Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : HR-1993-01255s
Dokumentdato : 08.06.1993

Identitet - Utlendingslov §37

Henvisninger: lov-1988-06-24-64-§37 (Utll §37),
       A, født *.*. 1971, ble etter begjæring fra Bergen politikammer den 8 desember 1992 av Bergen forhørsrett fengslet til 5 januar 1993 i medhold av utlendingsloven §37, jf straffeprosessloven §174.

       Ved Justisdepartementets vedtak av 11 juni 1992 hadde han fått endelig avslag på søknad om politisk asyl i Norge og var besluttet bortvist.

       Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger i medhold av utlendingsloven §37. Ved kjennelse av 22 april 1993 av forhørsretten ble fengslingsfristen forlenget til 17 juni 1993. A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 4 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

       "Kjæremålet forkastes."

       A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er ikke riktig at han ikke vil samarbeide om sin identitet. Poenget er at han ikke har mere å tilføye. Han fastholder at det han har forklart er riktig, bortsett fra det han første gang forklarte. Det hevdes at utlendingsloven §37 ikke gir slik hjemmel i denne sak, idet det ikke foreligger særlige grunner. Det må helt ekstraordinære grunner til om fengslingsfristen skal overstige 12 uker. Blott det faktum at politiet mener at det ikke har fastslått identiteten kan ikke være nok. Han har et sted å bo. Fengsling brukes som et pressmiddel. Men han har gitt riktig identitet og har ikke mere å tilføye. Han ber om at han må løslates.

       Politiet er kjent med kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens kjennelse om fengsling utover den seksmånedersfrist som angis i straffeprosessloven §388 nr 6. Høyesteretts kjæremålsutvalg har da full kompetanse jf utvalgets kjennelse av 10 februar 1993 lnr 359/1993.

       Utvalget finner i likhet med de tidligere instanser at det foreligger særlige grunner som gjør fortsatt fengsling nødvendig og at dette etter omstendighetene ikke er et uforholdsmessig inngrep jf utlendingsloven §37 femte ledd jf straffeprosessloven §174. A har gitt uriktige opplysninger om sine personlige forhold i den hensikt å motarbeide myndighetenes forsøk på å bringe hans identitet og hjemland på det rene. Dette er derfor ennå ikke klarlagt, og Justisdepartementets bortvisningsvedtak av 11 juni 1992 har følgelig ikke latt seg iverksette.

       Som lagmannsretten fremhever har denne sak vesentlige likhetstrekk med den sak som ble avgjort ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 5 mars 1993 lnr 518/1993. I kjennelsen understrekes det at varigheten av fengslingen tilsier at det settes sterke krefter inn på å bringe utlendingens identitet på det rene. Dette gjelder også i denne sak. Selv om det idag foreligger reell fare for at A vil unndra seg bortvisning hvis han ikke holdes fengslet, bør dessuten andre tiltak enn fengsling vurderes hvis bortvisningsvedtaket ikke kan iverksettes innen fengslingsfristens utløp.

       Kjæremålet blir å forkaste.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo