Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EU-domstolens rettspraksis

Dokument-ID : C-83/12
Dokumentdato : 10.04.2012

Minh Khoa Vo mot Tyskland

1. Saken gjelder

  • Fortolkning av artikkel 21 og 34 i Visumforordningen (Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) nr. 810/2009 av 13. juni 2009).
  • Saken ble henvist til EU-domstolen av den tyske domstol (Bundesgerichtshof) for en foreløpig avgjørelse (”preliminary ruling”) den 17. februar 2012.

2. Hovedkonklusjonen i dommen

Medlemsstater kan ilegge strafferettslige sanksjoner overfor tredjelandsborgere som medvirket til ulovlig innvandring, og som er i besittelse av visum oppnådd på falskt grunnlag, uavhengig av det faktum at deres visum ikke var annullert.

3. Sakens faktum

Minh Khoa Vo er en vietnamesisk statsborger, som ble straffeforfulgt i Tyskland, og dømt for å ha hjulpet tredjelandsborgere å komme til Tyskland med visum oppnådd på falskt grunnlag. Minh Vo var medlem i en organisert vietnamesisk gjeng i Tykland som hjalp andre vietnamesiske statsborgere å komme til Tyskland ulovlig. Hans og gjengens fremgangsmåte var å overtale det ungarske konsulatet om at vietnameserne var turister. Etter å ha fulgt et turistprogram i Ungarn i noen få dager, ble vietnameserne transportert til andre europeiske land, hovedsakelig Tyskland. Vietnameserne betalte mellom 11.000-15.000 dollar per reise. For transporten mottok Minh Vo mellom 200-2000 euro per transportert person.

En annen vietnamesisk gjeng opererte ved å utnytte regelverket i Sverige som tillater vietnamesiske borgere å komme til landet som sesongarbeidere (jordbærplukkere). Etter innreise til Sverige ble vietnameserne transportert til Tyskland. Flere av vietnameserne ble oppsporet av tyske myndigheter mens de forsøkte å etablere seg og arbeide i Tyskland.

Den tyske domstolen ønsket å få avklart om artikkel 21 og artikkel 34 i Visumforordningen forhindret nasjonale myndigheter fra å innføre og ilegge strafferettslige sanksjoner mot tredjelandsborgere, som er i besittelse av et visum utstedt på falskt grunnlag, og ved å ha gitt villedende opplysninger om formålet med reisen til utstedende myndigheter, dersom deres visum ikke var annullert.

4. Domstolens vurderinger

Domstolen bemerker først at EU-retten regulerer vilkår for utstedelse, annullering og inndragning av visum, men uten å inkorporere bestemmelser om strafferettslige sanksjoner ved brudd på vilkårene for utstedelse av visum. Domstolen understreket imidlertid at søknadsskjemaet, som er vedlagt Visumforordningen, inneholder opplysninger som informerer søkere om at falske opplysninger kan føre blant annet til annullering av visumet og straffeforfølgelse. Dette følger av premiss 42 i dommen:

"42. The Visa Code governs the conditions for issuing, annulling and revoking visas, but it does not contain any rules laying down criminal penalties for infringement of those conditions. None the less, the visa application form set out in Annex I to the Visa Code contains a section informing the applicant that any false statements will lead, inter alia, to the annulment of the visa and may render him liable to prosecution."

Domstolen uttaler videre under henvisning til bestemmelser i direktiv 2002/90/EF av 28. november 2002 (om definisjon av hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold), om at stater er forpliktet til å treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at overtredelser som nevnt i artikkel 1 og 2 kan straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner, se punkt 43 i dommen:

”43. In addition, Articles 1(1) and 4(1)(a) of Framework Decision 2002/946/JHA and Articles 1(1) and 3 of Directive 2002/90 require each Member State to take the measures necessary to ensure that the infringements defined are punishable by effective, proportionate and dissuasive criminal penalties and to establish its jurisdiction with regard to the infringements committed, in whole or in part, within its territory.”

På denne bakgrunn fremhever domstolen at EU-retten ikke forhindrer stater fra å straffeforfølge personer som bevisst hjelper tredjelandsborgere til å ta seg inn i medlemsstatenes territorier på ulovlig måte, men uttrykkelig pålegger medlemsstaten til å straffeforfølge vedkommende. Domstolen går videre og påpeker at medlemstater har to forpliktelser: 1. Stater skal ikke forhindre personer som har gyldig visum fra å bevege seg fritt, med mindre visumet ble annullert eller inndratt på en rettmessig måte: 2. Stater er videre forpliktet til å treffe effektive, forholdsmessige og avskrekkende tiltak for å sikre at personer som begår slike overtredelser, særlig menneskesmuglere, blir straffeforfulgt.

”45. The Member States are thus faced with two obligations. The first is not to act in such a way as to hinder the movement of visa holders unless the visas have been duly and properly annulled. The second is to prescribe and enforce effective, proportionate and dissuasive penalties against those persons who commit the infringements defined in Framework Decision 2002/946/JHA and Directive 2002/90, in particular human smugglers."

Domstolen understreker at kravet om annullering av visum ved kompetente myndigheter ikke alltid vil kunne være oppfylt i straffesaker. Domstolen viste i den forbindelse til at det kan være et behov i slike saker at etterforskningen holdes hemmelig. Dette fremgår av punkt 47 i dommen:

”47. Criminal proceedings which, by their very nature, may involve investigative confidentiality and the adoption of urgent measures, cannot always comply with a requirement that a visa must first have been annulled by the competent authorities.”

Domstolen konkluderer med at medlemsstater kan ilegge strafferettslige sanksjoner overfor tredjelandsborgere for medvirkning til ulovlig innvandring, og som har kommet til medlemsstatens territorier med visum oppnådd på falskt grunnlag, selv om deres visum ikke var annullert. Dette fremgår av premiss 49 i dommen: 

”49. Articles 21 and 34 of Regulation (EC) No 810/2009 of the European Parliament and of the Council of 13 July 2009 establishing a Community Code on Visas (Visa Code) are to be interpreted as meaning that they do not preclude national provisions under which assisting illegal immigration constitutes an offence subject to criminal penalties in cases where the persons smuggled, third-country nationals, hold visas which they obtained fraudulently by deceiving the competent authorities of the Member State of issue as to the true purpose of their journey, without prior annulment of those visas.”

Her finner du avgjørelsen i sin helhet.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen