Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Dokument-ID : Application no. 60367/10
Dokumentdato : 29.01.2013

S.H.H. v. The United Kingdom - Asyl. Sikkerhetssituasjon. Sosiale og humanitære forhold. Helse. Afghanistan (art. 3)

1. Saken gjelder

  • En afghansk mann, født i 1979, søkte beskyttelse i Storbritannia i 2010. Han begrunnet søknaden med at han ville bli arrestert og drept av afghanske myndigheter som følge av hans rolle i Hizb-i-Islami. Han fryktet også at Hizb-i-Islami skulle tvinge han til å bli en selvmordsbomber.
  • Britiske myndigheter avslo søknaden om beskyttelse. Klageren vant heller ikke frem i det britiske rettssystemet.
  • Klageren klagde til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), og anførte at det å returnere han til Afghanistan ville utgjøre et brudd på EMK artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling).
  • Dommen ble avsagt i kammer med syv dommere. I det sentrale spørsmålet om hvorvidt retur av klageren ville medføre et brudd med EMK artikkel 3, var domstolen delt. Et flertall på fire dommere kom frem til at retur til Afghanistan ikke medførte et brudd på EMK artikkel 3.

2. Hovedpunkter I dommen

  • Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og særlig i Kabul, er ikke så alvorlig at en retur dit i seg selv utgjør et brudd på EMK artikkel 3, selv ikke for personer med funksjonshemminger.
  • Den humanitære situasjonen for personer med funksjonshemminger, men også familie, i Afghanistan, er ikke så alvorlig at en retur dit vil utgjøre et brudd på EMK artikkel 3.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1 Fakta i saken

Klageren er en Afghansk statsborger fra Nangarhar provins, som er født i 1979 og bor i Storbritannia. Han ankom Storbritannia i 2010 og søkte om beskyttelse. Grunnlaget for søknaden var at han hevdet at han ville bli arrestert og drept av afghanske myndigheter som følge av at han, etter farens død, hadde overtatt rollen som militærkommandør over 25 medlemmer av Hizb-i-Islami. Han hevdet også at Hizb-i-Islami ville tvinge ham til å bli en selvmordsbomber. Til slutt hevdet han at han hadde blitt alvorlig skadet under et rakettangrep i Afghanistan fire år tidligere, noe som førte til at han ble handikappet. Han viste til at hans nedre høyre ben og penis var blitt amputert. Han hadde også alvorlige skader i sitt venstre ben og høyre hånd, samtidig som han led av depresjon.

Klagerens søknad om beskyttelse ble avslått av britiske myndigheter. For det første mente britiske myndigheter at klagerens fortelling ikke var troverdig når det gjaldt han eller farens tilknytning til Hizb-i-Islami. For det andre ble det heller ikke akseptert at klageren ville være av interesse for afghanske myndigheter ved retur. Klageren hadde ikke bevist en tilknytning til Hizb-i-Islami, og han hadde oppholdt seg i Afghanistan, uten problemer med myndighetene, i lengre tid etter at han ble skadet. Videre ble det lagt vekt på at flere tidligere Hizb-i-Islami medlemmer satt i viktige posisjoner i det afghanske myndighetsapparatet. For det tredje ble det ikke akseptert at klageren risikerte forfølgelse fra Hizb-i-Islami. Det ble heller ikke akseptert at klageren, som en person med et amputert ben, ville være utsatt for en særlig risiko for vilkårlig vold i Afghanistan.

Klageren anket avslaget inn for First-tier Tribunal (Immigration and Asylum Chamber), med henvisning til at en retur til Afghanistan ville være i strid med EMK artikkel 3. Anken ble avslått, og de videre ankene førte heller ikke frem. 

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren erkjente at hans forklaring om tilknytning til Hizb-i-Islami ikke hadde blitt akseptert av britiske myndigheter, men han påpekte at de hadde akseptert at han ble alvorlig skadet og funksjonshemmet i 2006. Videre påpekte han at britiske myndigheter hadde akseptert at han var enslig, hadde jobbet som bonde og ikke var utdannet. Klageren hevdet også at hans anførsel om at han ikke hadde kontakt med sine to gifte søstre, ikke hadde blitt eksplisitt avvist.

På bakgrunn av dette anførte klageren at hans retur til Afghanistan ville utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3, som stadfester at:

"Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff."

For det første anførte han at funksjonshemmede personer står i særlig risiko for å bli utsatt for vold i den væpnede konflikten i Afghanistan. For det andre anførte han at vanskeligheter for personer med funksjonshemminger kanskje ikke ville utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 for personer med familie til å støtte dem.  Personer som klageren, uten nær familie, ville imidlertid lide under de fulle konsekvensene av diskriminering mot funksjonshemmede. Klageren hevdet dette kunne føre til at han ville blitt hjemløs, uten tilstrekkelige ressurser til å dekke grunnleggende behov, med en reel risiko for å leve under tilsvarende forhold som de forhold beskrevet i M.S.S v. Belgium and Greece avsnitt 263.

Klageren viste også til at UNHCRs anbefalinger om at funksjonshemmede uten familie utgjorde en gruppe som burde få beskyttelse, selv om de falt utenfor flyktningkonvensjonens virkeområde.

Til slutt anførte klageren at britiske myndigheters unnlatelse av å vente på en medisinsk rapport, utgjorde et brudd på plikten til å utrede hans anførsel om at han ved retur risikerte behandling i strid med EMK artikkel 3.

3.3 Statens argumenter

Britiske myndigheter anførte at klageren ikke hadde presentert tilstrekkelig bevis til å hevde at det, på grunn av hans funksjonshemming, forelå vektige grunner til å tro at han ville være utsatt for en reel risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3.

Videre anførte myndighetene at det ikke forelå landinformasjon som tilsa at personer med en funksjonshemming sto i særlig risiko for å bli utsatt for alvorlige overgrep eller vilkårlig vold. 

Når det gjaldt anførselen om at klageren risikerte å leve under tilsvarende forhold som beskrevet i M.S.S v. Belgium and Greece avsnitt 263,  hevdet myndighetene at ved eventuelle mangler ved helse- og omsorgstjenester ved retur, måtte helt eksepsjonelle omstendigheter påvises.

Myndighetene la ikke vekt på at klageren ikke hadde kontakt med sin resterende familie i Afghanistan. Det var uansett ingen grunn til at han ikke kunne gjenoppta kontakt med sine to gifte søstre ved retur til Afghanistan.

Videre bemerket myndighetene at det ikke var noen grunn til at klageren ikke kunne fortsette å motta den støtten han tilsynelatende hadde mottatt de tre-fire årene han hadde levd i Afghanistan etter at han pådro seg de alvorlige skadene. Med tanke på hvor mange Afghanere som lever med funksjonshemming, uten at det foreligger bevis for at disse lever under umenneskelige forhold, mente myndighetene at det ikke var sannsynlig at klageren risikerte behandling i strid med EMK artikkel 3.

Myndighetene omtalte avslutningsvis det forhold at det ikke forelå noen medisinsk rapport fremskaffet av klageren. I alle tilfeller ville en slik rapport være uten relevans, da dens anførte formål var å avklare hvorvidt klagerens skader var pådratt slik han hadde forklart, noe myndighetene allerede hadde akseptert.

3.4 Domstolens vurdering

Generelle prinsipper om EMK artikkel 3 og retur.

Domstolen påpeker at plikten etter EMK artikkel 3 er absolutt. Det er ikke anledning til å veie risikoen for slik behandling ved retur opp mot andre grunner som taler for en retur. Ved vurderingen av om klageren er utsatt for en reel risiko for overgrep, bemerker domstolen at den må vurdere forholdene i mottakerlandet opp mot standardene som følger av EMK artikkel 3. Videre kreves det at behandlingen klageren vil risikere ved retur når en viss grad av alvorlighet for å falle innenfor EMK artikkel 3.

I utgangspunktet må klageren selv legge frem bevis for at det er en risiko for at han vil bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3 ved en eventuell retur. Domstolen erkjenner at det på grunn av den spesielle situasjonen asylsøkere ofte befinner seg i, ofte er nødvendig å la tvilen komme dem til gode ved vurderingen av troverdigheten av påstandene og dokumentene de legger frem til støtte for sin sak. Hvis det legges frem informasjon som gir sterke grunner til å tvile på anførslene til en asylsøker, må det gis en tilfredsstillende forklaring på årsaken til eventuelle avvik.

Hvis klageren ennå ikke er returnert, er det tidspunktet for domstolsbehandlingen som ligger til grunn for vurderingen av forholdene i mottakerlandet. Domstolen bemerker at den aldri har utelukket at det generelle voldsnivået i et mottakerland kan være så alvorlig at en eventuell retur dit i seg selv ville være i strid med EMK artikkel 3. Domstolen presiserer imidlertid at dette kun gjelder i ekstreme tilfeller, hvor voldsnivået er så alvorlig, at man kun ved å oppholde seg der ville vært utsatt for en reel risiko for alvorlige overgrep.

Domstolens tidligere praksis angående EMK artikkel 3 og humanitære forhold

I praksis fra tidligere saker har domstolen fremholdt at sosioøkonomiske- og humanitære forhold ikke skal tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om en personen vil bli behandlet i strid med EMK artikkel 3 ved en eventuell retur. I N. v. the United Kingdom tok domstolen imidlertid forbehold om at det kunne være aktuelt i eksepsjonelle tilfeller.

I M.S.S v. Belgium and Greece hadde klageren befunnet seg i en situasjon hvor hans helt grunnleggende behov ikke var blitt dekket over tid. Slike forhold ble ansett for å være uforenelige med menneskelig verdighet, og de humanitære forholdene i saken ble ansett for å være så alvorlige at de utgjorde et brudd på EMK artikkel 3. I Sufi and Elmi v. the United Kingdom ble forholdende i flyktningeleirer i sørlige og sentrale Somalia lagt til grunn som så alvorlige, kombinert med det generelle voldsnivået og fraværet av internasjonale hjelpeorganisasjoner, at en retur dit ville utgjøre et brudd på EMK artikkel 3.

Vurdering av klagerens anførsler om brudd på EMK artikkel 3

Domstolen bemerker at klageren for EMD ikke har anført at han risikerer forfølgelse i Afghanistan. Han har heller ikke anført at det generelle voldsnivået i Afghanistan er så alvorlig at enhver retur dit vil være i strid med EMK artikkel 3. Klageren har derimot anført at han, på grunn av sin funksjonshemming, risikerer behandling i strid med EMK artikkel 3. For det første hevdet han at han ville være spesielt utsatt for vold og større risiko for å bli skadet eller drept som følge av den pågående konflikten i Afghanistan. For det andre hevdet han at han, på grunn av manglende familiestøtte, ville stå overfor leveforhold og diskriminering som vil utgjøre et brudd på EMK artikkel 3.

Når det gjelder klagerens anførsel om at britiske myndigheter hadde latt være å vente på en medisinsk rapport, mener domstolen at dette ikke er et brudd på EMK artikkel 3. En slik rapport fantes ikke, og det var heller ingen uenighet mellom partene om omfanget eller årsakene til klagerens skader.

Videre vektlegger domstolen at klageren verken for nasjonale domstoler eller for EMD har gitt noen begrunnelse for hvorfor han ikke kan søke støtte fra sine to søstre, hvis han blir returnert til Afghanistan. Domstolen vurderer derfor klagerens anførsler med utgangspunkt i at han, som en person med funksjonshemminger, vil returnere til Afghanistan hvor han fortsatt har familie. 

Særlig risiko for vold og overgrep

Om anførselen om at klageren står i en særlig risiko for å bli utsatt for vold ved retur, bemerker domstolen at klageren har lagt betydelig vekt på enkelte kommentarer i en landinformasjonsrapport utarbeidet av britiske myndigheter.  Domstolen mener at verken denne rapporten, eller annen landinformasjon fra blant annet FN og USAs Utenriksdepartement, gir grunnlag til å tro at funksjonshemmede personer er særlig utsatt for vold eller overgrep i Afghanistan. På bakgrunn av manglende bevis kommer domstolen frem til at anførselen i stor grad bygger på spekulasjoner, og aksepterer derfor ikke hans påstand om at han risikerer behandling i strid med EMK artikkel 3 på dette grunnlag.

Humanitære forhold

Klageren anførte også at omstendighetene ved en retur til Afghanistan vil utgjøre et brudd på EMK artikkel 3, som følge av leveforholdene og manglende forståelse for mennesker med funksjonshemminger. Han mente hans situasjon var sammenlignbar med forholdene i M.S.S v. Belgium and Greece.

Domstolen mener derimot at saken er mer sammenlignbar med N. v. the United Kingdom, hvor en asylsøker med HIV måtte returnere til Uganda, selv om tilgangen på helsehjelp der var betydelig dårligere. Videre bemerker domstolen at M.S.S v. Belgium and Greece blant annet gjaldt greske myndigheters manglende ivaretakelse av en asylsøker som ikke hadde fått sin søknad realitetsbehandlet ennå.  Hellas er part til EMK og hadde ikke oppfylt sin positive forpliktelse til å avhjelpe situasjonen. Afghanistan er ikke part i EMK, og vurderingstemaet blir da kun hvorvidt den humanitære situasjonen ved retur dit er så alvorlig at det vil utgjøre et brudd på EMK artikkel 3 å effektuere returen. Når det gjelder forholdene i Sufi and Elmi v. the United Kingdom påpeker domstolen at situasjonen i sørlige og sentrale Somalia var mer alvorlig enn det den er i Afghanistan. Både når det gjelder humanitære- og sikkerhetsrelaterte forhold. Ved å ta utgangspunkt i den fremgangsmåte som ble lagt til grunn i N. v. the United Kingdom må domstolen vurdere om det i klagerens sak foreligger eksepsjonelle omstendigheter, hvor de humanitære grunner som taler imot retur er overbevisende.

Selv om situasjonen for personer med funksjonshemminger i Afghanistan innebærer store prøvelser, er det av betydning at klageren har familie som fortsatt bor i Afghanistan. Domstolen kan ikke konkludere med at klageren er ute av stand til å kontakte sin familie ved retur, eller at de ikke vil gi han noen form for støtte ved hans ankomst til Afghanistan. Klagerens anførsel fører derfor ikke frem. Domstolen legger også vekt på at klageren oppholdt seg fire år i Afghanistan etter at skadene oppsto, og at han mottok støtte og medisinsk hjelp under denne perioden.

4. Konklusjon

Med dissens på fire mot tre dommere, konkluderer domstolen med at en retur til Afghanistan ikke vil utgjøre et brudd på EMK artikkel 3.

Avgjørelsen kan leses i fulltekst her.

Siste endringer
  • Ny: Application no. 60367/10 S.H.H. v. The United Kingdom - Asyl. Sikkerhetssituasjon. Sosiale og humanitære forhold. Helse. Afghanistan (art. 3) (02.05.2017)

    Kammeravgjørelse fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dommen er avsagt under dissens med 4-3 dommere. Saken gjaldt en afghansk mann, født i 1979, som søkte beskyttelse i Storbritannia i 2010. Han begrunnet søknaden med at han ville bli arrestert og drept av afghanske myndigheter som følge av hans rolle i Hizb-i-Islami. Han fryktet også at Hizb-i-Islami skulle tvinge han til å bli en selvmordsbomber. Britiske myndigheter avslo søknaden om beskyttelse. Klageren klagde til EMD, og anførte at det å returnere han til Afghanistan ville utgjøre et brudd på EMK artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling). I det sentrale spørsmålet om hvorvidt retur av klageren ville medføre et brudd med EMK artikkel 3, var domstolen delt. Et flertall på fire dommere kom frem til at retur til Afghanistan ikke medførte et brudd på EMK artikkel 3.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo