Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : HR-1993-00518s
Dokumentdato : 05.03.1993

Identitet - Utlendingsloven §41 og §37

Henvisninger: lov-1988-06-24-64-§37 (Utll §37), lov-1988-06-24-64-§41 (Utll §41).

       A, født *.*. 1973, ble etter begjæring fra Oslo politikammer den 25 juni 1992 av Oslo forhørsrett fengslet til 9 juli 1992 i medhold av utlendingsloven §41 tredje ledd jf fjerde og femte ledd, jf straffeprosessloven §175 flg.

       Han hadde 18 mai 1992 fått endelig avslag på sin søknad om politisk asyl i Norge, og han var besluttet bortvist.

       Fengslingen er senere forlenget flere ganger, og fengslingsgrunnlaget er blitt endret til utlendingsloven §37 femte ledd.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse av 10 februar 1993 forkastet kjæremål fra A som gjaldt fengslingsforlengelse frem til 15 februar 1993, uttalte blant annet i den forbindelse:

       "Utvalget finner grunn til å tilføye at det ved eventuell begjæring om forlengelse av fengsling forutsettes gitt opplysninger om de tiltak som kan forventes iverksatt - og eventuelt når - med sikte på å gjennomføre vedtaket om bortvisning."

       Ved kjennelse av 15 februar 1993 forlenget Oslo forhørsrett fengslingen til 13 april 1993.

       A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 18 februar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

       "Kjæremålet forkastes."

       A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at den etterforsking som politiet planlegger iverksatt, ikke med rimelighet kan forventes å gi det resultat at vedtaket om bortvisning kan effektueres. Han fastholder at han er statsløs palestiner, og at han ikke har tilknytning til Marokko. Domstolene skal kunne etterprøve hensiktsmessigheten og tidsaspektet ved fremtidige etterforskingsskritt. Han stiller seg tvilende til hensiktsmessigheten av å kunne forvente å få til et resultat ved å invitere sjefen for Interpols fingeravtrykkavdeling i Marokko til Oslo. Når det gjelder tidsaspektet vil fortsatt fengsling for et så langt tidsrom uansett være et uforholdsmessig inngrep. Dersom den videre etterforsking skal skje ved ved at marokkansk politi kommer til Norge vil han nå kunne løslates og gå tilbake i statlig mottak med meldeplikt uten at politiets etterforsking dermed vil være skadelidende.

       I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

       "A løslates, eventuelt mot meldeplikt."

       Politiet har anført at bakgrunnen for fengslingen, skyldes mistanke om at A oppgir falsk identitet. Det foreligger indikasjoner på at han er marokkaner, og politiet arbeider aktivt for å klarlegge hans identitet. Det tas sikte på en avtale med marokkansk politi, enten at A tas med til Marokko for fremstilling overfor marokkanske myndigheter, eller at en representant for marokkansk politi kommer til Norge. Fengsling i åtte uker anses ikke som et uforholdsmessig inngrep, og surrogater til fengsling er ikke anvendelige. Grensen for hvor lenge en utlending kan holdes fengslet på grunnlag av mistanke om falsk identitet er ikke overskredet her. Det pekes spesielt på at politiets undersøkelser fortsetter for fullt og at det er berettiget å anta at undersøkelsene vil gi resultater.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       Kjæremålet retter seg mot kjennelse for bruk av fengsling som har vart ut over den frist som er angitt i straffeprosessloven §388 nr 6. Som angitt i utvalgets kjennelse av 10 februar 1993 anser utvalget at det har full kompetanse ved kjæremål rettet mot fengsling også av den karakter som denne sak gjelder.

       Utvalget må legge til grunn at Amar over lengre tid har gitt uriktige opplysninger til myndighetene om sine personlige forhold i den klare hensikt å motarbeide myndighetenes bestrebelser på å avklare hans identitet og hjemland. Hans vedvarende vegring av å medvirke til avklaring av nevnte forhold, gir sterkt grunnlag for å anta at han oppgir falsk identitet.

       Som opplyst av politiet kan vedtak om bortvisning ikke effektueres uten at vedkommendes identitet og statsborgerskap er bragt på det rene. Ellers vil intet land ta imot ham, og Norge kan da ikke få sendt ham ut av landet.

       Det foreligger således etter utvalgets syn slike "særlige grunner" som kan gi grunnlag for fengsling ut over den frist som er angitt i utlendingsloven §37 femte ledd.

       Kjæremålet må etter dette forkastes.

       Varigheten av fengsling i denne sak taler for at myndighetene setter sterke krefter inn for å få klarlagt Amars identitet, slik at vedtaket om bortvisning kan effektures innen rimelig tid.

       Med den mulighet for øye at vedtaket om bortvisning ikke kan effektueres innen utløpet av den fastsatte fengslingsfrist, forutsettes politiet å overveie om andre tiltak enn fengsling kan bringes til anvendelse, med bortvisning for øye.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo