Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1999-1460
Dokumentdato : 27.09.1999

Identitet - Utlendingsrett. Straffeprosess. Varetektsfengsling.

Det er ikke holdepunkter i forarbeidene for å anta at de forhold som skal begrunne varetektsfengsling for mer enn 12 uker, må være kvalitativt av en annen karakter enn de forhold som kan begrunne varetektsfengsling for inntil 12 uker, jfr. utlendingsloven §37.

       Saken gjelder varetektsfengsling etter utlendingsloven.

       Utenlandsk borger med oppgitt identitet A, født *.*. 1980, har etter begjæring fra Oslo politidistrikt vært varetektsfengslet etter utlendingsloven §37 femte ledd siden 26. juni 1999. Fengslingen har vært forlenget flere ganger. Etter ny begjæring om fortsatt fengsling avsa Oslo forhørsrett 16. september 1999 kjennelse om at han skulle løslates mot daglig meldeplikt for politiet frem til 14. oktober 1999. Politiet påkjærte kjennelsen, og forhørsretten gav kjæremålet oppsettende virkning.

       Borgarting lagmannsrett avsa 21. september 1999 kjennelse med slik slutning:

       « Utenlandsk borger med oppgitt identitet A, født *.*.1980, kan holdes fengslet inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, dog ikke utover 14 oktober 1999. »

       A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder prinsipalt lagmannsrettens tolkning av kriteriet « særlige grunner » (for varetektsfengsling utover 12 uker) i utlendingsloven §37 femte ledd, subsidiært lagmannsrettens saksbehandling, idet det anføres at kjennelsesgrunnene ikke er tilstrekkelige.

       Som grunnlag for angrepet på lagmannsrettens lovtolking har den kjærende part vist til at lagmannsretten har lagt til grunn at vilkåret « særlige grunner » er oppfylt fordi A har benyttet forskjellige identiteter i Italia og er dømt og mistenkt for straffbare forhold. Etter den kjærende parts oppfatning kan det at A tidligere har oppgitt andre identiteter, underbygge grunnvilkåret for fengsling etter §37 femte ledd, men ikke benyttes som « særlig grunn » for fengsling utover 12-ukers fristen. Det kan heller ikke benyttes som grunn for fengsling utover 12-ukersfristen at utlendingen har vært straffedømt i Danmark og er mistenkt for legemsfornærmelse, da de « særlige grunner » for fengsling utover 12-ukers fristen må knytte seg til det fremmedrettslige fengslingsformålet.

       Den kjærende part har anført at Høyesteretts kjæremålsutvalg i flere avgjørelser i perioden 1993-94 har gått langt i retning av bortfortolke kravet til « særlige grunner », ved å bygge på at mangel på aktiv medvirkning fra utlendingen i seg selv er en særlig grunn, men etter den kjærende parts syn kan denne lovforståelsen ikke opprettholdes. Departementet har i lovforarbeidene klart forutsatt at det bare unntaksvis kan være aktuelt å holde en utlending etter utlendingsloven §37 fengslet i så mye som 12 uker. Dessuten tilsier både den faktiske utvikling og senere uttalelser fra Sivilombudsmannen og Justisdepartmentet at bestemmelsen må fortolkes mer i tråd med ordlyden.

       Etter en periode med mange og lange fengslinger etter utlendingsloven §37 femte ledd ble slike fengslinger i det vesentlige avviklet fra 1994. Etter den kjærende parts oppfatning må dette antas å ha sin bakgrunn i at det viste seg at effekten av fengslingene ikke svarte til hensikten. Identiteten ble i mange tilfelle likevel ikke bragt på det rene eller bekreftet. Som følge av kritikk fra Sivilombudsmannen vurderte Justisdepartementet å presisere vilkåret om « særlige grunner », men kom senere til at dette ikke var påkrevet da fengslingene i praksis var opphørt. Det vises til brev fra departementet til Sivilombudsmannen av 14. januar 1998 og 28. august 1998.

       Etter den kjærende parts oppfatning synes praksis fra 1993-94 med mange fengslinger etter utlendingsloven §37 femte ledd nå å bli gjenopptatt. Denne saken er ett av flere eksempler. Det er derfor behov for å få avklart rettstilstanden.

       Subsidiært har den kjærende part anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved sin vurdering av spørsmålet om fortsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten har lagt til grunn at A ikke har tilknytning til Norge på tross av at han har samboer her, som har møtt opp i forhørsretten ved hvert fengslingsmøte. Det er uforståelig hvor lagmannsretten har sin opplysning fra. Det må bero på en saksbehandlingsfeil.

       Det er også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å drøfte hvor lang tid som må påregnes anvendt for å få verifisert As identitet. Erfaring tilsier at dette tar tid. Staten har erkjent at det ikke er utsikter til noen snarlig verifisering. Spørsmålet om fengslingen er et uforholdsmessig inngrep, avhenger av hvor lang tid den må antas å vare for å oppfylle formålet. Det vises til rettspraksis vedrørende varetektsfengsling i straffesaker, som tilsier at retten må vurdere om det er grunn til å regne med at det vil bli begjært varetektsfengsling frem til hovedforhandlingen, og eventuelt ta påregnelig tidspunkt for hovedforhandlingen i betraktning ved vurderingen av spørsmålet om uforholdsmessig inngrep.

       A har nedlagt slik påstand:

       « Prinsipalt: A løslates.

       Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. »

       Oslo politiditrikt er kjent med kjæremålet. Politiet har vist til sine anførsler til lagmannsretten og sluttet seg til lagmannsrettens kjennelse.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

       Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388.

       Utvalget behandler først angrepet på lagmannsrettens lovtolking.

       Utlendingsloven §37 femte ledd lyder slik:

       « Er det grunn til mistanke om at utlending oppgir falsk identitet, kan politiet pålegge utlendingen meldeplikt eller bestemt oppholdssted. Dersom slikt pålegg ikke overholdes eller anses åpenbart utilstrekkelig, kan utlendingen pågripes og fengsles etter fremgangsmåten i straffeprosessloven §§174 flg., som for øvrig gjelder så langt reglene passer. Samlet fengslingstid kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige grunner. »

       
       Før lovendring i 1992 kunne fengsling etter denne bestemmelse ikke skje for mer enn to uker. Bestemmelsen om 12-ukers begrensning kom inn ved lovendring i 1992 og var begrunnet med at det ofte tok lengre tid enn to uker for å finne frem til en utlendings identitet, se Ot.prp.nr.83 (1991-1992). I odelstingsproposisjonen på side 17 uttales blant annet:

       « Departementet mener fortsatt at det er et stort behov for å utvide tidsfristen ved fengsling når det er identitetstvil. Det bør i størst mulig grad forhindres at en må slippe ut i det norske samfunn utlendinger med ukjent identitet, ikke minst fordi det kan dreie seg om personer som er etterlyst på grunn av straffbare forhold. På bakgrunn av at flere høringsinstanser har pekt på behovet for en tidsfrist i loven, har en kommet til å ville foreslå dette. En samlet fengslingstid på 12 uker antas i de fleste tilfelle å være tilstrekkelig. Det er imidlertid åpnet for forlengelse i særlige tilfelle. Det kan f.eks dreie seg om utlendinger som bevisst motarbeider myndighetenes bestrebelser på å få bragt identiteten på det rene, eller som ikke overholder påbud om meldeplikt eller bestemt oppholdssted » ( Ot.prp.nr.83 (1991-1992), side 17).

      
       Under behandlingen i Stortingets justiskomité tok flertallet (alle medlemmene unntatt Sosialistisk Venstreparti) « til etterretning at det tar tid å verifisere utlendingers identitet », og flertallet sluttet seg derfor til departementets forslag om en fengslingstid på 12 uker. Om adgangen til å fengsle for mer enn 12 uker uttalte komiteen:

       « Flertallet ser at det i rene unntakstilfeller kan være behov for fengsling også ut over dette tidsrom når særlige grunner foreligger, og legger til grunn at dette i første rekke tar sikte på tilfeller hvor utlendingen bevisst motarbeider myndighetenes forsøk på å få brakt identiteten på det rene.
       Flertallet legger i denne forbindelse også vekt på de rettssikkerhetsgarantier bruken av varetektsfengsling er undergitt i vårt lovverk.
       Domstolene (forhørsretten) er den instans som treffer kjennelse om bruk av varetektsfengsel, - vedkommende utlending får oppnevnt forsvarer, kjennelse kan ikke gis med mer enn 4 uker av gangen og retten må finne, ut fra en totalvurdering, at varetektsfengsel ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep.
       Flertallet antar også at en utvidet adgang til varetektsfengsling kan ha en viktig signaleffekt og på den måten virke forebyggende » (Innst.O.nr.86 (1991-1992), side 8).

      
       Etter kjæremålsutvalgets oppfatning gir forarbeidene ikke holdepunkter for at de forhold som skal begrunne varetektsfengsling for mer enn 12 uker, må være kvalitativt av en annen karakter enn de forhold som kan begrunne varetektsfengling for inntil 12 uker. For å varetektsfengsle for mer enn 12 uker kreves bare at de forhold som anføres som grunnlag for fengslingen, må være tyngre enn for å varetektsfengsle for inntil 12 uker.

       Lagmannsretten har som begrunnelse for å ta politiets begjæring om varetektsfengsling for mer enn 12 uker til følge, anført at politiet har brakt på det rene at A har benyttet flere forskjellige identiteter i Italia, at han er straffedømt i Danmark, og at han i Norge er anmeldt for vold som er sannsynliggjort. Etter utvalgets oppfatning ligger alle de hensyn som lagmannsretten har anført som begrunnelse for å varetektsfengsle for mer enn 12 uker, innenfor rammen av de hensyn som loven gir anledning til å ta.

       Etter dette kan det ikke ses å foreligge noen feil ved lagmannsrettens lovtolking. Den konkrete vurdering av om varetektsfengsling bør benyttes, kan utvalget ikke prøve.

       Utvalget går så over til å behandle angrepet på lagmannsrettens saksbehandling.

       Som grunnlag for angrepet på lagmannsrettens saksbehandling har den kjærende part for det første anført at han har samboer i Norge, og at det derfor er uforståelig hvordan lagmannsretten kan si at han ikke har noen tilknytning til Norge, « verken familiemessig eller arbeidsmessig ». Etter utvalgets oppfatning kan dette ikke betraktes som noen saksbehandlingsfeil. I støtteskrivet til politiets kjæremål til lagmannsretten var det opplyst at det forelå anmeldelse mot A for vold mot hans nåværende samboer i Norge. At A hadde samboer i Norge, må etter dette ha vært kjent for lagmannsretten. Når lagmannsretten sier at A ikke har noen tilknytning til Norge, må det gå på andre former for tilknytning enn tilknytningen til samboeren.

       For det andre har den kjærende part anført at lagmannsretten skulle ha drøftet hvor lang tid som må påregnes anvendt for å få verifisert As identitet. Etter utvalgets oppfatning kan heller ikke dette være noen saksbehandlingsfeil. Når en person nekter å oppgi identitet, og tidligere har operert under forskjellige identiteter, vil det ikke være mulig på forhånd å ha noen formening om hvor lang tid det vil ta å bringe vedkommendes identitet på det rene. Verken lovteksten eller forarbeidene gir holdepunkter for at det det skal være et vilkår for varetektsfengsling utover 12 uker, at politiet innenfor fengslingsfristen antas å kunne få verifisert vedkommendes identitet.

       Etter dette må også kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling forkastes.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen