Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EU-domstolens rettspraksis

Dokument-ID : C-620/10
Dokumentdato : 03.05.2012

Nurije Kastrati med flere mot Sverige

1. Saken gjelder

  • Fortolkning av tolkning av Dublin II-forordningen.
  • Anmodningen om prejudisiell avgjørelse ble henvist til EU-domstolen av Kammarrätten i Stockholm, Migrationsöverdomstolen.
  • Avgjørelsen er særlig relevant for behandlingen av Dublin-saker.

2. Hovedkonklusjonen i avgjørelsen

  • Dublin-forordningen skal fortolkes slik, at tilbaketrekking av en asylsøknad som omhandlet i forordningens artikkel 2(c), før den ansvarlige staten har akseptert å ta ansvaret for søkeren, fører til at Dublin-forordningen ikke lenger kan anvendes.

3. Faktum i saken

Saken gjelder tre borgere fra Kosovo, en kvinne med to barn, som søkte om oppholdstillatelse på grunn av familietilknytning til en svensk statsborger. Søknaden ble fremmet ved Den svenske ambassaden i Skopje i desember 2008. Den svenske statsborgeren er ikke barnas far. Mor og barn fikk avslag på søknaden om familiegjenforening i mai 2008. Svenske myndigheter viste til at familien ikke hadde tilknytning til den svenske statsborgeren. Migrationsdomstolen opprettholdt vedtaket. Moren og barna anket til Migrationsöverdomstolen i mars 2009, men anken ble trukket tilbake, og domstolen besluttet 19. mars 2009 at saken skulle fjernes fra sakslisten. Samtidig fikk kvinnen og barna et innreisevisum utstedt av franske myndigheter. Disse ankom Sverige 3. mars 2009, og søkte asyl 30. april 2009. Moren og barna trakk søknaden om asyl 16. juni 2009, og søkte på nytt om familiegjenforening i Sverige 22. juni 2009.

Moren opplyste at hun aldri hadde ønsket å søke asyl, men at hun søkte om det etter anbefaling fra Migrationsverket. Franske myndigheter aksepterte ansvaret for søkerne i henhold til Dublin-forordningen 23. juli 2009 uten å vite at moren og barna hadde trukket søknaden om asyl i Sverige.

Migrationsverket avslo klagernes nye søknad om oppholdstillatelse under henvisning til Migrationsverkets tidligere vedtak i oppholdssaken av 13. mai 2008. Klagernes asylsøknad ble avslått under henvisning til at det var Frankrike som var ansvarlig til å behandle klagernes asylsøknad jf. artikkel 19(1) og 19(3) i Dublin II-forordningen. Klagerne påklaget vedtaket til Migrationsdomstolen, som konkluderte med at vilkårene for anvendelse av Dublin-forordningen ikke var oppfylt, siden klageren hadde trukket tilbake asylsøknaden. Det fremheves i Migrationsdomstolens avgjørelse at asylsøknaden ble trukket tilbake etter at svenske myndigheter anmodet Frankrike om overtakelse, men før franske myndigheter ga sin aksept. Migrationsverket anket avgjørelsen under henvisning til at den ansvarlige medlemsstats forpliktelse til å overta en asylsøker, som søkte om asyl i en annen medlemsstat, ikke bortfaller, hvis asylsøknaden trekkes tilbake.

4. Domstolens vurderinger

EU-domstolen ble forelagt to spørsmål:

  1. Skal Dublin-forordningen fortolkes slik at den ansvarlige medlemsstats forpliktelse til å overta en asylsøker bortfaller dersom søkeren trekker tilbake søknaden, tatt i betraktning at artikkel 5(2) i forordningen og/eller det faktum at forordningen mangler bestemmelser om ansvarsopphør?
  2. For besvarelsen av spørsmålet, er det av betydning når i Dublin-prosedyren asylsøknaden trekkes tilbake?

Domstolen fremhever innledningsvis under henvisning til punkt 18-21 i dommen at klagerne (mor og to barn) i foreliggende sak ikke ønsket å søke om asyl, jf. artikkel 2(c) i forordningen. Dette fremgår av punkt 37 i dommen: ”[…] in actual fact, they did not at any time intend to lodge applications for asylum within the terms of Article 2(c) of Regulation No 343/2003.” EU-domstolen uttaler imidlertid at det kun er den nasjonale domstolen som skal vurdere hvilken betydning et slikt forhold skal tillegges.

På denne bakgrunn og i lys av forholdene i saken går domstolen videre og vurderer om Dublin-forordningen må tolkes slik at tilbaketrekking av en asylsøknad, som finner sted før den ansvarlige staten har akseptert å ta ansvaret for søkeren, fører til at Dublin-forordningen ikke får anvendelse.

Domstolen uttaler at medlemsstater som har fått fremlagt en asylsøknad, men som mener at det er en annen medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av søknaden, kan anmode den andre medlemsstaten om å overta ansvaret for søkeren, jf. artikkel 17(1) i forordningen. Domstolen fremhever videre at forordningens formål er å fastsette kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat av en borger av et tredjeland, jf. artikkel 1 i forordningen. Dette formålet lar seg ikke oppfylle idet klagerne trakk tilbake søknaden om asyl før den ansvarlige staten hadde akseptert å ta ansvaret for søkerne, se punkt 42 i dommen.

Domstolen bemerker at EU-lovgiveren ikke uttrykkelig har regulert situasjoner som i foreliggende sak, der asylsøkeren trekker tilbake sin søknad uten at det samtidig er søkt om asyl i andre medlemsstater. Ordlyden i artikkel 4(5) annet ledd, og artikkel 16(3) og 16(4) i forordningen kan ikke føre til en annen konklusjon, se punkt 44. Selv om ovennevnte bestemmelser gir en uttømmende liste over når medlemsstaten er forpliktet til å ta ansvar for behandlingen av en asylsøknad, understreker domstolen at bestemmelsene forutsetter at det finnes en søknad om asyl. Dette følger av punkt 45: ”[…] presuppose the existence of an asylum application which the Member State responsible must examine, is in the process of examining or on which it has already taken a decision.” Det samme gjelder for artikkel 5(2) i forordningen. Følgelig, tilbaketrekking av en asylsøknad, under omstendigheter som nevnt ovenfor i.e. før den ansvarlige staten har akseptert ansvaret, fører til at Dublin-forordningen ikke lenger er anvendelig, se punkt 47.

Domstolen understreker at under slike omstendigheter er det medlemsstaten der søknaden ble registrert som er forpliktet til å ta de avgjørelsene som kreves etter tilbaketrekking av en asylsøknad, særlig i lys av artikkel 19 [1]  i EUs direktiv 2005/85 (prosedyredirektivet), se punkt 48:

”In such circumstances, it is for the Member State within the territory of which the application was lodged to take the decisions required as a result of that withdrawal and, in particular, as Article 19 of Directive 2005/85 provides, to discontinue the examination of the application, with a record of the information relating to it being placed in the applicant’s file.”

I lys av dette konkluderer domstolen med at Dublin-forordningen skal fortolkes slik, at tilbaketrekking av en asylsøknad som omhandlet i forordningens artikkel 2(c), før den ansvarlige staten har akseptert å ta ansvaret for søkeren, fører til at Dublin-forordningen ikke lenger kan anvendes, se punkt 49 (våre uthevinger):

”Having regard to all the foregoing considerations, the answer to the questions raised is that Regulation No 343/2003 must be interpreted as meaning that the withdrawal of an application for asylum within the terms of Article 2(c) of that regulation, which occurs before the Member State responsible for examining that application has agreed to take charge of the applicant, has the effect that that regulation can no longer be applicable. In such a case, it is for the Member State within the territory of which the application was lodged to take the decisions required as a result of that withdrawal and, in particular, to discontinue the examination of the application, with a record of the information relating to it being placed in the applicant’s file.”

Avgjørelsen i sin helhet finner du her.

[1] Artikkel 19 omhandler prosedyrene når en søker eksplisitt trekker sin asylsøknad

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen