Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1995-72
Dokumentdato : 17.01.1995

Utvisning - Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Gyldigheten av et utvisningsvedtak.

Utlending som kom til Norge i 1973, da han var 23 år gammel, ble i 1991 idømt fengsel i tre år for bl.a. voldtekt overfor sin 16 år gamle datter. Utlendingsmyndighetene besluttet å utvise ham. Det ble forgjeves gjort gjeldende at utvisningsvedtaket var ugyldig. Vurderingen etter §30 tredje ledd i utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 hørte til forvaltningens frie skjønn som måtte respekteres av domstolene. Begrunnelsen for departementets vedtak var tilstrekkelig. Utvisningen var ikke i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 8 om beskyttelse av familiens enhet.

       Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av et utvisningsvedtak. 

       Xsk borger A, som er født i 1950, kom til Norge i 1973. Han hadde i 1969 giftet seg med en Xsk kvinne, som kom til Norge i 1979. Ektefellene har seks barn, født i 1974, 1976, 1979, 1980, 1983 og 1988. De fire yngste er født i Norge. Den eldste er en datter. Da hun var 16 år, i 1990, ble hun voldtatt og mishandlet av faren. For disse forhold ble A dømt til fengsel i tre år.

       På bakgrunn av domfellelsen traff Utlendingsdirektoratet 3 mars 1992 under henvisning til utlendingsloven av 24 juni 1988 §29 første ledd bokstav b, jf §30 annet ledd bokstav b vedtak om utvisning av A. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet, som ved vedtak av 16 juli 1992 ikke tok klagen til følge. Et viktig spørsmål under klagesaken var forholdet til utlendingsloven §30 tredje ledd, hvoretter utvisning etter annet ledd bokstav b ikke besluttes "...dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de ø Ø nærmeste familiemedlemmene".

       Etter dette reiste A søksmål ved Oslo byrett mot staten v/ Justisdepartementet med påstand om at departementets vedtak måtte kjennes ugyldig. Oslo byrett avsa 10 juni 1993 dom med slik domsslutning:

       "1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
       2. I saksomkostninger betaler A innen 14 - fjorten - dager til Staten v/ Justisdepartementet kr 12000,- - tolvtusen."  

       A påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 15 november 1993 avsa dom med slik domsslutning:

       "1. Punkt 1 i byrettens dom stadfestes.
       2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."  

       Dommen er avsagt under dissens, idet den ene av de tre dommere stemte for at anken skulle tas til følge.

       Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

       A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Tolv vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av disse er tre nye. Saken står stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.

       Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

       Justisdepartementets vedtak av 16 juli 1992 må kjennes ugyldig, slik det dissenterende medlem av lagmannsretten gikk inn for. Det vises til hans votum så langt det rekker.

       Utlendingsloven §30 tredje ledd inneholder et forbud mot utvisning av en utlending som fyller kravene for bosettingstillatelse, på det grunnlag at han pådrar seg straffedom for selv et noe grovere forhold, når utvisningen vil være et "uforholdsmessig inngrep". Det er intet som tyder på at det her dreier seg om noe annet enn et rent rettsanvendelsesskjønn, der domstolene har full prøvelsesrett. Argumentasjonen i lovforarbeidene mot forslaget om at visse vedtak etter utlendingsloven skulle kunne bringes direkte inn for domstolene istedenfor å overprøves administrativt, kan ikke anføres mot at domstolene har full prøvelsesrett i forhold til utvisningsvedtak etter §29 annet ledd og §30 tredje ledd. Domstolene er vant til å foreta den slags avveininger, og hensynet til å vareta utlendingenes rettssikkerhet er et av hovedhensynene bak utlendingsloven av 1988, jf lovens §2 annet ledd. 

       Utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak når hensynet til A selv og hans familie ses i sammenheng, og man tar hensyn til den meget lange tilknytning til Norge. A hadde da han ble arrestert, arbeidet i regnskapsavdelingen i en bedrift siden 1980, og har fremlagt en meget positiv attest fra sin arbeidsgiver. Han vil ikke kunne få tilsvarende arbeid i X, om noe. Dertil kommer at han har hatt anfall av epilepsi, og vanskelig vil kunne få behandling for denne sykdom hvis det skulle bli behov for det. Hans ektefelle, som bor i parets leilighet i Oslo sammen med deres fire yngste barn, har meget vanskelig for å klare seg uten ham. De fire barna, som alle er født i Norge, går på skole her og er godt integrert i det norske samfunn. Det vil være en ulykke om de må avbryte sin skolegang og flytte til X, der de ikke behersker skriftspråket. Alle familiemedlemmer som har uttalt seg, har uttrykt ønske om at A må få bo i Norge.

       Skulle retten komme til at anvendelsen av kriteriet i utlendingsloven §30 tredje ledd om "uforholdsmessig tiltak" hører til forvaltningens frie skjønn, hevdes det subsidiært at Justisdepartementets vedtak er mangelfullt begrunnet. Ved tiltak av så inngripende betydning som det her dreier seg om, må det gjelde en utvidet begrunnelsesplikt, jf Rt-1981-745.

       Uavhengig av forholdet til bestemmelsen i utlendingsloven §30 tredje ledd, hevdes det at utvisningen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4 november 1950 - heretter kalt EMK - art. 8, hvis regler til vern om utlendingers stilling er en del av norsk rett, jf utlendingsloven §4. Artikkel 8 verner familielivet, og Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen har flere ganger brukt bestemmelsen når et utvisningsvedtak overfor en domfelt fører til en splittelse av hans familie når dette ut fra forholdene i saken virker urimelig. Det hevdes at tilfellet faller inn under art. 8 første ledd, idet man ikke kan forvente at familien skal flytte til X. Videre hevdes det at ingen av unntaksalternativene i annet ledd kommer til anvendelse. Det avgjørende er at utvisningen ikke er "nødvendig i et demokratisk samfunn" av hensyn til "offentlig trygghet" eller for å forebygge "uorden eller kriminalitet".

       A har nedlagt slik påstand:

    "1. Justisdepartementets vedtak av 16. juli kjennes ugyldig.
     2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

       
       Ankemotparten, staten v/ Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:

       Det resultat som byretten og lagmannsretten er kommet til, er riktig. Det kan også stort sett vises til den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt.

       Allerede ved praktiseringen av fremmedloven av 27 juli 1956 var det underforstått at en utlending ikke skulle utvises når dette ville være et uforholdsmessig tiltak. Den skjønnsmessige side av vurderingen kunne domstolene ikke prøve, jf Rt-1977-1336. Det kan ikke antas at lovgiveren ved å lovfeste prinsippet i utlendingsloven av 1988 §29 annet ledd og §30 tredje ledd har ment å gjøre noen endring når det gjelder domstolenes prøvelsesrett. Tvert imot tyder lovforarbeidene på det motsatte.

Det utvalg som forberedte utlendingsloven, hadde foreslått at klage over blant annet utvisninger skulle kunne bringes direkte inn for retten, som skulle ha full prøvelsesrett, slik at domstolsbehandling skulle tre istedenfor administrativ klagebehandling i disse sakene. Forslaget, som fikk adskillig motbør, ble imidlertid ikke opptatt i lovproposisjonen, der det ble argumentert med at det var prinsipielt uheldig å foreta en slik sammenblanding av forvaltningens og domstolenes arbeidsområde, og at en i utlendingssakene ville måtte vurdere en rekke skjønnsmessige spørsmål, hvor det ofte ville være nødvendig og riktig å ta hensyn til skiftende politiske signaler.

       Hvis utlendingsloven §30 tredje ledd allikevel skulle være slik å forstå at domstolene har full prøvelsesrett, hevdes det at utvisningen ikke vil være noe "uforholdsmessig tiltak". Det må tas hensyn ikke bare til grovheten av de straffbare forhold som A er dømt for, men også til karakteren av disse, og at de retter seg mot hans egen datter. Også ellers har man opplysninger som gir grunn til å tvile på om han vil være noen god familiefar. Selv om A har bodd i Norge i ca 20 år, var han voksen før han kom hit, og familien kom hit først etter noen år. Hans ektefelle begynte ikke å lære norsk før etter at han ble arrestert. Etter de opplysninger man har, holder familien strengt på sin Xske kultur og på forbindelsen med slektninger i X. De er bare svakt integrert her i landet. Enten familien velger å bli i Norge eller å flytte til X, vil skadevirkningen av utvisningen være begrenset.

       As innvendinger mot Justisdepartementets saksbehandling kan ikke føre frem. Selv om begrunnelsen for vedtaket av 16 juli 1992 er forholdsvis kortfattet, må den ut fra saksforholdet være tilstrekkelig etter forvaltningsloven §25. Subsidiært hevdes det at eventuelle mangler har vært uten betydning for vedtakets innhold, jf §41.

       Når det gjelder forholdet til EMK art. 8, hevdes det at bestemmelsens første ledd ikke kommer til anvendelse, da man ikke har ansett det som en påtvunget familieatskillelse når familien uten større vanskeligheter kan gjenforenes i det landet som den opprinnelig kom fra. Subsidiært hevdes det at unntaksbestemmelsen i annet ledd kommer til anvendelse. Vurderingen må her langt på vei bli den samme som etter utlendingsloven §30 tredje ledd med full prøvelsesrett. Praksis ved konvensjonens organer har dog anerkjent at de nasjonale myndigheter har et visst spillerom for skjønn.

       Staten v/ Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

       "Lagmannsrettens domsslutning punkt 1 stadfestes."

       Jeg er på samme måte som byretten og lagmannsrettens flertall, kommet til at staten v/ Justisdepartementet må frifinnes. I det vesentlige kan jeg også slutte meg til den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt. Da saken reiser flere vanskelige spørsmål, vil jeg imidlertid gi min egen begrunnelse. Innledningsvis vil jeg på enkelte punkter supplere det jeg tidligere har sagt om de faktiske forhold i saken.

       Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22 august 1991 ble A dømt for 30 - 31 august 1990 å ha voldtatt sin 16 år gamle datter B til samleie, for incest og for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Dessuten ble han dømt for legemsfornærmelse av datteren i tidsrommet primo 1989 til 30 august 1990 ved at han ved flere anledninger slo henne med hendene og diverse gjenstander når hun etter hans mening ikke var flittig nok med sitt skolearbeid. Hendelsene 30 - 31 august 1990 hadde sin bakgrunn i at B bak foreldrenes rygg var sammen med en ung Xer, som imidlertid var gift, og hadde sin ektefelle hjemme i X. Hendelsene er beskrevet slik i dommen:

       "Den 30. august 1990 forlot B sin skole tidlig på formiddagen og var sammen med C på Y. Foreldrene møtte henne på veien hjem og hun løy og sa at hun hadde vært på biblioteket. Da de alle tre kom hjem ved 15-tiden, tok tiltalte henne med inn i den ene av de to leiligheter som familien disponerte og begikk der de forbrytelser som er beskrevet i tiltalens post I - III. Gjennom mange timer ble datteren tilføyet en lang rekke harde slag med hender og redskaper, jfr. tiltalens post I, med skader slik som nevnt i post III og nærmere beskrevet i en dokumentert legerapport fra 3-dagers sykehusopphold. Faren tvang henne til å tilstå at hun hadde truffet C. Ved harde slag tvang han henne til å ta av seg alle klær og til å se på seg selv i et stort speil for at hun, som han sa, skulle få se hvilket dårlig menneske hun var. Han sa at hun var ikke som hans datter lenger, men bare som et hvilket som helst kvinnfolk. Han kledde seg naken og voldtok henne fire ganger etter at han hadde smurt henne med Spenol. Han brukte kondom og hadde samleie med henne med sædavgang. Når hun forsøkte å verge seg, slo han henne. Han slo henne også fordi han ville hun skulle være avslappet. Når hun bad for seg og kalte ham far, sa han at hun kunne kalle ham C og mente at dette var slikt hun hadde opplevd med C. Fornærmedes mor forsøkte å gå imellom, men ble føyset til side. Hun måtte sitte en stund med ryggen til og ble ellers sendt ut av rommet.

       Retten finner det bevist at fornærmede var forsvarsløs. Hun hadde intet å stille opp mot farens overlegne styrke og autoritet. Hun ble mishandlet ved den ovenfornevnte rekke voldshandlinger med til dels sadistisk preg fordi det skjedde gjennom mange timer med grove krenkelser også på det psykiske plan. Straffeloven §232 kommer til anvendelse idet retten finner at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter slik som nevnt."

       Beskrivelsen må suppleres med gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen, som den viser til. Det fremgår av denne at voldtekten og mishandlingen skjedde fra ca kl 1500 den 30 august til ca kl 0400 den 31 august. B ble slått med blant annet en planke, et knivskaft og en manual. Behandlingen førte til at hun fikk bloduttredelser i hodet, på kroppen og på bena, hevelser i pannen, hodet, på venstre hånd og på begge bena, samt hudavskrapninger på ryggen. Retten karakteriserer voldtekten som en seksualisert maktdemonstrasjon som tok sikte på å bryte ned datteren som hevn og avstraffelse for ulydighet og oppførsel som faren mente var uaktseptabel. Hun ble ved dommen tilkjent kr 60.000 i erstatning (oppreisning).

       Da B kom på skolen neste dag, ble det konstatert at hun hadde vært gjenstand for mishandling. Dette førte til at barnevernet tok hånd om henne med øyeblikkelig virkning, og faren ble arrestert samme dag. Barnevernet fortsatte å ha omsorgen for B frem til hun fylte 18 år. Hun er nå gift, og bor og arbeider et annet sted i landet. 

       Faren ble etter å ha sonet størstedelen av den idømte straff, løslatt i desember 1992, og flyttet i første omgang inn hos sin ektefelle og fire yngste barn. Det nest eldste barnet, som også er en pike, har siden 1992 bodd hos slektninger i X. Senere ble utvisningsvedtaket iverksatt. A har imidlertid vært i Norge for å gi partsforklaring for lagmannsretten i oktober 1993.

       Det første spørsmål som saken reiser, er om vurderingen etter utlendingsloven §30 tredje ledd - se også §29 annet ledd - hører til forvaltningens frie skjønn eller om det dreier seg om et rent rettsanvendelsesskjønn. Jeg går - på samme måte som partene - ut fra at domstolene under enhver omstendighet har den vanlige kontroll med forvaltningens utøvelse av en skjønnspreget myndighet. Det vil si at domstolene kan fastlegge lovbestemmelsens nærmere innhold og prøve om forvaltningen har holdt seg innenfor rammen av denne. Domstolene kan videre prøve om forvaltningen har bygget på riktig faktum, om det er tatt utenforliggende hensyn, og om det foreligger myndighetsmisbruk, vilkårlighet eller en så høy grad av urimelighet at det må få betydning for vedtakets gyldighet. Det er imidlertid ikke påstått å foreligge ugyldighetsgrunner av denne karakter, og jeg kan ikke se at det er holdepunkter for at så skulle være tilfelle.

       Spørsmålet om den rettslige karakter av det skjønn som må utøves etter utlendingsloven §30 tredje ledd, behøver ikke nødvendigvis å være avgjørende for løsningen eller behandlingen av den foreliggende sak. Under enhver omstendighet vil det nemlig være nødvendig for retten å gå inn på den skjønnsmessige vurdering i forbindelse med behandlingen av forholdet til EMK art. 8. Slik saken ligger an, finner jeg det imidlertid riktig å ta standpunkt til om den konkrete vurdering etter utlendingsloven §30 tredje ledd hører til forvaltningens frie skjønn.

       Når det gjelder løsningen av dette spørsmål, kan man etter min mening ikke dra noen bindende konklusjoner fra lovens ordlyd. Lovens formulering er riktignok så vag og skjønnsmessig at den i seg selv er et argument mot at domstolene har full prøvelsesrett, men noe avgjørende argument mot en slik prøvelsesrett er formuleringen ikke. Det avgjørende må være hvilke hensyn som loven skal ivareta, kombinert med hva man kan slutte fra lovens forhistorie om lovgiverens innstilling til samme eller beslektede spørsmål. Det er utlendingsloven av 1988 som her må fortolkes.

       Som nevnt av staten, foreslo flertallet i det utvalg som forberedte utlendingsloven, at klage over visse vedtak skulle kunne bringes direkte inn for domstolene istedenfor å overprøves administrativt. Forslaget er omtalt på denne måte i Ot.prp.nr.46 (1986-87) side 147:

       "Det skal omfatte klager over avslag på fornyelse av oppholdstillatelse (etter utvalgets system omfatter dette også arbeidstillatelse) og klager over tilbakekall av tillatelse (utvalgets §34 2. punktum). Det skal også gjelde klager over utvisning (med innreiseforbud) samt over bortvisning (utvisning uten innreiseforbud) etter utvalgets §20 første ledd bokstav a, som omhandler utlendinger som er i landet ulovlig (utvalgets §35 annet ledd). Domstolsbehandling skal i disse tilfellene tre i stedet for forvaltningsklage. Begrensningen i prøvingsadgangen ved etterfølgende domstolskontroll av forvaltningsvedtak gjelder ikke. Retten skal prøve alle sider av saken, også det skjønnsmessige, på samme måte som et overordnet forvaltningsorgan ville ha gjort (utvalgets §37 tredje ledd)."

       Under høringsbehandlingen uttalte blant andre de fleste domstolene og Den norske Dommerforening seg mot forslaget. Det ble av Dommerforeningen pekt på at hvis domstolene skulle prøve det såkalte hensiktsmessighetsskjønn, ville domstolene trekkes inn i en politisk stillingtaken på et område som er ytterst kontroversielt i den allmenne opinion. Det ble i denne forbindelse vist til de anførslene som utvalgets medlem Karlsrud hadde kommet med om de vektige prinsipielle betenkeligheter ved forslaget. Justitiarius i Høyesterett slutter seg til Dommerforeningens innvendinger.

       Da det her kan være av en viss interesse, finner jeg det naturlig å gjengi noe fra dissensen til utvalgets medlem Karlsrud, som fikk tilslutning fra ett annet utvalgsmedlem. Han uttaler i NOU 1983:47 240:

       "Som alle regelsett gir fremmedlovgivningen uttrykk for en politisk stillingtaken til samfunnsmessige forhold, men den gir ikke et komplett uttrykk. Pga dens "kan-regler" må det skje en supplerende politisk stillingtaken ved anvendelsen av regelverket. Dette kan skje i et byråkrati som ledes av politikere og som er innrettet på å fange opp politiske signaler gjennom ulike kanaler. Domstolene derimot er en uavhengig statsmakt som i prinsippet bare skal fange opp og anvende de signaler som gis i rettsregler. For dem er det vanskelig å ha noen mening om hvor mange utlendinger som skal mottas i Norge og i hvilke tilfelle, Norges forhold til andre stater og forholdene i andre land bedømt etter en politisk skala. I flertallet av fremmedsaker vil det riktignok ikke være nødvendig å ta noe standpunkt til slike spørsmål. De danner imidlertid en bakgrunn for hele sakfeltet, og i enkelte saker, særlig i slike som kan bli retningsgivende (prinsippsaker), kan de ha en avgjørende betydning for skjønnsutøvelsen. I det hele tatt forutsetter fremmedsakene (i varierende grad) avveininger etter andre skalaer enn det er vanlig for domstolene å benytte. Til det kommer at fremmedsakene i dag avgjøres meget kasuistisk og under atskillig hensyntaken til de oppfatninger som i den enkelte sak kommer til uttrykk i presse og opinion. Det skjer med andre ord en viss form for manøvrering, noe som er godtakbart innenfor et politisk system, og prinsipielt uakseptabelt innenfor et domstolssystem."

       Etter høringsbehandlingen kom departementet til at flertallets forslag ikke burde følges. Det ble i denne forbindelse uttalt i Ot.prp.nr.46 (1986-87) side 150-152:

       "Departementet anser også den sammenblanding av forvaltningens og domstolenes arbeidsområder som flertallets forslag innebærer, for å være prinsipielt uheldig.

       I utlendingssaker vil en måtte vurdere en rekke skjønnsmessige spørsmål, hvor det ofte vil være både nødvendig og riktig å ta hensyn til skiftende politiske signaler. Domstolenes tradisjonelle arbeidsmåte, dvs. tolkning og anvendelse av eksisterende regelverk med stor vekt på lik behandling i relasjon til tidligere avgjørelser, gjør at de blir lite egnet til å løse konflikter på dette feltet. En deler også den frykt som er uttrykt av enkelte for at forslaget på litt sikt vil innebære en reell fare for at domstolenes anseelse vil komme i fare. En løsning som innebærer et dobbeltsporet system hvor domstolenes vedtak formuleres som en fullmakt til forvaltningen om å iverksette noe, vil i realiteten innebære et sterkt element av at domstolenes avgjørelser blir overprøvet av forvaltningsorganer. Betenkelighetene med en slik ordning gjør seg særlig sterkt gjeldende siden domstolene allerede har hatt som oppgave å ta standpunkt også til de skjønnsmessige spørsmål."

       Jeg nevner ellers at bestemmelsene i utlendingsloven §29 annet ledd og §30 tredje ledd ikke var med i utvalgets lovforslag, men kom inn under departementets arbeid med proposisjonen. De tok sikte på ytterligere å trygge vedkommende utlendings stilling, og kom i tillegg til de bestemmelser med dette siktemål som utvalget hadde foreslått, og som var nye i forhold til loven av 1956.

       Selv om det som er referert fra utlendingsloven forarbeider ikke direkte går på §30 tredje ledd, er det vanskelig ved tolkingen ikke å legge vesentlig vekt på de synspunkter vedrørende spørsmålet om domstolskontroll med full prøvelsesrett som kom frem under lovbehandlingen. Disse synspunkter er også relevante i forhold til utvisningsvedtak. Skulle domstolene i det foreliggende tilfelle ha full prøvelsesrett etter utlendingsloven §30 tredje ledd, ville en slik ordning rammes av de innvendinger som det nettopp er gjort rede for, og ordningen ville bety at man for utvisningsvedtak langt på vei etablerte en ordning som lovgiveren uttrykkelig hadde tatt avstand fra.

       Jeg kan etter dette ikke se at det er belegg for noen annen tolking av utlendingsloven §30 tredje ledd enn at det konkrete skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen tilligger departementet, og må respekteres av domstolene. Som tidligere nevnt, er det ikke anført å foreligge noen av de vanlige ugyldighetsgrunner som refererer seg til innholdet i forvaltningsvedtak som innebærer et fritt skjønn, og jeg kan ut fra opplysningene i saken heller ikke se at så er tilfelle.

       Jeg går så over til spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil ved at Justisdepartementets vedtak av 16 juli 1992 er mangelfullt begrunnet, og om dette eventuelt kan ha hatt noen betydning for vedtakets innhold, jf forvaltningsloven §25 og §41. Både Justisdepartementets vedtak og Utlendingsdirektoratets forutgående vedtak av 3 mars 1992, som det viser til, er forholdsvis kortfattede. Det er først og fremst Justisdepartementets vedtak som behandler forholdet til utlendingsloven §30 tredje ledd. Det som står her lyder slik:

       "Departementet har vurdert hvorvidt utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak ovenfor klageren, tatt i betraktning hans samlede oppholdstid i riket. Hensett til det pådømte forholds alvorlige karakter, finner man ikke å tillegge klagerens oppholdstid avgjørende vekt. Også almenpreventive hensyn tilsier at man i saker som denne må legge en streng vurdering til grunn.

       Departementet har særlig vurdert hvorvidt utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens ektefelle og barn. Etter en helhetsvurdering, og hensett til det straffbare forholds alvorlige karakter, finner departementet ikke å kunne legge til grunn at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens nærmeste familiemedlemmer. Familien kan, hvis den ønsker det, gjenforenes i X."

       Jeg finner at dette etter omstendighetene må være tilstrekkelig. Det er klart hva departementet mener når det gjelder vurderingen av de forskjellige momenter som det skal tas hensyn til etter §30 tredje ledd. Når det gjelder alvoret i og karakteren av de straffbare forhold, må det være tilstrekkelig med den henvisningen til lagmannsrettens dom som følger av det tidligere vedtak. Det ville kanskje vært en fordel om departementet hadde sagt noe mer konkret om familiens situasjon, men ut fra det som synes å ha vært departementets hovedsynspunkt - nemlig at det ved så alvorlige straffbare forhold bør skje en utvisning - synes dette ikke å ha hatt noen betydning. Det var heller ikke noe uriktig i uttalelsen om at familien, om den ønsket det, kunne gjenforenes i X, selv om dette kunne by på problemer. Departementet var etter klagen vel kjent med familiens faktiske situasjon. Anførselen om saksbehandlingsfeil kan således ikke føre frem.

       Jeg går etter dette over til å behandle forholdet til EMK art. 8. Bestemmelsen lyder i norsk oversettelse slik:

     "(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
      (2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter."

       Det er på det rene at bestemmelsen gjelder som en del av norsk lov, jf utlendingsloven §4. Ved anvendelsen av bestemmelsen må man først og fremst se hen til praksis fra Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen. Det er på det rene at art. 8 har vært brukt i flere tilfelle der en utvisning av en utlending har ført til splittelse av en familie.

       Det første spørsmål er om vårt tilfelle faller inn under art. 8 første ledd. Det har ikke vært ansett som noen familiesplittelse hvis det ikke vil være urimelig å forvente at den utvistes ektefelle og barn kan følge med til utlandet, jf Lorenzen m fl: Den Europæiske Menneskeretskonvention med kommentarer (1994) side 239 og den sak for Kommisjonen fra 1978 som det der er vist til. Det er her spørsmål om hvor vanskelig det vil være for As ektefelle og fire yngste barn, som bor sammen med henne her i landet, å flytte til X. Etter min mening taler meget for at det vil være så vidt nærliggende for dem å flytte etter familiefaren til X, hvis de ønsker å opprettholde familielivet på tross av det som er skjedd, at art. 8 første ledd ikke kommer til anvendelse. Argumentasjonen rundt dette spørsmål griper imidlertid over i argumentasjonen etter unntaksbestemmelsen i art. 8 annet ledd. Jeg finner det derfor mest hensiktsmessig ikke å ta endelig standpunkt til om første ledd kommer til anvendelse, men å gå direkte over til å drøfte anvendelsen av annet ledd.

       Etter art. 8 annet ledd er det spørsmål om den påtvungne familiesplittelsen må godtas på grunn av noen av de forhold som er oppregnet i bestemmelsen. Det avgjørende etter konvensjonens ordlyd er her hva som er "nødvendig i et demokratisk samfunn". Myndighetenes inngrep må etter praksis være begrunnet i et påtrengende samfunnsmessig behov - "a pressing social need". Det kreves imidlertid ikke at inngrepet er uomgjengelig nødvendig, og myndighetene har en skjønnsmargin - "margin of appreciation" - ved vurderingen av inngrepets nødvendighet. Det vises om dette til Lorenzen m fl side 55 og til Rehof og Trier: Menneskerett (1990) side 120-122. Poenget er ellers at det må foretas en balansert vurdering, der utfallet av enkeltsaker for Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen vil være veiledende.

       I det foreliggende tilfelle hadde utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet til tross for As lange opphold i Norge, utvilsomt et sterkt grunnlag for å utvise ham etter de grove krenkelser som han hadde gjort seg skyldig i overfor sin egen datter. Det kan synes underlig at nettopp hensynet til familiens enhet påberopes av den som synes å ha brutt forutsetningene for denne. Jeg peker i denne forbindelse også på at As ektefelle var til stede under voldtekten og mishandlingen av datteren og prøvde forgjeves å hindre det som skjedde. Jeg nevner videre at det fremgår av journalnotater fra Nordstrand sosialsenter at det har vært klaget over at A bruker brutale oppdragelsesmetoder overfor sine barn, og lagmannsretten karakteriserer disse i premissene for straffedommen fra 1991 som straffbare. Under bevisopptakene for Høyesterett har de avhørte familiemedlemmer imidlertid ensidig gått inn for A. Det inkluderer den fornærmede datteren.

       Når det gjelder familiens nåværende situasjon, er opplyst at ektefellen og de fire barna som bor sammen med henne, lever av sosiale støtteordninger. Sosialsjefen i Nordstrand bydel karakteriserer i sin vitneforklaring familiens situasjon slik:

       "På spørsmål fra adv. Mageli opplyser vitnet at familen er lite integrert i det norske samfunn. Familien har praktisert sin kultur og religion. Guttene tenker i overensstemmelse med Xske normer. Sosialkontoret har forsøkt å forklare norske lover og normer for guttene, men dette er underordnet fars syn. Vitnet gir uttrykk for tvil om guttenes framtid i Norge. Mor tviholder på å bli i Norge, på grunn av utdannelsesmulighetene for barna her. Dette er fars oppfatning, og mor mener det samme som far.

       På spørsmål fra adv. Mageli opplyste vitnet at hun tidligere har arbeidet ved sosialkontorene i bydel 9 (Søndre Nordstrand). Ved disse kontorene arbeidet hun i vesentlig grad med utlendinger. I forhold til de utenlandske familiene hun her kom i kontakt med, synes hun at familien A er isolert. De står sterkt på sin kultur og religion. Familien gir liten aksept for norske regler og normer.

       I forbindelse med spørsmålsstillingen fra adv. Digernes opplyste vitnet at det var hennes inntrykk at mor var holdt veldig isolert. Hun klarte ikke å gå på postkontoret for å heve barnetrygd. Vitnet tror ikke at familien er interessert i å bli integrert i det norske samfunn.

       På grunnlag av vitnets erfaring med andre utenlandske familier, mener vitnet at familien A er spesielt isolert i forhold til det norske samfunn."

       Det fremgår ellers av bevisførselen at As ektefelle, som kom til Norge i 1979, først begynte å ta norskundervisning etter at mannen ble arrestert, og hennes norsk er ikke bedre enn at hun avga forklaring med tolk under bevisopptaket. Familien til A og hans ektefelle bor alle i X, bortsett fra en halvbror av A, som bor i Norge. Familien har holdt kontakten med sine slektninger i X ved hyppige besøk.

       Spørsmålet om det vil medføre uforholdsmessige skadevirkninger både å leve uten familiefaren i Norge og å flytte til X, er så vidt jeg kan se, først og fremst relevant i forhold til de fire barna som alle er født i Norge. Jeg går ut fra at det vil være uheldig for deres skolegang å flytte til X på det nåværende tidspunkt, iallfall for de tre eldste av dem. Det er også opplyst at de ikke kan bruke skriftspråket i X, mens det muntlige ikke volder problemer for dem. På den annen side legger jeg etter det som er opplyst til grunn at de er forholdsvis svakt integrert i det norske samfunn, og at tilknytningen til Norge ikke er særlig sterk.

       På denne bakgrunn kan jeg ikke se at ektefellen og de fire barn i Norge stilles i en så vanskelig situasjon ved at de må velge enten å bli her uten familiefaren eller flytte til X for å oppnå en gjenforening med ham, at dette oppveier de sterke offentlige hensyn i å kunne utvise en utenlandsk statsborger som har gjort seg skyldig i så alvorlige straffbare handlinger som det her dreier seg om. Jeg kan ikke se at det fra Menneskerettighetsdomstolens eller Kommisjonens praksis er opplyst sammenliknbare tilfelle der vedkommende utlendings klage er tatt til følge.

       Etter dette blir lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, å stadfeste. Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Etter sakens utfall er det ikke aktuelt å tilkjenne A saksomkostninger.

       Jeg stemmer for denne

 

       Dom:

       Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen