Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1996-551
Dokumentdato : 29.04.1996

Utvisning - (Utvisningsdom I) Utlendingsrett. Utvisning. Menneskerettighetskonvensjonen.

Utvisningsvedtak etter utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 §30 annet ledd, var ikke i strid med EMK art. 8. Vedkommende som var idømt syv år ubetinget fengsel for ulovlig innførsel av narkotika, hadde bodd i Norge i 19 år og hadde familie her. De alvorlige forhold straffedommen gjaldt, kunne ikke oppveies av hensynet til den rett til familieliv han og familiemedlemmene har etter EMK art. 8 (1).

       A er utvist fra Norge etter domfellelse for narkotikaforbrytelser. Saken gjelder spørsmålet om utvisningsvedtaket er ugyldig fordi det strider mot art 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).       

       A er 44 år gammel og colombiansk statsborger. Han kom til Norge i 1977 da han var 25 år gammel. Han har gjennom mange år vært samboer med B. De har tre fellesbarn - døtre på 14, 10 og 6 år. As søknad om norsk statsborgerskap i 1986 ble avslått fordi han ikke oppfylte vandelskravet. I 1988 ble A og B dømt til fengsel i henholdsvis 1 år og 2 måneder og 9 måneder, herav 75 dager ubetinget, for en narkotikaforbrytelse de var sammen om. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 19 oktober 1989 ble A - sammen med C - dømt i medhold av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd jf §49 for forsøk på en ny narkotikaforbrytelse - innførsel av et betydelig kvantum kokain fra Colombia til Norge eller Danmark - denne gangen til fengsel i 7 år. B ble dømt for medvirkning til forbrytelsen etter straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd jf §49. Straffen for henne på 2 år og 3 måneder inkluderte den betingede del av straffen etter den foregående dom. Fengselsstraffene er sonet frem til prøveløslatelse.

       I begrunnelsen for straffutmålingen i lagmannsrettsdommen 19 oktober 1989 er As forhold beskrevet slik:

       "Den i tiltalebeslutningene omtalte forbrytelse var resultatet av en avtale truffet mellom tiltalte A og tiltalte C antagelig sommeren 1988. A og C var på denne tid begge løslatt fra Oslo kretsfengsel der de under soning av tidligere narkotikadommer var blitt kjent med hverandre våren 1988. Avtalen gikk ut på at A, som selv er fra Colombia og hadde kontakter i narkotikamiljøet der skulle reise dit og der fremskaffe et kvantum kokain for videresalg, i det vesentlige i Norge, muligens også noe i Danmark. ...

       Forut for beslaget av kokainpartiet den 14. oktober 1988 var først A og så kureren, D, reist til Bogota i Colombia henholdsvis i begynnelsen av august og i slutten av september 1988. ... I Colombia sørget så A for kjøp, finansiering og pakking av partiet i en koffert med dobbel bunn. D reiste fra Bogota den 13.10.1988 og tok da kofferten med. Han ble så arrestert og kokainen beslaglagt ved ankomst til Frankfurt am Main den 14.10.1988 slik tiltalebeslutningene beskriver. ... Ifølge tekniske undersøkelser foretatt av tyske myndigheter hadde partiet et cocainhydroclorid-innhold på 90%. Under den videre etterforskning etter Ds arrestasjon kom både As og Cs navn for dagen og disse ble deretter begge arrestert, A den 26.10.1988 på bopel i Oslo...

       I skjerpende retning er tatt hensyn til at A etter rettens mening har spilt den viktigste rolle under utførelsen av forbrytelsen, dette for så vidt som noen import av stoffet overhode ikke kunne ha kommet i stand uten hans aktivitet ved kjøpet og finansieringen av partiet i Colombia. Det er også tatt hensyn til at det her gjelder befatning med et relativt, etter norske forhold meget betydelig kvantum av det særdeles farlige stoff kokain, i en teknisk sett praktisk talt ren form. Spredningsfaren ved et slikt parti, som retten finner at tiltalte her må belastes, dette hensett til at det alene skyldtes den anonyme anmeldelse til dansk politi at operasjonen ikke ble gjennomført som planlagt, er betydelig, jfr. at partiet tilsvarer i alt ca. 25.000-28.000 misbrukerdoser. Det må også tillegges vekt at tiltaltes opplegg har hatt et klart profesjonelt preg og at hans fortjeneste ved det påtenkte salg ville vært relativt meget betydelig."

       I mai 1991 gjorde Utlendingsdirektoratet vedtak om å utvise A. Etter klage stadfestet Justisdepartementet vedtaket 28 november 1991. Utvisningsvedtaket bygger på utlendingsloven 24 juni 1988 nr 64 §29 første ledd bokstav b jf §30 annet ledd bokstav b. I Justisdepartementets begrunnelse for vedtaket i klagesaken heter det blant annet:

       "Departementet viser til at klager i Eidsivating Lagmannsretts dom av 19.10.1989 ble dømt til syv års fengsel i henhold til straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd jf §49, for forsøk på innførsel av et betydelig kvantum kokain. Av domspremissene fremgår at klageren må ansees å ha spilt en vesentlig rolle under utførselen av narkotikaen, forsåvidt som han under opphold i hjemlandet Colombia foresto innkjøp og finansiering av kokainen. Det fremgår videre at det kun skyldtes en anonym henvendelse til dansk politi at ikke forbrytelsen ble fullbyrdet, og at opplegget har hatt et klart profesjonelt preg. I tillegg har klager tidligere blitt domfelt for overtredelse av straffelovens narkotikabestemmelser, idet han ved Oslo byretts dom av 07.01.88 ble dømt til 1 år og 2 måneders fengsel for medvirkning til kjøp av kokain. Forholdet har derfor ikke karakter av å være en engangsforbrytelse.

       Departementet vil bemerke at overtredelse av narkotikabestemmelsene i straffeloven ansees som et svært alvorlig lovbrudd av samfunnsskadelig karakter.

       Utfra forholdets grovhet, idet klageren synes å ha hatt en avgjørende rolle ved utførselen av kokainen, samt at han tidligere har vært dømt for befatning med narkotika, fnner ikke departementet at utvisningsvedtaket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham, til tross for den åpenbare tilknytning klager har til Norge særlig gjennom sin herboende norske samboer og tre barn. Departementet viser til at det generelt sett skal svært sterke grunner til for at utvisningsvedtak vil ansees som et uforholdsmessig tiltak overfor personer som er dømt for lignende overtredelse av straffelovens narkotikabestemmelser.

       Departementet har særlig vurdert hvorvidt utvisningsvedtaket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens samboer og tre barn. Departementet er klar over at klageren og hans samboer har hatt et langvarig, stabilt familieliv. En har merket seg at familielivet ønskes opprettholdt i fremtiden, og at det er lagt praktiske planer med hensyn til barnas situasjon når mor skal sone sin resterende straff. Departementet finner imidlertid ikke, hensett til forbrytelsens særlig alvorlige karakter, å kunne tillegge disse forhold avgjørende vekt. Etter en totalvurdering av saken finner en ikke at utvisningen må ansees som et uforholdsmessig tiltak overfor klagers samboer og deres felles barn."

       Ved stevninger til Oslo byrett 30 mars 1992 reiste både A og B søksmål med påstand om at utvisningsvedtaket var ugyldig. Byretten avsa dom 15 januar 1993 med slik domsslutning:

    "1.

Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
     2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

      
       Både A og B anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett, som 7 januar 1994 avsa dom med slik domsslutning:

    "1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
     2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A til Staten v/ Justisdepartementet 16.160 - sekstentusenetthundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
     3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler B til Staten v/ Justisdepartementet 16.160 - sekstentusenetthundreogsektsti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

      
       B påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Senere begjærte A oppreisning for oversittelse av sin ankefrist. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 3 januar 1995 ble Bs anke avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Samtidig ble A gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen. A påanket deretter lagmannsrettens dom.

       Justisdepartementet har samtykket i at iverksettelse av utvisningsvedtaket skal utstå i påvente av Høyesteretts dom i saken.

       Om partenes anførsler for de tidligere instanser vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

       As anke til Høyesterett gikk prinsipalt ut på at utlendingsloven §30 tredje ledd var feil anvendt. I tilknytning til dette var det også anket over bevisbedømmelsen og saksbehandlingen. Etter at avgjørelsen i Rt-1995-72 forelå, ble disse ankegrunner frafalt. Etter anken gjenstår den tidligere subsidiære ankegrunn, som går ut på at det foreligger feil i anvendelsen av EMK art 8 og bevisbedømmelsen i tilknytning til dette. Under ankeforberedelsen anførte den ankende part at også flere andre artikler i EMK er overtrådt, men disse anførslene er i realiteten frafalt under prosedyren for Høyesterett.

       Til bruk for Høyesterett har seks vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Blant vitnene er byråsjef i Justisdepartementet, Trine Grythe, som også har fremlagt et notat om Justisdepartementets behandling av utvisningssaker generelt og den ankende parts sak spesielt. Fra byråsjef Grythes vitneforklaring gjengis:

       "I de fleste utvisningssaker er altså det sentrale spørsmålet om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller hans eventuelle familie.

       Når Justisdepartementet vurderer forholdsmessigheten av utvisning tar en Norges internasjonale forpliktelser i betraktning. Særlig sentral som rettesnor er praksis ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som dømmer i saker etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Selv om det ikke uttrykkelig er vist til EMK eller barnekonvensjonen i et utvisningsvedtak, er de aktuelle bestemmelser iakttatt. Dette er i tråd med prinsippet i utlendingsloven §4."

       Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

       Utvisningsvedtaket er i strid med EMK art 8 (1), fordi det er et inngrep i As rett til privatliv. Ved utvisningen berøves han de rettigheter som har knyttet seg til hans bosettingstillatelse i Norge. Det er særlig vist til tap av pensjons- og trygderettigheter og andre sosiale rettigheter som han har etter norsk lov. Vedtaket kan for så vidt sammenlignes med en dom på rettighetstap og forvisning etter straffeloven §16 jf §30, §31, §32, §33.

       Vedtaket er videre i strid med EMK art 8 (1) fordi det er et inngrep i As og hans familiemedlemmers rett til familieliv. Spesielt gjelder dette når bestemmelsen sees i sammenheng med FNs barnekonvensjon art 3 og art 9.

       Utvisningsvedtaket kan ikke rettferdiggjøres ved henvisning til EMK art 8 (2). Utvisningen av A er ikke nødvendig i et demokratisk samfunn, idet inngrepet ikke står i forhold til de formål utvisningen kan fremme. Den ankende part har vist til avgjørelser truffet av Menneskerettighetsdomstolen (MRD) og Menneskerettighetskommisjonen (MRK) i Strasbourg.

       Den ankende part hevder spesielt at EMK art 8 (2) ikke tillater å legge vekt på allmennpreventive hensyn slik det er gjort i saken, og slik utlendingslovens forarbeider legger opp til. Allmennpreventive hensyn er i dette tilfelle varetatt gjennom den straff den ankende part er idømt og har sonet.

       Ved vurderingen av det straffbare forhold ut fra EMK art 8 (2) må det legges vekt på lovgivning og praksis i andre land, iallfall de nordiske, som hevdes å føre en mildere praksis både når det gjelder straff for narkotikaforbrytelser og når det gjelder utvisning på grunnlag av straffedom for narkotikaforbrytelse. Det anføres at det i disse land også stilles et krav om gjentakelsesfare.

       Den ankende part har videre hevdet at Colombia, som han utvises til, er verdens mest voldelige land, med store sosiale problemer. Det vil ikke være umulig for As familie å flytte med ham dit, men det må legges til grunn at utvisning vil bety splittelse av familien.

       Den ankende part gjør også, uten å påberope EMK art 14, gjeldende at utvisningen av ham representerer en diskriminering av hans barn i forhold til barn av norske statsborgere og statsborgere i EØS-land, som må få betydning i forhold til EMK art 8.

       Den ankende part har nedlagt slik påstand:

    "1. Justisdepartementets vedtak av 28.11.1991 om utvisning av A er ugyldig.
     2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Staten v/ Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett."

      
       Ankemotparten, staten v/ Justisdepartementet, henholder seg til lagmannsrettens dom, og har i hovedsak anført:

       Det erkjennes at utvisningen er et inngrep i As rett til familieliv. Men inngrepet er rettferdiggjort ved forhold som har dekning i EMK art 8 (2). Vedtaket er truffet "for å forebygge uorden eller kriminalitet" og "for å beskytte helse eller moral" i Norge.

       Når Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet har funnet utvisning nødvendig, er lovgiverens retningslinjer lagt til grunn. Grovheten i de straffbare forhold er funnet avgjørende overfor hensynet til As og familiemedlemmenes rett til familieliv. Denne konklusjonen bygger på en balansert avveining, og utvisningen er ikke et uforholdsmessig inngrep.

       Ankemotparten hevder at utvisningen ligger innenfor de rammer som kan utledes av praksis fra konvensjonsorganene i Strasbourg. Ankemotparten bestrider den ankende parts anførsler om at allmennprevensjon ikke kan tillegges betydning, og at den vurdering av narkotikaforbrytelser som kommer til uttrykk i norsk lovgivning og rettspraksis ikke kan legges til grunn.

       Ankemotparten, staten v/ Justisdepartementet, har nedlagt slik påstand

     "1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
     2. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

      
       Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

       Saken har for Høyesterett vært prosedert sammen med lnr 39/1996 ( HR-1996-00039 A) og lnr 40/1996 ( HR-1996-00040 A), på det samme rettskildemessige grunnlag. Selv om de tre sakene ikke er like i alle deler som har betydning for den rettslige vurdering, er det hensiktsmessig å behandle de generelle rettsspørsmål samlet i denne saken.

       De sentrale bestemmelser om den internrettslige ramme for utvisningskompetansen i de tre sakene er utlendingsloven §30 annet og tredje ledd. De relevante deler av bestemmelsene, slik de gjaldt da utvisningsvedtakene ble truffet, lyder:

       "Utlending som fyller kravene til å få bosettingstillatelse, kan bare... utvises ...

     b) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff for forhold... som gjelder overtredelse av straffeloven §162 og §162a, og dette er skjedd for mindre enn 5 år siden i utlandet eller for mindre enn ett år siden her i riket.

       Utvisning etter annet ledd bokstav b besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmer." 
      
       Henvisningen til straffeloven §162a er ved lov 11 juni 1993 nr 76 endret til en henvisning til straffeloven §317. Dette er uten betydning i sakene.

       Bestemmelsene i utlendingsloven §30 annet og tredje ledd ble foreslått i Ot.prp.nr.46 (1986-87), som på dette punkt fravek utkastet til lovbestemmelser i NOU 1983:47 Ny Fremmedlov. I proposisjonen er uttalt blant annet (side 131-132):

       "Når det gjelder bokstav b, er departementet langt på vei enig i de anførsler som fremføres... om de vanskeligheter som er forbundet med å vurdere om det er grunn til å frykte at en utlending vil begå nye straffbare handlinger. Det vil være kjent fra strafferetten at tilbakefallsrisikoen i den sammenheng ofte anses vanskelig å vurdere. ... En kan ikke tilrå at en vurdering av gjentakelsesfaren skal trekkes inn som et vurderingstema i utvisningssaken. I noen grad kan typen av lovbrudd indikere at lovbryteren er sterkt involvert i kriminelle aktiviteter som f.eks. narkotikaomsetning, profesjonelt heleri m.m., mens andre har preg av å være mer situasjonsbetinget. Slike forhold er det relevant å ta hensyn til, men det er noe annet enn å lovfeste at individuell tilbakefallsrisiko skal vurderes.

       ...

       Også utlending som er ilagt straff for alvorlige forbrytelser bør kunne... utvises selv om vedkommende fyller kravene til å få bosettingstillatelse."

       Departementets forslag til bestemmelse i utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b nevnte ikke narkotikaforbrytelser spesielt, men gjaldt for alle forhold som kunne føre til fengselsstraff i 10 år eller mer.

       Etter forslag fra Justiskomiteen ble adgangen til å utvise utvidet av Stortinget, og her kom særregelen for narkotikaforbrytelser inn i lovteksten. I Innst.O.nr.92 (1987-88) er uttalt blant annet (side 18):

       "Komiteen viser til at bosettingstillatelse også vil gi utvidet vern mot bortvisning og utvisning. ... Komiteen går... inn for at utvisning skal kunne skje for lovbrudd med en strafferamme på 3 år og også for narkotikaforbrytelser etter straffelovens §162 og §162a uavhengig av strafferamme.

       Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrerne som gruppe."

       Den forvaltningspraksis som er beskrevet for Høyesterett, synes å være i tråd med det som er uttalt i lovforarbeidene.

       De internrettslige regler gjelder med det forbehold som fremgår av utlendingsloven §4:

       "Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling."

       I de tre sakene dreier dette forbeholdet seg om den interne retts forhold til EMK art 8. Andre bestemmelser i internasjonale konvensjoner som er påberopt, er under prosedyren for Høyesterett bare anført som momenter til fortolkningen av art 8.

       I avgjørelsen i Rt-1995-72 er lagt til grunn at norske domstoler kan prøve utvisningsvedtaks forhold til EMK art 8. Jeg antar at en slik prøvelse i realiteten ikke vil skille seg vesentlig fra en eventuell prøvelse av den konkrete rettsanvendelse etter utlendingsloven §30 tredje ledd, etter vanlige internrettslige regler.

       De deler av EMK art 8 som er aktuelle i de tre sakene som foreligger til behandling, lyder slik:

   "(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. .
    (2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn... for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter."

      
       I de tre sakene er det klart at de ankende parter har et privatliv og et familieliv knyttet til Norge, og også at utvisningene representerer "inngrep" i deres rettigheter etter art 8 (1), i den utstrekning utvisningene ikke kan rettferdiggjøres etter art 8 (2). Jeg tilføyer imidlertid at de ankende parter i sin prosedyre har gitt begrepet "privatliv" et mer omfattende innhold enn det synes å være dekning for i art 8(1). Det sentrale i begrepet antas å være den personlige integritet,jf P Lorenzen m fl: Den Europæiske Menneskeretskonvention, København 1994 side 231. Begrepet omfatter ikke alle rettigheter som etter norsk rett knytter seg til bosetting i Norge, jf utlendingsloven §3. Rent økonomiske rettigheter kommer i denne sammenhengen i bakgrunnen.

       Anvendelsen av art 8 (2) reiser to hovedspørsmål. Det ene er spørsmålet om utvisningsvedtakene - og dermed utlendingsloven som hjemler dem - bygger på kriterier som er forenlige med artikkel 8 (2) - altså om de fremmer legitime formål. Det andre er spørsmålet om det er nødvendig å utvise de ankende parter for å fremme de aktuelle formål så langt disse er legitime.

       Når disse spørsmålene skal besvares, vil de sentrale rettskilder være konvensjonsteksten tolket i sin sammenheng, praksis fra konvensjonsorganene i Strasbourg og teori. Partene har fremlagt en rekke avgjørelser fra MRD og MRK - de sistnevnte i hovedsak avgjørelser som avviser klager etter EMK art 27.

       Av dommer avsagt av MRD nevner jeg særlig: Moustaquim mot Belgia, 18 februar 1991, Serie A nr 193 ( EMD=REF00000237), Beljoudi mot Frankrike, 26 mars 1992, Serie A nr 234 ( EMD=REF00000352), Nasri mot Frankrike, 13 juli 1995 ( EMD=REF00000519).

       Av avgjørelser og rapporter fra MRK nevner jeg særlig: X og Y mot Den tyske forbundsrepublikken, 19 mai 1977, klage nr 7816/77, X mot Danmark, 15 mai 1981, klage nr 9203/80, K og W mot Nederland, 1 juli 1985, klage nr 11278/84, Gadedi mot Sverige, 14 desember 1988 ( EMD=REF00000155&D), klage nr 14007/88, Djeroud mot Frankrike, 15 mars 1990, Serie A nr 191-B ( EMD=REF00000235), B I mot Sveits, 13 juli 1990 ( EMD=REF00000519&D), klage nr 16563/90, Yalcinkaya mot Sveits ( EMD=REF00000795&D), 3 september 1991, klage nr 18017/91, Patel mot Storbritannia ( EMD=REF00000782&D), 6 september 1991, klage nr 16009/90, Lamguindaz mot Storbritannia ( EMD=REF00000416), 13 oktober 1992, Serie A nr 258-C, ST mot Sveits ( EMD=REF00001704&D), 29 juni 1994, klage nr 24089/94, Karadag mot Tyskland ( EMD=REF00001734&D), 2 september 1994, klage nr 21212/93, Kucuck mot Tyskland ( EMD=REF00001768&D), 12 oktober 1994, klage nr 19544/92, SZ mot Sveits ( EMD=REF00002281&D), 30 november 1994, klage nr 25161/94, Boughanemi mot Frankrike ( EMD=REF00000576), 10 januar 1995, klage nr 22070/93, M C mot Belgia, 21 februar 1995, klage nr 21794/93 ( EMD=REF00000577) og ( EMD=REF00000590&RF), Bouchelika mot Frankrike ( EMD=REF00000600), 6 september 1995, klage nr 23078/93, Jaramillo mot Storbritannia ( EMD=REF00002181&D), 23 oktober 1995, klage nr 24865/94. - Det er opplyst at enkelte av disse sakene er brakt inn for MRD.

       Etter det jeg kan se, foreligger det ingen avgjørelse fra konvensjonsorganene i saker som kan anses parallelle med våre saker. Men det er mulig å vurdere utvisningsvedtakene i sakene i lys av momenter som kan utledes av konvensjonsorganenes praksis. De ankende parter har gjort gjeldende at uttrykket "forebygge uorden eller kriminalitet" i EMK art 8 (2) bare sikter til vedkommende utlending, slik at det må foreligge en konkret og direkte fare for at denne vil foreta nye straffbare handlinger. Opprettholdelse og fremme av den alminnelige lovlydighet omfattes ikke av konvensjonens uttrykk. I denne anførselen ligger at både utlendingslovens bestemmelser og utvisningsvedtakene bygger på et konvensjonsstridig grunnlag.

       Jeg kan ikke finne belegg for å forstå konvensjonsbestemmelsen slik det er anført. De uttrykk som er benyttet, omfatter også forebyggelse av fare for uorden og kriminalitet i sin alminnelighet. Slike allmennpreventive hensyn, som er fremhevet i forarbeidene til utlendingsloven og i utvisningsvedtakene, ligger derfor klart innenfor konvensjonens uttrykk, slik jeg leser dette. Det er riktig nok at det i en del avgjørelser fra konvensjonsorganene ikke er foretatt noen nærmere drøftelse av om allmennpreventive hensyn kan legges til grunn. Av dette kan det etter min mening ikke trekkes slike slutninger som de ankende parter gjør gjeldende. I flere avgjørelser er det for øvrig lagt til grunn at kriteriet "forebygge uorden eller kriminalitet" er oppfylt, uten at det er pekt på individuelle forhold hos den utviste.

       Når det gjelder spørsmålet om den enkelte utvisning er "nødvendig" for å fremme de formål EMK art 8 (2) angir, nevner jeg først at MRD har utviklet en rettssetning om at konvensjonsstatene for så vidt har en skjønnsmargin, en "margin of appreciation", i forhold til konvensjonen og konvensjonsorganene, se generelt om dette E Einersen/ T Trier: Den europæiske menneskeretsdomstols prøvelseskompetance - doktrinen om margin of appreciation, i TfR-1991-570 flg. Som det er fremhevet der (side 586), gjelder skjønnsmarginen også når det gjelder menneskerettigheter av personlig karakter, selv om den da synes å være mindre enn i en del andre saker. Det er en særskilt skjønnsmargin for lovgiveren og en for de rettsanvendende myndigheter. Den skjønnsmargin som konvensjonsorganene kan antas å ville praktisere, må etter min mening også norske domstoler legge til grunn når de anvender EMK art 8 (2). Dette må gjelde til tross for at de hensyn rettssetningen bygger på, i og for seg ikke gjør seg gjeldende på samme måten for norske domstoler.

       I ordet "nødvendig" ligger etter konvensjonsorganenes praksis ikke mer enn at det må foreligge et vesentlig samfunnsmessig behov ("a pressing social need") og at utvisning er egnet til å fremme dette behov. Jeg forstår ellers konvensjonsorganenes praksis slik at de ved anvendelsen av nødvendighetskriteriet i art 8 (2) i utvisningssaker ser etter om konvensjonsstaten har foretatt en balansert avveining av de hensyn som i det enkelte tilfelle taler for utvisning og hensynet til utlendingens og hans families rett til privatliv og familieliv etter art 8 (I). Avgjørende er om utvisningen på det grunnlag den har, står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv. 

       I denne sammenhengen er vurderingen av de straffbare forhold sentral. De ankende parter har gjort gjeldende at man ved vurderingen av de straffbare forhold som skal kunne danne grunnlaget for en utvisning - i våre tre saker narkotikaforbrytelser - ikke kan bygge på den vurdering som kommer til uttrykk i den interne lovgivning og rettspraksis, men at man må se hen til en "europeisk standard" for forholdenes grovhet.

       Når det gjelder grovheten av slike narkotikaforbrytelser som sakene gjelder, er det ikke fremlagt noe som kunne gi grunnlag for å formulere en europeisk standard, avvikende fra den norske vurdering. Noen dokumentasjon for at det foreligger et felles syn på dette - en consensus - i konvensjonsstatene foreligger således ikke. Av uttalelser i avgjørelser fra konvensjonsorganene om narkotikaforbrytelser som tilsvarer dem våre saker gjelder, fremgår imidlertid at slike forbrytelser anses som grove forhold, se f.eks. EMK i K og W mot Nederland:

       "The Commission observes that the applicant had been found guilty of dealing in heroin, a crime which is internationally regarded as a very serious threat to public order and health."

       Etter dette er den vurdering av narkotikaforbrytelser som kommer til uttrykk i norsk lovgivning og praksis i utvisningssaker generelt og i de tre sakene spesielt, ikke i strid med EMK art 8.

       Et vesentlig hensyn som taler mot utvisning - og som for øvrig skiller de tre sakene fra hverandre - er de utvistes reelle tilknytning til Norge. Tilknytningen vil i alminnelighet være svakere for en utlending som har fått bosettingstillatelse her i landet i voksen alder enn for en utlending som kom til landet mens han var barn og har bodd her siden. I praksis vil man selvsagt møte alle former for overgangstilfelle her. For en utlending som har fått bosettingstillatelse i Norge i voksen alder, kan hans personlige tilknytning til landet normalt ikke komme i betraktning med noen særlig styrke når han har begått alvorlige forbrytelser.

       Et annet vesentlig moment som taler mot utvisning, som ikke kan utledes av EMK art 8 (2), men som er tillagt betydning i konvensjonsorganenes praksis, er utlendingens manglende tilknytning til den stat han er statsborger i, og som han presumptivt utvises til. En sterk tilknytning til oppholdsstaten kan korrespondere med en svak tilknytning til statsborgerstaten og vice versa, men her vil forholdene variere atskillig.

       Utlendingens rett til familieliv må sees i sammenheng med familiemedlemmenes rett til familieliv med henne eller ham. Også disse momentetene stiller seg ulikt i de tre sakene som foreligger til behandling. Retten til familieliv veier tyngst hvis en utvisning vil innebære at familien må splittes. Men selv om det i og for seg vil være mulig at familiemedlemmene følger med utlendingen til hans statsborgerstat, vil familiemedlemmenes ønske om å bli i Norge eller deres problemer av språklig eller kulturell art i forbindelse med å flytte til utlandet, måtte tillegges betydning.

       Avveiningen av de momenter jeg har nevnt, må gjøres særskilt for hver av de tre sakene. Jeg går derfor over til den konkrete rettsanvendelse i As sak.

       Om Justisdepartementets vedtak i klagesaken viser jeg til redegjørelsen foran. Det fremgår der hvilke momenter som er tatt i betraktning.
Det vesentligste av de straffbare forhold er beskrevet i det jeg har gjengitt fra Eidsivating lagmannsretts dom 19 oktober 1989. I bevisopptak til bruk for Høyesterett har byråsjef Trine Grythe forklart seg om hvorledes Justisdepartementet har forholdt seg til EMK art 8, selv om dette ikke er nevnt i begrunnelsen for utvisningsvedtaket. Uttalelsen er referert foran.

       Jeg nøyer meg her med å fremheve at A er dømt for to grove narkotikaforbrytelser, siste gang til fengsel i syv år. Den siste forgåelsen fant sted i prøvetiden etter løslatelse fra soning av dommen for den første. Innførsel av kokain med sikte på omsetning representerer en vesentlig trussel mot helse og moral i Norge. Jeg finner det heller ikke tvilsomt at utvisning av A, som har stått for innførsel av kokain og andre narkotiske stoffer med sikte på omsetning, er egnet til å forebygge uorden og kriminalitet i Norge.

       A har hatt og har fremdeles tilknytning til Colombia. Han kom til Norge 25 år gammel. Han hadde således hatt en langvarig tilknytning til colombianske forhold. Han har hele tiden siden hatt og har fremdeles familie i Colombia, og han har i de 19 år han har bodd i Norge besøkt Colombia en rekke ganger. Det ligger ikke noe i hans personlige tilknytning til Colombia som taler mot utvisning.

       Heller ikke hans personlige tilknytning til Norge gjennom nå 19 år taler mot utvisning på en måte som kan tillegges vesentlig betydning. Jeg viser til mine generelle bemerkninger foran.

       Det momentet som gjør seg gjeldende med størst styrke er As rett til familieliv, og særlig hans familiemedlemmers rett til familieliv med ham. Jeg legger i denne sammenhengen ikke vekt på at det er mulig for familiemedlemmene å følge ham til hans hjemland. Det må legges til grunn at familien kan bli splittet når utvisningen iverksettes. Men veiet opp mot de alvorlige straffbare forhold A er dømt for, kan hans og familiemedlemmenes rett til familieliv ikke være utslagsgivende. Saken står for så vidt i en helt annen stilling enn saken Beljoudi mot Frankrike ( EMD=REF00000235), hvor MRD beskriver situasjonen slik:

       "78. Mrs Beljoudi for her part was born in France of French parents, has always lived there and has French nationality. Were she to follow her husband after his deportation, she would have to settle abroad, presumably in Algeria, a State whose language she probably does not know. To be uprooted like this could cause her great difficulty in adapting, and there might be real practical or even legal obstacles, as was indeed acknowledged by the Government Commissioner before the Counseil d'Etat... The interference in question might therefore imperil the unity and even the very existence of the marriage.

       79. Having regard to these various circumstances, it appears, from the point of view of respect for the applicants' family life, that the decision to deport Mr Beljoudi, if put into effect, would not be proportionate to the legitimate aim pursued and would therefore violate Article 8."

       Etter dette er jeg kommet til at Justisdepartementets vedtak i klagesaken ikke representerer noen krenkelse av EMK art 8. Lagmannsrettens dom blir derfor å stadfeste.

       A har tapt saken fullstendig. Etter tvistemålsloven §180 første ledd må ankemotparten tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett.
Etter oppgave settes saksomkostningene for Høyesterett til 22.500 kroner, hvorav 2.500 kroner er utlegg.

       Jeg stemmer for denne

      

       dom:

       Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 2, stadfestes.

       I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til staten v/ Justisdepartementet 22.500 - tjuetotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen