Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

EU-domstolens rettspraksis

Dokument-ID : C‑63/15
Dokumentdato : 07.06.2016

Mehrdad Ghezelbash v The Netherlands - Dublin III-forordningen. Kriterier for fastsettelse av ansvarlig medlemsstat (kapittel III). Anke på overføringsavgjørelse. Visum. Iran.

1.    Saken gjelder

Fortolkning av artikler 12 og 27 nummer 1 i forordning (EF) nr. 604/2013 av Europaparlamentet og Rådet av 26. juni 2013 om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse levert i en av medlemsstatene av en tredjelandsborger eller en statsløs person, heretter Dublin III-forordningen.

Saken ble henvist til EU-domstolen av den nederlandske domstolen (Rechtbank den Haag) for en prejudisiell avgjørelse den 12. februar 2015.  

2.    Hovedkonklusjonen i dommen

Dublin III-forordningen har innført og styrket rettigheter og mekanismer som sikrer asylsøkerens involvering i prosessen med å fastsette ansvarlig medlemsstat, og skiller seg vesentlig fra regelverket som la grunnlaget for den prejudisielle avgjørelsen i saken C-394/12 Abdullahi. Artikkel 27 nummer 1 sett i sammenheng med forordningens innledende betraktning nr. 19 skal derfor tolkes slik at en asylsøker kan anke en overføringsavgjørelse på grunnlag av feil bruk av ansvarskriteriene i forordningens kapittel III.

3.    Faktum i saken

Ghezelbash, en iransk statsborger, søkte om beskyttelse i Nederland i mars 2014. Søknaden ble avvist fordi han i Iran hadde fått utstedt et visum til Frankrike for perioden 17. desember 2013 til 11. januar 2014. Frankrike aksepterte tilbakeføring av ansvar i henhold til Dublin III-forordningens artikkel 12 nummer 4. Etter dette hevdet søkeren at han hadde returnert til Iran i over tre måneder mellom de to asylsøknadene, og fremla indisier til støtte for dette (om indisier, se forordningens artikkel 22 nummer 3 bokstav b).

Den nederlandske domstolen Rechtbank den Haag innvilget så en midlertidig forføyning i påvente av en prejudisiell avgjørelse fra EU-domstolen. Spørsmålet som ble besvart var om søkeren, fordi nederlandske myndigheter ikke undersøkte bevisene eller indisiene han fremla, hadde rett til å utfordre Frankrikes ansvar etter at Frankrike aksepterte tilbakeføringen.

Spørsmålene oversendt til EU-domstolens er følgende:

(1) What is the scope of Article 27 of Regulation No 604/2013, whether or not read in conjunction with recital 19 of that regulation?

Does an asylum seeker — in a situation such as that in the present case, in which the foreign national was confronted with the request for assumption of responsibility to deal with the asylum application only after that request had been agreed to, and that foreign national submits evidence, subsequent to the agreement to that request, which could lead to the conclusion that it is the requesting Member State, and not the requested Member State, which is responsible for examining the application for asylum, and the requesting Member State subsequently does not examine those documents or forward them to the requested Member State — have the right, pursuant to that article, to an (effective) legal remedy against the application of the criteria for determining the Member State responsible laid down in Chapter III of Regulation No 604/2013?

(2) On the assumption that, under Regulation No 604/2013, or under the operation of Regulation No 343/2003, the foreign national is in principle not entitled to invoke the incorrect application of the criteria for determining the Member State responsible when the requested Member State has agreed to a request to take charge, is the defendant correct in its contention that an exception to that assumption may be contemplated only in the case of family situations as referred to in Article 7 of Regulation No 604/2013, or is it conceivable that there may also be other special facts and circumstances on the basis of which the foreign national may be entitled to invoke the incorrect application of the criteria for determining the Member State responsible?

(3) If the answer to Question 2 is that, in addition to family situations, there are other circumstances which could lead to the foreign national being entitled to invoke the incorrect application of the criteria for determining the Member State responsible, can the facts and circumstances described in [paragraph 27 above] constitute such special facts and circumstances?

4.    Domstolens vurderinger

Domstolen bemerker at artikkel 27 nummer 1 i Dublin III-forordningen, lest i lys av forordningens innledende betraktning nr. 19, må tolkes slik at i en situasjon som i hovedsaken, har en asylsøker rett til å påberope seg, i en anke mot en beslutning om å overføre ham, feil anvendelse av ett av kriteriene for fastsettelse av ansvar fastsatt i kapittel III i forordningen, særlig kriteriet om innvilgelse av visum omfattet av artikkel 12 i forordningen.

Angående fastsettelsen av omfanget av artikkel 27 nummer 1 i Dublin III-forordningen, er Domstolen usikker på relevansen av C-394/12 Abdullahi som begrenset en asylsøkers rett til å bestride en overføringsbeslutning. Domstolen bemerker at den omarbeidede forordningen (Dublin III) avviker betydelig fra forordning 343/2003 (Dublin II), som gjaldt for Abdullahi, slik at artikkel 27 nummer 1 nå må tolkes i lys av Dublin III-forordningens ordlyd, struktur, formål, kontekst og utvikling.

Domstolen påpeker med hensyn til ordlyden at rettsmiddelet må være effektivt og muliggjøre undersøkelse av både faktum og rettsgrunnlaget. Det fremgår ikke noen begrensinger i forarbeidene i hva søkeren kan påberope seg når han benytter seg av artikkel 27 nummer 1, og EUs lovgivere har ikke satt nevnte artikkel i sammenheng med forordningens artikkel 3 nummer 2 som begrenser muligheten til å overføre ansvar. Det fremgår av forordningens innledende betraktninger nr. 4, 5 og 40 at hensikten er å etablere en klar og gjennomførbar metode basert på objektive, rettferdige kriterier. For å sikre korrekt anvendelse av ansvarskriteriene i kapittel III, må artikkel 27 nummer 1 leses i lys av forordningens innledende betraktning nr. 19.

Når det gjelder forordningens struktur, bemerker Domstolen at Dublin III-forordningen har søkt å innføre og styrke rettigheter og mekanismer som sikrer asylsøkerens involvering i prosessen med å fastsette ansvarlig medlemsland. Søkeren gis rett til informasjon om bestemmelseskriteriene, rett til personlig intervju eller mulighet til å gi ytterligere informasjon som kan være relevant for korrekt ansvarsfastsettelse, samt mulighet til å be om at overføringsbeslutningen utsettes i påvente av en klage og juridisk bistand i forbindelse med anken. Det følger derfor at Dublin III-forordningen ikke er begrenset til å regulere mellomstatlige forbindelser mellom medlemsstatene, men også er ment å involvere asylsøkerne under hele prosessen.

Med hensyn til formålene i Dublin III-forordningen, bemerker Domstolen at effektivitet og sikring av søkernes rettigheter står sentralt. En innskrenkende tolkning av effektive rettsmidler etter artikkel 27 nummer 1 ville kunne motarbeide formålene, ved at asylsøkeren i praksis mister andre rettigheter under forordningen. For eksempel ville asylsøkerens rett til å gi informasjon for å sikre korrekt ansvarsfastsettelse bli meningsløs om det ikke fantes en mulighet til å etterprøve om ansvarskriteriene er korrekt anvendt.

Domstolen bemerker i den kontekst at en undersøkelse av om ansvarskriteriene er korrekt vurdert, slik som i denne saken, ikke vil være å anse som «asyl-shopping», som Dublin-systemet ønsker å unngå. Dette fordi domstolen som avgjør en slik undersøkelse ikke vil være forpliktet til å gjøre den medlemsstaten som søkeren foretrekker ansvarlig for å behandle søknaden, men kun forsikre at de rette ansvarskriteriene er anvendt. Hvis det under en slik undersøkelse skulle avdekkes en feil anvendelse av ansvarskriteriene, ville ikke det ha noen betydning for prinsippet om gjensidig tillit mellom medlemsstatene, men kun bety at medlemsstaten som ville ta søkeren tilbake, likevel ikke var ansvarlig i henhold til forordningens kapittel III.

Når det gjelder effektivitetshensynet, kan undersøkelser slik som dette medføre forsinket saksbehandling. Imidlertid har Domstolen tidligere funnet i C-19/08 Petrosian (under Dulin II-forordningen) at det ikke har vært lovgivers hensikt at effektivitetshensyn skal gå foran asylsøkerens prosessuelle rettigheter. Argumentet fra den avgjørelsen gjelder også for fortolkningen av Dublin III-forordningen, fordi den nye forordningen i betydelig utstrekning har forbedret asylsøkernes prosessuelle rettigheter. Risikoen for slike forsinkelser er under alle omstendigheter begrenset ettersom kravet til bevis ikke skal overstige det som er nødvendig for å sikre korrekt anvendelse av forordningen. Endelig uttaler Domstolen at det at tidligere og gjeldende forordning er søkt harmonisert, ikke kan brukes som et argument for å fremme en tolkning som begrenser formålet av 27 nummer 1.

I lys av det ovenstående fant Domstolen ingen grunn til å besvare det andre og tredje spørsmålet.

5.    Domstolens konklusjon

Artikkel 27 (1) i Dublin III-forordningen, lest i lys av forordningens innledende betraktning nr. 19, må tolkes slik at i en situasjon slik som i hovedsaken, har en asylsøker, i en anke mot en beslutning om å overføre ham, rett til å påberope seg feil anvendelse av et av ansvarsfastsettelseskriteriene i forordningens kapittel III. Dette gjelder særlig kriteriet om innvilgelse av visum fastsatt i artikkel 12 i forordningen.

Her finner du avgjørelsen i sin helhet.

Siste endringer
  • Ny: C‑63/15 Mehrdad Ghezelbash v Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie (23.11.2016)

    Saken gjaldt en iransk mann som fikk sin asylsøknad i Nederland avvist fordi han hadde visum til Frankrike. Han hevdet å ha vært i Iran i over tre måneder i mellomtiden, men Nederland undersøkte ikke dette. Spørsmålet ble om søkeren kunne utfordre Frankrikes ansvar etter at Frankrike hadde akseptert tilbakeføringen. Domstolen konkluderer med at ettersom ordlyden i Dublin III-forordningens artikkel 27 nummer 1 skal sikre effektive rettsmidler til undersøkelse av faktum og rettsgrunnlag, samt at forordningens struktur og formål skal sikre effektivitet, rettsikkerhet og deltakelse, må en søker som i hovedsaken kunne påberope seg feil anvendelse av et av ansvarsfastsettelseskriteriene i kapittel III.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen