Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1995-1815
Dokumentdato : 13.11.1995

Utlendingsrett.

Det ble forgjeves anført at utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 med tilhørende forskrifter ikke kunne gjøres gjeldende fordi vedkommende person kom til Norge før loven ble vedtatt og satt i kraft. Tillatelse, reisebevis og fremmedpass som er gitt før 1. januar 1991, gjelder inntil utløpet av gyldighetstiden. Utlendingsloven med tilhørende forskrifter gjelder for søknader innkommet etter ikrafttreden 1. januar 1991.
       A innga 5 april 1995 begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett med påstand om at han og hans hustru og deres to mindreårige barn, til tross for Justisdepartementets avslag på søknad om videre oppholdstillatelse, gis adgang til å oppholde seg i Norge i påvente av søksmål og endelig avgjørelse i sak om As rett til å drive en påbegynt næringsvirksomhet her i landet. Etter muntlig forhandling avsa Oslo namsrett 13 juni 1995 kjennelse med slik slutning:
    "1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
     2. A pålegges å betale til Staten v/ Justisdepartementet kr 6000,- - kronersekstusen- i saksomkostninger innen 2 - to - uker regnet fra forkynnelsen av denne kjennelse.

      
       A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten erklærte As mindreårige sønn, B v/ vergen C , hjelpeintervensjon i saken. Borgarting lagmannsrett avsa 6 oktober 1995 kjennelse med slik slutning:

     "1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
     2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til Staten v/ Justisdepartementet 1500,- ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse."

      
       A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også hjelpeintervenienten har påkjært kjennelsen innen fristen.

       Den kjærende part har i det vesentlige anført:

       Lagmannsretten har foretatt feil lovtolkning når utlendingsloven av 24 juni 1988 nr 64 og forskriftene til denne lov er anvendt overfor den kjærende part. Han kom til Norge i medhold av den tidligere fremmedlov, og den nye utlendingslov med endrede krav til oppholds- og arbeidstillatelse kan ikke gis tilbakevirkende kraft og benyttes overfor ham.

       Videre har lagmannsretten feiltolket det såkalte spesialistvilkåret i utlendingsforskriften §3 annet ledd bokstav c. Den kjærende part oppfyller dette vilkåret.

       Lagmannsretten har tolket artikkel 6 i den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) feil. Den kjærende part er deltager i næringsvirksomhet her i landet. Retten til å drive næringsvirksomhet er vernet av EMK artikkel 6, jf den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i "Benthem-dommen" ( EMD=REF00000021), omtalt hos Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter, side 101. Det er således et brudd på EMK artikkel 6 å nekte den kjærende part arbeids- og oppholdstillatelse og dermed forhindre hans videre næringsdrift her i landet. Videre er det i strid med EMK artikkel 6 å iverksette utvisning før den kjærende part har fått prøvet for domstolene sin rett til å drive næringsvirksomhet i Norge.

       Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

     "1. Departementets vedtak om pålagt utreise for A og hans familie utsettes til hovedsaken er ferdigbehandlet.
     2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger."

      
       Hjelpeintervenienten har i det vesentlige anført at lagmannsretten har feiltolket FNs barnekonvensjon artikkel 3 om barns minsterettigheter, subsidiært at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ha drøftet forholdet til barnekonvensjonen tilstrekkelig.

       Det er lagt ned slik påstand:

     "1. Kjæremålet tas til følge.
     2. B påstår seg tilkjennt saksomkostninger for lagmannsrett og høyesteretts kjæremålsutvalg med tilsammen kr 4000,-."

      
       Kjæremålsmotparten har i det vesentlige anført:

       Det foreligger ikke feil ved lagmannsrettens kjennelse, verken med hensyn til saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og retten har bygget på en riktig forståelse av utlendingsloven med forskrifter og FNs barnekonvensjon.

       Den kjærende parts nye anførsel for kjæremålsutvalget, om at utlendingsloven ikke kan gis tilbakevirkende kraft overfor ham, kan åpenbart ikke føre frem. Den kjærende part fikk opphold i Norge i studieøyemed i medhold av den gamle utlendingsloven. Det var en forutsetning at oppholdet i Norge var begrenset til utdannelsen var gjennomført. Den nye utlendingsloven innebar således ingen endring av kjærende parts rettsstilling. Mulighetene for å få opphold utover perioden med studieoppholdstillatelse må vurderes og avgjøres på grunnlag av de til enhver tid gjeldende regler.

       Det er lagt ned slik påstand:

     "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
     2. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes omkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."

      
       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset til saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolking av lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 første ledd.

       Den kjærende part har i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg gjort gjeldende at ny utlendingslovs endrede regler ikke kan benyttes fordi han kom til Norge før loven ble vedtatt og satt i kraft. Lagmannsretten har fortolket loven feil når den har anvendt loven og tilhørende forskrift i forhold til kjærende part.

       Lov 24 juni 1988 nr 64 og forskrift 21 desember 1990 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her ble satt i kraft 1 januar 1991. Fra samme tidspunkt ble lov 27 juli 1956 om utlendingers adgang til riket m.v. og forskrifter og bestemmelser gitt i medhold av denne lov opphevd. Tillatelser, reisebevis og fremmedpass som er gitt før 1 januar 1991, gjelder inntil utløpet av gyldighetstiden. Det vises til forskriften §163 annet og tredje ledd.

       Den kjærende part hadde oppholdstillatelse i studieøyemed fram til 31 august 1993. Han søkte først om arbeidstillatelse 20 juli 1993 og deretter om asyl 1 september 1994. Begge søknader ble endelig avslått av Justisdepartementet, henholdsvis 14 juni 1994 og 31 januar 1995. Justisdepartementet meddelte 30 mars 1995 at en begjæring om omgjøring av 27 februar 1995 ikke ble tatt til følge.

       Utvalget finner det klart at lagmannsretten ikke har tolket utlendingsloven med tilhørende forskrift uriktig når retten har anvendt bestemmelsene i lov og forskrift på søknader innkommet etter ikrafttreden 1 januar 1991. Lagmannsretten hadde heller ikke oppfordring til
å uttale seg om dette spørsmål fordi den kjærende part under lagmannsrettens behandling av saken ikke hadde tatt opp tilbakevirkning av utlendingsloven med tilhørende forskrifter.

       Utvalget finner det forøvrig klart at de øvrige anførsler i kjæremålet og hjelpeintervenientens anførsler som gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling ikke kan føre fram. Det som ellers er påberopt kan ikke prøves av utvalget, jf tvistemålsloven §404 første ledd.

       Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger med 500 kroner i samsvar med oppgave.

       Utvalgets avgjørelse er enstemmig.

      
       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

       I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/ Justisdepartementet 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo