Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EMD sammenfatninger

Dokument-ID : Application nos. 25794/13 and 28151/13
Dokumentdato : 22.11.2016

Abdullahi Elmi and Aweys Abubakar v. Malta - Asyl. Enslige mindreårige. Fengsling (art. 3, 5 nr. 1 og 5 nr. 4)

1. Saken gjelder

  • To somaliske mindreårige som søkte asyl kort tid etter de ankom Malta. Maltesiske myndigheter fengslet søkerne mens de ventet på aldersvurdering.

  • Myndighetene fant ut at de var barn, men søkerne ble løslatt først flere måneder senere.

  • Klagerne klagde til EMD hvor de anførte at de elendige fengslingsforholdene var i strid med EMK artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling). Klagerne anførte videre at fengslingen var vilkårlig og i strid med EMK artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet og sikkerhet). Endelig hevdet de at de ikke hadde hatt tilgang til noe effektivt rettsmiddel for å utfordre lovligheten av fengslingen, og at dette var i strid med EMK artikkel 5 nr. 4 (retten til å få lovligheten av fengsling prøvd av en domstol).

  • Dommen ble avsagt i kammer med syv dommere og er enstemmig.

2. Hovedpunkter I dommen

  • Domstolen fant at fengslingsforholdene av de to somaliske mindreårige asylsøkerne var i strid med EMK artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling).

  • Domstolen fant videre brudd på EMK artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet og sikkerhet) fordi det ikke fantes prosedyremessige sikkerhetstiltak og maltesiske myndigheter heller ikke forsikret seg om at fengsling av de mindreårige var absolutt siste tilgjengelige alternativ.

  • Domstolen fant også brudd på EMK artikkel 5 nr. 4 (retten til å få lovligheten av fengsling raskt prøvd av en domstol) siden klagerne ikke hadde et effektivt og raskt rettsmiddel under maltesisk lov til å utfordre lovligheten av fengslingen.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1 Fakta i saken

Saken gjelder to mindreårige asylsøkere som ble fengslet av maltesiske myndigheter i åtte måneder mens de ventet på aldersvurdering, og unnlatelse av å behandle deres asylsøknader på en effektiv og rettidig måte.

Burhaan Abdullahi Elmi og Cabdulaahi Aweys Abubakar er somaliske statsborgere, født henholdsvis i 1996 og 1995. Klagerne ankom Malta i august 2012 med båt som irregulære migranter. De ble pågrepet og sendt til Safi Barracks interneringssenter på Malta, hvor de umiddelbart ble registrert av utlendingspolitiet. De ble gitt to dokumenter på engelsk - et returvedtak og et bortvisningsvedtak med informasjon om at de ikke fikk opphold på Malta og at de ville bli holdt i varetekt inntil de ble bortvist.

Klagerne søkte asyl kort tid etter at de ankom Malta og fortalte myndighetene at de var henholdsvis 16 og 17 år gamle. De ble henvist til Direktoratet for velferd for asylsøkere (AWAS, statlig etat) for en aldersvurdering, som består av ett eller to intervjuer og røntgenundersøkelse av knoklene i håndleddet.

Burhaan Abdullahi Elmi ble intervjuet og tatt med til røntgenundersøkelse et par uker etter sin ankomst. Han hevder at han uformelt ble fortalt at testresultatene viste at han var mindreårig i oktober 2012, og at han ville bli løslatt. Han ble imidlertid ikke løslatt før seks måneder senere under en omsorgsovertakelse, og plassert i et åpent senter for enslige mindreårige. Han flyktet fra senteret og dro til Tyskland, hvor han venter på en avgjørelse fra retten på om han vil bli sendt tilbake til Malta for å få sin asylsøknad behandlet der (Dublinforordningen).

Cabdulaahi Aweys Abubakar ble intervjuet noen uker etter sin ankomst og tatt med til røntgenundersøkelse fem måneder senere. Han hevder også at han uformelt ble fortalt i mars 2013 at testresultatene viste at han var mindreårig. Han ble imidlertid ikke løslatt før to og en halv måned senere under en omsorgsovertakelse, og plassert i et åpent senter for enslige mindreårige. Han fikk subsidiær beskyttelse i september 2013.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Med utgangspunkt i EMK artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling) klagde begge klagerne på forholdene ved forvaringen, herunder at forvaringen vedvarte i åtte måneder, plasseringen i et overfylt senter (lagerbygning) for voksne, mangel på lys og ventilasjon, ingen organiserte aktiviteter, og en spent, voldelig atmosfære. De hevdet at disse forholdene hadde vært enda mer vanskelig i lys av deres sårbare situasjon som mindreårige asylsøkere. De anførte at det ikke hadde vært noen støtteordning for dem, mangel på informasjon om hva som skulle skje med dem eller hvor lenge de ville forbli arrestert, og at alle disse forholdene hadde traumatisert dem ytterligere.

I henhold til EMK artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet og sikkerhet), anførte de at beslutningen om forvaring hadde vært gjort på bakgrunn av generelle retningslinjer som gjaldt alle irregulære migranter, at det ikke var gjort en individuell vurdering som tok for seg omstendighetene sakene deres, og at den derfor var vilkårlig og ulovlig. De anførte videre at de begge var mindreårige, noe som foranlediget at fengsling skulle være siste utvei etter at mindre inngripende tiltak var vurdert, og at den burde begrenses til kortest mulig tid (avsnitt 130).

De anførte videre i henhold til artikkel EMK 5 nr. 4 (retten til å få lovligheten av fengsling besluttet raskt av en domstol) at de ikke hadde hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel for å utfordre lovligheten av fengslingen.

3.3 Statens argumenter

Med hensyn til EMK artikkel 3, anførte staten at Safi interneringssenter - en militærbase - hadde to lagerbygninger, samt en to-etasjes bygning kalt B-blokken. De forklarte at bygning 2 var blitt stengt i begynnelsen av 2013 for oppussing. Begge bygningene har en kapasitet på 200 personer og huser bare menn og mannlige mindreårige som gjennomgår aldersvurderingsprosedyrer. Staten hevdet at mottaksforholdene hadde alle nødvendige fasiliteter, inkludert sanitær-, rekreasjons- og medisinske fasiliteter. Staten anførte videre at de brukte mye penger på å sikre vedlikehold og oppussing av forvaringssenteret. Staten bemerket at anlegget tok hensyn til alle behovene til migrantene, inkludert klagernes. Staten hevdet videre at migranter med ulik etnisitet og religion så langt som mulig ble holdt atskilt under forvaring. Migrantene i forvaring ble utstyrt med telefonkort, og det fantes også telefoner i forvaringssenteret. Staten hevdet at tilgang til internett og mobiltelefoner var begrenset på grunn av sikkerhet, og at tolker var tilgjengelig på forvaringssenteret.

Staten anførte at klagerne ble informert ved ankomst ved hjelp av en informasjonsbrosjyre og muntlig ved Kommissæren for flyktninger, som holdt informasjonsmøter ved hjelp av tolker. Med hensyn til aldersvurderingsprosedyre hevdet staten at informasjonen var lett tilgjengelig hvis klagerne hadde bedt om det fra de ansatte ved interneringssenteret, men det syntes derimot ikke som om de hadde bedt om dette.

Staten viste til at lagerbygningen aldri ble overfylt og påpekte at klagerne hadde fått rikelig personlig plass, med tilstrekkelig ventilasjon og sengetøy, samt treningstid. De hadde også et balansert og variert kosthold. Ifølge staten ble tiltak startet umiddelbart for å bestemme klagernes alder og for å fullføre prosedyren. Staten bemerket at aldersvurderingen (som ble behandlet i løpet av sju måneder) var blitt grundig behandlet gitt at deres alder ikke fremstod som åpenbar.

Med hensyn til EMK artikkel 5 nr. 1 fremmet staten at frihetsberøvelsen av klagerne var en konsekvens av deres uautoriserte innreise, at den ble gjennomført i påvente av behandlingen av asylsøknaden, og at den dermed var i tråd med første ledd i bestemmelsen. De ble løslatt så fort det ble avklart at var mindreårige. Staten bemerket at nesten alle migranter som kommer til Malta mangler dokumentasjon, og derfor er det å fastslå deres identitet ved innreise en langvarig prosess som er avhengig av samarbeid med migrantene selv. Staten hevdet at det store antallet migranter uten dokumentasjon på ID utgjorde en stor og helt berettiget sikkerhetsbekymring for Malta. Staten anførte at pågripelsene ble utført i god tro, at senter for enslige mindreårige hadde blitt satt opp spesielt for dette formålet, og at forvaringen hadde oppfylt alle vilkårene som var fastsatt ved EMD dommen Saadi v. Storbritannia (ekstern lenke til EMDs nettsider).

Staten bemerket videre at aldersvurdering av relativt unge personer ble raskt utført, fordi det i slike tilfeller ikke var vanskelig å bestemme alderen. I enkle tilfeller ble de løslatt fra forvaring innen maksimalt to uker fra ankomst. I saker som gjelder tenåringer nær voksen alder tar aldersvurderingen imidlertid litt lenger tid, da dette involverer flere trinn. Staten viste til at aldersvurderingen besto av intervjuer med fagfolk fra AWAS, og at det ved tvil ble gjennomført røntgen av håndroten som ifølge staten gir nøyaktige resultater. Staten innrømmet samtidig at testen hadde en feilmargin på to år (avsnitt 137).

Med hensyn til EMK artikkel 5 nr. 4 (retten til et effektivt rettsmiddel) hevdet staten at bestemmelsen ikke vil gjelde den foreliggende saken, da slik behandling i henhold til EMDs praksis ikke lenger er nødvendig når en person ikke er frihetsberøvet. Staten viste til at klagerne var blitt løslatt (avsnitt 117).

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Domstolen påpekte at staten med hensyn til EMK artikkel 3 må sørge for at en person er anholdt under forhold som er forenlige med respekt for menneskeverd, og at måten tiltaket blir gjennomført på ikke utsetter den enkelte for ubehag eller lidelse utover det som naturlig vil følge av forvaring. Domstolen påpekte videre at ved vurdering av vilkårene for forvaring må den kumulative effekten av disse forholdene, samt konkrete påstander fra klagerne og lengden på forvaringen, også tas i betraktning. Domstolen mente også at mangel på personlig plass i mottaksområdet må veie tungt i vurderingen av hvorvidt de påklagede forvaringsforholdene var "nedverdigende" etter EMK artikkel 3.

Domstolen vurderer også andre aspekter ved de fysiske forholdene rundt forvaringen som er relevant for vurderingen av samsvar med artikkel 3. Dette inkluderer blant annet tilgang til utendørs trening, naturlig lys eller luft, tilgang på ventilasjon, og samsvar med grunnleggende sanitære og hygieniske krav.

Domstolen bemerket at fengselsstandardene utviklet av Europarådets torturovervåkingskomité spesifikt omtaler utendørs trening. Man anser det som grunnleggende for ivaretagelse av fangenes velferd at alle, uten unntak, får minst en mosjonstime i friluft hver dag, og fortrinnsvis som en del av et bredere program for «ute av cellen»-aktiviteter.

Domstolen understreket med spesifikk referanse til mindreårige og domstolens praksis, at det er viktig å huske på at hensynet til barnets ekstreme sårbarhet er en avgjørende faktor, og at dette går foran vurderinger knyttet til status for ulovlige innvandrere [innvandringsregulerende hensyn]. Domstolen bemerket at barn har spesielle behov knyttet til alder, mangel på selvstendighet, men også til asylsøkerstatus. Domstolen observerte at FNs barnekonvensjon oppfordrer stater til å treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningstatus får vern og humanitær hjelp, uavhengig av om barnet er alene eller med sine foreldre. Domstolen bemerket at mottaksforholdene for asylsøkerbarn må være tilpasset deres alder for å sikre at de ikke skaper en situasjon med stress og angst, og med traumatiserende konsekvenser, jf. EMD dommen Tarakhel v. Sveits (ekstern lenke til EMDs nettsider) og at de ellers vil bli ansett for å være i strid med EMK artikkel 3.

Domstolen kom derfor i denne saken frem til at de mindreårige klagerne, som ble holdt i forvaring i en periode på rundt åtte måneder, sett i sammenheng med den kumulative effekten av forholdene, hadde vært utsatt for en nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Forholdene som er fremhevet er blant annet: Begrenset lys og ventilasjon, dårlige sanitæranlegg, mangel på organiserte aktiviteter for mindreårige, mangel på riktig veiledning og pedagogisk hjelp, en voldelig atmosfære og mangel på støttemekanismer for mindreårige, samt mangel på informasjon angående deres situasjon.

Domstolen la vekt på tilgjengelig informasjon og at alle disse forholdene var bekreftet i menneskerettighetsrapporter (f.eks. rapport fra Thomas Hammarberg, kommissæren av Menneskerettighetsrådet etter sitt besøk på Malta fra 23. til 25. mars 2011 (9. juni 2011), rapport til den maltesiske regjeringen etter besøk på Malta utført av den europeiske komité for forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff 26.-30. september 2011, rapport fra den internasjonale juristkommisjonen med tittelen "Ikke kommet for å bli" etter deres besøk på Malta 26.– 30. september 2011 og mai 2012).

3.5 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 5

Domstolen konkluderte også med brudd på EMK artikkel 5 nr. 4 på grunn av mangel på et effektivt rettsmiddel til å bestride lovligheten av fengslingen. Domstolen konkluderte i tillegg med at forvaringen ikke var i samsvar med EMK artikkel 5 nr. 1 (frihet og sikkerhet). Domstolen bemerket at fengslingen hadde et tilstrekkelig klart rettslig grunnlag, men at forvaringen måtte anses som vilkårlig på grunn av den langvarige aldersvurderingsprosessen, og at dette reiste alvorlig tvil om myndighetene handlet i god tro med tanke på grunnlaget for forvaringen. Forholdet ble forsterket av mangelene ved asylprosedyren og at myndighetene sviktet i å forsikre seg om at forvaring av innvandrere, særlig barn, blir brukt som en siste utvei når andre mindre inngripende alternativer ikke er tilgjengelig.

4. Konklusjon

Domstolen fant at fengslingen innebar et brudd på EMK artikkel 3 fordi søkerne var mindreårige og ble holdt i forvaring i en periode på rundt åtte måneder under elendige forhold. Den kumulative effekten av forholdene utgjorde en nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Domstolen fant videre et brudd på EMK artikkel 5 nr. 1 på grunn av mangel ved asylprosedyren og at myndighetene sviktet i å forsikre seg om at forvaring av innvandrere, særlig barn, blir brukt som en siste utvei når andre mindre inngripende alternativer ikke er tilgjengelig. Domstolen fant også brudd på EMK artikkel 5 nr. 4, ettersom søkerne i henhold til maltesiske lovgivning ikke hadde tilgang til et effektivt og raskt rettsmiddel til å utfordre lovligheten av forvaringen.

Her finner du avgjørelsen i sin helhet.

Siste endringer
  • Ny: Application nos. 25794/13 and 28151/13 EMD Abdullahi Elmi and Aweys Abubakar v. Malta (art. 3, 5 nr. 1 og 5 nr. 4) (02.02.2017)

    Saken gjaldt lovligheten av Maltas fengsling av to somaliske enslig mindreårige asylsøkere i påvente av resultat på aldersundersøkelse. Domstolen fant at fengslingsforholdene var i strid med EMK artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling). Domstolen fant brudd på EMK artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet og sikkerhet) fordi det ikke fantes prosedyremessige sikkerhetstiltak og fordi maltesiske myndigheter heller ikke forsikret seg om at fengsling av de mindreårige var absolutt siste tilgjengelige alternativ. Domstolen fant også brudd på EMK artikkel 5 nr. 4 (retten til å få lovligheten av fengsling raskt prøvd av en domstol) ettersom klagerne ikke hadde et effektivt og raskt rettsmiddel under maltesisk lov til å utfordre lovligheten av fengslingen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo