Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1995-360
Dokumentdato : 24.02.1995

Utvisning - Tvang. Inndragning. Straffeprosess. Domsvedtagelses gyldighet.

38-årig, tidligere ustraffet kvinne ble idømt 30 dager ubetinget fengsel for overtredelse av straffeloven §222 og straffeloven §257. - I herredsretten ble hun også idømt inndragning av en bil, jfr. straffeloven §35 annet ledd. Etter anke bortfalt inndragningen. Inndragning var ikke varslet i tiltalen, jfr. straffeprosessloven §252 siste ledd, men det avgjørende var at inndragning i dette tilfelle ikke burde skje av en så stor verdi. - Bestemmelsen om « straff » i straffeprosessloven §359 annet ledd nr. 2 må - når det er anket over inndragningsavgjørelsen - anvendes tilsvarende for den skjønnsmessige avgjørelse av om inndragning bør skje. - Domfelte hadde opprinnelig vedtatt dommen, men vedtagelsen var uforbindende som viljeserklæring.
       Namdal herredsrett avsa 4 oktober 1994 dom som for A har slik domsslutning:
    "1. A, f. *.*.56 dømmes for overtredelse av straffeloven §222 og straffeloven §257 til en straff av fengsel i 30 - tredve- dager som anses utholdt ved varetekt. ...
     5. A og B frifinnes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd.
     6. VW Golf som eies av A inndras, jfr. straffeloven §35 annet ledd.
     7. A, B, C og D dømmes til solidarisk å betale erstatning til E og F med kr 10000,- -kronertitusen 00/100- innen 14 - fjorten- dager fra dommens forkynnelse."

       
       Saksforholdet fremgår av dommen.

       Dommen ble forkynt for domfelte den 4 oktober, og hun vedtok den ved forkynnelsen.

       Den 7 oktober innga domfelte anke over avgjørelsen av inndragningskravet.

       Det ble i anken gjort gjeldende at vedtakelsen av dommen ikke var bindende p g a press hun hadde vært utsatt for. Ankegrunnene var angitt til å gjelde saksbehandlingen og lovanvendelsen. Argumentasjonen går først og fremst på feil i saksbehandlingen, at det ikke var gitt varsel etter straffeprosessloven §252 siste ledd om at inndragningskrav kunne bli fremsatt. Domfelte anførte at hun av den grunn ikke hadde hatt mulighet for å forberede sitt forsvar på dette punkt.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken - også spørsmålet om domfeltes vedtakelse av dommen er bindende - til Høyesterett.

       Jeg er kommet til at anken må tas under realitetsbehandling, idet vedtakelsen av dommen ikke kan anses som bindende, og at anken må føre frem, slik at domfelte frifinnes for inndragningskravet.

       Vedrørende spørsmålet om realitetsbehandling av anken, bemerker jeg: Domfelte er polsk statsborger og hjemmehørende i Polen. Hun ble pågrepet etter å ha begått den overtredelsen av straffeloven §222 som hun er dømt for. Hun ble så varetektsfengslet og satt i varetekt da saken ble pådømt. Da hadde hun sittet fengslet i 34 dager, 4 dager lenger enn den straff herredsretten idømte.

       Ved forkynnelsen fikk hun beskjed om at man ønsket å fatte vedtak om utvisning av henne, men at slikt vedtak ikke kunne treffes før dommen var ar rettskraftig, jf alternativet "er ilagt straff" i utlendingsloven §29 første ledd bokstav b. Det må legges til grunn at hun ønsket å angripe avgjørelsen av inndragningskravet, men var innstilt på å vedta dommen for øvrig. Hun ble da gjort oppmerksom på at dommen i sin helhet - også for inndragningskravet - måtte være rettskraftig før utvisningsvedtak kunne fattes, og at hun måtte regne med at hun ville bli begjært varetektsfengslet inntil en anke var avgjort.

       Domfelte ønsket å vende hjem til Polen snarest mulig, og hun vedtok dommen. Det ble fattet vedtak om utvisning, og hun ble uttransportert.

       Jeg finner det klart at domfelte i forbindelse med vedtakelsen på et uholdbart grunnlag ble utsatt for et press for å vedta dommen, og at dette må gjøre vedtakelsen ugyldig. Det må være riktig at alternativet "er ilagt straff" i utlendingsloven §29 første ledd bokstav b, forutsetter rettskraftig avgjørelse. I dette ligger en rettssikkerhetsgaranti for den det er aktuelt å utvise. Men det må være tilstrekkelig at straffen - som er grunnlaget for utvis ningen - er endelig fastsatt. En anke begrenset til avgjørelsen av et inndragningskrav vil ikke gi anledning til overprøving også av straffastsettelsen, jf Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer 292 og 293. En vedtakelse av dommen for straffastsettelsen ville derfor gitt det nødvendige grunnlag for å treffe utvisningsvedtak.

       Men hertil kommer at jeg ikke kan se at det ville være hjemmel for å varetektsfengsle domfelte i påvente av at utvisningsvedtak kunne treffes. Det er på det rene at hun ønsket å forlate landet snarest. Etter utlendingsloven §41 kan varetektsfengsling skje når det er "nødvendig for å sikre formålet" - dvs for at et utvisningsvedtak skal kunne iverksettes slik at vedkommende bringes ut av riket og deretter nektes adgang hit, jf også utlendingsloven §41 fjerde ledd 2. punktum. Dette formålet kunne her oppnås ved at hun frivillig forlot landet. Hun kunne nektes ny adgang hit med hjemmel i et senere truffet vedtak, og inntil dette med hjemmel i bortvisningsreglene.

       Mitt standpunkt er altså at det ikke var hjemmel for varetektsfengsling fordi domfelte frivillig ville forlate landet. Jeg tilføyer at det ikke er noe som tyder på at hun ikke ville medvirke til en utreise under politiets kontroll.

       Jeg ser så på anken.

       Det er på det rene at kravet om inndragning skulle vært varslet i tiltalebeslutningen, jf straffeprosessloven §252 siste ledd. Nå er det imidlertid ikke noe absolutt hinder for å pådømme et slikt krav at det ikke er nevnt i tiltalebeslutningen. Endringer kan foretas også så sent som under hovedforhandlingen, forutsatt at det om nødvendig gis utsettelse av hensyn til tilaltes forsvar. Det kan også være situasjoner hvor det "ligger i dagen" at inndragningskrav vil bli fremmet, og at det ikke får virkninger overhodet at kravet ikke er nevnt før under hovedforhandlingen, jf Rt-1990-417.

       I dette tilfelle var det imidlertid på ingen måte åpenbart at et krav om inndragning ville bli fremmet. Domfelte er dømt for en overtredelse av straffeloven §222. Hun hadde trengt seg inn til fornærmede - en kvinne på 89 år - og hadde hindret henne i å ta telefonen og bruke trygghetsalarmen. Ved dette forholdet hadde domfelte og hennes tre medskyldige benyttet domfeltes bil som inndragningen gjelder, til å kjøre til fornærmede. Videre er hun dømt for, sammen med de tre andre, fra en annen å ha stjålet et gull-lommeur og 10 000 kroner. Ved det sistnevnte forholdet ble det benyttet en annen bil enn domfeltes.

       Ut fra dette måtte et krav om inndragning av bilen fremtre som temmelig overraskende. At det var nødvendig for forsvarer å kunne vurdere kravet nærmere, bl a i lys av rettspraksis, synes jeg er åpenbart. Dertil kommer at det var faktisk uklarhet m h t om det også var andre enn domfelte som hadde økonomiske interesser i bilen, selv om det var domfelte som var eier av den. Ved den skjønnsmessige vurdering av om inndragning bør skje, ville dette kunne hatt betydning.Nå har aktor anført at forsvareren bare protesterte på at inndragningskravet ble tatt opp, og at han ikke forlangte utsettelse. Jeg oppfatter situasjonen her slik at forsvaret er blitt nærmest overkjørt ved behandlingen. I protesten må fornuftigvis ligge også det mindre, at tas kravet under behandling, må man kunne forberede seg på dette. Retten burde her tatt initiativ til og sørget for at nødvendig utsettelse ble gitt.

       Nå har imidlertid Høyesterett, som jeg kommer til, kompetanse til å realitetsprøve inndragningskravet, og jeg finner at det bør gjøres. Riktignok har aktor gjort gjeldende at anken utelukkende gjelder saksbehandlingen og at realitetsprøving derfor er avskåret. Her nevner jeg først at mye taler for å oppfatte anken slik at den også omfatter lovanvendelsen for inndragningskravet og den konkrete vurdering av om inndragning bør skje. Men uansett vil Høyesterett, hvor inndragningen er ankegjenstand, ha kompetanse til å prøve dette, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 1 og nr 2. Bestemmelsen om "straff" i straffeprosessloven §359 annet ledd nr 2, som går på den konkrete straffutmåling, må - når det er anket over inndragningsavgjørelsen - anvendes tilsvarende for den skjønnsmessige avgjørelse av om inndragning bør skje.

       Domfeltes bil som inndragningen gjelder, ble benyttet da følget på fire reiste til og fra det sted der overtredelsen etter straffeloven §222 ble begått. Bruken av bilen var såpass sentral for muligheten til å begå denne handlingen, at jeg finner at straffeloven §35 annet ledd gir hjemmel for inndragning. Men man befinner seg i utkanten av virkeområdet for bestemmelsen, og siden bilen kun er benyttet ved denne ene forbrytelsen, og da bilen etter polske forhold representerer meget betydelige verdier, finner jeg at inndragning her ikke bør skje.

       Jeg stemmer for denne dom:

       I herredsrettens dom gjøres den endring at VW Golf ikke inndras.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo