Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-1999-961
Dokumentdato : 29.06.1999

(Rest-Jugoslavia-kjennelsen) Sivilprosess. Straffeprosess. Saksomkostninger. Sikkerhetsstillelse. Erstatning for uberettiget forfølgning.

Utenlandsk borger, bosatt i utlandet, reiste sak mot staten med krav om erstatning og oppreisning for uberettiget frihetsberøvelse i Norge. Etter to års sikring i Norge fikk han lov å reise tilbake til hjemlandet. I ankesaken for lagmannsretten vedrørende erstatningskravet krevet staten sikkerhetsstillelse for saksomkostningene, jfr. tvistemålsloven §182. Kravet ble ikke tatt til følge da et krav om sikkerhetsstillelse i dette tilfelle ville være i strid med retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 nr. 1. Fire dommere mente også at vedkommendes hjemland måtte anses å ha tiltrådt sivilprosesskonvensjonen og at staten heller ikke av denne grunn kunne kreve sikkerhet, jfr. sivilprosesskonvensjonen artikkel 17, jfr. tvistemålsloven §182 femte ledd. Uttalelser om forholdet mellom reglene i EMK og norsk rett, herunder klarhetsprinsippet, jfr. Rt-1994-610. - Kjæremålssak behandlet av Høyesterett, jfr. høyesterettsloven §6 annet ledd.
       Dommer Skoghøy: A, som er jugoslavisk statsborger og bosatt i Kosovo i Den føderale republikk Jugoslavia (FRJ), har reist søksmål mot staten v/ Justisdepartementet med krav om erstatning og oppreisning for uberettiget frihetsberøvelse i Norge. Ved dom av Oslo byrett 28. oktober 1997 ble staten frifunnet. A har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Spørsmålet i kjæremålssaken er om staten kan forlange at A skal stille sikkerhet for saksomkostninger som han måtte bli idømt ved behandlingen av ankesaken for lagmannsretten.

       A er født *.*. 1960 i Kosovo. Kosovo var den gangen en del av Den sosialistiske føderale republikk Jugoslavia (SFRJ). A har hatt lovlig opphold i Norge siden 1987.

       I 1991-92 gikk SFRJ i oppløsning. Det landområde som SFRJ dekket, er nå delt mellom statene Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Makedonia og FRJ ("Rest-Jugoslavia"). FRJ består av republikkene Serbia og Montenegro. Kosovo inngår som en del av republikken Serbia. FRJ ble anerkjent av Norge ved kgl.res. 1. mars 1996.

       Ved tiltalebeslutning av 6. mai 1994 ble A satt under tiltale for flere tilfeller av vold og grovt skadeverk. Da han ble funnet å være strafferettslig utilregnelig, ble det ikke reist straffesak, men krevd dom for bemyndigelse til å anvende sikring. Ved Oslo byretts dom 24. mai 1994 fikk påtalemyndigheten for en tid av inntil fem år bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a-e. I medhold av denne dommen ble A ved beslutning av Eidsivating statsadvokatembeter 29. juni 1994 anbrakt ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt.

       I brev av 4. juli 1994 til Eidsivating statsadvokatembeter bad As forsvarer, advokat Harald Hjort, om at sikringsbemyndigelsen ikke ble benyttet, men at A i stedet fikk reise tilbake til sitt hjemland.

       Etter dette oversendte Eidsivating statsadvokatembeter saken til Riksadvokaten. Ved beslutning av Riksadvokaten 12. september 1994 ble statsadvokatenes beslutning opprettholdt. Samtidig bad Riksadvokaten om at statsadvokatene snarest utferdiget oversendelsespåtegning
til Justisdepartementet med tilråding om at departementet skulle treffe vedtak om utvisning i medhold av straffeloven §39 nr. 7. Statsadvokatene fulgte opp dette ved påtegning av 15. september 1994.

       Justisdepartementet kom til at de materielle vilkår for utvisning reguleres av utlendingsloven §§29 og 30, og ikke av straffeloven §39 nr. 7, og ved brev av 2. mars 1995 sendte departementet saken til Utlendingsdirektoratet for vurdering av utvisning etter utlendingsloven. Ved vedtak av 31. mars 1995 påpekte Utlendingsdirektoratet at A hadde bosettingstillatelse i Norge, og at spørsmålet om utvisning derfor måtte vurderes etter utlendingsloven §30 annet ledd. Utlendingsdirektoratet kom til at en sikringsdom ikke kan danne grunnlag for utvisning etter denne bestemmelsen, og utvisningssaken ble derfor henlagt.

       I brev av 30. juni 1995 til Justisdepartementet fremsatte A på nytt begjæring om at sikringen skulle innstilles mot at han fikk dra hjem til FRJ.

       Ved vedtak av 13. juli 1995 bestemte departementet at sikringen av A i Ila landsfengsel og sikringsanstalt skulle opprettholdes uendret inntil videre. Samtidig ble lengstetiden for sikringen fastsatt til 29. juni 1999.

       Etter en del korrespondanse mellom departementet, advokat Hjort, påtalemyndigheten og Ila landsfengsel og sikringsantalt traff Justisdepartementet 19. januar 1996 vedtak om at sikringen etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav e forsøksvis skulle innstilles under forutset ning av at A frivillig forlot Norge. Samtidig ble det gjort oppmerksom på at man ville vurdere gjenopptakelse av sikringen dersom A skulle vende tilbake til Norge innen sikringstidens utløp.

       Da A skulle sendes hjem til FRJ, oppstod det problemer fordi As jugoslaviske pass var utgått. Det tok atskillig tid for å få dette ordnet, og da dette var ordnet, måtte utreisen utsettes fordi As helsetilstand var blitt forverret. Etter det som er opplyst, skjedde hjemsendelse ultimo november 1996.

       Ved stevning av 8. juli 1996 reiste A søksmål mot staten v/ Justisdepartementet for Oslo byrett med krav om at Eidsivating statsadvokaters og Justisdepartementets beslutninger om å anvende sikringsmidler skulle kjennes ugyldige, og om at staten straks pliktet å innstille alle sikringstiltak mot ham og løslate ham. Subsidiært krevde han at han skulle undergis sikring i frihet. I tillegg krevde han erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.

       Ved kjennelse av byretten 28. oktober 1996 ble forhandlingen og pådømmelsen delt slik at forhandlingen og pådømmelsen av erstatningsspørsmålet ble utsatt, se tvistemålsloven §98 annet ledd, jf. §150 første ledd.

       Oslo byrett kom ved kjennelse og dom 15. november 1996 til at påstanden om at beslutningene om sikring skulle kjennes ugyldige, måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse. For øvrig ble staten frifunnet. Staten ble også tilkjent saksomkostninger med kr 34.018,75.

       A påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Denne delen av saken ble senere hevet som forlikt, idet A i mellomtiden var blitt løslatt og hjemsendt til FRJ.

       Etter dette fortsatte byretten behandlingen av erstatnings- og oppreisningskravet. Oslo byrett avsa 28. oktober 1997 i denne del av saken dom med slik domsslutning:

 "1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
  2. A dømmes til å betale i saksomkostninger kr 8.000 - kroneråttetusen - til Staten v/ Justisdepartementet innen 14 - fjorten - dager." 

A har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

       I anketilsvaret krevde staten at A måtte pålegges å stille sikkerhet for de saksomkostninger som staten måtte bli tilkjent ved behandlingen av ankesaken, se tvistemålsloven §182. Etter statens oppfatning kunne sikkerhetsbeløpet passende settes til kr 150.000.

       A motsatte seg at han skulle pålegges å stille sikkerhet. Han gjorde gjeldende at FRJ har tiltrådt konvensjonen om den sivile prosess av 1. mars 1954 (sivilprosesskonvensjonen), og at Norge etter konvensjonens artikkel 17, jf. tvistemålsloven §182 femte ledd ikke kan kreve at han som borger av FRJ skal stille sikkerhet for mulig omkostningsansvar.

       Ved kjennelse 18. juni 1998 kom lagmannsretten til at FRJ (omtalt i lagmannsrettens kjennelse som "Serbia") ikke kunne ses å være tilsluttet sivilprosesskonvensjonen, og at kravet om sikkerhetsstillelse derfor måtte tas til følge. Etter lagmannsrettens oppfatning kunne det beløp A skulle pålegges å stille sikkerhet for, passende settes til kr 75.000. Lagmannsrettens kjennelse har denne slutning:

       "A pålegges som vilkår for å fremme sak nr 98-00705 A/01 ved Borgarting lagmannsrett å stille sikkerhet for saksomkostninger med 75.000 - syttifemtusen - kroner i form av bankgaranti eller kontant depot som skal være retten i hende innen den 20 juli 1998."

       A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

       Staten har erklært aksessorisk motkjæremål og bedt om at det beløp A skal pålegges å stille sikkerhet for, blir fastsatt til et høyere beløp enn det lagmannsretten har gjort.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 22. januar 1999 at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, og 25. januar 1999 bestemte justitiarius at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for behandling av ankesaker, se høyesterettsloven §6 annet ledd, jf. tvistemålsloven §403 fjerde ledd.

       Med hjemmel i høyesterettsloven §6 tredje ledd, jf. §4 fjerde ledd er advokat Elsbeth Bergsland oppnevnt som prosessfullmektig for A under behandlingen for Høyesterett.

       A har som ny anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at det vil være i strid med det krav på domstolsbehandling som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1, å pålegge ham å stille sikkerhet for saksomkostningene. Også for øvrig er saken behandlet i langt større bredde for Høyesterett enn for lagmannsretten.

       Den kjærende part - A - har i korte trekk anført:

       Saken reiser to hovedspørsmål. Det ene er hvorvidt FRJ er part i sivilprosesskonvensjonen. Dersom FRJ er part i denne konvensjonen, kan staten ikke kreve at A skal stille sikkerhet for de saksomkostninger som han måtte bli idømt ved behandlingen av ankesaken, se konvensjonens artikkel 17, jf. tvistemålsloven §182 femte ledd. Det andre hovedspørsmål er hvorvidt det vil være i strid med det krav på domstolsbehandling som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1, å pålegge A å stille sikkerhet for saksomkostningene.

       SFRJ var part i sivilprosesskonvensjonen. FRJ dekker ca 40 prosent av det territorium som tilhørte SFRJ og har ca 45 prosent av befolkningen. Av de stater som er dannet etter oppløsningen av SFRJ, er det ingen som har så mange likhetstrekk med SFRJ som FRJ.

       I folkeretten skilles det mellom fortsettelsesstater og suksessorstater. Selv om FRJ har mange likhetstrekk med SFRJ, aksepteres det at FRJ vanskelig kan anses som en fortsettelsesstat, men må betraktes som en suksessorstat. Men også som suksessorstat må FRJ være bundet av sivilprosesskonvensjonen. Prinsipalt gjøres gjeldende at det ved oppløsning av stater som utgangspunkt gjelder et prinsipp om automatisk traktatsuksesjon. Til støtte for dette har A blant annet vist til Wienkonvensjonen av 23. august 1978 om traktatsuksesjon artikkel 34. Selv om Wienkonvensjonen om traktatsuksesjon ikke er ratifisert av Norge, må konvensjonen tillegges vekt ved fastleggelsen av hva den folkerettslige regel ved statssuksesjon går ut på. Fra As side hevdes det at hovedregelen ved oppløsning av stater må være at en suksessorstat er bundet av de konvensjoner som den oppløste stat var bundet av, med mindre suksessorstaten erklærer at den ikke er bundet. Subsidiært har A gjort gjeldende at det ved vurderingen av om FRJ er part i sivilprosesskonvensjonen, må legges vekt på at FRJ anser seg som fortsettelsesstat i forhold til SFRJ, og at den på dette grunnlag ved kunngjøringen av FRJ's Grunnlov i 1992 avgav en generell erklæring om at FRJ anser seg bundet av de konvensjoner som SFRJ var part i. Selv om man ikke aksepterer premissene for denne erklæringen, viser den at FRJ har vilje til å være part i sivilprosesskonvensjonen. Den internasjonale domstol i Haag kom i dom av 11. juli 1996 i sak mellom Bosnia-Hercegovina og FRJ til at FRJ måtte anses som part i folkemordskonvensjonen, og ved avgjørelsen av dette la domstolen blant annet vekt på erklæringen fra 1992. Ved vurderingen av om FRJ er part i konvensjonen, må det også legges vekt på at det av hensyn til det internasjonale samarbeid er av stor betydning at FRJ blir ansett å være bundet av konvensjonen.

       Etter As oppfatning vil det også være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 å stille krav om sikkerhet for saksomkostningene i et tilfelle som dette. Selv om det ikke er kommet eksplisitt til uttrykk i denne bestemmelsen at individene har rett til domstolsbehandling ("access to court") av saker om borgerlige rettigheter og plikter ("civil rights and obligations"), følger det av sikker praksis at en slik rett må innfortolkes. Dersom en stat gir adgang til å få rettsavgjørelser overprøvd av ankedomstol, gjelder de samme krav til rettferdig rettergang for ankeinstansen som for første instans. Spørsmålet om en begrensning i adgangen til domstolsbehandling kan aksepteres som forenlig med EMK artikkel 6 nr. 1, beror på en vurdering av hvor fundamental rettighet det er tale om, om begrensningen har et legitimt formål, om den er nødvendig i et demokratisk samfunn, og om det er proporsjonalitet mellom begrensningen og betydningen av å få rettigheten prøvd for domstolene. Det aksepteres at formålet med tvistemålsloven §182 er legitimt, men i dette tilfellet vil resultatet av å anvende bestemmelsen være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. A har ingen mulighet til å stille sikkerhet for saksomkostningene, og i dette tilfellet bruker staten §182 som middel for å unngå rettssaken. Det er ikke mulig å si noe om utfallet av denne, og da erstatningssaken var oppe for byretten, var A reist fra landet. Han var ikke til stede under hovedforhandlingen, og han har derfor ikke fått prøvd saken i sin fulle bredde for byretten. Det må også legges vekt på at det på den ene side er en ressurssterk stat og på den annen side en ressurssvak flyktning. A har her valget mellom å bo i Norge og bli undergitt sikring, og å bo i FRJ. I en slik situasjon vil det være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 å kreve at A dersom han velger å bli boende i FRJ, skal stille sikkerhet for saksomkostningene.

       I Rt-1994-610 (Bølgepappsaken) har Høyesterett uttalt at for at en innarbeidet norsk rettsregel skal kunne tilsidesettes av en folkerettslig regel, må den folkerettslige regel være tilstrekkelig klar og entydig. Etter As oppfatning kan dette prinsipp ikke gjelde for folkerettslige regler som omfattes av lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).

       Til statens krav om at A skal pålegges å stille sikkerhet for et høyere beløp enn det lagmannsretten har fastsatt, har A anført at dersom han skulle bli pålagt å stille sikkerhet for saksomkostningene, er kr 75.000 tilstrekkelig.

       A har nedlagt slik påstand: 
       "Kravet om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger i anledning Borgarting lagmannsretts ankesak nr. 98-00705 A/01 tas ikke til følge." 
        Kjæremålsmotparten - staten v/ Justisdepartementet - har i korte trekk gjort gjeldende:

       Statens krav om at A må stille sikkerhet for de saksomkostninger som han måtte bli idømt ved behandlingen av anken, må tas til følge med mindre FRJ må anses som part i sivilprosesskonvensjonen, eller kravet om sikkerhetsstillelse finnes å være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1.

       Ved oppløsning av stater er utgangspunktet at suksessorstater ikke automatisk trer inn i de traktater den oppløste stat var part i, men må avgi en erklæring til depositaren for konvensjonen om å være bundet. Dette er en naturlig konsekvens av suverenitetsprinsippet og ivaretar krav om klarhet i internasjonalt samarbeid. I internasjonal praksis har det vært akseptert at suksessorstater kan benytte enklere tiltredelsesprosedyrer enn det som ellers gjelder, og hva som skal til for at en suksessorstat skal bli ansett som part i en konvensjon som den oppløste stat var bundet av, avhenger blant annet av konvensjonens karakter. Wienkonvensjonen av 23. august 1978 om traktatsuksesjon er ikke ratifisert av Norge, og gir ikke uttrykk for folkerettslig sedvane.

       Etter statens oppfatning kan FRJ ikke anses som part i sivilprosesskonvensjonen. For at FRJ skal få partsstatus i forhold til denne konvensjonen, er det et nødvendig vilkår at FRJ har avgitt suksesjonserklæring til depositaren for konvensjonen med mindre det foreligger bred enighet blant konvensjonsstatene om at FRJ er å anse som part. Depositar for sivilprosesskonvensjonen er Nederland. FRJ har ikke avgitt noen erklæring til Nederland om at FRJ ønsker å være bundet av sivilprosesskonvensjonen, og noen enighet blant konvensjonsstatene om at FRJ skal anses som part i konvensjonen, foreligger ikke. Det er bare noen få konvensjonsstater som betrakter FRJ som part i konvensjonen, mens de øvrige enten ikke har tatt standpunkt, eller har gitt uttrykk for at de ikke betrakter FRJ som part.

       Den generelle erklæring FRJ avgav ved kunngjøringen av FRJ's Grunnlov i 1992 om at den anser seg bundet av de konvensjoner SFRJ var part i, kan etter statens oppfatning ikke tillegges vekt. Den forutsetter at FRJ blir akseptert som fortsettelsesstat i forhold til SFRJ. I folkerettssamfunnet er det bred enighet om at FRJ ikke kan anses som fortsettelsesstat.

       Det er riktig som anført av den kjærende part at Den internasjonale domstol ved vurder ingen av om FRJ skulle anses som part i folkemordskonvensjonen, blant annet la vekt på den generelle erklæring FRJ avgav i 1992. Når Den internasjonale domstol kom til at FRJ måtte anses som part i folkemordskonvensjonen, ble imidlertid dette ikke bare begrunnet med den erklæring FRJ hadde avgitt, men også med folkemordskonvensjonens karakter. I forhold til konvensjoner som kodifiserer grunnleggende humanitære normer som det er bred internasjonal enighet om, gjør særlige hensyn seg gjeldende. Disse hensynene gjør seg ikke gjeldende i forhold til sivilprosesskonvensjonen. Denne har et mer kontraktsmessig preg, og har ikke karakter av kodifikasjon av alminnelig folkerett eller normer som det er bred enighet om i folkerettssamfunnet.

       Ved vurderingen av om FRJ skal anses som part i sivilprosesskonvensjonen, må Høyesterett etter statens oppfatning legge særskilt vekt på at Utenriksdepartementet i brev av 4. juni 1999 til Regjeringsadvokaten har uttalt at FRJ ikke kan anses som part.

       Når det gjelder spørsmålet om kravet om sikkerhetsstillelse for de saksomkostninger som A måtte bli idømt, er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1, har staten anført at dette kravet ikke svekker kjernen i As rett til å få prøvd sitt erstatningskrav for domstolene. Kravet har et legitimt formål, og etter statens syn er det ikke uforholdsmessig.

       Den adgang saksøkte etter tvistemålsloven §182 har til å kreve at saksøkere som ikke bor i Norge, blir pålagt å stille sikkerhet for saksomkostninger, er ubetinget, og ikke avhengig av noen rimelighets- eller hensiktsmessighetsvurdering. Dette gjelder også i tilfeller hvor det er staten som er saksøkt. For at det tolkingsresultat som følger av §182, skal kunne tilsidesettes som stridende mot EMK, må den løsning som bygges på EMK, være tilstrekkelig klar og entydig, jf. Rt-1994-610 (Bølgepappsaken). Regelen om rett til domstolsbehandling er skapt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol og er ikke absolutt. Etter statens oppfatning kan det ikke av den praksis som foreligger, utledes noen slik klar og entydig regel at den løsning som følger av tvistemålsloven §182, kan tilsidesettes.

       Ved vurderingen av om det vil være uforholdsmessig å stille krav om sikkerhet, må det blant annet legges vekt på at A har fått prøve sin sak for byretten. Det erstatningskrav A har fremsatt, bygger på at staten påstås å ha opptrådt erstatningsbetingende, og det har da mindre betydning om A var til stede i retten eller ikke. I tillegg kommer at erstatningssaken ble pådømt av samme dommer som behandlet kravet om at staten skulle innstille sikringstiltakene mot A, og ved behandlingen av dette kravet var A til stede under hovedforhandlingen og avgav forklaring. Det må også legges vekt på at staten ble frifunnet av byretten. 

       Etter statens oppfatning er det beløp lagmannsretten har pålagt A å stille sikkerhet for, ikke tilstrekkelig.
       Staten v/ Justisdepartementet har nedlagt slik påstand: 
       "Prinsipalt: A pålegges å stille sikkerhet for saksomkostningsansvar fastsatt efter Høyesteretts kjæremålsutvalgs skjønn. 
       Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 
       I begge tilfelle: Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling finner sted."

       Mitt syn på saken:

       Den kjennelse som er angrepet, er truffet av lagmannsretten som første instans. Høyesterett har her full kompetanse.

       Dersom ikke annet er fastsatt ved traktat, plikter en saksøker som ikke bor i Norge, etter tvistemålsloven §182 på saksøktes forlangende å stille sikkerhet for de saksomkostninger som han måtte bli ilagt. Dette gjelder ikke bare ved behandlingen for første instans, men også i tilfeller hvor saksøkeren for første instans anker. Ankemotparten kan i slike tilfeller forlange at den ankende part skal stille sikkerhet for de omkostninger som han måtte bli pålagt i forbindelse med behandlingen av ankesaken. Dersom vilkårene for å kreve sikkerhet er til stede, kan retten ikke frita fra et krav om sikkerhetsstillelse ut fra rimelighets- eller hensiktsmessighetsbetraktninger, se Rt-1998-1277.

       A har påberopt to grunnlag for å bli fritatt fra statens krav om å stille sikkerhet. For det første har han anført at FRJ er part i sivilprosesskonvensjonen, og at det ved artikkel 17 i denne konvensjonen er gjort unntak fra tvistemålsloven §182. For det andre har han påberopt at kravet om sikkerhetsstillelse i dette tilfellet er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1.

       Spørsmålet om A må fritas fra kravet om sikkerhetsstillelse fordi FRJ er part i sivilprosesskonvensjonen

       Etter sivilprosesskonvensjonens artikkel 17 første ledd kan det "ikke i noen som helst form" stilles krav om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger overfor "borgere av en av de kontraherende stater bosatt i en av disse når de opptrer som saksøkere eller intervenienter for domstolene i en annen av statene, hverken av den grunn at de er utlendinger eller fordi de ikke har fast bopel i eller fast opphold i landet".

       A er bosatt i og statsborger av FRJ. Han kan da ikke pålegges å stille sikkerhet for saksomkostninger dersom FRJ har partsstatus i forhold til sivilprosesskonvensjonen.

Ved oppløsning eller endring av statsdannelser blir det i folkeretten skilt mellom fortsettelsesstater og suksessorstater. En fortsettelsesstat blir betraktet som samme folkerettssubjekt som den opprinnelige staten og er dermed uten videre bundet av de traktater som den opprinnelige staten var part i. I motsetning til en fortsettelsesstat blir en suksessorstat betraktet som et nytt folkerettssubjekt, og i folkerettslitteraturen er det alminnelig enighet om at en suksessorstat ikke uten videre kan anses bundet av de traktater som den opprinnelige staten var bundet av. Hva som skal til for at en suksessorstat skal anses bundet av de traktater som den opprinnelige stat var part i, er det imidlertid noe ulike oppfatninger om. Enkelte folkerettsforfattere legger til grunn at en suksessorstat som utgangspunkt automatisk trer inn i de traktater som den opprinnelige staten var part i (prinsippet om automatisk traktatsuksesjon), mens andre forfattere legger til grunn at det som hovedregel må stilles krav om en form for tiltredelsesakt for at en suksessorstat skal være bundet ("clean slate"-prinsippet). Både forfattere som tar utgangspunkt i prinsippet om automatisk traktatsuksesjon, og forfattere som tar utgangspunkt i "clean slate"-prinsippet, gjør flere unntak fra de utgangspunkter de tar, slik at den praktiske forskjell på disse tilnærmingsmåtene ikke blir så stor.

FRJ gjør selv krav på å bli betraktet som en fortsettelsesstat i forhold til SFRJ. Denne oppfatningen har imidlertid FRJ ikke fått gjennomslag for i folkerettssamfunnet. Etter min oppfatning må det være klart at FRJ ikke kan anses som en fortsettelsesstat i forhold til SFRJ, og spørsmålet om FRJ er bundet av sivilprosesskonvensjonen, avhenger da av hva som skal til for at en suksessorstat skal bli part i de konvensjoner som den opprinnelige stat var part i.

Dette spørsmålet er søkt regulert ved Wienkonvensjonen av 23. august 1978 om traktatsuksesjon. Når bortses fra nye uavhengige stater ("newly independent states"), legger denne som utgangspunkt til grunn et prinsipp om automatisk traktatsuksesjon, se konvensjonens artikkel 34, jf. artikkel 17. Denne konvensjonen har imidlertid fått begrenset internasjonal tilslutning og er ikke ratifisert av Norge. Etter min mening kan den ikke tas som uttrykk for alminnelig folkerett.

Den mest utbredte oppfatning i folkerettslitterauren synes å være at det som hovedregel må stilles krav om en form for tiltredelseserklæring for at en suksessorstat skal bli bundet av de traktater som den opprinnelige stat var part i, men at det for suksessorstater i forhold til traktater som er åpne for tiltredelse fra andre stater enn de opprinnelige traktatstatene, ikke stilles de samme krav til tiltredelsesprosedyre som de som ellers gjelder. Så vidt jeg kan bedømme, er denne oppfatningen også best i samsvar med Den internasjonale domstols dom av 11. juli 1996 i saken mellom Bosnia-Hercegovina og FRJ og med den praksis som vanligvis følges ved statssuksesjon.

FRJ har ikke avgitt noen formell tiltredelseserklæring til depositarstaten for sivilprosesskonvensjonen - Nederland. Ved kunngjøringen av FRJ's Grunnlov av 27. april 1992 avgav imidlertid FRJ en generell erklæring om at den som en fortsettelse av SFRJ anså seg forpliktet til å oppfylle alle de forpliktelser som påhvilte SFRJ. Selv om denne erklæringen er basert på at FRJ anser seg som en fortsettelse av SFRJ, gir den etter min oppfatning uttrykk for en vilje fra FRJs side til å oppfylle de folkerettslige forpliktelser som påhvilte SFRJ. I en erklæring fra FRJs utenriksdepartement til FRJs ambassade i Oslo i anledning av denne saken blir det bekreftet at FRJ i kraft av erklæringen av 1992 også betrakter seg som en "kontraherende part" i forhold til sivilprosesskonvensjonen. Etter min mening kan erklæringen fra 1992 ikke oppfattes slik at det fra FRJs side settes som vilkår for å tillegge erklæringen betydning, at FRJ blir akseptert som en fortsettelsesstat. Så vidt jeg kan se, har heller ikke Den internasjonale domstol i dommen av 11. juli 1996 oppfattet erklæringen på denne måten. I denne dommen ble erklæringen tillagt vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om FRJ var bundet av folkemordskonvensjonen. Jeg ser på erklæringen fra 1992 som et tungtveiende argument for at FRJ må anses bundet av sivilprosesskonvensjonen.

I tillegg til at FRJ ved erklæringen av 1992 har gitt uttrykk for vilje til å påta seg de folkerettslige forpliktelser SFRJ hadde, legger jeg ved vurderingen av om FRJ skal anses som part i sivilprosesskonvensjonen, vekt på at det ved gjennomføring av sivile saker med tilknytning til et annet land er av stor betydning med internasjonalt samarbeid. Sivilprosesskonvensjonen gjør ikke bare unntak fra kravet om at utenlandske saksøkere på anmodning må stille sikkerhet for de saksomkostninger de måtte bli idømt, men gir også regler som det er viktig for borgerne i de stater som er tilsluttet konvensjonen, å få håndhevet i forhold til andre konvensjonsstater. Dette gjelder blant annet regler om fri sakførsel, bistand ved forkynnelse av dokumenter, gjennomføring av bevisopptak og andre rettslige handlinger og tvangsfullbyrdelse av saksomkostningsavgjørelser. Av hensyn til gjennomføringen av sivile saker med tilknytning til et annet land er det viktig at sivilprosesskonvensjonen får størst mulig internasjonal utbredelse.

Etter sivilprosesskonvensjonens artikkel 31 første ledd er det et vilkår for at en stat som ikke var til stede på den Haagkonferanse om internasjonal privatrett hvor konvensjonen ble vedtatt, skal kunne tiltre konvensjonen at ingen av de stater som har ratifisert konvensjonen, gjør innvendinger mot tiltredelsen innen seks måneder etter at den nederlandske regjering har gitt meddelelse om tiltredelsen. Dette vilkåret er imidlertid ikke blitt håndhevet i tilfeller hvor en stat som har tiltrådt konvensjonen, blir oppløst, og en suksessorstat ønsker å tiltre konvensjonen. I praksis har suksessorstater som har avgitt tiltredelseserklæring, uten videre fått partsstatus i forhold til konvensjonen.

Vanligvis vil det ved avgjørelsen av om en suksessorstat som ikke har avgitt en formell tiltredelseserklæring, skal anses som part i konvensjoner som den opprinnelige staten var part i, være et viktig moment hvilken oppfatning de øvrige traktatstater har. I forhold til spørsmålet om FRJ er part i sivilprosesskonvensjonen, foreligger det imidlertid ikke noen enhetlig oppfatning blant traktatstatene. Utenriksdepartementet har i anledning av vår sak forespurt et utvalg av europeiske traktatstater om hvordan de ser på FRJ's partsstatus i forhold til sivilprosesskonvensjonen, men de fleste stater som er blitt spurt, har ikke gitt uttrykk for noe klart standpunkt. Av stater som har gitt uttrykk for en klar holdning, har Tyskland gitt uttrykk for at FRJ må betraktes som part, mens Østerrike har gitt uttrykk for at FRJ ikke kan anses som part. Siden det ikke foreligger noen klar og entydig oppfatning blant traktatstatene om hvorvidt FRJ skal anses som part i sivilprosesskonvensjonen, har de standpunkter som de forespurte traktatstater har gitt uttrykk for, begrenset vekt.

Fra statens side har det vært anført at Høyesterett må legge særskilt vekt på at Utenriksdepartementet i brev av 4. juni 1999 til Regjeringsadvokaten har tatt det standpunkt at FRJ ikke kan anses som part i sivilprosesskonvensjonen. Dette synspunkt er jeg ikke enig i. Utenriksdepartementets standpunkt er begrunnet med at den erklæring som FRJ avgav ved kunngjøringen av FRJ's Grunnlov i 1992, er basert på at FRJ anser seg som fortsettelsesstat i forhold til SFRJ, og at den derfor ikke kan aksepteres som tilstrekkelig grunnlag for traktatsuksesjon. Som det fremgår av det jeg har sagt, kan det at erklæringen er basert på at FRJ blir betraktet som fortsettelsesstat, etter min mening ikke være avgjørende.

Etter en samlet vurdering av de momenter jeg har nevnt, har jeg kommet til at de beste grunner taler for at FRJ må betraktes som part i sivilprosesskonvensjonen. Det følger da av konvensjonens artikkel 17 første ledd at staten ikke kan kreve at A skal pålegges å stille sikkerhet for de saksomkostninger han måtte bli ilagt i forbindelse med behandlingen av ankesaken.

Spørsmålet om statens krav om sikkerhetsstillelse er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1

Siden jeg har kommet til at FRJ må betraktes som part i sivilprosesskonvensjonen, er det strengt tatt ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt et pålegg om at A må stille sikkerhet for de saksomkostninger han måtte bli idømt, vil være i strid med retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 nr. 1. Da dette spørsmålet har vært prosedert i stor bredde for Høyesterett, finner jeg det imidlertid ønskelig også å ta standpunkt til dette.

Selv om det ikke er kommet eksplisitt til uttrykk i EMK artikkel 6 nr. 1, har Den europeiske menneskerettighetsdomstol i flere avgjørelser lagt til grunn at bestemmelsen ikke bare stiller krav til gjennomføring av rettergangen etter at sak er anlagt, men at den også sikrer den enkelte en rett til å bringe saker om "borgerlige rettigheter og plikter" inn for domstolene for avgjørelse ("access to court"). Samtidig er det imidlertid lagt til grunn at den rett til domstolsbehandling som bestemmelsen sikrer, ikke er absolutt. På dette punkt er statene innrømmet en viss skjønnsmargin ("margin of appreciation"). Men for at en begrensning i adgangen til domstolene skal kunne aksepteres, må begrensningen ha et legitimt formål, stå i et proporsjonalt forhold til det formål som ønskes oppnådd, og ikke gripe inn i selve kjernen i retten til domstolsbehandling ("the very essence of the right"), se blant annet Harris/O'Boyle/Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights (1995), side 196 ff. med nærmere henvisninger til rettspraksis.

Staten har anført at det må være et vilkår for at A skal kunne fritas fra å stille sikkerhet for saksomkostningene på grunnlag av EMK, at den regel som følger av EMK, er tilstrekkelig klar og entydig. Dette er jeg ikke enig i. Etter menneskerettsloven § 2 gjelder blant annet EMK "som norsk lov", og etter § 3 skal bestemmelser i de konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2, ved motstrid "gå foran bestemmelser i annen lovgivning". I Innst.O.nr.51 (1998-1999), side 6 har Stortingets justiskomité understreket at inkorporeringen "fører med seg ein ny rettsleg situasjon ut frå det overordna målet å styrkje enkeltmenneska si rettslege stilling". I justiskomiteens innstilling heter det videre: "...Det må difor sjåast som eit av føremåla med inkorporeringa at den skal påverke rettsutviklinga i Noreg i retning av å høyre på, og ha eit ope forhold til, praksis ved Strasbourgdomstolen og andre internasjonale handhevingsorgan.

Komiteen vil i denne samanhengen syne til domstolane sin fridom til sjølv å ha si eiga tolking av den internasjonale praksis og at denne fridomen naturleg vil få konsekvensar når det gjeld den vekt som for framtida må leggjast på norske rettsavgjerder frå perioden før inkorporeringa. ... Komiteen vil framheve det overordna mål at norsk rettspraksis i størst mogeleg grad samsvarar med den til ei kvar tid gjeldande internasjonale tolkingspraksis." 

Som det fremgår, forutsettes domstolene etter inkorporeringen av menneskerettigheter i norsk rett å foreta en selvstendig tolking av de menneskerettighetskonvensjoner som omfattes av inkorporasjonen. Ved tolkingen må domstolene blant annet legge vekt på praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Hvor stor vekt det skal legges på Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser, avhenger av hvor parallelt saksforholdet er, hvilken sammenheng uttalelsen er fremkommet i, og hvor klart og prinsipielt domstolen har uttalt seg, se Ot.prp.nr.3 (1998-99 ), side 68-69. Etter min mening vil det både være i strid med menneskerettslovens ordlyd og med Justiskomiteens uttalelse dersom domstolene i forhold til menneskerettighetsregler som omfattes av inkorporasjonsloven, skal operere med et synspunkt om at regelen må være tilstrekkelig klar og entydig for å kunne tilsidesette en annen norsk rettsregel.

Det at domstolene skal foreta en selvstendig tolking av de menneskerettighetskonvensjoner som omfattes av inkorporasjonsloven, innebærer imidlertid ikke at domstolene i alle tilfeller skal foreta full overprøving av de vurderinger som våre lovgivende myndigheter har foretatt. Flere av bestemmelsene i menneskerettighetskonvensjonene gir uttrykk for målsetninger eller for at det skal foretas en avveining av motstående interesser. Ved overprøving av slike konvensjonsbestemmelser har Den europeiske menneskerettighetsdomstol innrømmet de nasjonale myndighetene en skjønnsmargin ("margin of appreciation"), se blant annet Einersen/Trier: Den europæiske menneskeretsdomstols prøvelseskompetanse - doktrinen om margin of appreciation, TfR-1991-side 570 ff. Ved tolkingen av menneskerettighetskonvensjonene må den skjønnsmargin som praktiseres av de internasjonale håndhevingsorganene, også legges til grunn av norske domstoler, se f.eks. Rt-1996-551, Rt-1996-561, Rt-1996-568, Rt-1996-1510 og Rt-1998-1795.

Hvor vid skjønnsmargin nasjonale myndigheter skal tilstås, avhenger av hvilke spørsmål det er tale om. I forhold til rettergangsgarantiene i EMK artikkel 6 er skjønnsmarginen adskillig mindre enn i forhold til mange andre bestemmelser, men også her må de nasjonale myndighetene tilstås en viss skjønnsmargin.

Spørsmålet om hva som omfattes av "borgerlige rettigheter og plikter" ("civil rights and obligations"), er ikke avklart i enhver henseende. Utviklingen har her gått i retning av en stadig videre tolking av uttrykket. At et krav om erstatning og oppreisning for uberettiget frihetsberøvelse må anses omfattet av dette uttrykket, må imidlertid være klart nok. For at statens krav om sikkerhetsstillelse skal være forenlig med EMK artikkel 6 nr. 1, må det etter dette være en forutsetning at kravet har et legitimt formål, ikke griper inn i selve kjernen i retten til domstolsbehandling, og står i et proporsjonalt forhold til det formål som søkes oppnådd.

Det kan ikke være tvilsomt at et krav om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger må anses å ha et legitimt formål, og etter min oppfatning kan et slikt krav heller ikke sies å gripe inn i selve kjernen i retten til domstolsbehandling. Spørsmålet blir derfor om kravet om sikkerhetsstillelse må anses proporsjonalt i forhold til det formål som ønskes oppnådd. Dette spørsmålet må avgjøres konkret, og jeg har kommet til at kravet om sikkerhetsstillelse i den foreliggende sak må anses som en uforholdsmessig begrensning i adgangen til domstolsbehandling. Ved vurderingen av dette spørsmålet har jeg for det første lagt vekt på at saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for en inngripende frihetsberøvelse. Som begrunnelse for kravet har A blant annet anført at det foreligger en krenkelse av EMK. For det andre har jeg lagt vekt på at A har bodd i Norge, og at saken gjelder en handling han ble utsatt for mens han bodde her i landet. For det tredje har jeg lagt vekt på at A har stått overfor valget mellom å bo i FRJ og å være undergitt sikring i Norge. Et fjerde moment er at saksøkeren er en ressurssvak enkeltperson, mens det er staten som er saksøkt. Under disse omstendigheter finner jeg at det i dette tilfellet vil være en krenkelse av retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 nr. 1 å sette som vilkår for at A skal få prøvd erstatningssaken for lagmannsretten, at han stiller sikkerhet for de saksomkostninger han måtte bli idømt.

Som argument for at det ikke er noe uforholdsmessig inngrep å kreve at det blir stilt sikkerhet for saksomkostningene, har staten anført at A har fått prøvd erstatningskravet for én instans, og at staten er frifunnet. Jeg er enig i at dette er et moment i den totalvurdering som må foretas, men jeg har i denne saken ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på dette. A var ikke til stede under hovedforhandlingen for byretten i erstatningssaken, og slik saken er opplyst for Høyesterett, har jeg ikke noe grunnlag for å vurdere realitetene i saken. Selv om erstatningskravet er behandlet av samme dommer som kravet om at staten skulle innstille sikringstiltakene mot A, og A var til stede under hovedforhandlingen og avgav forklaring da dette kravet ble behandlet, finner jeg at det vil være urimelig om staten skal kunne sette som vilkår for at A skal få prøvd kravet om erstatning og oppreisning for lagmannsretten, at han stiller sikkerhet for de saksomkostninger han måtte bli idømt.

Kjæremålet fra A har etter dette ført frem. Det er da ikke nødvendig å gå inn på statens motkjæremål.

Siden A har fått oppnevnt prosessfullmektig på det offentliges bekostning, og det er staten som er motpart, har han ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger i anledning av kjæremålet.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Statens krav om at A skal pålegges å stille sikkerhet for saksomkostninger ved behandlingen av ankesaken for lagmannsretten, tas ikke til følge.  

Dommer Lund: Jeg er i resultatet og i det meste av begrunnelsen enig med førstvoterende. I drøftelsen av forholdet til de regler som følger av menneskerettighetskonvensjonen har jeg imidlertid på ett punkt et annet syn enn han. Blant annet under henvisning til en uttalelse i Innst.O.nr.51 (1998-99) distanserer førstvoterende seg fra den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i den såkalte bølgepappkjennelsen i Rt-1994-610. Denne rettsoppfatning tilkjennegir at en regel som "kan bygges på folkerettslige kilder Æmå fremtreÅ som tilstrekkelig klar og entydig" for å slå gjennom overfor nasjonale prosessregler, og at dette især må gjelde dersom det er "tale om å endre en rettstilstand som bygger på klar og innarbeidet norsk lovgivning eller praksis".

Etter min mening er det verken nødvendig eller ønskelig å markere avstand til det som er sagt i bølgepappkjennelsen. Det kan nok reises tvil om rekkevidden og den nærmere betydning av rettsoppfatningen, som under enhver omstendighet må ses i lys av Høyesteretts praksis for øvrig når det gjelder forholdet mellom norske prosessregler og de regler som følger av EMK. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Det foreliggende saksforhold atskiller seg klart fra det som forelå i bølgepappsaken ved at det i den saken var spørsmål om generelt å sette til side den rettstilstand Høyesterett anså for å følge av norsk lovgivning. I vår sak er det ikke tale om å sette tvistemålsloven § 182 til side, men om gjøre et unntak fra den eller - om man vil - fortolke den innskrenkende i et spesielt tilfelle hvor hensynet til individets rettsbeskyttelse gjør seg særlig sterkt gjeldende. Jeg kan således ikke se at uttalelsen i bølgepappkjennelsen er til hinder for det resultat førstvoterende går inn for og som jeg er enig i. Jeg kan heller ikke se at den gjengitte uttalelsen i Innst.O.nr.51 (1998-98) er av betydning for spørsmålet. I denne forbindelse peker jeg på at EMK allerede var gjort til en del av norsk straffeprosess da bølgepappkjennelsen ble avsagt, jf straffeprosessloven § 4. Inkorporeringsloven har ikke medført noen endring på dette punkt.

Dommer Stang Lund: Som annenvoterende dommer Lund, så langt dette følger av EMK artikkel 6 nr 1. Ut fra min forståelse av artikkel 6 nr. 1 er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til om Den føderale republikk Jugoslavia likevel må anses som part i sivilprosesskonvensjonen selv om landet ikke har avgitt noen form for tiltredelseserklæring overfor Nederland som depositarstat.  

Dommer Matningsdal: Som annenvoterende, dommer Lund.  

Dommer Aasland: Likeså.  

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:  

Statens krav om at A skal pålegges å stille sikkerhet for saksomkostninger ved behandlingen av ankesaken for lagmannsretten, tas ikke til følge.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo