Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1996-1754
Dokumentdato : 12.12.1996

Utvisning - Midlertidig forføyning.

Begjæring om midlertidig forføyning mot utvisningsvedtak med hjemmel i utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b ble ikke tatt til følge. Vedrørende adgangen til å treffe utvisningsvedtak uten å komme i konflikt med EMK art. 8, er det sikker rett at konvensjonsstatene har en skjønnsmargin - « margin of appreciation ».
       Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i utvisningssak etter utlendingsloven.

      
       A er født i Syria i 1954 og er syrisk statsborger. Han kom til Norge i 1978 og har senere hatt fast opphold her og med bosettingstillatelse siden 1987. Han har i denne tiden vært gift/samboer tre ganger og er far til fire barn. Han er domfelt seks ganger. Den siste dommen, Oslo byretts dom 20 mai 1996, er ikke rettskraftig.

       Utlendingsdirektoratet fattet 13 juli 1995 vedtak om utvisning i medhold av utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet som 13 februar 1996 stadfestet vedtaket. A fremmet deretter begjæring om midlertidig forføyning med påstand om utsettelse av utvisningsvedtaket til rettskraftig dom foreligger. Oslo namsrett avsa 7 mai 1996 kjennelse med slik slutning:

    "1. Begjæringen tas ikke til følge.
     2. A erstatter Staten v/ Justisdepartementets saksomkostninger med kr 26 200,- som forfaller til betaling to uker fra denne kjennelsen ble forkynt." 

      
       A påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 8 oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

     "1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
     2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/ Justisdepartementet 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

      
       Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

       Lagmannsrettens kjennelse er påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det sentrale prøvelsestema er om Justisdepartementets utvisningsvedtak er i strid med EMK artikkel 8 annet ledd og at dette faller innenfor kjæremålsutvalgets prøvelsesadgang, jf tvistemålsloven §404 nr 3.

       Den kjærende part sier seg enig i at konvensjonsstatene har en nasjonal skjønnsmargin, "margin of appreciation". Statene står imidlertid ikke fritt når det gjelder å definere terskelen for hva som er nødvendig når det gjelder spørsmål om utvisning for å beskytte mot samfunnsskadelig kriminalitet. Den kjærende part hevder at lagmannsretten her har tillagt statene et for stort nasjonalt skjønn.

       Familierelasjonene i nærværende sak er særdeles sterke. Den kjærende part har kontakt med alle sine barn selv om han for tiden sitter fengslet. Selv om det kan sies å foreligge vedvarende kriminalitet, er det etter den kjærende parts mening ikke treffende å karakterisere denne som "særdeles samfunnsskadelige forbrytelser som samfunnet har et klart behov for å verge seg imot" slik lagmannsretten gjør i sin begrunnelse. Utenfor narkotikasaker av en viss størrelse, skal det svært mye til for å hevde at ordinære straffereaksjoner ikke vil være en tilstrekkelig allmennpreventiv mekanisme for å ivareta samfunnets behov. Det kan her ikke sies å foreligge et så sterkt behov for utvisning av den kjærende part at hensynet til hans og familiemedlemmenes rett til familieliv må vike.

       Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

    "1. Effektuering av utvisningsvedtaket av 19.02.96, utsettes inntil rettskraftig dom foreligger.
     2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for samtlige rettsinstanser."

      
       I tilsvaret vises det til at det i kjæremålet er henvist til tvistemålsloven §404 nr 3 uten at det sondres mellom lagmannsrettens generelle regelforståelse og subsumsjon. De forhold den kjærende part tar opp, synes i første rekke å være knyttet til lagmannsrettens subsumsjon. Etter tidligere rettspraksis har Høyesteretts kjæremålsutvalg ansett at dette ligger utenfor kompetansen etter §404 nr 3.

       Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

    "1. Kjæremålet forkastes.
     2. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

      
       Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

       Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålsutvalgets kompetanse når det gjelder lovanvendelsen, er således begrenset til å gjelde "tolkningen av en lovforskrift". Dette innebærer at utvalget bare kan prøve selve lovtolkingen og ikke den konkrete lovanvendelse.

       Når det gjelder forståelsen av EMK art 8, er den kjærende part enig i at konvensjonsstatene må ha en nasjonal skjønnsmargin, "margin of appreciation", men dette innebærer etter den kjærende parts syn ikke at de står fritt i sin vurdering av når utvisning er nødvendig for å beskytte mot samfunnsskadelig kriminalitet. Det hevdes at lagmannsretten har tillagt statene et for fritt nasjonalt skjønn her.

       Det lagmannsretten har bemerket om dette spørsmål er:

       "Det er sikker rett at konvensjonstatene har en skjønnsmargin - en "margin of appreciation" - m. h. t. å treffe utvisningsvedtak uten å komme i konflikt med art. 8. Denne skjønnsmargin må også norske domstoler legge til grunn, jf Rt-1996-558. Det er ikke noe holdepunkt for å anta at en bare kan operere med en slik skjønnsmargin i narkotikasaker, eller at fremmedmyndighetene i denne type saker har en særlig frihet til å treffe utvisningsvedtak. Noe annet er at karakteren av de straffbare forhold vil stå sentralt ved enhver utvisningsvurdering. Dette gjelder ikke bare hvilke formelle lovbestemmelser som er overtrådt, men også antall lovbrudd, hyppighet og ikke minst grovheten i den aktuelle kriminalitet. At grunnvilkåret for utvisning i utlendingsloven §30 annet ledd, bokstav b er noe forskjellig for narkotikalovbrudd og annen kriminalitet, er i denne forbindelse av mindre betydning."

       Kjæremålsutvalget kan ikke se at det her er gitt uttrykk for noen uriktig lovtolking.

       Kjæremålet for øvrig gjelder lagmannsrettens vurderinger. Disse kan utvalget ikke prøve.

       Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

       Statens påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Omkostningene settes til kr 600,-.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

       I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten ved Justisdepartementet 600 - seks hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen