Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : HR-2001-00427
Dokumentdato : 21.03.2001

Unndragelsesfare - Straffeloven §162 og straffeprosessloven §185.

Saken gjelder forlenget varetektsfengsling.

       A, født *.*. 1968, er ved Oslo politidistrikts siktelse av 15. september 2000 siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd første punktum jf. femte ledd, straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd, straffeloven §317 første, tredje og fjerde ledd og utlendingsloven §47 første ledd bokstav a. Ved Oslo statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 8. januar 2001 er han tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd.

       Ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 8. mai 2000 ble han i medhold av straffeprosessloven §171 nr. 1 og 2 jf. §184 jf. §185 varetektsfengslet til 5. juni 2000. Fengslingstiden er senere blitt forlenget.

       Oslo forhørsrett avsa 2. mars 2001 kjennelse med slik slutning:

         « A, født *.*.68, løslates. »

       Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.

       Borgarting lagmannsrett avsa 6. mars 2001 kjennelse med slik slutning:

         « A, født *.*.1968, kan holdes i varetektsfengsel inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, dog ikke utover 30. mars 2001. »

       A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved at retten ikke har foretatt en vurdering av den etterforskningsmessige fremdriften i saken, jf. straffeprosessloven §185 femte ledd. Saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning for resultatet.

       Det er lagt ned slik påstand:

    «1. A, f. *.*.68, løslates.
     2. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 6. mars oppheves.»

       Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten har vurdert fremdriften i saken jf. straffeprosessloven §185 femte ledd. Det er videre anført at straffeprosessloven §185 femte ledd i første hånd gjelder forsinkelser eller manglende fremdrift som er aktuelle når retten prøver fengslingsspørsmålet. Nå foreligger de nødvendige påtalevedtak, og prinsippet i straffeprosessloven §185 femte ledd får dermed ikke spesiell gjennomslagskraft i en slik situasjon.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 første ledd nr. 2 og 3. Kjæremålet er grunnet på at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten ikke har vurdert spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling i forhold til bestemmelsen i straffeprosessloven §185 femte ledd.

       I forhørsrettens kjennelse stod forholdet til straffeprosessloven §185 femte ledd sentralt, når den kom til at tiltalte burde løslates. Lagmannsretten har i sine bemerkninger ikke nevnt bestemmelsen uttrykkelig. Lagmannsretten uttaler imidlertid:

       « Saken gjelder betydelige mengder narkotika, i alt er A siktet for befatning med i alt nærmere seks kilo kokain. Han har sittet varetektsfengslet siden han ble pågrepet 6. mai 2000. Hovedforhandlingen er berammet til 18. juni 2001. Som påpekt av forhørsretten er dette tidsforløp verken uforholdsmessig eller i strid med EMK artikkel 5 nr. 3 i en så alvorlig sak.

       Det har tidligere vært en beklagelig sen fremdrift i saken, noe lagmannsretten har påpekt i flere tidligere kjennelser. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at disse forhold som nå må anses brakt i orden gjennom tiltalebeslutning for det forhold som henhører under Riksadvokaten og at det foreligger berammelse av hovedforhandlingen, bør medføre at det ikke foretas fengsling i en sak der det ellers fremstår som nødvendig og begrunnet. »

       Ved det som her er sitert har lagmannsretten vurdert om fortsatt fengsling er rimelig og nødvendig sett hen til fremdriften i saken. Begrunnelsen må etter utvalgets syn anses tilstrekkelig i forhold til straffeprosessloven §185 femte ledd, jf. §170 a. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve. At det kan foreligge en misforståelse fra lagmannsrettens side med hensyn til hvilket av forholdene det er tatt ut tiltale for, er uten betydning for saken.

       Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

       Kjennelsen er enstemmig.


       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo