Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EU-domstolens rettspraksis

Dokument-ID : C-63/15
Dokumentdato : 07.06.2016

Mehrdad Ghezelbash v The Netherlands - Dublin III-forordningen. Effektivt rettsmiddel. Anke på overføringsavgjørelse. Visum.

1. Hovedkonklusjonen i dommen

Med Dublin III-forordningen ble det innført og styrkede rettigheter og mekanismer for å sikre asylsøkerens involvering i prosessen med å fastsette ansvarlig medlemsstat. Disse skiller seg vesentlig fra bestemmelsene i Dublin II-forordningen som la grunnlaget for avgjørelsen i saken C-394/12 Abdullahi
Artikkel 27 (1) sett i sammenheng med fortalen punkt 19 skal derfor tolkes slik at en asylsøker kan anke en overføringsavgjørelse på grunnlag av feil bruk av ansvarskriteriene i forordningens kapittel III.

Vurderingen av om ansvarskriteriene har blitt anvendt objektivt og rettferdig i en bestemt sak er underlagt nasjonale prosessregler.

EU-domstolen ser at en vurdering av om ansvarskriteriene er anvendt riktig kan medføre forsinket saksbehandling, men viser til at de tidligere har konkludert med at lovgiver ikke har ment at effektivitetshensyn skal gå foran asylsøkerens prosessuelle rettigheter. Denne konklusjonen gjelder fortsatt.

Les avgjørelsen i sin helhet her (lenke til CURIA)

2. Faktum i saken

Ghezelbash, en iransk statsborger, søkte om beskyttelse i Nederland i mars 2014. Søknaden ble avvist fordi han i Iran hadde fått utstedt et visum til Frankrike for perioden 17. desember 2013 til 11. januar 2014. Frankrike aksepterte tilbaketakelse i henhold til Dublin III-forordningens artikkel 12 (4). Søkeren påklaget vedtaket om overføring og hevdet at anvendelsen av kriteriene var feil ettersom han hadde returnert til Iran allerede 19. desember. Han hadde oppholdt seg nesten tre måneder i Iran etter retur fra Frankrike før han søkte om asyl i Nederland. Søkeren mente derfor at asylsøknaden hans skulle behandles i Nederland.

Saken ble henvist til EU-domstolen av den nederlandske domstolen (Rechtbank den Haag) for en fortolkning av aktuelle bestemmelser i Dublin III-regelverket den 12. februar 2015.  Den nederlandske domstolen innvilget en midlertidig forføyning i påvente av en avgjørelse fra EU-domstolen.

3. Domstolens vurderinger

Domstolen påpeker innledningsvis at søkerens rettigheter etter Dublin III-forordningen avviker betydelig fra Dublin II- forordningen, som gjaldt da Abdullahi-saken ble vurdert.

Domstolen bemerker at artikkel 27 (1) i Dublin III-forordningen, lest i lys av fortalen punkt 19, må tolkes slik at i en situasjon som i hovedsaken har en asylsøker rett til å påberope seg i en anke mot et overføringsvedtak, feil anvendelse av ett av kriteriene for fastsettelse av ansvar, inkludert kriteriet for ansvarsfastsettelse regulert i artikkel 12 (utstedelse av oppholdsdokument eller visum).

Domstolen påpeker videre med hensyn til ordlyden at rettsmiddelet må være effektivt og muliggjøre undersøkelse av både faktum og rettsgrunnlaget. Det fremgår ikke noen begrensinger i forarbeidene i hva søkeren kan påberope seg når han benytter seg av artikkel 27 (1), og EUs lovgivere har ikke satt nevnte artikkel i sammenheng med forordningens artikkel 3 (2) som begrenser muligheten til å overføre ansvar. Det fremgår av fortalen punkt 4, 5 og 40 at hensikten er å etablere en klar og gjennomførbar metode basert på objektive, rettferdige kriterier. For å sikre korrekt anvendelse av ansvarskriteriene i kapittel III, må artikkel 27 (1) leses i lys av fortalen punkt 19.

Når det gjelder forordningens struktur, bemerker Domstolen at Dublin III-forordningen har søkt å innføre og styrke rettigheter og mekanismer som sikrer asylsøkerens involvering i prosessen med å fastsette ansvarlig medlemsland. Søkeren gis rett til informasjon om bestemmelseskriteriene, rett til personlig intervju eller mulighet til å gi ytterligere informasjon som kan være relevant for korrekt ansvarsfastsettelse, samt mulighet til å be om at overføringsbeslutningen utsettes i påvente av en klage og juridisk bistand i forbindelse med anken. Det følger derfor at Dublin III-forordningen ikke er begrenset til å regulere mellomstatlige forbindelser mellom medlemsstatene, men også er ment å involvere asylsøkerne under hele prosessen.

Med hensyn til formålene i Dublin III-forordningen, bemerker Domstolen at effektivitet og sikring av søkernes rettigheter står sentralt. En innskrenkende tolkning av effektive rettsmidler etter artikkel 27 (1) ville kunne motarbeide formålene, ved at asylsøkeren i praksis mister andre rettigheter under forordningen. For eksempel ville asylsøkerens rett til å gi informasjon for å sikre korrekt ansvarsfastsettelse bli meningsløs om det ikke fantes en mulighet til å etterprøve om ansvarskriteriene er korrekt anvendt.

Domstolen bemerker i den kontekst at en undersøkelse av om ansvarskriteriene er korrekt vurdert, slik som i denne saken, ikke vil være å anse som «asyl-shopping», som Dublin-systemet ønsker å unngå. Dette fordi domstolen som avgjør en slik undersøkelse ikke vil være forpliktet til å gjøre den medlemsstaten som søkeren foretrekker ansvarlig for å behandle søknaden, men kun forsikre at de rette ansvarskriteriene er anvendt. Hvis det under en slik undersøkelse skulle avdekkes en feil anvendelse av ansvarskriteriene, ville ikke det ha noen betydning for prinsippet om gjensidig tillit mellom medlemsstatene, men kun bety at medlemsstaten som ville ta søkeren tilbake, likevel ikke var ansvarlig i henhold til forordningens kapittel III.

Når det gjelder effektivitetshensynet, kan undersøkelser slik som dette medføre forsinket saksbehandling. Imidlertid har Domstolen tidligere funnet i C-19/08 Petrosian (under Dublin IIforordningen) at det ikke har vært lovgivers hensikt at effektivitetshensyn skal gå foran asylsøkerens prosessuelle rettigheter. Argumentet fra den avgjørelsen gjelder også for fortolkningen av Dublin IIIforordningen, fordi den nye forordningen i betydelig utstrekning har forbedret asylsøkernes prosessuelle rettigheter. Risikoen for slike forsinkelser er under alle omstendigheter begrenset ettersom kravet til bevis ikke skal overstige det som er nødvendig for å sikre korrekt anvendelse av forordningen. Endelig uttaler Domstolen at det at tidligere og gjeldende forordning er søkt harmonisert, ikke kan brukes som et argument for å fremme en tolkning som begrenser formålet av 27 (1).

Siste endringer
  • Ny: C-63/15 Mehrdad Ghezelbash v The Netherlands - Dublin III-forordningen. Effektivt rettsmiddel. Anke på overføringsavgjørelse. Visum. (20.09.2018)

    Nytt sammendrag av avgjørelse fra EU-domstolen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo