Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1999-489
Dokumentdato : 08.03.1999

Identitet - Straffeprosess. Utlendingsrett. Varetektsfengsling.

Utlending hadde ikke lagt skjul på sitt navn, sin nasjonalitet og sin fødselsdato. Han ble da ansett for å ha oppgitt sin identitet, jfr. utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 §37 femte ledd, selv om han ikke ville oppgi sitt ID-nummer i hjemlandet.

 

       Saken gjelder videre kjæremål om varetektsfengsling etter utlendingsloven §37 femte ledd.

       A, født *.*. 1956, ble 7 desember 1998 fremstilt for Asker og Bærum forhørsrett med begjæring om varetektsfengsling i medhold av utlendingsloven §41 jf straffeprosessloven §175 flg. Fengslingsbegjæringen ble tatt til følge, og fengslingstiden ble på samme grunnlag forlenget til 18 januar 1999. Ved fengslingstidens utløp begjærte politiet fengslingen forlenget under henvisning til utlendingsloven §37 femte ledd, og A har siden vært holdt i varetekt på dette grunnlag.

       Asker og Bærum forhørsrett avsa 1 mars 1999 kjennelse med slik slutning:

       "A, født *.*. 1956 kan med hjemmel i utlendingsloven §37 femte ledd holdes i fengslig forvaring inntil annerledes bestemmes av retten eller politiet, dog ikke utover mandag 15. mars 1999, klokken 15.00."

       A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som den 4 mars 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

       "A, født *.*. 1956, løslates."

       Påtalemyndigheten erklærte videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg og begjærte kjæremålet gitt oppsettende virkning. Ved lagmannsrettens beslutning av 4 mars 1999 ble kjæremålet gitt oppsettende virkning.

       Kjæremålet fra påtalemyndigheten er angitt å rette seg mot lagmannsrettens lovanvendelse, og det er i hovedsak anført:

       Utlendingsloven §37 femte ledd gir hjemmel for varetektsfengsling dersom det er grunn til mistanke om at utlendingen oppgir "falsk identitet". Utlendingen har i dette tilfellet oppgitt navn og fødselsnummer, men han nekter å oppgi et iransk ID-nummer som er avgjørende for å få utstedt iranske reisedokumenter for ham. Konsekvensen er at han ikke kan uttransporteres til hjemlandet.

       Nektelse av å oppgi ID-nummer må likestilles med nektelse av å oppgi fullstendig identitet. A har ingen aktverdig grunn for å nekte å oppgi dette. Nektelse av å oppgi identitet må likestilles med å oppgi feil identitet, jf Rt-1993-950. Videre vises det til at Borgarting lagmannsrett i kjennelse av 20 januar 1999 ga påtalemyndigheten medhold i at A kunne holdes varetektsfengslet på dette grunnlag.

       Det vises for øvrig til at det etter lagmannsrettens kjennelse er tilkommet opplysninger som indikerer at utlendingen har oppgitt uriktig navn og fødselsdato.

       Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

       "Prinsipalt: A kan holdes varetektsfengslet frem til 15. mars 1999 kl. 15.00.

       Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves."

       As prosessfullmektig er kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt uttalelse.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking. Dette kan kjæremålsutvalget prøve i et videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388 nr 3.

       Om forståelsen av utlendingsloven §37 femte ledd uttaler lagmannsretten:

       "Å unnlate å oppgi sin identitet, likestilles etter rettspraksis med å oppgi falsk identitet. Men i dette tilfelle har A ikke lagt skjul på sitt navn, sin nasjonalitet og sin fødselsdato. Etter en naturlig lesemåte av §37 femte ledd, har han da oppgitt sin identitet. Fengsling er et så alvorlig inngrep, at hjemmelen bør være klar. De hensyn som har begrunnet adgangen til å fengsle den som oppgir falsk identitet, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-87) s. 238, gjør seg heller ikke gjeldende i dette tilfelle. At A ikke vil opplyse om sitt iranske ID-nummer, vanskeliggjør effektueringen av vedtaket om å utvise ham, idet ID-nummeret synes å være en forutsetning for å få et slikt iransk reisedokument som er nødvendig for at han vil slippe inn i Iran. Adgangen til å anvende varetektsfengsel i forbindelse med iverksetting av blant annet utvisningsvedtak, er regulert i utlendingsloven §41, som blant annet fastsetter en lengste fengslingstid på 6 uker. A har i medhold av denne bestemmelsen tidligere vært fengslet i 6 uker, og bestemmelsen er ikke påberopt som grunnlag for politiets begjæring."

       Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig i den lovforståelse lagmannsretten her gir uttrykk for. Anførselen knyttet til nye opplysninger kan utvalget ikke prøve i et videre kjæremål.

       Kjæremålet må etter dette forkastes.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen