Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1996-568
Dokumentdato : 29.04.1996

Utvisning - (Utvisningsdom III) Utlendingsrett. Utvisning. Menneskerettighetskonvensjonen.

Utvisningsvedtak etter utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64, §30 annet ledd, var ikke i strid med EMK art. 8. Vedkommende som kom til Norge som 12-åring i 1976, var idømt ubetinget fengsel i fem år og seks måneder for narkotikaovertredelser. Han har familie i Norge.
       Saken gjelder spørsmålet om et utvisningsvedtak er ugyldig fordi det strider mot art 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

      
       A som vedtaket gjelder, er født *.*. 1963 i Pakistan. Han kom til Norge 5 mai 1976. Han giftet seg i 1982 med en kvinne som også var fra Pakistan. Ektefellene har fem barn.

       Ved Eidsivating lagmannsretts dom 29 mai 1991, ble han dømt til fengsel i 5 år og 6 måneder for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf §62. Dommen gjaldt to forhold. For det første befatning med et parti på 43,2 gram heroin som ble beslaglagt hos en kurer. For det annet gjaldt den befatning med narkotikaomsetning ut over det foran nevnte parti - en omsetning som ble antatt å ha innbragt A 180.000 kroner. Ved straffutmålingen antok lagmannsretten at en vesentlige del av det omsatte stoff hadde vært heroin.

       Etter forhåndsvarsel 24 mars 1992, ble vedtak om utvisning truffet av Utlendingsdirektoratet 27 juli 1992 i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav b, jf §30 annet ledd bokstav b. Etter klage ble vedtaket stadfestet av Justisdepartementet 17 februar 1994. I departementets vedtak er vist til Utlendingsdirektoratets begrunnelse, og det heter videre:

       "Departementet har vurdert anførslene fremlagt i klageomgangen. Man har - etter en nøye helhetsvurdering av saken - ikke funnet at utvisning er et uforholdsmessig tiltak overfor klageren. Departementet har lagt avgjørende vekt på at klageren, ved Eidsivating lagmannsretts dom av 29. mai 1991, ble dømt for overtredelse av straffeloven §162 og §162a til fengsel i 5 år og 6 måneder. Retten la til grunn at klageren hadde forsøkt å omsette et betydelig kvantum heroin i et miljø som ikke tidligere hadde hatt problemer med dette stoffet, og at han hadde hatt et rent profittmotiv for sin handling. Retten fant at det av almenpreventive hensyn er nødvendig å reagere strengt mot slike forhold. Departementet finner å måtte legge de samme betraktninger til grunn ved vurderingen av om utvisningsvedtak skal fattes.

       Departementet understreker at overtredelse av narkotikabestemmelsene i straffeloven anses som svært alvorlige lovbrudd av samfunnsskadelig karakter.

       Departementet har særlig vurdert hvorvidt utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens ektefelle og barn. Etter en helhetsvurdering, hvor det særlig er sett hen til det straffbare forholds alvorlige karakter, finner departementet ikke å kunne legge til grunn at utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens nærmeste familiemedlemmer, jf utlendingsloven §30 tredje ledd.

       Man vil videre bemerke at retten til å utvise straffedømte er internasjonalt anerkjent. Departementet kan ikke se at vedtaket om utvisning vil være i strid med Barnekonvensjonens artikkel 9. Det vises til at klagerens ektefelle og barn kan - dersom de ønsker det - opprettholde familielivet i Pakistan."

       I stevning til Oslo byrett 7 mars 1994 anførte A bl a at vedtaket var i strid med utlendingsloven §30 tredje ledd og med EMK art 8. Oslo byrett avsa 18 august 1994 dom med slik domsslutning:

    "1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
     2. I saksomkostninger betaler A innen 2 -to- uker til Staten v/ Justisdepartementet kr 15.750.- - femtentusensjuhundreogfemti 0/00-."

      
       A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 3 mai 1995 avsa dom med slik domsslutning:

     "1. Byrettens dom stadfestes.
     2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 22 250 - tjueto tusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

      
       A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Saken ble prosedert i Høyesterett sammen med lnr HR-1996-00038 og lnr HR-1996-00039 som også gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak truffet i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav b og §30 annet ledd bokstav b. På samme måte som i disse sakene er ankebehandlingen i nærværende sak begrenset til å gjelde de ankegrunner som er knyttet til EMK.

       Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett for avhør av A, hans ektefelle B og ytterligere to vitner. Det er dessuten fremlagt utenrettslige erklæringer fra to saksbehandlere fra sosialetaten i Bærum kommune som har behandlet saker som gjelder A og hans familie, samt fra den saksbehandler i Justisdepartementet som behandlet utvisningssaken.

       I dommen i lnr HR-1996-00038 har førstvoterende redegjort for de spørsmål som er reist når det gjelder EMK og anvendelsen av særlig art 8 på utvisningsvedtak av den art det her er tale om, og det er der redegjort for det materiale som er fremlagt for Høyesterett i anledning disse ankesakene. Jeg kommer i betydelig utstrekning til å vise til denne dommen.

       Før jeg gjengir partenes anførsler, finner jeg det praktisk å gjengi i hovedtrekk de opplysninger som foreligger om A og hans familie, og som begge parter er enige om skal danne et utgangspunkt for den konkrete vurdering.

       Da A kom til Norge i mai 1976, hadde han avsluttet femte skoleår i Pakistan, og han hadde fått opplæring i urdu - muntlig og skriftlig. Hans foreldre var fattige og han ble oppfostret av en onkel. Denne onkelen kom til Norge i 1971 og oppga da at A var hans sønn. Dette var bakgrunnen for at A kom hit 5 år senere.

       Han begynte på norsk skole høsten 1976. Etter at han hadde fullført grunnskole og ungdomsskole - dette tok 5 år - tok han to grunnkurs i maskin og mekanikk m m ved en videregående skole.

       I 1981 gikk han ut i arbeidslivet. Med reservasjon for et kort avbrudd i 1984 var han sammenhengende i fast arbeid til 1990 da han ble arrestert for narkotikalovbrudd. Han har hatt en alminnelig god inntekt.

       A var på besøk i Pakistan i 1979 sammen med sin fosterfar. Han var der på nytt i 1982 i forbindelse med ekteskapsinngåelsen.

       Hustruen kom til Norge i 1985 og fikk sitt første barn samme år. De 4 andre barna ble født i 1986, 1989, 1993 og 1995.

       A ble løslatt på prøve ved månedsskiftet mars/april 1994. Utvisningsvedtaket ble iverksatt i september 1994, dvs kort etter at det var falt dom i byretten hvor staten fikk medhold i at utvisningsvedtaket var gyldig.

       A har senere bodd i Pakistan i et hus som tilhører hans fosterfar. Han har ikke inntektsgivende arbeid. Han hadde besøk av sitt eldste barn i 1994, og ektefellen og samtlige barn besøkte ham i julen 1995.

       Hustruen og barna - som alle er norske statsborgere - mottar sosialhjelp m v med til sammen nærmere 150.000 kroner pr år. Stønadsbehovet antas å være til stede til barna er voksne. Om familiens sosiale situasjon sier lagmannsretten:

       "As ektefelle er lite integrert i det norske samfunn. Det samme gjelder i stor grad barna. De taler urdu hjemme og de eldste barna har hatt store problemer med norsk på skolen og i barnehage. Ektefellen viste ikke under ankeforhandlingen at hun behersket norsk. Flere reiser til Pakistan gjennom årene og manglende norsk bekjentskapskrets er med på å vise en forholdsvis sterk tilknytning til hjemlandet og svak integrasjon i det norske samfunn."

       De opplysninger som er fremlagt for Høyesterett endrer ikke i særlig grad dette bildet, dog kan språkproblemene ha blitt noe mindre.

       Den ankende part - A - har i det vesentlige anført:

       Utvisningsvedtaket er i strid med EMK art 8 (1) fordi det er et inngrep i hans privatliv, og hans og familiens rett til familieliv. Inngrepet er ikke berettiget etter art 8 (2).

       Som i de øvrige saker er vist til at vedtaket bygger på allmennpreventive hensyn, og at spørsmålet om gjentakelsesfare ikke er vurdert i denne saken heller. Dette er ikke forenlig med art 8. Ved vurderingen av grovheten av den straffbare handling som danner grunnlag for utvisning, er det av betydning at dommen gjelder straffeloven §162 annet og ikke tredje ledd. Uansett må det legges vekt på at det straffbare forhold i den her foreliggende sak er vesentlig mindre alvorlig enn det som dannet grunnlag for utvisning i de to andre sakene som nå prosederes.

       Utvisning vil ramme A særlig hardt. Han kom til Norge da han var 12 år gammel og hadde bodd her i 18 år da utvisningen ble effektuert. Han har norsk utdannelse og betydelig arbeidserfaring. Han må regnes som en godt integrert annen generasjons innvandrer. Det er dessuten vist til den vanskelige situasjon han befinner seg i i Pakistan.

       Det må også legges vekt på hensynet til hans ektefelle og barn og hans muligheter for å være sammen med dem. Det erkjennes at det ikke oppstår problemer med hensyn til språk og kultur om ektefelle og barn flytter til Pakistan, men dette er av økonomiske grunner en løsning som ikke er mulig. Det må derfor legges til grunn at hustru og barn vil bli boende i Norge. Dette vil bety at familien splittes og det er et vesentlig moment ved vurderingen. 

       På bakgrunn av disse forhold, mener A at vedtaket er i strid med EMK art 8 slik bestemmelsen er blitt forstått av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og Menneskerettighetskommisjonen, jf for så vidt gjelder EMDs avgjørelser særlig Moustaquim mot Belgia, dom 18 februar 1991, serie A nr 193 ( EMD=REF00000237) og Beljoudi mot Frankrike, dom 26 mars 1992, serie A nr 234 ( EMD=REF00000352).

       A har nedlagt slik påstand:

    "1. Justisdepartementets vedtak av 17. februar 1994 om utvisning av A er ugyldig.
     2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Staten v/ Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett."

       Staten v/ Justisdepartementet har for så vidt gjelder det som er felles for de tre sakene, vist til de anførsler som er referert i lnr HR-1996-00038 og lnr HR-1996-00039. Nærværende sak har vesentlige likhetstrekk med lnr HR-1996-00039, og det vises til de anførsler som der er gjort gjeldende. Også i den foreliggende sak er det meget alvorlige narkotikalovbrudd som er grunnlag for utvisningsvedtaket, og hensynet til den ankende part og hans familie kan ikke tilsi at utvisningsvedtaket er i strid med EMK art 8.

       Staten v/ Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

    "1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
     2. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

       Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.

       Når det gjelder norske domstolers kompetanse til å prøve om vedtaket er i strid med EMK art 8, bygger jeg på samme syn som førstvoterende i lnr HR-1996-00038. Jeg legger videre til grunn den samme oppfatning som ham når det gjelder forståelsen av konvensjonen og konvensjonspraksis. Som ham finner jeg det fullt forenlig med art 8 (2) at det i norsk utvisningspraksis legges vekt på den allmennpreventive betydning av utvisningsvedtak. Avgjørelsen må treffes etter en vurdering der forholdets grovhet veies mot de negative konsekvenser utvisningen har for A og hans nære familie.

       Jeg har foran gjort rede for straffesaken mot A og det som der ble lagt til grunn. I motsetning til i de straffesaker som ligger til grunn for utvisningen i ankesak lnr HR-1996-00038 og ankesak lnr HR-1996-00039, er det ikke tale om så betydelige kvanta heroin at straffeloven §162 tredje ledd er kommet til anvendelse. Det gjelder imidlertid to narkotikalovbrudd som etter stoffets art og mengde tilsa en meget streng straff. A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet.

       Ved vurderingen har det også betydning at A har lang botid i Norge og at han kom hit som ganske ung. Han har på den annen side opprettholdt forbindelsen med pakistansk miljø, og tilknytningen til Norge er ikke så ensidig som man kan finne den hos enkelte mer typiske annen generasjons innvandrere. Også hans ektefelle og barn synes å ha tilknytning til pakistansk kultur og miljø.

       Jeg er etter dette kommet til at utvisningsvedtaket ikke kan anses i strid med EMK art 8. Anken må derfor forkastes. 

       Etter resultatet finner jeg at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og at A må tilpliktes å betale sakens omkostninger også for Høyesterett. Disse settes til 22.500 hvorav 2.500 er utlegg.

       Jeg stemmer for denne

      
       dom:

       Lagmannsrettens dom stadfestes.

       I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til staten v/ Justisdepartementet 22.500 - tjuetotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen