Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : HR-1993-00989s
Dokumentdato : 23.04.1993

Identitet - Utlendingsloven §37

Henvisninger: lov-1988-06-24-64-§37 (Utll §37),

       A, født *.*. 1971, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 20 oktober 1992 varetektsfengslet med hjemmel i utlendingsloven §37 femte ledd til 17 november 1992. Fengslingen er senere forlenget flere ganger, senest ved Oslo forhørsretts kjennelse av 30 mars 1993 som har slik slutning:

       "A, f. *.*. 1971, undergis fortsatt fengslig forvaring inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover tirsdag 27. april 1993."

       A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som den 5 april avsa kjennelse med slik slutning:

       "Kjæremålet forkastes."

       A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet er i hovedsak anført:

       Etter utlendingsloven §37 femte ledd kreves at det skal foreligge særlige grunner for fengsling utover 12 uker. Det vises til forarbeidene til nytt §37 femte ledd, Ot.prp. nr 83 (1991-92) side 15, 17 og 25 samt Innst. O. nr 86 (1991-92) side 8. Slike særlige grunner foreligger ikke i dette tilfelle. Kravet til "særlige grunner" må settes strengere jo lengre varetektsforhold det er tale om. Den kjærende part er ikke mistenkt for noen straffbar handling.

       Det fremgår av utlendingsloven §37 femte ledd at reglene i straffeprosessloven §174 flg gjelder så langt de passer. Dette omfatter kravet i §185 om tilstrekkelig hurtighet i etterforskningen. Politiet står nå i praksis uten effektive etterforskningsskritt. Fortsatt fengsling må kunne oppfattes som om man vil ha prøvet hvor lenge en person kan holdes i fengslig forvaring før domstolene griper inn og fastslår uforholdsmessighet. Dersom det ikke foretas en begrensning fra domstolens side av hvor lang tid man kan holde en utlending i fengslig forvaring, er det lite tvilsomt at utlendingsloven §37 femte ledd vil være i strid med grunnliggende menneskerettigheter.

       Den kjærende part viser til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 18 februar 1993 i saken der kjæremålet ble tatt delvis til følge ved at fengslingstiden ble redusert fra 4 til 3 uker, og det ble forutsatt at politiet måtte sette alt inn på å avslutte etterforskningen om fremstiltes identitet i løpet av få uker. Denne forutsetning er ikke fulgt ved senere fengslingsforlengelser.

       Noe av formålet med straffeprosessloven §185 annet ledd er at retten skal kunne vurdere forholdsmessigheten av videre fengsling mot hva politiet kan oppnå etterforskningsmessig ved fengslingen. Ellers vil bestemmelsen ikke virke som den rettssikkerhetsgaranti den var ment å være.

       Det gjøres også gjeldende at fortsatt varetektsfengsling utover 6 måneder er et uforholdsmessig inngrep. Den kjærende part gis i fengslet ikke anledning til å følge undervisning eller å få adekvate arbeidsoppgaver. Videre har han ikke anledning til samvær med andre fra samme land og som taler samme språk.

       Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

       "A løslates, eventuelt mot meldeplikt."

       Oslo politikammer har avgitt tilsvar hvor det er vist til påtegninger til forhørsretten og lagmannsretten. Fra tilsvaret hitsettes:

       "Oslo politikammer vil dessuten opplyse at siden ovennevnte påtegninger, har A vært fremstilt for de algeriske og tunisiske ambassader i Sverige. Dessuten ble han fremstilt for PLO's kontor i Sverige, jf dok 71. Ved oppmøte på den algeriske ambassade, hevdet A at han ikke var algerier, i motsetning til hva han tidligere har sagt, men statsløs palestiner fra Gaza og at han hadde arbeidet for PLO. Den algeriske konsulen opplyste at A snakket en dialekt som kunne stamme fra området Øst-Algerie/Tunisia, men mente at han pga oppblanding med andre dialektord ikke pratet denne dialekten til daglig. Han ble etter dette fremstilt for PLO's representasjon, som etter en samtale anså det som sikkert at han utfra dialekt og kunnskaper aldri har vært i Gaza. Han sa her at han het ------, og ikke A som tidligere opplyst. PLO utarbeidet så en bekreftelse på at han ikke er palestiner og ikke har arbeidet for PLO, jf dok 72. Den tunisiske ambassaden mente at han snakket en dialekt som kunne være tunisisk, men at det var enkelte fremmedord i forhold til dagligdags tunisisk dialekt. Den tunisiske ambassaden skulle på nytt sende As fingeravtrykk til Tunisia, jf dok 71.

       Fremstillingen av A ved nevnte representasjoner viser at det fortsatt er grunn til å mistenke ham for å oppgi falsk identitet, jf utlendingsloven §37, femte ledd. Han viser også liten samarbeidsvilje til å få klarlagt identiteten, til tross for at han etter utlendingsloven §44 må vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten på det rene."

       Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       A vil ved Oslo forhørsretts kjennelse av 30 mars 1993 være undergitt varetektsfengsel i mer enn seks måneder, og utvalget har da full kompetanse til å overprøve lagmannsrettens kjennelse, jf straffeprosessloven §388 nr 6, som også får anvendelse ved fengsling etter utlendingsloven §37 femte ledd.

       Det var først ved fremstillingen for Oslo forhørsrett den 30 mars 1993 at A samtykket i å bli fremstilt for den algeriske ambassade. De opplysninger som A ifølge politiets uttalelse ga til ambassadene for Algerie og Tunisia samt PLO's representasjon i Stockholm tjener til å forsterke mistanken om at A opptrer under falsk identitet.

       Etter det opplyste er det truffet vedtak om utvisning av A. Vedtaket kan ikke effektueres uten at hans identitet og statsborgerskap er bragt på det rene.

       Det foreligger således etter utvalgets syn slike "særlige grunner" som kan gi grunnlag for fengsling ut over den frist som er angitt i utlendingsloven §37 femte ledd. Det vises til kjæremålsutvalgets kjennelser i lnr 518/1993 og lnr 970/1993.

       Det fremgår for øvrig av Oslo politikammers tilsvar at det ikke er riktig at politiet "står i praksis uten effektive rettergangsskritt" i saken.

       Hensett til sakens karakter og As manglende vilje til å medvirke til oppklaring av hans identitet anser utvalget at fortsatt fengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep.

       Kjæremålsutvalget forutsetter at myndighetene gjør de anstrengelser som forholdet tilsier for å få klarlagt As identitet, slik at vedtaket om utvisning kan effektueres innen rimelig tid.

       Kjennelsen er enstemmig

      

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo