Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : HR-1993-00359s
Dokumentdato : 10.02.1993

Identitet - Utlendingsloven §41 og Utlendingsloven §37

Henvisninger: lov-1988-06-24-64-§37 (Utll §37), lov-1988-06-24-64-§41 (Utll §41).

       A, født *.*. 1973, ble etter begjæring fra Oslo politikammer den 25 juni 1992 av Oslo forhørsrett fengslet til 9 juli 1992 i medhold av utlendingsloven §41 tredje ledd jf fjerde og femte ledd, jf straffeprosessloven §175 flg.

       Han hadde 18. mai 1992 fått endelig avslag på sin søknad om politisk asyl i Norge, og han var besluttet bortvist.

       Fengslingen er senere forlenget flere ganger, og fengslingsgrunnlaget er blitt endret til utlendingsloven §37 femte ledd.

       Fengslingstiden ble siste gang forlenget ved forhørsrettens kjennelse av 18 januar 1993 til 15 februar 1993. A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 25 januar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

       "Kjæremålet forkastes."

       A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at fengsling etter utlendingsloven §37 femte ledd må tjene det formål å bringe utlendingens identitet på det rene. Videre er det et vilkår at formålet ikke kan oppnås ved lempligere midler enn fengsling. Det må foretas en konkret avveining hvor det man kan oppnå ved fengsling må veie tyngre enn belastningene som påføres utlendingen ved fengslingen. Belastningene for utlendingen vil nødvendigvis bli større jo lenger fengslingstiden er. Fortsatt fengsling tjener ikke noe aktverdig formål. I praksis foreligger det ikke flere effektive etterforskingsskritt å ta i bruk for å komme videre med effektuering. Det må foreligge en grad av sannsynlighet for at etterforskingen kan føre fram til et resultat. Marokkansk politi har allerede gransket saken to ganger. Det har ingen hensikt å framstille ham for marokkansk politi på marokkansk territorium for identifikasjon idet han ikke vil bli gjenkjent. Trettiseks uker er en meget lang varetektstid og fortsatt varetekt vil være et uforholdsmessig inngrep. Løslatelse skulle ikke hindre eller vanskeliggjøre politiets arbeid på dette stadium i saken.

       I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand: "A løslates, eventuelt mot meldeplikt."

       Politiet er kjent med kjæremålet.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       Kjæremålet retter seg mot kjennelse for bruk av fengsling som har vart ut over den frist som er angitt i straffeprosessloven §388 nr. 6.

       Utvalget anser seg å ha full kompetanse ved et kjæremål rettet mot fengsling av slik varighet, grunnet på reglene i utlendingsloven.

       Som fremholdt i den innledende del av denne kjennelse har den pågrepne vært undergitt fengsling ut over den frist som er angitt i utlendingsloven §37 femte ledd. I likhet med lagmannsretten finner utvalget at det i denne sak foreligger slike "særlige grunner" som kan gi grunnlag for fengsling ut over den frist som er angitt i nevnte lovbestemmelse.

       Utvalget tiltrer de synspunkter som lagmannsretten har gjort gjeldende om den pågrepnes vedholdende meddelelse av uriktige opplysninger, brukt som bevisst motarbeidelse av myndighetenes bestrebelser på avklaring av den pågrepnes identitet og hjemland. Den pågrepnes vegring av å medvirke til avklaring av identitet og hjemland gir sterkt grunnlag for antagelse om at den pågrepne oppgir falsk identitet.

       Utvalget vil ut fra dette forkaste kjæremålet over fengslingskjennelse som har varighet frem til 15. februar 1993.

       Utvalget finner grunn til å tilføye at det ved eventuell begjæring om forlengelse av fengsling forutsettes gitt opplysninger om de tiltak som kan forventes iverksatt - og eventuelt når - med sikte på å gjennomføre vedtaket om bortvisning.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo