Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2000-1900
Dokumentdato : 03.11.2000

Asyl - Tvangsfullbyrdelse. Utlendingsrett. Midlertidig forføyning.

Lagmannsrettens kjennelse om å nekte midlertidig forføyning for å få bli i Norge inntil sak om gyldigheten av avslag på søknad om asyl og opphold i Norge var rettskraftig avgjort, ble opphevet, jfr. utlendingsloven §15, jfr. §16, §17 og §41. Det er ikke et vilkår for vern etter §15 første ledd 1. punktum at kravene til flyktningestatus og asylrett er oppfylt.
       Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om opphold i Norge til det foreligger rettskraftig dom i sak om gyldigheten av avslag på søknad om asyl og opphold i Norge på humanitært grunnlag som er anlagt.

      
       Den iranske statsborgeren A (født 1955) kom fra Iran til Norge med sin sønn B (født 1984) 3. desember 1998. Deres søknad om asyl etter utlendingsloven §17 ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 10. desember 1999. Det ble heller ikke gitt arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven §8. UDI bemerket i vedtaket at utlendingsloven §15 ikke var til hinder for retur til Iran og at vedtaket skulle settes i verk i henhold til utlendingsloven §41.

       De to asylsøkerne begjærte UDIs vedtak omgjort samtidig som det ble påklaget til Justisdepartementet. I denne forbindelse samtykket UDI i utsatt iverksettelse av vedtaket etter utlendingsloven §40. UDI vedtok ikke å omgjøre sitt vedtak. Klagen ble avslått av Justisdepartementet 9. februar 2000.

       A og sønnen anla 1. mars 2000 sak ved Oslo byrett mot staten med krav om at UDIs vedtak om avslag på asyl og oppholdstillatelse skulle kjennes ugyldig. Stevningen inneholdt også en begjæring om midlertidig forføyning med krav om at saksøkerne skulle få bli i Norge til rettskraftig dom i søksmålet forelå. Oslo byrett behandlet søksmålet og forføyningssaken sammen. Staten ble 23. juni 2000 frifunnet i søksmålet. I forføyningssaken ble det avsagt slik kjennelse:

       « Begjæringen tas ikke til følge. »

       Saksøkerne anket dommen og påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som i forføyningssaken avsa kjennelse 1. september 2000 med slik slutning:

   «1. Byrettens kjennelse stadfestes.
     2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. »

       Kjennelsen er avsagt under dissens.

       A og sønnen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i hovedsak anført:

       Kjæremålet gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, både den generelle lovtolking og den konkrete rettsanvendelse.

       Lagmannsretten har anvendt feil beviskrav. Særtrekk ved utlendingsretten gjør det nødvendig med et annet sannsynlighetskrav enn det generelle. Riktig beviskrav må være at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt ved anvendelsen av utlendingsloven §15, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103 annen spalte. Videre anføres at lagmannsretten kan ha lagt til grunn at odelstingsproposisjonens uttalelser (på side 202) om « sterk fare » gjelder for utlendingsloven §15 første ledd første punktum, mens uttalelsene faktisk relaterer seg til annet punktum.

       Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at sikringsgrunn ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. Det må anses tilstrekkelig bevist at A er utsatt for religiøs forfølgelse.

       Det er lagt ned slik påstand:

   «1. Saksøker får bli i Norge inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsøksmålet.
     2. Staten v/ Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger herunder rettsgebyr og salærkrav, med tillegg av 12% rente fra forfall inntil betaling skjer.»

       Staten gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse ikke lider av noen gal lovforståelse. Lagmannsretten legger til grunn det alminnelige kravet til sannsynliggjøring av kravet slik dette fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. Også når forvaltningsvedtak påstås ugyldig kreves alminnelige sannsynlighetsovervekt.

       Staten kan ikke se at den kjærende part har sannsynliggjort noe krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven §15. Det er derfor ikke grunnlag for en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. Det foreligger heller ikke sikringsgrunn etter §15-2.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset etter tvistemålsloven §404 jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.

       Begjæringen om midlertidig forføyning i denne saken er grunnet på bestemmelsene i utlendingsloven §15, som anføres å være til hinder for tilbakesendelse av A og hans sønn til Iran. Prinsipalt påberopes første ledd første punktum, subsidiært første ledd annet punktum.

       I premissene behandler den samlede lagmannsrett - etter en gjennomgåelse av de alminnelige regler for midlertidig forføyning - først spørsmålet om A har « sannsynliggjort at han og hans sønn er å anse som flyktninger som har rett til asyl (fristed) i Norge. » Med hensyn til den nærmere fortolking av utlendingsloven §15 første ledd, vises det blant annet til lovens forarbeider og til bemerkninger om flyktningebegrepet i Rt-1991-586.

       Ved den konkrete rettsanvendelse har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet uttaler at det ikke kan se at A har « sannsynliggjort at han før avreisen fra Iran var i en slik situasjon at han med rette kunne kreve beskyttelse som flyktning » og at han heller ikke var i en slik situasjon som omhandlet i utlendingsloven §15 første ledd annet punktum. Det forhold at A har latt seg døpe i Norge er under henvisning til Rt-1991-586 ikke funnet å kunne tillegges samme betydning som begivenheter før utreisen. Flertallet gir uttrykk for at hans religiøse engasjement kan skape visse problemer ved retur til Iran, men at forholdene ikke er av av en slik karakter og styrke at det sannsynliggjør rett til vern etter utlendingsloven §15.

       Utvalget bemerker at bestemmelsene i utlendingsloven §15 - §17 skal sikre utlendinger som kommer til Norge vern mot forfølgelse og eventuelt asyl. I §16 er det fastsatt hvem som er å anse som flyktning, og i §17 er det gitt regler om når en flyktning har rett til asyl. Bestemmelsen i §15 inneholder regler som skal sikre dem som trenger det beskyttelse, uavhengig av om de fyller vilkårene for å få asyl. Retten til asyl og §15-vernet mot forfølgelse er således prinsipielt sett to forskjellige forhold.

       Etter §15 første ledd første punktum kan en utlending ikke i medhold av loven sendes til et område der utlendingen « kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning ». I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) på side 202 refereres fra fremmedlovutvalget (NOU 1983:47) om uttrykksmåten « kan frykte »:

       « I flyktningedefinisjonene både i konvensjonen og i gjeldende lov kreves at frykten må være velgrunnet (« well-founded fear », « med rette frykter »). Etter frl §17 tredje ledd og flyktningekonvensjonens artikkel 33 er det derimot avgjørende om utlendingen kan frykte forfølgelse. Utvalget har beholdt denne siste uttrykksmåte, selv om det dermed blir en viss forskjell mellom definisjonen og non-refoulementsbestemmelsen. »

       Samme sted i proposisjonen fremgår det at kravet om at forfølgelsen « kan » begrunne anerkjennelse som flyktning, innebærer at en av forfølgelsesgrunnene etter flyktningedefinisjonen må foreligge. Det er imidlertid understreket at det ikke er noe krav at utlendingen vil bli anerkjent som flyktning:

       « Det kreves at forfølgelsen kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Dette innebærer at en av forfølgelsesgrunnene etter flyktningedefinisjonen må foreligge (rase, religion m v). Det må understrekes at det ikke er noe krav at utlendingen vil bli anerkjent som flykning. For eksempel vil en person som allerede var i Norge da forfølgelse ble aktuell, en såkalt refugié sur place like fullt være vernet av §41, selv om han ikke oppnår flyktningeanerkjennelse. »

       Enkelte bemerkninger i begrunnelsen til lagmannsrettens flertall lest i sammenheng med den samlede retts utgangspunkter, kan forstås slik at det er et vilkår for vern etter §15 første ledd første punktum at kravene til flyktningestatus og asylrett er oppfylt. Dersom denne forståelse av loven er lagt til grunn når flertallet har kommet til at det ikke er sannsynliggjort rett til vern etter bestemmelsen, bygger kjennelsen på feil forståelse av loven på dette punkt. Andre bemerkninger i begrunnelsen kan imidlertid tyde på at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en riktig lovforståelse på dette punkt. Kjæremålsutvalget finner på denne bakgrunn at begrunnelsen etterlater tvil om bestemmelsen i §15 første ledd første punktum er riktig forstått. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves i et videre kjæremål.

       Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.

       Utvalget finner at de kjærende parter bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og setter beløpet til 6.000 kroner inklusive gebyr.

       Kjennelsen er enstemmig.


       Slutning:

     1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
     2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/ Justisdepartementet til B og A i fellesskap 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo