Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2012-1330
Dokumentdato : 30.08.2012

Straffeprosess. Fengsling av utlending.

Videre anke i sak om fengsling av utlending etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Det sentrale ved fengslingsalternativet etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b er om det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg «iverksettelsen av et vedtak» som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket. Ved å reise til Tyskland og søke asyl der hadde utlendingen klart nok unndratt seg iverksettelsen av vedtaket om at han må reise ut av riket, og dermed Schengenområdet. Lagmannsretten hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b, jf. § 106a, og kjennelsen ble opphevet. (Sammendrag ved Lovdata)

(1)       Saken gjelder videre anke i sak om fengsling av utlending etter utlendingsloven § 106. 

 (2)      Utlendingsnemnda (UNE) avslo 19. september 2011 klage fra A over Utlendingsdirektoratets vedtak 21. juni 2010, hvor søknaden fra A om beskyttelse i Norge ikke ble tatt til følge. Vedtaket innebar at A pliktet å reise ut av landet frivillig. Ved brev 23. september 2012 ble utreisefristen satt til 21. oktober 2011. Den 8. november 2011 ble A meldt forsvunnet fra mottaket han oppholdt seg på i Kristiansand. Han søkte deretter asyl i Tyskland, men ble 8. august 2012 akseptert tilbaketatt til Norge etter Dublin II-forordningen (forordning (EF) nr. 343/2003). 

 (3)      Politiets utlendingsenhet ba 22. august 2012 om fengsling av A etter utlendingsloven. Oslo tingrett avsa kjennelse samme dag med slik slutning: 

«A, født *.*.1989, kan holdes fengslet inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over 5. september 2012.» 

 (4)      A anket til Borgarting lagmannsrett, som 28. august 2012 avsa kjennelse med slik slutning: 

«A, født *.*.1989, løslates.» 

 (5)      Lagmannsretten la til grunn at selv om UNEs vedtak innebar at A pliktet å forlate Schengenområdet, gir det ikke grunnlag for pågripelse og fengsling at denne delen av vedtaket ikke ble etterkrevd, da utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b bare viser til plikten til å forlate «riket». 

 (6)      Politiets utlendingsenhet har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning er anken gitt oppsettende virkning. Det er i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b feil når retten ved vurderingen av unndragelsesvilkåret kun synes å se hen til unndragelse fram til A forlot Norge. Det anføres at det ved unndragelsesvurderingen må legges vekt på at han reiste til Tyskland og oppholdt seg der frem til han ble returnert til Norge. Reglene om iverksetting av vedtak er nærmere presisert i utlendingsloven § 90. Av bestemmelsen følger at utlendingen må forlate riket innen en nærmere angitt frist. «Riket» er nærmere definert i utlendingsloven § 6. Av utlendingsloven § 126 følger at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler til gjennomføring av loven. I utlendingsforskriften § 17–14 flg. er det gitt nærmere regler om gjennomføringen av utlendingsloven § 90. Bestemmelsen presiserer at med mindre en utlending har lovlig opphold i et annet Schengenland, innebærer et vedtak om at utlendingen må forlate riket, også at vedkommende må forlate Schengenområdet. Plikten til å forlate Schengenområdet er således tilstrekkelig hjemlet i utlendingslovgivningen. Politiets utlendingsenhet kan ikke se at det innebærer en utvidet tolkning av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b å vektlegge at A har søkt å ta opphold i et annet Schengenland. Dette er et relevant moment ved vurderingen av unndragelsesfaren. Det er nedlagt slik påstand: 

«Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28. august 2012 oppheves.» 

 (7)      A har inngitt bemerkninger til politiets anke. Det er i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at han vil unndra seg utreise fra Norge. Lest i sammenheng må kjennelsen forstås slik at lagmannsretten ved denne vurderingen har tatt hensyn til at iverksettelsen av utreisen også vil innebære at A blir sendt tilbake til hjemlandet. Lagmannsrettens avgjørelse er forankret i en konkret bevisvurdering som Høyesteretts ankeutvalg ikke har adgang til å overprøve. Det er videre anført at det ikke hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking. Det er nedlagt slik påstand: 

«Anken forkastes.»  

 (8)      Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. 

 (9)      Etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b kan en utlending pågripes og fengsles når «det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at han må forlate riket». Ved totalvurderingen av om det foreligger unndragelsesfare, skal det etter utlendingsloven § 106a første ledd bokstav b blant annet legges vekt på om utlendingen uttrykkelig har motsatt seg å reise ut av landet frivillig. 

(10)     Lagmannsretten kom til at det ikke var tilstrekkelig konkrete holdepunkter til å kunne fastslå at A ikke ville forlate Norge frivillig. Det ble vist til at A etter avslaget på asylsøknaden reiste til Tyskland, og at han da vitterlig forlot Norge, selv om det skjedde noe tid etter utløpet av utreisefristen. Lagmannsretten la vekt på at § 106 bare viser til plikten til å forlate «riket», og at det ikke følger av loven at det gir grunnlag for fengsling at utlendingen ikke også forlot Schengenområdet. 

(11)     Ankeutvalget viser til at uttrykket å «forlate riket» er definert i utlendingsforskriften § 17–14a, hvor det slås fast at dette betyr at vedkommende plikter å reise ut av Schengenområdet: 

«Vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket, jf. lovens § 90 sjette ledd, innebærer at utlendingen må forlate Schengenområdet, med mindre utlendingen har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i et annet Schengenland.» 

(12)     I Justisdepartementets rundskriv G–2010–17 pkt. 6 til bestemmelsen, forutsettes det at det gis tydelig informasjon til utlendingen om hva plikten til å «forlate riket» innebærer. Slik informasjon ble gitt til A i UNEs vedtak på side 7, hvor det heter: 

«Vedtaket innebærer at klageren plikter å forlate landet frivillig. Vedtak som innebærer at klageren må forlate riket, innebærer også at klageren må forlate Schengenområdet, med mindre klageren har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i et annet Schengenland, jf. utlendingsforskriften § 17–14a.» 

(13)     Det er ikke uten videre gitt at den forståelse av uttrykket «forlate riket» som gjelder for utlendingsloven § 90 sjette ledd etter utlendingsforskriften § 17–14a, er tilsvarende for utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Sammenhengen i regelverket tilsier imidlertid klart en lik forståelse. Det sentrale ved fengslingsalternativet etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b er om det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg «iverksettelsen av et vedtak» som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket. Ved å reise til Tyskland og søke asyl der har A klart nok unndratt seg iverksettelsen av vedtaket om at han må reise ut av riket, og dermed Schengenområdet. 

(14)     Lagmannsretten har dermed lagt til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b, jf. § 106a, og kjennelsen må oppheves. 

(15)     Kjennelsen er enstemmig.    

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.   

Siste endringer
  • Ny: HR-2012-1701-U Straffeprosess. Fengsling av utlending. (05.09.2012)

    Høyesterettsdom som gjaldt lagmannsrettens forståelse av fengslingsalternativet i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Et vedtak som innebærer å forlate "riket", må også forstås som at vedkommende må forlate Schengenområdet. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen