Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EU-domstolens rettspraksis

Dokument-ID : C-297/17, C-318/17, C-319/17 og C-438/17
Dokumentdato : 19.03.2019

Ibrahim, Sharqawi, Fattayrji and Magamadov. Dublin III-forordningen. Spørsmål om overføringen er i strid med EU-Charteret art. 4. Levevilkårene i mottakerlandet.

 

1. Sakene gjelder

  • Tyskland ville avvise søknader om flyktningstatus fra personer som allerede hadde fått innvilget subsidiær beskyttelse i Bulgaria og Polen.

  • Søkerne anførte for tyske domstoler at levevilkårene i Bulgaria og Polen var så dårlige at de utgjorde umenneskelig og nedverdigende behandling. De anførte også at landene kategorisk avslo søknader om flyktningstatus uten en reell vurdering.

  • Tyskland forela EU-domstolen spørsmål om fortolkning av direktiv 2005/85 (forgjengeren til Prosedyredirektivet) og Prosedyredirektivet (direktiv 2013/32 EU) og EU-Charteret (lenke til eur-lex.com) artikkel 4 (heretter Charteret).

  • Dommen ble avsagt i Storkammer 19. mars 2019. Dommen kan leses i sammenheng med dommen i C-163/17 - Jawo, som er avsagt samme dato.

  • Dommen er relevant for saker som behandles etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a, som regulerer adgangen til å avvise en søknad om beskyttelse etter utlendingsloven § 28, dersom personen det gjelder har blitt innvilget asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land.

  • Les hele avgjørelsen her (lenke til CURIA).

2. Hovedpunkter i dommene:

  • Det følger av strukturen i både Dublin III-forordningen og Prosedyredirektivet, og av ordlyden i Prosedyredirektivet artikkel 33 (1), at adgangen til å avvise en søknad jf. denne artikkelens bokstav a (fordi en annen medlemstat har innvilget internasjonal beskyttelse), ikke var ment å gjelde for asylsøknader som faller innenfor Dublin II-forordningen.

  • Artikkel 33 i Prosedyredirektivet må etter Domstolens vurdering tolkes slik at det ikke er et vilkår for å kunne avvise en søknad etter denne hjemmelen at man først må, eller kan, sende en forespørsel om tilbaketakelse eller overtakelse etter Dublin III-forordningen.

  • Sett hen til den absolutte karakteren til forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling i EU-Charteret artikkel 4, som tilsvarer EMK artikkel 3, så er det uvesentlig i vurderingen av om artikkelen kommer til anvendelse, om risikoen for slik behandling knytter seg til tidspunktet for selve overføringen, til asylprosedyren eller til avslutningen av denne prosedyren.

  • Charteret artikkel 4 må tolkes slik at den forplikter medlemstatene til å vurdere anførsler om risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til mottakerlandet på grunn av levevilkårene der, også når personen tidligere er gitt en beskyttelsestillatelse der.

3. Bakgrunnsinformasjon

  • Statusdirektivet (direktiv 2011/95 EU) artikkel 2 (a) definerer “internasjonal beskyttelse” som flyktningstatus og subsidiær beskyttelse.

  • Dublin II-forordningen gjaldt mekanismene for å avgjøre den ansvarlige medlemstaten for å realitetsbehandle en asylsøknad etter Flyktningkonvensjonen av 1951, mens Dublin III-forordningen gjelder for søknader om internasjonal beskyttelse, det vil si både søknader om flyktningstatus etter Flyktningkonvensjonen av 1951 og subsidiær beskyttelse, se dommens premiss 17-20.

  • Jf. artikkel 49 i Dublin III-forordningen, så skal søknader om internasjonal beskyttelse som er fremmet før den første dagen av den sjette måneden etter ikrafttredelsen av forordningen [1. januar 2014], behandles etter Dublin II-forordningen.

  • Direktiv 2005/85 artikkel 25 (2) (a), forgjengeren til dagens Prosedyredirektiv, tillot kun avvisning av en søknad når søkeren var innvilget flyktningstatus i en annen medlemstat. Gjeldende Prosedyredirektiv artikkel 33 (2) (a) åpner for avvisning dersom det er innvilget internasjonal beskyttelse, det vi si flyktningstatus eller subsidiær beskyttelse. Dagens Prosedyredirektiv trådte i kraft 20 dager etter kunngjøring i Official Journal of the European Union, det vil si 19. juli 2013.

4. Faktum i saken

Saker som ble behandlet sammen: C-297/17, C-318/17 og C-319/17 - Ibrahim, Sharqawi, Fattayrji and Magamadov.
Partene i sakene som skal behandles av The Federal Administrative Court (FAC) er en familie bestående av to foreldre og fire barn, og en enslig kvinne med to små barn, som er statsløse palestinere som var bosatt i Syria. De forlot Syria i 2012 og reiste til Bulgaria, hvor de ble innvilget subsidiær beskyttelse i 2013. De reiste videre til Tyskland gjennom Romania, Ungarn og Østerrike, og søkte på ny beskyttelse i Tyskland i slutten av november 2013.

The Federal Office (FO) i Tyskland sendte forespørsel om tilbaketakelse til Bulgaria i januar 2014. Bulgaria avslo forespørslene under henvisning til at tilbaketakelsesreglene i Dublin III-forordningen ikke gjaldt når personene var innvilget subsidiær beskyttelse. FO avslo etter dette asylsøknadene uten å ta stilling til realiteten, under henvisning til at søkerne var ankommet Tyskland fra et trygt tredjeland, og beordret at søkerne skulle sendes tilbake til Bulgaria. Den administrative domstolen i Trier avslo anken over disse avgjørelsene. Neste ankeinstans, Higher Administrative Court, Rheinland-Pfalz, annullerte avgjørelsen om utsendelse til Bulgaria, men avslo for øvrig saken. Ifølge ankedomstolen, var avslagene på asylsøknadene riktige, fordi de hadde ankommet Tyskland fra Østerrike, et trygt tredjeland, men utsendelsesordren stod seg ikke fordi det ikke var på det rene hvorvidt Bulgaria ville ta dem tilbake.

Søkerne har anket til Federal Administrative Court og hevder at saken deres faller inn under Dublin II forordningen, under henvisning til Dublin III forordningen artikkel 49 (2) (2), selv etter at de var blitt innvilget subsidiær beskyttelse. De mener at etter Dublin II-forordningen ble det opprinnelige ansvaret til Bulgaria overført til Tyskland.

Tyske myndigheter mener at søknadene kan avvises etter nasjonal lovgivning som gjennomfører Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a).

The Federal Administrative Court mener at FO ikke kan nekte å behandle asylsøknadene under henvisning til at søkerne ankom fra et trygt tredjeland, da et trygt tredjeland bare kan være et medlemsland som ikke er medlem av EU. Det som må avgjøres er dermed, ifølge FAC, om søknadene kan avvises under henvisning til at en annen medlemstat har innvilget internasjonal beskyttelse, jf. den nasjonale lovgivningen som gjennomfører Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a).

Den foreleggende domstolen (FAC) har stoppet videre behandling av anken og har forelagt fem spørsmål for EU-Domstolen for en prejudisiell avgjørelse (se spørsmålene under).

Mr. Magamadov (C-438/17)

Mr. Magamadov, er en russisk borger som anser seg som tsjetsjener. Han ankom Polen i 2007 og ble innvilget subsidiær beskyttelse der i 2008. Han ankom så Tyskland med kone og ett barn i 2012, og søkte om asyl der.

Federal Office (FO) sendte en forespørsel om tilbaketakelse til polske myndigheter, som 18. februar 2013 erklærte at de var villig til å ta dem tilbake. FO vurderte ikke realiteten i asylsøknadene og avviste dem den 13. mars 2013 under henvisning til at Polen var ansvarlig for å behandle dem. Overføringen til Polen ble ikke gjennomført innen de gjeldende fristene på grunn av Mr. Magamadovs kones helseproblemer. FO trakk etter dette tilbaketakelsesforespørselen fordi de var blitt ansvarlige som følge av fristoverskridelsen. FO avslo deretter søknadene med henvisning til at søkerne hadde ankommet Tyskland fra et trygt tredjeland (Polen), og besluttet at de skulle sendes dit.

Administrative Court, Potsdam, avslo 19. mai 2015 anken over denne avgjørelsen. The Higher Administrative Court, Berlin-Brandenburg, annullerte så den 21. april 2016 vedtaket til FO fra februar 2013, fordi Tyskland var blitt ansvarlig etter EU-regelverket, og dermed var avskåret fra å henvise til trygt-tredjelandsregelen. Søknaden i saken var fremmet før 20. juli 2015, dermed gjaldt det tidligere Prosedyredirektivet (2005/85), som kun åpnet for å avvise en asylsøknad uten realitetsbehandling, når en annen medlemstat hadde innvilget flyktningstatus.

Tyske myndigheter anket denne avgjørelsen til the Federal Administrative Court (FAC), fordi de mener at søknaden kan avvises i henhold til nasjonal lov fordi Mr. Magamadov er innvilget internasjonal beskyttelse i Polen. Mr. Magamadov mener imidlertid at søknaden ikke kan avvises fordi Polen kun innvilget subsidiær beskyttelse og ikke flyktningstatus.

FAC var enig i at trygt tredjelands-prinsippet ikke gjaldt i denne saken, så spørsmålet som står igjen gjelder kun avvisningsgrunnlaget. FAC har bedt EU-domstolen om å ta stilling til to prejudisielle spørsmål før de behandler anken (se under).

Spørsmålene ble mottatt ved EU-domstolen mellom mai og juli 2017. Generaladvokat Wathelet avsa sin opinion ved høringen 25. juli 2018.

5. Domstolens vurdering

Domstolens vurdering fremgår av premiss 56-102.

Første spørsmål i sakene C-297/17, C-318/17 og C-319/17 og spørsmålene i sak C-438/17:

1. Utelukker overgangsreglene i Prosedyredirektivet artikkel 52 at nasjonal lovgivning som gjennomfører Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a), som går lenger enn det forrige direktivet, og som regulerer at en søknad om internasjonal beskyttelse kan avvises dersom søkeren er innvilget subsidiær beskyttelse i en annen medlemstat, i fravær av nasjonale overgangsregler, gjelder selv for søknader som ble fremmet før 20. juli 2015?

Ekstra spørsmål for C-438/17: Er dette fortsatt tilfellet hvis søknaden jf. artikkel 49 i Dublin III-forordningen, faller innenfor Dublin II-forordningen?

Tillater overgangsreglene i artikkel 52 første ledd i Prosedyredirektivet at medlemstatene gjennomfører artikkel 33 (2) (a) med tilbakevirkende kraft, slik at selv søknader som ble fremmet før ikrafttredelsen av Prosedyredirektivet, og før avvisningsadgangen ble gjennomført i nasjonal lov, men ikke var endelig avgjort på gjennomføringstidspunktet, kan avvises?

Domstolen behandler disse spørsmålene samlet, og går gjennom de sentrale bestemmelsene om overgangsreglene og ser så hen til forarbeidene (les travaux préparatoires) til Prosedyredirektivet artikkel 52 første ledd, se dommens premiss 63 til 65.

Domstolen mener det er klart at intensjonen til lovgiverne var å åpne for at de medlemstatene som ønsket det, kunne anvende de bestemmelsene i nasjonal lovgivning som gjennomførte direktivet med umiddelbar virkning for søknader fremmet før 20. juli 2015. Domstolen viser her til premiss 72 i Alheto-avgjørelsen av 25. juli 2018.

Domstolen påpeker samtidig at ordlyden i Prosedyredirektivet artikkel 52 første ledd åpner for ulike løsninger, og at det derfor er viktig at hver medlemstat, av hensyn til søkernes rettssikkerhet og av hensynet til likebehandling, vurderer søknader som er fremmet i samme tidsrom på samme måte, for å sikre forutsigbarhet.

Bestemmelsen i tysk lovgivning (paragraf 29 AsylG) som gjennomfører Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a) trådte i kraft først 6. august 2016, og det forelå ikke nasjonale overgangsregler. Domstolen mener at den foreleggende domstolen (FAC) dermed må basere sin avgjørelse på den rettslige og faktiske situasjonen ved siste rettsforhandlingen (hearing), eller ved domsavsigelsen, hvilket her vil si paragraf 29 i AsylG i den versjonen som er i kraft på det tidspunktet saken behandles eller dommen avsies, med mindre artikkel 52 (2) utelukker det, se premiss 67. Tyskland har en bestemmelse i AsylG 77(1) som skal sikre at søknader om beskyttelse som er fremmet i samme tidsrom, hvor det ikke er fattet en endelig avgjørelse, skal behandles på en forutsigbar og uniform måte.

Domstolen mener videre at det følger av forarbeidene at artikkel 52 første ledd ikke utelukker at en bestemmelse i nasjonal lovgivning som gjennomfører det “ekstra” avvisningsgrunnlaget gis midlertidig anvendelse, ratione temporis, for asylsøknader som ble fremmet før 20. juli 2015, og før ikrafttredelsen av den gjennomførende bestemmelsen, men som det ikke er fattet en endelig avgjørelse i enda.

Selv om artikkel 52 første ledd i utgangspunktet ikke utelukker at direktivets bestemmelser gis umiddelbar anvendelse på søknader som ble fremmet før direktivet trådte i kraft, mener Domstolen imidlertid at det er klart at en umiddelbar anvendelse av det ekstra avvisningsgrunnlaget i artikkel 33 (2) (a) ikke kan utvides til å gjelde situasjoner som den i sak C-438/17 (Magamadov), hvor både søknaden om asyl og tilbaketakelsesforespørselen etter Dublin-regelverket, skjedde før 1. januar 2014, slik at søknaden jf. artikkel 49 i Dublin III forordningen dermed i sin helhet faller inn under Dublin II-forordningen, se premiss 70.

Dette er fordi Prosedyredirektivet, som ble vedtatt på samme dag som Dublin III-forordningen, utvidet anvendelsesområdet sitt, likt som Dublin III, til også å gjelde søknader om internasjonal beskyttelse, og ikke bare søknader om flyktningstatus jf. Flyktningkonvensjonen, som i forgjengeren til Prosedyredirektivet; direktiv 2005/85.

Det følger dermed av strukturen i både Dublin III-forordningen og Prosedyredirektivet, og av ordlyden i artikkel 33 (1), at adgangen til å avvise en søknad jf. denne artikkelens bokstav a) ikke var ment å gjelde for asylsøknader som faller innenfor anvendelsesområdet til Dublin II-forordningen.

Konklusjon: Artikkel 52 (1) må fortolkes slik at den åpner for at medlemstatene kan gi nasjonal lovgivning som gjennomfører artikkel 33 (2) (a) umiddelbar anvendelse for asylsøknader hvor det enda ikke er truffet en endelig avgjørelse og som ble fremmet før 20. juli 2015 og før den nasjonale bestemmelsen trådte i kraft. Dette gjelder imidlertid ikke dersom asylsøknaden og tilbaketakelsesforespørselen skjedde før Prosedyredirektivet trådte i kraft, og jf. Dublin III-forordningen artikkel 49, faller inn under Dublin II-forordningen.

Andre spørsmål i sakene C-297/17, C-318/17 og C-319/17

2. Gir artikkel 33 i Prosedyredirektivet medlemstatene en rett til å velge mellom å avvise en søknad om asyl på grunn av at ansvaret ligger hos en annen medlemstat (altså etter Dublin-forordningen) eller etter Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a)?

Domstolen leser spørsmålet som et spørsmål om hvorvidt det er et vilkår for å kunne anvende Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a) til å avvise en søknad, at medlemstaten først må ha uttømt prosedyren for tilbaketakelse eller overtakelse etter Dublin II eller III-forordningene.

Domstolen ser først hen til at artikkel 33(1) i Prosedyredirektivet regulerer at i tillegg til saker som ikke skal realitetsbehandles jf. Dublin III-forordningen, så er medlemstatene ikke forpliktet til å realitetsbehandle en søknad etter Statusdirektivet når søknaden kan avvises etter artikkel 33 i Prosedyredirektivet. Artikkel 33(2) i Prosedyredirektivet angir en uttømmende liste av de situasjoner hvor en søknad kan avvises.

Domstolen ser så hen til at ordlyden i artikkel 33(1) i Prosedyredirektivet sammenholdt med det prosessøkonomiske formålet med bestemmelsen, tilsier at medlemstatene kan avvise en søknad uten først å ha initiert en Dublin-prosedyre.

Videre legger Domstolen vekt på at lovgiver har ment at i en situasjon som i sakene C-297/17, C-318/17 og C-319/17, hvor det er søkt om internasjonal beskyttelse i en medlemstat, men hvor en annen medlemstat først har innvilget subsidiær beskyttelse, så skal medlemstatene avvise søknaden etter Prosedyredirektivet, i stedet for å initiere en tilbaketakelse eller overtakelsesprosedyre etter artikkel 26 i Dublin III-forordningen.

Konklusjon: Artikkel 33 i Prosedyredirektivet må tolkes slik at det ikke er et vilkår for å kunne avvise en søknad etter denne hjemmelen at man først må, eller har muligheten til å, sende en forespørsel om tilbaketakelse eller overtakelse etter Dublin III-forordningen.

Tredje og fjerde spørsmål i sakene C-297/17, C-318/17 og C-319/17

3. Hvis spørsmål 2 blir besvart bekreftende, forhindrer EU-retten at en medlemstat som har gjennomført Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a), kan avvise en søknad om flyktningstatus på grunn av at personen har blitt innvilget subsidiær beskyttelse i en annen medlemstat når

a. søkeren ønsker å få endret sin status til flyktning, og asylprosedyren i det første landet var (og fortsatt er) preget av systemiske mangler, eller

b. levevilkårene for de som er innvilget subsidiær beskyttelse i den andre medlemstaten som allerede har gitt søkeren subsidiær beskyttelse,

- strider mot EU-Charterets artikkel 4 og EMK artikkel 3, eller

- ikke tilfredsstiller vilkårene i Statusdirektivet artikkel 20, men ikke i seg selv er i strid med Charteret artikkel 4 eller EMK artikkel 3?

4. Hvis spørsmål 3 (b) besvares positivt, gjelder dette også der personer som er innvilget subsidiær beskyttelse ikke mottar økonomiske ytelser, eller de mottar ytelser som er markant lavere enn i andre medlemstater, selv om de ikke blir behandlet forskjellig fra den medlemstatens borgere?

Domstolen leser spørsmålene, for det første, som et spørsmål om Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a) må tolkes slik at den utelukker at en medlemstat kan avvise en søknad om flyktningstatus med den begrunnelsen at søkeren allerede er innvilget subsidiær beskyttelse i en annen medlemstat, når levevilkårene for de som har blitt innvilget subsidiær beskyttelse er så dårlige at de strider mot EU-Charteret artikkel 4 (forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling) eller ikke tilfredsstiller standardene i kapittel 7 i Statusdirektivet (om innholdet i internasjonal beskyttelse) uten at de er i strid med Charteret artikkel 4.

Den tyske domstolen er videre usikker på hva det har å si at personene ikke mottar eller mottar lavere økonomiske ytelser enn i andre medlemstater, selv om de ikke forskjellsbehandles i forhold til borgerne i den aktuelle medlemstaten.

FAC ønsker også en vurdering av om Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a) må tolkes slik at den utelukker at man kan avvise en søknad om flyktningstatus der asylprosedyren i den andre medlemstaten er preget av systemiske mangler (vitiated by systemic flaws).

Domstolen viser til avgjørelsen Jawo (C-163/17), premiss 80, som ble avsagt samme dag som avgjørelsen her. Domstolen konkluderte i Jawo-saken med at Dublin-forordningen artikkel 3 (2) jf. Charteret artikkel 4 må tolkes slik at de forplikter medlemstatene til å vurdere anførsler om brudd på forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til mottakerlandet, på grunn av levevilkårene der, også under forutsetningen at personen gis internasjonal beskyttelse der.

Presumsjonen om at alle medlemstatene behandler asylsøkere i tråd med forpliktelsene som følger av Charteret, Flyktningkonvensjonen og EMK, gjelder særlig ved anvendelsen av Prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a), som er et uttrykk for prinsippet om gjensidig tillit (mutual trust) i CEAS (Common European Asylum System).

Som Domstolen pekte på i Jawo, så kan CEAS imidlertid i praksis oppleve så store operasjonelle utfordringer i en gitt medlemstat at det er en reell risiko for at en søker som overføres dit kan bli utsatt for behandling i strid med sine grunnleggende rettigheter, se premiss 86.

Sett hen til den absolutte karakteren til forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling i Charteret artikkel 4, så er det dermed uvesentlig i vurderingen av om artikkelen kommer til anvendelse, om risikoen for slik behandling knytter seg til tidspunktet for selve overføringen, til asylprosedyren eller til avslutningen av denne prosedyren (on the conclusion of that procedure), se premiss 87.

Når en domstol behandler en sak om avvisning av søknad om beskyttelse, og får seg forelagt bevis fra søkeren som etablerer en slik risiko i medlemstaten som tidligere har gitt ham beskyttelse, er derfor domstolen forpliktet (obliged) til å vurdere, på bakgrunn av objektiv, pålitelig, spesifikk og tilstrekkelig oppdatert informasjon, hvorvidt det foreligger systemiske eller generelle mangler eller feil.

For at de systemiske feilene skal kunne falle innenfor Charteret artikkel 4, så må de være av en særlig høy alvorlighetsgrad (must attain a particularly high level of severity), se premiss 89, som vil avhenge av forholdene ved den konkrete saken. EU-domstolen gir anvisning på når en situasjon kan nå opp til denne høye terskelen i Charteret artikkel 4 og peker på hvilke forhold som er relevante i denne vurderingen. Terskelen EU-domstolen setter, korresponderer med terskelen slik den er definert av den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i M.S.S. v. Belgium and Greece, se premiss 90:

That particularly high level of severity is attained where the indifference of the authorities of a Member State would result in a person wholly dependent on State support finding himself, irrespective of his wishes and personal choices, in a situation of extreme material poverty that does not allow him to meet his most basic needs, such as, inter alia, food, personal hygiene and a place to live, and that undermines his physical or mental health or puts him in a state of degradation incompatible with human dignity (see, to that effect, ECtHR, 21 January 2011, M.S.S. v. Belgium and Greece(..)

Domstolen presiserer de samme forbehold som i Jawo, om hva som ikke vil nå opp til denne høye terskelen, for eksempel at det er en høyst usikker retursituasjon, eller at personen vil oppleve vesentlig dårligere levevilkår, se premiss 91-93.

Det faktum at de som er innvilget subsidiær beskyttelse, i den staten som har innvilget denne beskyttelsen, ikke vil motta økonomiske ytelser, eller at disse er markant lavere enn i andre medlemsland, selv om de ikke forskjellsbehandles, kan bare føre til konklusjonen at søkeren er utsatt for risiko for behandling i strid med artikkel 4, hvis konsekvensen er at søkeren på grunn av sin særlige sårbarhet, befinner seg i en situasjon med ekstrem materiell fattigdom, se premiss 93. At levevilkårene er mer fordelaktige i den andre medlemstaten der søkeren har søkt om flyktningstatus, enn i den som har innvilget subsidiær beskyttelse, er ikke tilstrekkelig, se premiss 94.

De manglene ved asylprosedyren som den foreleggende domstolen har identifisert, ligger i at medlemstaten som tidligere har innvilget subsidiær beskyttelse, kan forventes å nekte å innvilge flyktningstatus til de som søker internasjonal beskyttelse, og at medlemstaten ikke tar etterfølgende søknader (subsequent applications) til vurdering, selv om det kan foreligge nye bevis som tilsier at personen bør innvilges flyktningstatus.

Den foreleggende domstolen ønsker å få svar på om artikkel 18 i Charteret (om retten til asyl) sammenholdt med artikkel 78 i TFEU (Treaty on the Functioning of the European Union, som gjelder at unionen skal etablere en felles praksis på asyl og subsidiær beskyttelse mv.), pålegger medlemstatene å vurdere den etterfølgende søknaden om beskyttelse, til tross for nasjonal lovgivning som gjennomfører artikkel 33 (2) (a) i Prosedyredirektivet. Domstolen minner om at både Statusdirektivet og Prosedyredirektivet ble vedtatt på bakgrunn av artikkel 78 TFEU, for å oppnå målene som fremgår i den bestemmelsen og for å sikre overholdelsen av artikkel 18 i Charteret.

Statusdirektivet artikkel 13 forplikter medlemstatene til å gi flyktningstatus til alle tredjelandsborgere eller statsløse som fyller vilkårene i direktivets kapittel II og III. For å vurdere om disse vilkårene er oppfylt, må medlemstatene foreta en individuell vurdering. Dermed er det kun i de tilfellene hvor en slik vurdering munner ut i en konklusjon om at søkeren ikke fyller vilkårene i kapittel III, men i kapittel V, at det kan innvilges subsidiær beskyttelse, men ikke flyktningstatus, se premiss 98. Dersom asylprosedyrene i en medlemstat imidlertid fører til en systematisk avvisning av søknader om flyktningstatus for personer som fyller vilkårene, uten en reell vurdering av søknaden, vil dette etter Domstolens vurdering være i strid med forpliktelsene i Charteret artikkel 18.

Samtidig presiserer Domstolen at andre medlemstater kan avvise en etterfølgende søknad jf. Prosedyredirektivet artikkel 33(2)(a) med henvisning til prinsippet om gjensidig tillit, fordi det i slike tilfeller er det landet som innvilget subsidiær beskyttelse som må gjenoppta prosedyren med innvilgelse av flyktningstatus, se premiss 99 og 100.

Konklusjon: Artikkel 33(2)(a) må fortolkes slik at den ikke hindrer en medlemstat fra å avvise en søknad om flyktningstatus fordi søkeren tidligere er innvilget subsidiær beskyttelse i en annen medlemstat, hvor levevilkårene som søkeren kan forvente seg i den andre medlemstaten, som en mottaker av subsidiær beskyttelse, ikke vil utsette ham for risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling jf. Charteret artikkel 4. Det forhold at han ikke vil motta økonomiske ytelser, eller at de økonomiske ytelsene er vesentlig lavere enn i den andre medlemstaten, kan bare føre til konklusjonen at han der vil være utsatt for risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling hvis han, på grunn av hans særlige sårbarhet, ville befinne seg i en situasjon med ekstrem materiell fattigdom.

Artikkel 33(2)(a) må også tolkes slik at den ikke utelukker avvisning når asylprosedyren i den andre medlemstaten som har innvilget subsidiær beskyttelse fører til en systematisk avvisning, uten en reell vurdering, av søknader om flyktningstatus til personer som fyller vilkårene i Statusdirektivet kapittel II og II.

Siste endringer
  • Ny: C-297/17, C-318/17, C-319/17 og C-438/17 Ibrahim, Sharqawi, Fattayrji and Magamadov. Dublin III-forordningen. Spørsmål om overføringen er i strid med EU-Charteret art. 4. Levevilkårene i mottakerlandet. (18.06.2019)

    Sammendrag av prejudisiell avgjørelse avsagt av EU-domstolen i Storkammer 19. mars 2019. Tyskland forela EU-domstolen spørsmål om fortolkning av Prosedyredirektivet, blant annet om levevilkårene i et land som allerede har innvilget subsidiær beskyttelse kan være til hinder for en avvisning av en søknad om internasjonal beskyttelse (flyktningstatus) etter Prosedyredirektivet artikkel 33. EU-domstolen vurderer også forholdet mellom avvisning etter Prosedyredirektivet og Dublin-regelverket. Dommen kan leses i sammenheng med dommen i C-163/17 (Jawo), som er avsagt samme dato.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo