Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1996-561
Dokumentdato : 29.04.1996

Utvisning - Utlendingsrett. Menneskerettighetskonvensjonen.

Utvisningsvedtak etter utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64, §30 annet ledd, var ikke i strid med EMK art. 8. Vedkommende som kom til Norge som 12-åring i 1976, var idømt 10 år ubetinget fengsel for bl.a. ulovlig innførsel av narkotika. Hans familieforhold i Norge ble ikke tillagt avgjørende vekt, heller ikke det forhold at han risikerte ny straffeforfølgning i sitt hjemland idet man der ville ta hensyn til straff idømt i Norge.
       A er utvist fra Norge etter domfellelse for narkotikaforbrytelse. Saken gjelder spørsmålet om utvisningsvedtaket skal kjennes ugyldig som stridende mot art 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). 
    

       A som er født *.*. 1964 i Tyrkia, kom til Norge i 1976 og har siden vært bosatt her i landet med tyrkisk statsborgerskap. Han er gift med en tyrkisk kvinne, som kom til Norge i 1982. Ektefellene har fire barn, alle født i Norge, det yngste i 1995.

       Ved Eidsivating lagmannsretts dom 12 januar 1990 ble A dømt til fengsel i 10 år etter straffeloven §162 tredje ledd, jf første og femte ledd, for medvirkning til innførsel av ca 1 kilo heroin fra Tyrkia, og erverv av ca 850 gram av stoffet i mai 1989. Det var to medskyldige, hvorav den ene er As bror C.

       Oslo politikammer besluttet 16 november 1990 med hjemmel i daværende fremmedlovs §13 litra e og under henvisning til straffedommen, å utvise A fra riket. Dette vedtaket falt bort da Utlendingsdirektoratet den 2 april 1992 traff nytt vedtak om utvisning i medhold av utlendingsloven av 24 juni 1988 nr 64 §29 første ledd bokstav b jf §30 annet ledd bokstav b, i kraft fra 1 januar 1991. Etter klage ble dette vedtaket stadfestet av Justisdepartementet 23 september 1992. I departementets vedtak vises det til Utlendingsdirektoratets begrunnelse, og det heter videre:

       "Departementet har vurdert anførslene som fremkommer i klagen, men har etter en helhetsvurdering av saken ikke funnet at utvisningsvedtaket er et uforholdsmessig tiltak overfor klageren. Man har funnet å måtte legge avgjørende vekt på at klager ved Eidsivating lagmannsretts dom av 12.1.90 ble dømt for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf første og femte ledd, til en straff av 10 år. Retten la til grunn at man her står overfor en meget alvorlig narkotikaforbrytelse som det av almenpreventive grunner må reageres meget strengt mot. Departementet finner å måtte legge de samme betraktninger til grunn ved vurderingen av om utvisningsvedtak skal fattes.

       Departementet vil spesielt presisere at det ved en lovendring i den tyrkiske straffeloven den 29.11.90 ikke lenger er hjemmel for dødsstraff ved narkotikaforbrytelser i Tyrkia.

       Departementet har også vurdert hvorvidt utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens ektefelle og barn. Etter en helhetsvurdering, og hensett til det straffbare forholds alvorlige karakter, finner departementet ikke å kunne legge til grunn at utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens nærmeste familiemedlemmer. Familien kan, hvis den ønsker det, gjenforenes i Tyrkia."

       Ved stevning 7 oktober 1992 bragte A utvisningsvedtaket inn for Oslo byrett. Det ble anført at utvisning var et uforholdsmessig tiltak overfor A og hans nærmeste familie, jf utlendingsloven §30 tredje ledd, og videre at vedtaket krenket art 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) om retten til respekt for familielivet. Det ble også påberopt saksbehandlingsfeil og myndighetsmisbruk. Byretten avsa dom 30 september 1993 med slik domsslutning:

    "1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
     2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger med kr. 16.000 - sekstentusenkroner - til Staten v/ Justisdepartementet."

      
       Byrettens dom ble av A påanket til Eidsivating lagmannsrett, hvor dom ble avsagt 17 februar 1995 med slik domsslutning:

    "1. Oslo byretts dom stadfestes.
     2. I saksomkostninger betaler A 15.000 - femtentusen - kroner til Staten v/ Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

      
       Forut for ankeforhandlingen i lagmannsretten forelå Høyesteretts dom av 17 januar 1995, Rt-1995-72, som bygger på at forvaltningsorganenes vedtak etter utlendingsloven kan prøves av norske domstoler i forhold til EMK art 8. Denne avgjørelsen er av lagmannsretten i vår sak forstått slik at norske domstoler på det område som dekkes av EMK art 8, har en like vidtgående prøvelsesrett overfor et utvisningsvedtak som den som praktiseres av konvensjonsorganene i Strasbourg. Lagmannsretten fant ikke at art 8 var blitt krenket ved vedtaket om å utvise A. Retten la avgjørende vekt på at han var dømt etter straffeloven §162 for en meget alvorlig narkotikaforbrytelse. 

       Partenes anførsler for byretten og lagmannsretten fremgår ellers av domsgrunnene.

       A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Etter behandling i Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bare de ankegrunner som er knyttet til EMK, behandles av Høyesterett.

       Til bruk for Høyesterett har A og to vitner, As hustru og byråsjef Frank Schjerven, blitt avhørt ved bevisopptak. Sistnevnte har behandlet utlendingssaker i Justisdepartementet, herunder saken vedrørende A.

       For Høyesterett har anken vært behandlet i tilslutning til to andre ankesaker som også gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak truffet i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav b og §30 annet ledd bokstav b, bedømt i forhold til EMK art 8, lnr 38/1996 ( HR-1996-00038 A) og lnr 40/1996 ( HR-1996-00040 A). I dommen i den førstnevnte sak, som avsies samtidig med dom i nærværende sak, redegjør førstvoterende for Høyesteretts syn på de generelle rettsspørsmål knyttet til anvendelsen av konvensjonens art 8 på utvisningssaker etter de nevnte bestemmelser i utlendingsloven. Her i nærværende sak tar jeg derfor for meg bare de anførsler som særskilt gjøres gjeldende av A for Høyesterett.

       Før jeg gjør dette, vil jeg gi et sammendrag av de opplysninger av faktisk art som foreligger for Høyesterett om As familie- og livsforhold, og som er noe mer fullstendige enn de byretten og lagmannsretten har hatt å bygge på.

       A er som nevnt født *.*. 1964, i -- i Tyrkia, og er etnisk kurder. Han gikk 5 år på barneskole i Tyrkia og fikk undervisning på landets offisielle språk, tyrkisk. I 1972 reiste hans far til Norge. A reiste etter til Norge i 1976, 12 år gammel. Tre år senere kom også moren og tre søsken til Norge. Både A og den øvrige familie har hatt bosettingstillatelse i Norge etter utlendingsloven §12, jf også §60 tredje ledd.

       I 1993 reiste foreldrene av helsemessige årsaker tilbake til Tyrkia. Det er lagt til grunn av norske myndigheter at fraværet fra Norge har vart så lenge at foreldrene har mistet bosettingstillatelsen. Senere har de begge søkt om norsk statsborgerskap, men har fått dette avslått. Avslaget er påklaget av moren, som tidvis har oppholdt seg i Norge på turistvisum. Faren som nå bor i Tyrkia, har ikke påklaget avslaget.

       Av As tre søsken er en bror, som var medskyldig i narkotikasaken og også ble idømt 10 års fengsel, blitt utvist i 1995. Han har godtatt utvisningen og oppholder seg i Tyrkia. En annen bror er død. En søster er bosatt i Norge og har norsk statsborgerskap.

       I Norge har A etter et innføringskurs for fremmedspråklige i 1977, gjennomgått norsk grunnskole i Oslo fra 7. til 9. klassetrinn. Etter avsluttet 9. klasse arbeidet han først fire år som hjelpegutt i en bilforretning, deretter 1 år ved en betongfabrikk, og deretter 4 1/2 år som assisterende lagersjef ved en møbelforretning, inntil han ble pågrepet i mai 1989.

       I 1981 inngikk A ekteskap med kusinen B født i Tyrkia i 1958. Hun kom til Norge i 1982 og oppnådde i 1991 norsk statsborgerskap. Ektefellen har også beholdt sitt tyrkiske statsborgerskap. Hun har sine foreldre i Tyrkia. Av hennes syv søsken er to bosatt i Norge. Den ene av disse, en bror, er gift med As før nevnte søster i Norge.

       B har i Norge hatt arbeide som rengjøringsassistent på Idrettshøyskolen i 11 år. Hun har ikke utdannelse ut over 5 år skolegang i Tyrkia
og et kortvarig kurs i norsk etter ankomsten til Norge. I lagmannsretten ble hun avhørt som vitne. Lagmannsretten bemerker i domsgrunnene at hun gav inntrykk av ikke å beherske norsk.

       I ekteskapet med B har A nå fire barn, sønnen D født i 1982, tvillingdøtrene E og F født i 1987 og sønnen G født i 1995, etter lagmannsrettens dom. Den yngste fikk norsk statsborgerskap ved fødselen. For de øvrige opplyses det å være søkt om norsk statsborgerskap. Barna skal siden 1989 ha vært to ganger på feriebesøk i Tyrkia om sommeren.

       Forut for ekteskapet hadde A en sønn, nå 14 år gammel, med en norsk kvinne. Han bor hos moren og har ikke kontakt med sin far.

       Under soningen på Ullersmo landsfengsel har A gjennomført ett år yrkesskole innen maskin og mekanikk, og et halvt års kurs i sveising og sammenføyningsteknikk. Fra 4 januar 1995 ble han overført til frigang ved --AS, som er en arbeidsmarkedsbedrift. Ved tidsbestemt arbeidsavtale inngått 4 mars 1996 i henhold til arbeidsmiljøloven §58 punkt 7, er han ansatt for inntil 2 år som leder ved sveiseavdelingen i bedriften, med tiltredelse 18 mars 1996.

       Fra 9 mars 1996 er A løslatt på prøve fra Ullersmo landsfengsel.

       Justisdepartementet har samtykket i at iverksettelsen av utvisningsvedtaket skal utstå i påvente av Høyesteretts behandling av ankesaken.

       I rettsanmodning fra Den Statlige Sikkerhetsdomstol nr 1 i Istanbul datert 12 desember 1994 er det meddelt at det i Tyrkia er utferdiget tiltalebeslutning mot A for ulovlig å ha utført heroin fra Tyrkia - det samme parti som Eidsivating lagmannsretts dom 12 januar 1990 gjelder. Jeg kommer tilbake til betydningen av dette.

       I ankesaken har A når det gjelder anvendelsen av EMK art 8 gjort gjeldende de samme rettslige anførsler som i de to øvrige ankesaker som er blitt behandlet samtidig. Disse er det redegjort for i Høyesteretts dom i dag, lnr 38/1996 ( HR-1996-00038 A). Særskilt til støtte for As anke anføres følgende:

       Utvisning representerer et inngrep både i As rett til respekt for sitt privatliv, og i hans og familiens rett til familieliv. Inngrepet er konvensjonsstridig fordi det ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn, hverken for å forebygge uorden eller kriminalitet, eller for å beskytte helse eller moral i Norge.

       Vedtaket er begrunnet utelukkende i narkotikadommen og i varetagelse av hensynet til allmennprevensjonen. A er ellers ustraffet i Norge, og det er ingen holdepunkter for at han vil begå nye lovbrudd. Utlendingsmyndighetene har overhodet ikke vurdert spørsmålet om gjentagelsesfare. En slik praktisering av utvisningsadgangen er - som det også anføres i de to andre ankesakene - ikke forenlig med EMK art 8, slik den praktiseres av konvensjonsorganene.

       Utvisning vil ramme A særdeles hardt. Han kom til Norge som 12-åring - som et barn - og har nå oppholdt seg i landet i nærmere 20 år. Han har en vesentlig del av sin skolegang og hele sitt yrkesliv i Norge. Han må betraktes som fullt integrert her i landet, som en annengenerasjons innvandrer, og han er uten noen reell tilknytning til Tyrkia.

       Også hans nærmeste familie må ansees som integrert i Norge. Alle de 4 barna er født her, og tre av dem går på norsk skole. Barna har ingen tilknytning til Tyrkia, og iallfall den eldste som nå er 14 år gammel, vil heller ikke kunne forventes å ville tilpasse seg forholdene i Tyrkia. Det må legges til grunn at ektefellen og barna om utvisning iverksettes, hverken kan eller vil flytte etter til Tyrkia, men forbli i Norge. De vil bli skilt fra sin mann og sin far, og han fra dem.

       Under slike forhold har konvensjonsorganene stilt strenge krav til utvisningsgrunnlaget for å godta at inngrepet er nødvendig i et demokratisk samfunn. A har her særlig vist til Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser i saken Moustaquim mot Belgia, 18 februar 1991, serie A nr 193 ( EMD=REF00000237), og i saken Beljoudi mot Frankrike, 26 mars 1992, serie A nr 234 ( EMD=REF00000352), samt til flere avgjørelser av Menneskerettighetskommisjonen.

       I tillegg vet vi nå at A vil bli utsatt for ny strafforfølgning i Tyrkia, knyttet til i realiteten det samme forhold som den norske narkotikadommen gjelder. Han vil møte et rettsapparat og en rettshåndhevelse som han er helt ukjent med, og han risikerer etter de opplysninger som foreligger, å bli underkastet en ny langvarig fengselsstraff under ventelig langt strengere forhold enn i Norge. Også dette må veie tungt ved forholdsmessighetsvurderingen i henhold til EMK art 8 (2).

       A har nedlagt slik påstand:

    "1. Justisdepartementets vedtak av 23.9.1992 om utvisning av A er ugyldig.
     2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Staten, v/ Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett."

      
       Ankemotparten, staten v/ Justisdepartementet, anser lagmannsrettens dom som riktig og gjør i forhold til A gjeldende de samme rettslige anførsler knyttet til EMK art 8 som det er redegjort for i Høyesteretts dom lnr 38/1996 ( HR-1996-00038 A).

       Etter statens syn er ingen av de forhold som påberopes av A av en slik art og styrke at det ikke skulle kunne godtas som nødvendig i et demokratisk samfunn å utvise ham fra Norge som følge av narkotikadommen. Det bestrides at A og hans familie har en tilknytning til Norge som er sammenlignbar med noen av de saker hvor konvensjonsorganene i Strasbourg har erklært et nasjonalt utvisningsvedtak konvensjonsstridig.

       Justisdepartementet var oppmerksom på at A ville risikere strafforfølgning i Tyrkia etter gjennomført utvisning. Men etter statens mening kan dette klart ikke medføre at art 8 skulle være krenket. Dette følger av praksis i Strasbourg og i mange av konvensjonslandene. Tiltalen som er utferdiget i Tyrkia gjelder utførsel av heroin, som er et annet forhold enn det den norske straffedommen gjelder, og A vil i en eventuell ny fengselsstraff i Tyrkia få fradrag for fengselsstraff som er sonet i Norge.

       Staten v/ Justisdepartementet har nedlagt slik påstand

     "1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
     2. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

       Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

       Når det gjelder den kompetanse norske domstoler har til å prøve utvisningsvedtak etter utlendingsloven i forhold til EMK, bygger jeg på det rettslige syn som det er redegjort for i Høyesteretts dom lnr 38/1996 ( HR-1996-00038 A).

       Jeg legger også til grunn de samme fortolkningssynspunkter når det gjelder innholdet av konvensjonens art 8 og praksis knyttet til denne.
Det ligger således ikke utenfor den ramme artikkelens annet ledd trekker opp for statens adgang til å gripe inn i privatlivet eller familielivet, at utvisningsvedtaket også i As tilfelle er begrunnet i hensynet til allmennprevensjonen.

       Den narkotikaforbrytelse A er domfelt for i Norge, er av en meget alvorlig karakter. Den gjelder innførsel til Norge og erverv av et meget betydelig kvantum av det farlige narkotikum heroin med en meget stor spredningsfare. Eidsivating lagmannsrett karakteriserer i dommen av 12 januar 1990 As og broren Cs forhold på følgende måte:

       "Man står her overfor en meget alvorlig narkotikaforbrytelse som det av almenpreventive grunner må reageres strengt mot. Bevisførselen har ikke klarlagt den hele sammenheng i saken. Retten ser det slik at man bare har fått en flik av et større forhold. Hvem som er hovedmann i hele affæren vet retten ikke. Brødrene A og C antas ikke å være hovedmenn. Retten legger til grunn at de bare var de som i første omgang skulle ta imot partiet i Norge og finne et sted for det. Bak disse to antar retten at det har stått noen annen som dirigerte hva de skulle gjøre og hvordan de skulle gjøre det. De har imidlertid medvirket til innførsel og de har ervervet partiet dog således at for ervervets vedkommende dreier det seg ikke om 1 kilo, men om ca. 850 gram. Retten legger til grunn at deres motiv var økonomisk vinning. De to brødres befatning med narkotikaen finnes å være strafferettslig omtrent likeverdig, dog således at A fremtrer som mer ressurssterk enn C og antas derfor å ha hatt en noe viktigere rolle."

       Som nevnt av førstvoterende i Høyesteretts dom lnr 38/1996 ( HR-1996-00038), er det for Høyesterett fremlagt et stort antall avgjørelser truffet av Menneskerettighetsdomstolen og Menneskerettighetskommisjonen knyttet til anvendelse av konvensjonens art 8 på utvisningsvedtak truffet av nasjonale myndigheter. Jeg tolker denne praksis dithen at man har ansett utvisning av fremmede statsborgere i alvorlige narkotikasaker for å ligge innenfor medlemsstatenes skjønnsmargin - "margin of appreciation" - selv om utvisning på grunn av den utvistes etablerte tilknytning til utvisningslandet vil ramme ham og hans familie hardt.

       At utvisning også for A og hans familie vil representere en tung belastning, kan ikke bestrides. Både han selv, hustruen og barna har oppholdt seg lenge i Norge, barna fra de ble født. Men som det vil fremgå av den redegjørelse jeg har gitt for familiens livssituasjon, er det ikke slik at familien har sine livsinteresser knyttet utelukkende til Norge, og at de må regnes for å stå fremmede overfor det samfunn de vil møte i Tyrkia. Det gjelder A selv og hustruen, og det gjelder et stykke på vei også barna, som må antas å være eller ville bli fortrolige med tyrkisk språk og livsstil også om de bor i Norge. Det er ikke tale om en slik kvalifisert tilknytning til bostedslandet for den utviste og hans familie - og en slik mangel på alle bånd til statsborgerlandet - som den som beskrives i Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser i Moustaquim- ( EMD=REF00000237) og Beljoudisakene ( EMD=REF00000352), som A har henvist til.

       Hvorvidt As nære familiemedlemmer vil velge å bli boende i Norge eller ikke, er det vanskelig for domstolene å ha noen sikker mening om. Men selv om utvisning skulle medføre at A blir skilt fra sin familie, kan det ikke medføre at utvisning skulle ansees for å ligge utenfor den ramme EMK art 8 (2) trekker opp, når han har gjort seg skyldig i et så alvorlig og samfunnsskadelig straffbart forhold som tilfellet er. 

       Staten har som nevnt ikke bestridt at A kan bli utsatt for strafforfølgning i Tyrkia, hvor det skal være utferdiget tiltale mot ham for å ha utført det omhandlede heroinparti fra Tyrkia i mai 1989, noe som angis å være straffbart etter tyrkisk straffelovgivning. Men det dreier seg da, strafferettslig sett, om et annet forhold enn det domfellelsen i Norge gjelder. Regjeringsadvokaten har gjennom den norske ambassade i Ankara innhentet opplysninger om tyrkisk strafferettspleie på området. De går ut på at utførsel av narkotiske stoffer kan straffes med fra 6 til 12 års fengsel og bot som graderes etter det kvantum som det gjelder. Dreier det seg om heroin og visse andre stoffer, kan straffen fordobles, og den kan også økes med 50 prosent hvis domstolen finner at smuglingen er ledd i såkalt organisert kriminalitet. Straff vil normalt bli idømt selv om den tiltalte er blitt dømt og har sonet straff for forholdet i et annet land, men straff som er utholdt i det annet land vil bli fratrukket i den straff som skal sones i henhold til den tyrkiske dom, jf for øvrig bestemmelsen i §13 fjerde ledd i vår norske straffelov. Ifølge praksis løslates fanger alltid etter at 40 prosent av idømt straff er sonet når soningen har funnet sted i et annet land. Det er derfor etter hva som er blitt meddelt ambassaden, sjelden at det vil gjenstå noe å sone i Tyrkia etter at utholdt soningstid i utlandet er kommet til fradrag. Det er for øvrig opplyst at strafferettspleien i Tyrkia respekterer prinsippet "ne bis in idem"- at straff ikke skal idømmes to ganger for samme forbrytelse.

       Etter dette finner jeg det klart at heller ikke muligheten for strafforfølgning mot A i Tyrkia kan medføre at det strider mot EMK art 8 å utvise ham. Jeg tilføyer her at A for Høyesterett har frafalt en anførsel tidligere under ankeforberedelsen om at konvensjonens art 3 om forbud mot umenneskelig eller nedverdigende behandling skulle være krenket ved at han utsettes for slik forfølgning i sitt hjemland.

       Etter resultatet fnner jeg at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og at A må tilpliktes å erstatte staten saksomkostningene også for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes i henhold til oppgave til kr 22.500, hvorav kr 2.500 er utlegg.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Lagmannsrettens dom stadfestes.

       I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til staten v/ Justisdepartementet 22.500 - tjuetotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen