Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1995-1218
Dokumentdato : 28.08.1995

Dokumentfalsk. Nødrett. Utlendingsrett. Saksbehandling. Lovanvendelse.

33-årig kvinne ble dømt i byretten for overtredelse av straffeloven §182 første ledd og utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 §47 første ledd bokstav a, jfr. §6. Høyesterett opphevet dommen da det ut fra domsgrunnene ikke var grunnlag for å fastslå at subjektive straffbarhetsvilkår var oppfylt. - Tiltalte hadde benyttet seg av forfalskede dokumenter ved innreise til Norge. Nødrett kunne vanskelig tenkes i denne type saker. - Flyktningekonvensjonens artikkel 31 nr. 1, jfr. utlendingsloven §4 førte heller ikke frem.
       Politimesteren i Oslo utferdiget 20. januar 1994 forelegg mot A, født *.*. 1962, for overtredelse av straffeloven §182 første ledd 2. straffalternativ og utlendingsloven §47 første ledd bokstav a, jf §6 annet og fjerde ledd. Når det gjelder grunnlaget for overtredelsen av straffeloven §182, var gjerningsbeskrivelsen i forelegget slik:

      
        "Lørdag 11. desember 1993 ca kl. 1100 på Fornebu flyplass ved Oslo benyttet hun ved innreise til Norge, som ekte reisedokument, srilankisk pass J ------- pålydende navnet A2, f. *.*. 1965, inneholdende bilde av seg selv, samt med istemplet visum og oppholdstillatelse i Norge, hvorved passet derved ga uttrykk for at hun hadde lovlig adgang til og oppholdstillatelse i Norge."

       Om overtredelsen av utlendingsloven §6 annet og fjerde ledd het det i forelegget:

       "Til tid og på sted som nevnt i post I ankom hun riket i den hensikt å ta varig opphold her, til tross for at hun ikke hadde tillatelse til dette." 

       Forelegget ble ikke vedtatt og saken ble oversendt Oslo byrett til pådømmelse, jf straffeprosessloven §268. Saken ble for byretten forenet til felles behandling med sakene mot to andre som var tiltalt for menneskesmugling i forbindelse med As innreise til Norge. Byretten avsa 2 desember 1994 dom som i forhold til A, hadde følgende domsslutning:

       "Tiltalte nr 3 A, født *.*. 62 dømmes for overtredelse av straffeloven §182 første ledd 2. straffalternativ og utlendingsloven §47 første ledd litra a jf §6 annet og fjerde ledd alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd til en bot til statskassen stor kr 12.500 - tolvtusenfemhundre - subsidiært fengsel i 25 - tjuefem - dager. Ved betaling kommer kr 6.000 - sekstusen - subsidiært 12 - tolv - dager til fradrag for utholdt varetekt."

       Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.

       Domfelte påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.

       Saksforholdet kan oppsummeres slik:

       Domfelte er en 33 år gammel kvinne, tamil og borger av Sri Lanka. Hennes mann har bodd i Norge i utdanningsøyemed siden 1987. En søknad fra domfelte om gjenforening med ektefellen er blitt avslått.

       Sommeren 1993 tok domfeltes mann kontakt med en landsmann, B, som skulle hjelpe ham med å få A til Norge. Det ble - mot betaling - ordnet med at passet til en annen kvinne fra Sri Lanka som bor i Norge, ble forfalsket til bruk for A. Passet som var pålydende den andre kvinnens navn, hadde bilde av domfelte og var istemplet visum og oppholdstillatelse i Norge. Passet ga dermed uttrykk for at domfelte under foregivende av å være en annen, hadde lovlig adgang til og oppholdstillatelse i Norge. B hadde instruert domfelte om hva hun skulle svare på norsk når hun kom til passkontrollen i Norge.

       Lørdag 11 desember 1993 kom domfelte til Fornebu flyplass. Ved innreisen benyttet hun det forfalskede passet. Norske myndigheter var tipset om innreisen og hun ble pågrepet. Etter pågripelsen søkte hun om asyl i Norge. B, som mot betaling hadde organisert As innreise til Norge, ble for dette forholdet av byretten dømt til fengsel i 90 dager.

       A er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §182 første ledd 2. straffalternativ ved å ha benyttet det forfalskede passet i den hensikt ulovlig å skaffe seg adgang til Norge. Byretten har funnet at hun hadde til hensikt å ta varig opphold her uten først å ha fått tillatelse, og hun er derfor også domfelt for overtredelse av utlendingsloven §6 annet og fjerde ledd. Domfelte hadde for byretten erkjent de faktiske forhold, men hun gjorde gjeldende at hun måtte frifinnes på grunn av nødrett. Byretten tok ikke denne anførselen til følge, idet den - som jeg kommer tilbake til - ikke fant at forholdene for domfelte i Sri Lanka innebar at hun var i en nødrettssituasjon.

       Da byretten behandlet straffesaken mot henne, hadde A fått avslag av Utlendingsdirektoratet på søknad om oppholdstillatelse og om asyl, men vedtakene var påklaget. Justisdepartementet har senere truffet vedtak om ikke å ta klagene til følge. A har bragt gyldigheten av vedtakene inn for Oslo byrett og har fremsatt krav om midlertidig forføyning med begjæring om at effektueringen av vedtakene skal utstå i påvente av domstolenes behandling av saken. Kravet om midlertidig forføyning er ved Eidsivating lagmannsretts rettskraftige kjennelse av 13 juli 1995 ikke tatt til følge.

       Domfelte har for Høyesterett gjort gjeldende at bestemmelsen i flyktningekonvensjonen av 28 juli 1951 artikkel 31 nr 1, jf utlendingsloven §4, medfører at hun ikke kan straffes for de forhold saken gjelder. Hun anfører at det prinsipp som er kommet til uttrykk i konvensjonen artikkel 31 nr 1, må få anvendelse selv om man skulle komme til at hun ikke tilfredsstiller kravene for å være flyktning i konvensjonens forstand. Domfelte har vist til uttalelser i forarbeidene til utlendingsloven, jf Ot.prp.nr.46 (1986-87) side 185. Videre gjør hun gjeldende at hun må frifinnes på grunnlag av den generelle nødrettsbestemmelsen i straffeloven §47. Domfelte har også flere innvendinger mot byrettens begrunnelse som hevdes å være utilstrekkelig og på ett sentralt punkt også direkte feilaktig.

       De generelle problemstillinger som denne saken reiser er, så vidt jeg kan se, fra påtalemyndighetens side prosedert i betydelig større bredde for Høyesterett enn de var for byretten. Dette innebærer at jeg kommer inn på enkelte problemstillinger som ikke er behandlet av byretten. Selv om jeg for oversiktens skyld gir en del bakgrunnsinformasjon ut over det som fremgår av byrettens domsgrunner, vil Høyesterett være bundet av det faktum som byretten har bygget på.

       Atskillig kan etter mitt syn tale for at det hadde vært naturlig først å drøfte betydningen av bestemmelsen i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr 1, jf utlendingsloven §4. Denne bestemmelsen innebærer nemlig - så langt den rekker - en særskilt straffbarhetsbegrensning på dette området. Slik ankesaken ligger an, finner jeg det likevel mest hensiktsmessig først å behandle anførslene vedrørende straffeloven §47. Jeg kommer avslutningsvis tilbake til bestemmelsen i flyktningekonvensjonen.

       Jeg er kommet til at byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse når det gjelder skyldkravet vedrørende anførselen om nødrett.

       Aktor for Høyesterett har gjort gjeldende at frifinnelse på grunn av nødrett vanskelig kan tenkes i denne type saker, når det er tale om bruk av forfalskede dokumenter overfor norske myndigheter for å komme inn i landet. Etter mitt syn må dette være riktig. Dette skyldes at uansett om vedkommende var i en nødsituasjon i det landet han kommer fra, vil vilkåret i straffeloven §47 om at faren ikke på annen måte er uavvendelig, ikke være oppfylt i disse tilfeller.

       Etter utlendingsloven §27 tredje ledd skal spørsmålet om bortvisning forelegges Utlendingsdirektoratet til behandling og avgjørelse, dersom en utlending påberoper å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at beskyttelsesreglene i §15 første ledd vil komme til anvendelse. Det fremgår av §15 første ledd 1. punktum at utlending ikke må sendes til noe område der han kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område. Tilsvarende vern gjelder etter §15 første ledd 2. punktum utlending som av lignende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen, står i en nærliggende fare for å miste livet eller å bli utsatt for en umenneskelig handling. 

       Når dette er lovens ordning, er det ikke nødvendig for vedkommende å benytte forfalskede reisedokumenter overfor norske myndigheter. Det adekvate handlingsalternativ er at vedkommende melder seg for myndighetene og søker om asyl ved ankomst til Norge. Bruk av forfalskede dokumenter for å reise ut av forfølgelseslandet og også underveis til Norge, vil derfor i relasjon til straffeloven §47 stå i en annen stilling enn bruk av slike dokumenter for å komme inn i Norge.

       Den problemstillingen som jeg her har drøftet, er ikke behandlet i byrettens dom. På bakgrunn av det saksforhold som er beskrevet i forelegget og som byretten har funnet bevist, må det imidlertid - slik jeg ser det - kunne legges til grunn at det i relasjon til overtredelsen av straffeloven §182 første ledd 2. straffalternativ ikke kan ha foreligget en nødrettssituasjon for domfelte. Spørsmålet om kravet til subjektiv skyld hos domfelte, kommer jeg tilbake til.

       Jeg finner - slik faktum i denne saken er beskrevet - at overtredelsen av utlendingsloven §6 annet og fjerde ledd, må stå i samme stilling som overtredelsen av straffeloven §182. Byretten har funnet det bevist at domfelte hadde til hensikt å ta varig opphold i Norge. Når dommen leses i sammenheng, fremgår det etter min mening klart at det ikke var domfeltes hensikt å melde seg for de norske myndigheter på Fornebu. Situasjonen ville i forhold til bestemmelsen i utlendingsloven §6 her vært en annen dersom domfelte hadde henvendt seg til norske myndigheter ved ankomst og søkt om asyl, istedenfor å forsøke å komme inn i landet på grunnlag av det forfalskede reisedokumentet.

       Jeg er etter dette kommet til at byrettens dom gir et tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at domfelte på tidspunktet for hennes straffbare handlinger ikke kan ha vært i noen "uavvendelig" nødrettssituasjon.

       Når byretten ikke har behandlet den problemstilling som jeg her har drøftet, innebærer dette at dommen heller ikke inneholder noe om domfeltes subjektive forhold i denne forbindelse. Aktor har anført at en eventuell villfarelse hos domfelte om hvilke regler som gjelder for behandlingen av asylsøknader, må anses som en rettsvillfarelse etter straffeloven §57. Jeg er enig i en slik betraktningsmåte. Det skal derfor atskillig til før en asylsøker som på denne måten kommer til Norge, kan høres med at vedkommende ikke kjenner eller bør kjenne til de bestemmelser om flyktninger og behandlingen av asylsaker som her gjelder. Etter det opplyste er ordningen på dette punkt ikke spesiell i Norge i forhold til andre land. Aktor har også pekt på konkrete omstendigheter i denne saken, som taler for at domfelte var gjort kjent med hvorledes ordningen her er. Men siden dette spørsmålet overhodet ikke er berørt i byrettens dom, har jeg ikke grunnlag for å fastslå at det subjektive straffbarhetsvilkåret i denne henseende er oppfylt.

       Byretten har, som jeg tidligere har nevnt, forkastet domfeltes nødrettsinnsigelse på et annet grunnlag enn det jeg her har drøftet. Byretten har vurdert om domfelte var i en nødrettssituasjon da hun forlot Sri Lanka. Byretten mente at hun ikke var i en slik situasjon, og uttaler:

       "A har erkjent de faktiske forhold, men hevder at hun befant seg i en nødrettssituasjon. Sikkerhetspolitiet (CDI) hadde begynt å forfølge henne i Colombo. Som tamil var hun skrekkslagen og hun reiste til Norge i panikk for å søke asyl. Hun hadde til hensikt å bosette seg i Norge sammen med sin mann som har oppholdt seg her i flere år. Hun har tidligere fått avslag på søknad om gjenforening med ektefellen i Norge. Hennes søknad om asyl er avslått av Utlendingsdirektoratet, men påklaget til Justisdepartementet.

       Retten er klar over at forholdene i Colombo kan være vanskelige for tamiler. Når CDI ettersøkte henne hadde det sammenheng med at norsk politi hadde fått mistanke om at hun skulle smugles inn i Norge og hadde i den anledning vært i kontakt med CDI. Norsk politi fryktet en større organisasjon sto bak smuglingen, men dette ble ikke bekreftet.

       Tiltalte er imidlertid fra Jaffna og retten legger til grunn at hun der kunne være i rimelig trygghet. Retten finner derfor ikke at hun befant seg i noen uavvendelig fare som skulle føre til frifinnelse i medhold av straffeloven §47."

       Det fremgår av de premisser jeg her har gjengitt, at byretten ikke har behandlet kravet til subjektiv skyld i relasjon til spørsmålet om domfelte på det aktuelle tidspunkt var i en nødrettssituasjon. Jeg finner derfor at byrettens dom heller ikke kan opprettholdes med den begrunnelse som er gitt i dommen.

       Jeg tilføyer at forsvareren har gjort gjeldende at det beror på en misforståelse når byretten uttaler at det på det aktuelle tidspunkt var trygt for tamiler å oppholde seg i Jaffna. Spørsmålet om hvilken situasjon domfelte ville vært i dersom hun ikke hadde reist fra Sri Lanka, skulle - hevder forsvareren - vært vurdert utfra at alternativet var at hun skulle oppholde seg i Colombo. Jeg nevner i den forbindelse at det fremgår av dokumentene i saken om midlertidig forføyning, som er fremlagt for Høyesterett, at det er uenighet mellom partene om hvilken tilknytning domfelte på dette tidspunkt hadde til Colombo. Da jeg er kommet til at dommen på annet grunnlag må oppheves, går jeg ikke nærmere inn på hvilken betydning en misforståelse på dette punktet isolert betraktet ville hatt.

       Domfelte har også påberopt bestemmelsen i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr 1 som i norsk oversettelse lyder slik:

       "FLYKTNINGER SOM ULOVLIG OPPHOLDER SEG I TILFLUKTSLANDET.

     1. De kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet i den i artikkel 1 omhandlede betydning, og som uten tillatelse kommer inn eller befinner seg på deres territorium, på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold."

      
       Det er i forarbeidene til utlendingsloven forutsatt at de begrensninger som konvensjonen innebærer, også ville følge av de alminnelige nødrettslige prinsipper, jf NOU 1983:47 side 145. Det kan imidlertid ikke utelukkes at bestemmelsen i visse tilfeller vil kunne ha selvstendig betydning.

       Etter mitt syn må det kunne legges til grunn at konvensjonen artikkel 31 nr 1 bygger på flyktningebegrepet slik dette er nærmere definert i konvensjonen artikkel 1, en definisjon som også utlendingsloven bygger på, jf utlendingsloven §16 og Rt-1993-1591. Jeg kan ikke se at de uttalelser i forarbeidene til utlendingsloven, jf Ot.prp.nr.46 (1986 -87) side 185, som forsvareren har vist til, gir grunnlag for å anta
at bestemmelsen er gitt større rekkevidde i norsk rett enn det som følger av konvensjonen. Byretten har ikke eksplisitt drøftet om A tilfredsstillet vilkårene for å kunne anses som flyktning etter konvensjonen artikkel 1. Når dommen leses i sammenheng, må det imidlertid kunne legges til grunn at byretten har funnet at disse vilkårene ikke var oppfylt. På bakgrunn av det resultat jeg tidligere er kommet til, er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til om byrettens domsgrunner på dette punkt ville vært tilstrekkelige til at dommen kan opprettholdes.

       Aktor har vist til at det etter bestemmelsen er et vilkår for straffriheten at flyktningen "straks" fremstiller seg for de norske myndigheter, og hun hevder at A ikke har gjort dette. På bakgrunn av det faktum som byretten har lagt til grunn, må det - slik jeg tidligere har redegjort for - kunne fastslås at A ikke omgående meldte seg for myndighetene da hun kom til Fornebu. Jeg tar likevel ikke stilling til om dette innebærer at bestemmelsen i konvensjonen ikke kan komme til anvendelse. Spørsmålet om hvorledes uttrykket "straks" - i den engelske teksten brukes uttrykket "without delay" - skal forstås, er ikke nærmere belyst i prosedyrene for Høyesterett. Man får for øvrig også her spørsmål om i hvilken utstrekning bestemmelsen kan anvendes når vedkommende - slik tilfellet var her - blir pågrepet uten å ha meldt seg for myndighetene. Slik saken ellers ligger an, er det ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til forståelsen av konvensjonsbestemmelsen.

      
       Jeg stemmer for denne kjennelse:

       Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo