Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1994-1346
Dokumentdato : 13.10.1994

Utvisning - Tvangsfullbyrdelse. Sivilprosess (prosessfullmakt). Utlendingsrett.

Politiet kan opptre på statens vegne og inndrive krav om dekning av utgiftene ved utreise etter utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 §46. I hvilken utstrekning reglene i tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 skal gjelde for et krav som nevnt, må bero på en fortolkning av utlendingsloven §46. Uttalelser om forholdet mellom denne bestemmelse og tvangsfullbyrdelsesloven §4-4, §4-18, §7-6 og §7-10.

       Oslo politikammer begjærte 1 mars 1993 utlegg tatt hos A for utreiseomkostninger etter utlendingsloven §46. Utlegg ble tatt 2 mars 1993 i overenstemmelse med begjæringen. A ble transportert ut av landet 3 mars 1993, men har ved sin oppnevnte prosessfullmektig påklaget forretningen. Oslo namsrett avsa den 18 mars 1994 kjennelse med slik slutning:

     "1. Utleggsforretning nr.T93 - 03729 A opprettholdes.
     2.

A betaler kr 1500,- kroner femtenhundre til Staten v/ Justisdepartementet innen to - 2 - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse."

       A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som den 21 juni 1994 avsa kjennelse med slik slutning:

     "1. Namsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
     2.

Partene bærer hver sine omkostninger for såvel namsretten som lagmannsretten."

       A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er nærmere begrunnet i prosesskriv av 29 juli 1994. Kjæremålet gjelder prinsipalt lagmannsrettens lovforståelse, subsidiært at det foreligger saksbehandlingsfeil.

       Anførselen vedrørende lovtolkingen er knyttet til spørsmålet om politiet hadde den nødvendige prosessfullmakt og om sakens art er slik at den lovmessig kunne legitimere den gjennomgående unnlatelse av å følge tvangsloven formregler. Anførselen om saksbehandlingsfeil er knyttet til at lagmannsretten ikke har prøvet anførselen om besittelse av pengebeløpet.

       Når det gjelder prosessfullmakten, vises det til klagen til namsretten side 1 og prosesskriv av 13 oktober 1993 punkt 1. Det vises videre til at lagmannsretten fant at Oslo politikammer måtte anses å ha fullmakt til å begjære utlegg, men begrunnet dette ikke nærmere. Det vises til at dette var i strid med Justisdepartementets uttalelse og at departementet ettersendte prosessfullmakt.

       Når det gjelder formreglene for utlegg, anføres det at lagmannsretten har tolket tvangsloven feil når retten har lagt til grunn at utlegg kan opprettholdes selv om lovens vilkår gjennomgående er brutt. Det vises i denne forbindelse til klagen til namsretten punkt 1 og 2, prosesskriv av 13 oktober 1993 punkt 3, prosesskriv av 13 november 1993 og prosesskriv av 1 mai 1994 punkt 2, 3 og 6.

       Det anføres videre i kjæremålet at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at partene synes enige om at det beløpet som det ble tatt utlegg i, tilsvarer det som "staten har krav på", og at det derved er underforstått at saksbehandlingsfeil/formfeil ikke ville ha betydning for resultatet. Det pekes på at ved opprettholdelse av tvangsforretningen er den kjærende part også gjort ansvarlig for statens kostnader ved selve forretningen.

       Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

       "Prinsipialt: 
       1. Namsmannen i Oslos utleggsforretning nr T93-03729 oppheves.

       Subsidiært:
       1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

       I alle tilfelle:
       2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."  

       Oslo politikammer har i brev av 12 juli 1994 nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse av 21 juni 1994 opprettholdes. Politiet anmodet i brevet om å få anledning til å kommentere den nærmere begrunnelse for kjæremålet. Lagmannsretten har meddelt Oslo politikammer den kjærende parts prosesskriv av 29 juli 1994, men politikammeret har ikke inngitt kommentarer.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       Det foreligger et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, §404 nr 3, og subsidiært mot saksbehandlingen, §404 nr 2.

       Kjæremålet vedrørende lovtolkingen er angitt å gjelde for det første "om politiet hadde den nødvendige prosessfullmakt". Det er om dette blant annet vist til klagen til namsretten side 1 hvor det stilles "spørsmål om klagemotpartens prosessdyktighet og prosessfullmakt".

       Lagmannsretten har om dette uttalt: "Oslo politikammer finnes å ha hatt fullmakt til å begjære utlegg. Under enhver omstendighet er en mulig mangel reparert."

       Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at politiet står for den praktiske iverksetting av vedtak om utvisning. Det antas å følge av lovens ordning at politiet også må kunne opptre på statens vegne og inndrive krav om dekning av utgiftene ved utreise etter utlendingsloven §46, herunder ved å begjære utlegg. Utvalget finner derfor ikke at lagmannsrettens lovtolking er uriktig.

       Det er på denne bakgrunn unødvendig å gå inn på den utrykkelige prosessfullmakt som ble gitt Oslo politikammer av Justisdepartementet 23 mars 1993, altså etter at utlegget var tatt.

       I tillegg til lovtolkingsspørsmålet vedrørende prosessfullmakt angis kjæremålet vedrørende lovtolkingen å gjelde spørsmålet "om sakens art er slik at denne lovmessig kan legitimere den gjennomgående unnlatelse av å følge lovens formregler". Det anføres at "lagmannsretten har tolket tvangsloven feil når den legger til grunn at utlegget kan opprettholdes selv om lovens vilkår gjennomgående er brutt".

       Det angis ikke nærmere hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven det siktes til, men på bakgrunn av det som ble anført for namsretten og lagmannsretten, må det gjelde varslingsreglene i §4-18, §7-6 og §7-10.

       Loven §4-4, som er påberopt for de tidligere instanser, er ingen formregel, men gjelder de materielle vilkår for rettskraft. Lagmannsretten har ikke behandlet denne bestemmelsen, og det ville her i tilfelle foreligge en saksbehandlingsfeil og ikke en lovtolkingsfeil. Denne mulige saksbehandlingsfeil omfattes imidlertid ikke av kjæremålet.

       Kjæremålsutvalget finner på grunn av spørsmålets prinsipielle interesse grunn til å gå inn på forholdet mellom utlendingsloven §46 og bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven i en viss bredde.

       Det følger av utlendingsloven §46 at utlending som i medhold av loven føres ut av riket, plikter å betale utgiftene ved sin utreise og dessuten utgifter til nødvendig vakthold. Slik §46 opprinnelig lød, hadde kravet utpantningsrett. Dette ble imidlertid endret ved vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelseslov av 1992 der det ved §8-2 ble gjennomført endringer i en rekke andre lover. Disse endringer hadde blant annet sammenheng med at ordningen med utpantning som en særskilt form for utlegg skulle bortfalle. Om dette sies i Ot.prp.nr.65 (1990-91)i bemerkningene til §7-2 på side 143 spalte 2:

       "Bokstav e første punktum minner om at det i lovgivningen finnes en rekke bestemmelser om at bestemte krav kan inndrives uten søksmål (krav med såkalt "utpantningsrett"). Som det går fram av de generelle motivene under punkt 2.1.1, foreslås særreglene for utpantning og også begrepet utpantning sløyfet.

       Som en konsekvens av dette bør det i særlovgivningens bestemmelser hete at vedkommende krav "er tvangsgrunnlag for utlegg". Et slikt tvangsgrunnlag er et "særlig tvangsgrunnlag", jf §4-1 annet ledd."

       I de generelle motiver punkt 2.1.1. som står på side 18 og 19, er det ikke noen nærmere drøftelse av betydning av at reglene om utpantning ikke lenger skal gjelde, men det fremgår av et høringsbrev fra departementet, som er gjengitt, at endringen vil føre til at en del av særreglene for utpantning vil bortfalle.

       Endringen i utlendingsloven er omtalt på side 357, men det er ikke gitt annen begrunnelse enn at reglene om utpantning er sløyfet. De særlige problemer som ville oppstå ved praktiseringen av §46 når utpantningsordningen bortfalt, er således ikke undergitt noen vurdering. Som den foreliggende sak viser, synes det å gjennomføre en dekningsaksjon å støte på betydelige vanskeligheter i praksis.

       Når det gjelder forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §4-4, finner kjæremålsutvalget grunn til å peke på at spørsmålet om når et krav er forfalt og misligholdt ikke kan løses ut fra bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven. Ved avgjørelsen av når et refusjonskrav etter utlendingsloven §46 kan anses forfalt og misligholdt, må man ta utgangspunkt i denne bestemmelse. Gode grunner taler for at bestemmelsen bør forstås slik at forfall og mislighold vil foreligge allerede når kravet oppstår. Lovens utgangspunkt er at utlendingen selv skal betale, og sterke reelle grunner taler for at myndighetene har krav på omgående dekning av sine utlegg. Å få dekning etter at utlendingen har forlatt landet, vil som regel være en praktisk umulighet. Siden tolkingsspørsmålet ligger utenfor kjæremålet, finner utvalget imidlertid ikke å burde ta noe endelig standpunkt til det.

       Kjæremålsutvalget er ikke enig med namsretten og lagmannsretten i at utlendingsloven §46 må forstås slik at varslingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven §4-18, §7-6 og §7-10 ikke skal gjelde når det begjæres utlegg i medhold av utlendingsloven §46. Tvangsfullbyrdelsesloven forarbeider må forstås slik at lovens regler om utlegg skal gjelde også i de tilfelle da det tidligere forelå utpantingsrett.

       De nevnte bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven gir imidlertid namsmannen hjemmel for å frita for varsling dersom fullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. Kjæremålsutvalget forstår lagmannsretten slik at den har funnet at dette ville være tilfelle i denne sak, og at namsmannen har besluttet slik fritakelse. Lagmannsrettens avgjørelse bygger da ikke på en uriktig lovtolkning. Den konkrete lovanvendelse kan Høyesterett ikke prøve i et videre kjæremål.

       Lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at den også har sluttet seg til namsretten når det gjelder forståelsen av §4-18 tredje ledd. Kjæremålsutvalget kan være enig i at en bestemmelse om at utlegg først kan tas to uker etter forfall, passer dårlig i saker etter utlendingsloven §46, men bestemmelsen må likevel antas å gjelde også i saker etter denne bestemmelse. På dette punkt foreligger en uriktig lovtolking fra lagmannsrettens side, og lagmannsrettens kjennelse må derfor allerede av denne grunn oppheves. Det samme gjelder namsrettens kjennelse som bygger på den samme lovtolking.

       Det er videre subsidiært kjæret over at lagmannsretten "ikke har prøvet anførselen om besittelsen av pengebeløpet, jfr klagen til namsretten punkt 4, jfr namsrettens kjennelse side 17." Idet kjæremålsutvalget finner at kjennelsen må oppheves er det ikke grunn til å gå inn på dette.

       Den kjærende part har lagt ned påstand om saksomkostninger. Kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen om saksomkostninger bør utstå etter tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.

       Kjennelsen er enstemmig.

      

       Slutning:

       Namsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.

       Avgjørelsen om saksomkostninger utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo