Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1993-950
Dokumentdato : 31.08.1993

Identitet - Straffeprosess. Varetektsfengsling. Utlendingsloven.

Nektelse av å oppgi identitet må likestilles med å oppgi falsk identitet og kan gi grunnlag for fengsling, jfr. utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64. - Nektelsen av å oppgi sitt navn må anses som et forhold som kan begrunne fengsling utover 12 uker.
       Påstått borger av Algerie med oppgitt fornavn A, født 1962, ble undergitt varetektsfengsling i medhold av utlendingsloven §37 femte ledd ved Oslo forhørsretts kjennelse av 18 februar 1993. Fengslingen er senere forlenget flere ganger, senest ved Oslo forhørsretts kjennelse av 5 august 1993 med slik slutning:

       "Påstått borger av Algerie, N.N. (fornavn: A), f. 1962, kan holdes i fortsatt fengslig forvaring inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 30. september 1993."

       A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som den 13 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

       "Påstått borger av Algerie med oppgitt fornavn A og født i 1962 kan holdes i fengslig forvaring inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over torsdag 1. september 1993."

       Saksforholdet og As tidligere anførsler fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

       A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part har fastholdt sine anførsler for lagmannsretten. Han anførte her at utlendingsloven §37 femte ledd ikke hjemler fengsling, idet han ikke har oppgitt falsk identitet. Uavhengig av dette mener han at uklarhet om identiteten ikke er tilstrekkelig til fengsling. Han ønsker å ta opphold i en kirke, noe han mener må tillates ham. Fortsatt fengsling anses uforholdsmessig. For kjæremålsutvalget har han i hovedsak anført:

       Undersøkelser og forordninger foretatt etter utlendingsloven fremmes av politiet som forvaltningsetat. De materielle sider ved fremmedsaker følger forvaltningsrettslige prinsipper, herunder forbudet mot usaklig forskjellsbehandling. Når politiet velger å fremstille en utlending for fengsling etter utlendingsloven §37 femte ledd, skal reglene i straffeprosessloven §174 flg følges ved gjennomføringen av fengslingen. Det er imidlertid de forvaltningsrettslige, og ikke de strafferettslige, prinsipper som må legges til grunn for avgjørelsen. Retten må i vurderingsgrunnlaget for sin avgjørelse se hen til hvilken praksis som følges i lignende saker. Det vises til Eidsivating lagmannsretts kjennelse i lnr 1909/1993 hvor en utlending ble løslatt etter 14 dager og overflyttet til normalt asylmottak, uten at identiteten var klarlagt. Rettstilstanden kan ikke være slik at tilfeldigheter skal avgjøre resultatet.

       Det bemerkes at politiet står uten effektive etterforskningsskritt som kan legitimere en videre fengsling. Etter at forhørsrettens kjennelse er avsagt, er A fremstilt for den algeriske ambassade i Stockholm uten resultat. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser i lnr 359/93 og 989/93.

       I nærværende sak er det ikke fattet bortvisningsvedtak. Det anføres at utlendingsloven §37 femte ledd vil være i strid med grunnleggende menneskerettigheter, dersom det ikke foretas en begrensning fra domstolens side av hvor lang tid man kan holde en utlending i fengslig forvaring, når det ikke foreligger samarbeidsvilje fra utlendingens side.

       Politiet er kjent med kjæremålet.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjæremål er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset i henhold til straffeprosessloven §388, slik den lyder etter lovendringen 11 juni 1993 nr 80, som trådte i kraft straks, med virkning for kjennelser av lagmannsretten avsagt etter ikrafttredelsen. Det kjæremålsutvalget kan prøve, er følgelig lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.

       Den kjærende part har anført at utlendingsloven §37 femte ledd ikke hjemler fengsling, idet han ikke har oppgitt falsk identitet. Utvalget er enig med lagmannsretten i at nektelse av å oppgi identitet må likestilles med å oppgi falsk identitet. Det kan ikke i relasjon til denne bestemmelsen være grunn til å behandle en som ikke er villig til å oppgi sitt navn, anderledes enn en som oppgir falsk navn, og bestemmelsen må forstås slik at den tar sikte på å dekke begge forhold.

       Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovtolking når retten har funnet at nektelsen av å oppgi sitt navn må anses som et forhold som kan begrunne fengsling utover 12 uker. Utvalget bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt før forsøket på å klargjøre den kjærende parts identitet gjennom fremstilling for den algeriske ambassade i Stockholm var gjennomført. Hvorvidt det er grunnlag for fortsatt fengsling utover den fristen lagmannsretten har satt, skal ikke vurderes i foreliggende sak. Lagmannsretten satte for øvrig fengslingsfristen til to uker med den begrunnelse at det deretter kan være grunn til å vurdere fengslingsspørsmålet på nytt.

       Utvalget bemerker at slik denne saken ligger an, kan det ikke anses som noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

       Ut fra dette må kjæremålet bli å forkaste.

       Avgjørelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen