrening for å bli sikkerhetsvakt for president Mobutu. Han hadde også jobbet som informant i ”Office D” tilhørende ”Division Spéciale Présidentielle”(DSP), en spesialstyrke som hadde ansvaret for å beskytte president Mobutu. Han opplyste at han tilhørte presidentens og den øverstkommanderende i DSPs innerste sirkel. Han anførte at hans liv var i fare både på grunn av at han tilhørte Ngbandi-folkegruppen og fordi han hadde jobbet som hemmelig agent for Mobutus militære styrker. Øverstkommanderende i DSP hadde tidligere sendt klageren til Nederland for å rapportere om personer som uttalte seg kritisk mot Mobutu. Familiene til de angitte personene ble fengslet i Kongo. Klageren opplyste at det nye regimet i D. R. Kongo som kom til makten i 1997, utstedte en generell arrestordre på alle tidligere DSP-agenter. Han viste videre til at Kabila-regimet, som erstattet president Mobutu, begynte å drepe alle som hadde jobbet for president Mobutu. Klageren finansierte flukten fra hjemlandet med diamanter som ble ”stjålet” fra Mobutus sønn. 

Klagerens søknad om asyl ble avslått. Samtidig fattet finske utlendingsmyndigheter vedtak om utvisning med to års innreiseforbud. Klagerens anførsler om at han hadde tilhørt presidentens innerste sirkel ble ikke lagt til grunn. Klageren hadde ikke sannsynliggjort sin identitet. Det ble også vist til at den generelle situasjonen i D. R. Kongo var forbedret. Klageren var blitt funnet skyldig i to butikktyverier. 

Hans klage til ”Helsinki Administrative Court” ble ikke tatt til følge. Domstolens viste i avgjørelsen til at klageren hadde operert med fire forskjellige identiteter, og at hans asylanførsler ikke var troverdige. Avgjørelsen ble opprettholdt av ” Helsinki Supreme Administrative Court”. Finske myndigheters undersøkelser viste at klageren, fem år før ankomst til Finland, hadde søkt asyl i Nederland. Nederlandske myndigheter hadde avslått hans søknad på grunn av manglende troverdighet. 

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

En effektuering av utvisningsvedtaket ville medføre krenkelse av EMK artikkel 3. Han anførte at han hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse, og at han hadde forklart seg konsistent og detaljert. Han viste til troverdige og objektive menneskerettighetsrapporter som understreket at D. R. Kongo måtte anses som et diktatur der korrupsjon og maktmisbruk var fremtredende. 

Han viste hovedsakelig til UNHCRs rapporter som bekreftet at personer som returnerer til D. R. Kongo kunne risikere alvorlige problemer dersom de ble avhørt av sikkerhetspolitiet i Kinshasa. UNHCR-rapportene bekreftet at personer som ble oppdaget av sikkerhetspolitiet for å ha hatt en politisk eller militær profil under Mobutu-regimet, og søkt asyl i utlandet på dette grunnlaget, risikerte å bli utsatt for vilkårlig fengsling og umenneskelig behandling. 

Klageren opplyste også at publiseringen av den endelige rettsavgjørelsen vedrørende hans asylsøknad, til tross for at den ble publisert i anonymisert form, hadde satt ham i en vanskelig situasjon siden han kunne lett gjenkjennes på bakgrunn av sakens faktum. Han viste i den forbindelse til at han var den eneste kongolesiske søkeren som hadde søkt asyl i Finland og som var gift med en russisk statsborger. 

3.3 Statens anførsler for domstolen

Det forelå ikke en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved utvisning av klageren. Staten la vekt på at klagerens forklaring ikke var konsistent, og at han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Det ble videre vist til at klageren i intervjuet med domstolsdelegatene endret sin forklaring og kom med nye anførsler. 

På bakgrunn av tilgjengelige menneskerettighetsrapporter, bemerket staten at kun personer som hadde innehatt høye stillinger i president Mobutus regime og misbrukt sin stilling, ville risikere forfølgelse ved retur til D. R. Kongo. Staten var av den oppfatning at personer tilhørende samme folkegruppe som Mobutu, ikke ville risikere forfølgelse ved retur. 

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3 

Troverdighetsvurderinger

For å kunne foreta en selvstendig vurdering av saksforholdet i nåværende sak, oppnevnte domstolen to domstolsdelegater som fikk i oppgave å reise til Finland for å intervjue klageren, hans nåværende kone, en annen asylsøker fra D. R. Kongo og en seniorrådgiver ansatt i det finske immigrasjonsdirektoratet som hadde avslått klagerens asylsøknad i første instans. På bakgrunn av delegatenes helhetsinntrykk (”the overall impression”) fant domstolen at deler av klagerens forklaring kunne legges til grunn. Domstolen la til grunn at klageren hadde jobbet for DSP og hadde tilhørt Mobotus innerste sirkel. Klagerens anførsler om at han hadde bidratt til trakassering, fengsling og muligens utpeking av dissidenter til henrettelse, kunne anses som tilstrekkelig troverdige (”sufficiently credible”). Enkelte momenter i klagerens forklaring var lite troverdige, som for eksempel hans opplysninger om reisen til Finland, se punkt 154. 

I bevisvurderingen la domstolen vekt på vitneforklaringen fra en annen asylsøker som domstolsdelegatene anså som troverdig. Vitnets forklaring støttet tydelig (”clearly”) klagerens anførsler om at han hadde jobbet for DSP og hadde tilhørt Mobutus innerste sirkel. Det ble bemerket at finske myndigheter ikke har hatt tilgang til denne vitneforklaringen da klagerens asylsak ble endelig avgjort. Domstolen påpekte for øvrig at det ikke forelå holdepunkter som skulle tilsi at klagerens asylintervju ble foretatt i hast eller utført på en overfladisk måte. 

Utsendelsesvernet – beviskrav og krav til risiko

Domstolen drøftet om klageren ved retur til D. R. Kongo ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3. EMK og dens protokoller garanterer (”protects”) ikke en rett til asyl. Å utvise en person fra et land, kan medføre brudd på EMK artikkel 3. EMK artikkel 3 gir vern mot utsendelse kun dersom det foreligger vektige grunner (”substantial grounds”) til å anta at personen ved retur vil være i en reell risiko for å bli utsatt for tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff: ”where substantial grounds have been shown for believing that the person concerned faces a real risk of being subjected to torture or to inhuman or degrading treatment or punishment in the receiving country”, se punkt 158 i dommen. 

Forbudet i EMK artikkel 3 er absolutt. Ulovlige kriminelle aktiviteter begått av klageren, selv om de er uønskede eller farlige, er ikke et relevant hensyn i saken. Beskyttelsen etter EMK artikkel 3 er videre enn beskyttelsen etter flyktningkonvensjonens artikkel 33, se punkt 159 i avgjørelsen. 

I vurderingen av om klageren ved utsendelse ville løpe en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, ville domstolen legge vekt på alt tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig på materiell fremskaffet på eget initiativ. Risikovurderingen måtte baseres på all tilgjengelig informasjon vedrørende forholdene på det tidspunktet domstolen vurderte spørsmålet, samt den historiske utviklingen i den grad dette kunne kaste lys over dagens situasjon i mottakerstaten, og dens sannsynlige utvikling. 

Risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3

Domstolen bemerket først at klageren hadde forlatt hjemlandet for åtte år siden, og at det sittende regimets interesse for å fengsle og mishandle klageren kunne ha blitt mindre ettersom tiden har gått (”may have diminished with the passage of time”). Det ble ikke ansett å være av avgjørende betydning at forholdene i D. R. Kongo hadde bedret seg siden 2001. Klagerens opplysninger om at han aldri hadde hatt direkte kontakt med president Mobutu, og at han ikke hadde oppnådd en senior militærgrad i hæren hadde en viss relevans, men var ikke av avgjørende betydning i risikovurderingen, se punkt 161 i dommen.

 Domstolen merket seg UNHCRs rapporter som understreket at en persons militære grad, etnisitet eller forbindelser med innflytelsesrike personer kunne være av betydning for vurderingen av risiko ved retur. Rapportene viste også at Mobutus støttespillere frivillig returnerte til hjemlandet. Disse momentene kunne ikke tillegges avgjørende vekt ved risikovurderingen i nåværende sak. Det som var av avgjørende betydning for denne saken var klagerens aktiviteter som agent (”infiltrator”) og informant for Mobutus spesialvakttjeneste. På bakgrunn av de aktivitetene klageren hadde utført for Mobutu og DSP, fant domstolen det sannsynlig at klageren fortsatt ville være utsatt for en betydelig risiko for behandling i strid med artikkel 3 ved utvisning til Kongo: ”would still run a substantial risk of treatment contrary to Article 3, if now expelled to the DRC.” Domstolen understreket at nåværende sak skilte seg fra Vilvarajah-saken ved at klagerne i Vilvarajah-saken ikke hadde sannsynliggjort at deres individuelle situasjon ville blitt verre enn situasjonen for alle andre unge tamiltigre som returnerte til hjemlandet. I Vilvarajah-saken konkluderte domstolen med at ”a mere possibility of ill-treatment, in such circumstances, was not in itself sufficient to give rise to breach of article 3”, se punkt 162. 

Klageren risikerte å bli utsatt for mishandling (”ill-treatment”) av nåværende myndigheter. Han risikerte også mishandling av familiemedlemmer av dissidenter som ville hevne seg på klageren på grunn av aktivitetene han hadde utført for president Mobutu. Domstolen gjentok at EMK artikkel 3 også gjelder i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private personer eller grupper som tilhører andre enn myndighetene, jf. Vilvarajah-saken. På bakgrunn av klagerens utførte aktiviteter for president Mobutu, herunder identifisering av Mobutus motstandere for trakassering, fengsling og henrettelse, konkluderte domstolen med at det forelå grunn til å anta (”reason to believe”) at klagerens situasjon ville bli verre enn situasjonen for de fleste tilhengerne av Mobutu. Domstolen viste i den forbindelse til at nåværende myndigheter ikke nødvendigvis ville ha vilje og evne til å beskytte ham mot overgrep fra ikke-statlige aktører.

Domstolen utelukket heller ikke at mediaoppmerksomheten rundt klagerens asylsak i seg selv kunne bidra til å skape følelser/ønsker om hevnaksjoner fra familiemedlemmer av dissidenter. Det ble lagt vekt på at klageren ikke har hatt en aktiv rolle i offentliggjøringen av asylsaken, se punkt 163-165. 

Konklusjon

Det forelå en velbegrunnet risiko for at klageren ville bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 dersom han skulle bli utvist til D. R. Kongo på nåværende tidspunkt. Domstolen konkluderte med at iverksettelse av utvisningsvedtaket ville være i strid med bestemmelsene i EMK artikkel 3 så lenge denne risikoen anses å være vedvarende. Domstolen fant at EMK artikkel 3 var krenket.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen