Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1996-1585
Dokumentdato : 21.11.1996

Identitet - Straffeprosess. Saksomkostninger. Ransaking og beslag. Utlendingsrett.

Saken gjelder saksomkostninger vedrørende ransaking og beslag foretatt i medhold av utlendingsloven §37 i anledning myndighetenes vurdering av om det var gitt riktige opplysninger om identitet og tidligere oppholdssted. Det ble i dette tilfelle lagt til grunn at saksomkostningsregelen i straffeprosessloven §438 skulle anvendes når domstolen opphever et beslag etter prøving i medhold av utlendingsloven §37, og ikke saksomkostningsregelen i forvaltningsloven §36. - Uttalelse om forholdet mellom utlendingsloven §37 og straffeprosessloven §438.

       Saken gjelder saksomkostninger i sak vedrørende ransaking i bolig og beslag foretatt i medhold av utlendingsloven §37 i anledning av utlendingsmyndighetenes vurdering av om A har gitt uriktige opplysninger om sin identitet eller tidligere oppholdssted. A kom til Norge i 1988, fikk oppholdstillatelse i 1989, og bosettingstillatelse tre år senere. Ransaking var besluttet av polititjenestemann ved Oslo politikammers utlendingsseksjon.

       Beslaget ble brakt inn for retten i medhold av utlendingsloven §37 jf straffeprosessloven §208. Oslo forhørsrett opphevet beslaget. Forhørsretten fant ikke hjemmel for å ta til følge As krav om dekning av advokatutgifter. Politiet påkjærte kjennelsen. A tok til motmæle hva gjaldt realiteten, og la ned påstand om saksomkostninger, fortrinnsvis etter straffeprosessloven kapittel 31 som omhandler erstatning i anledning av forfølgning. Parten tilkjennega noe usikkerhet om riktig hjemmel for tilkjenning av saksomkostninger.

       Borgarting lagmannsrett avsa 11 juli 1996 kjennelse hvor det ble lagt til grunn at ransaking i bolig ikke var hjemlet i utlendingsloven. Beslaget var derfor ulovlig, og måtte oppheves. Retten fant at A burde få dekket sine advokatutgifter som nødvendige utgifter etter straffeprosessloven §438. Kjennelsen hadde slik slutning:

       "1. Kjæremålet forkastes.
       2. Staten erstatter A nødvendige utgifter med 7.875 - syvtusenåttehundreogsyttifem - kroner."

 

       Oslo politikammer har påkjært saksomkostningsavgjørelsen. Det påpekes at det foretatte beslag og As rettslige prøving av beslaget, inngår i den forvaltningssaken mot A som gjelder omgjøring av vedtak. Omkostningsspørsmålet må således avgjøres etter forvaltningsrettslige regler, jf forvaltningsloven §36. Det hevdes at det er feil tolking av straffeprosessloven §438 å ilegge staten saksomkostninger i nærværende sak. A har aldri vært siktet, idet det straffbare forhold er foreldet.

       Det er lagt ned slik påstand:

       "1. Punkt 2 i lagmannsrettens kjennelse oppheves.
       2. Saksomkostningspørsmålet utstår til forvaltningssakens endelige avslutning."

      

       Motparten er gjort kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt uttalelse.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       Det kan synes noe tvilsomt om forhørsretten har tatt standpunkt til saksomkostningsspørsmålet på en slik måte at det foreligger et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Det må imidlertid anses unødvendig å gå nærmere inn på dette, da kjæremålet gjelder et lovtolkningsspørsmål: Får saksomkostningsregelen i straffeprosessloven §438 anvendelse når domstolen opphever et beslag etter prøving i medhold av utlendingsloven §37 første ledd jf straffeprosessloven §208, eller skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter forvaltningsloven §36?

       Selv om utlendingsloven §37 bare henviser til straffeprosessloven §208, er det klart at også andre av straffeprosesslovens regler må komme til anvendelse på domstolenes prøving av beslaget. Det gjelder imidlertid ikke for alle reglene i straffeprosessloven, sml avgjørelsen i Rt-1994-423. Spørsmålet må avgjøres konkret i forhold til den regel det er tale om å anvende.

       Når domstolenes befatning med saken er begrenset til prøving av beslaget, og når denne prøving resulterer i at beslaget oppheves fordi det anses ulovlig, anser utvalget det som en naturlig lovforståelse at saksomkostningsspørsmålet for så vidt gjelder beslaget blir å avgjøre etter straffeprosessloven §438. At bestemmelsen etter sin ordlyd gjelder i forhold til "siktede", kan ikke være til hinder for at den i denne situasjon gis tilsvarende anvendelse overfor den som har vært utsatt for beslaget.

       Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

       Kjennelsen er enstemmig.

      

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen