Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2001-1216
Dokumentdato : 04.10.2001

Utvisning - Sivilprosess. Fremmedrett. Midlertidig forføyning.

Saken gjaldt midlertidig forføyning med krav om å få bli i Norge til det forelå rettskraftig dom som avgjorde spørsmålet om vern etter utlendingsloven §15. Henvisninger: lov-1988-06-24-64-§15 (Utll §15),
       Saken gjelder midlertidig forføyning med krav om å få bli i Norge til det foreligger rettskraftig dom som avgjør spørsmålet om vern etter utlendingsloven §15.

      
       Albanske statsborgere A og B - heretter kalt A/B - kom til Norge 8. november 2000 sammen med sine to mindreårige barn. De kom fra Luxemburg, hvor de hadde fått avslag på søknader om asyl. To dager etter ankomst til Norge søkte de om asyl her i landet. Søknadene ble avslått av Utlendingsdirektoratet 18. januar 2001. I avslagene ble det uttalt at det ikke var grunnlag for å gi oppholds- eller arbeidstillatelse. A/B begjærte utsatt iverksettelse av vedtakene og påklaget dem til Utlendingsnemnda. Utlendingsdirektoratet vedtok 12. mars 2001 at begjæringene om utsatt iverksetting ikke skulle tas til følge, jf. utlendingsloven §40 første ledd. Vedtaket ble grunngitt med at det ble ansett åpenbart at det ikke forelå omstendigheter som nevnt i utlendingsloven §15 første ledd, og at begjæringene ikke inneholdt opplysninger som tilsa at vedtakene ikke burde iverksettes før klagen er behandlet.

       Den 30. mars 2001 fremmet A/B begjæring til Oslo namsrett om midlertidig avgjørelse for at de skulle få bli i Norge inntil hovedsaken er endelig avgjort. Staten tok til motmæle. Etter muntlige forhandlinger avsa namsretten 10. mai 2001 kjennelse med slik slutning:

   «1. A og B, med to barn, får bli i Norge til det foreligger endelig avgjørelse hos utlendingsmyndighetene.
     2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

       Staten v/ Utlendingsdirektoratet påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 26. juli 2001 avsa kjennelse med slik slutning:

   «1. Begjæringen tas ikke til følge.
     2. A og B betaler - én for begge og begge for én - til Staten v/ Utlendingsdirektoratet 18.760 - attentusensjuhundreogseksti - kroner i saksomkostninger for namsretten og 6.930 - sekstusennihundreogtretti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten i tillegg til rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. »

       A og B har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift. De har anført at kjennelsen etterlater tvil om at lagmannsretten ved sin anvendelse av utlendingsloven §15 har forstått beviskravet riktig. Retten har ikke gjort det klart hvilke beviskrav den har lagt til grunn. Lagmannsretten har uttalt at det « synes [...] å være lite tvil knyttet til spørsmålet om A/B kan kreve vern », men det fremgår ikke om lagmannsretten har vurdert om « det foreligger rimelig tvil om avgjørelsen av hovedkravet », som er den tolkning Høyesteretts kjæremålsutvalg benyttet i avgjørelsen i Rt-2001-295. Lagmannsretten har også henvist til « det rettssyn som er kommet til uttrykk i Rt-2001-295 », men har ikke presisert hvordan den oppfatter dette rettssyn.

       Lagmannsretten har flere steder benyttet uttrykket « sannsynliggjort ». Dette skaper tvil om rettsforståelsen.

       Det bidrar til tvil om lagmannsretten har forstått beviskravet etter utlendingsloven §15 riktig at begrunnelsen er bygget opp slik at retten først drøfter om A/B kan kreve vern etter utlendingsloven §15, deretter slår fast at rettssynet i Rt-2001-295 ikke fravikes, for så å foreta en interesseavveining.

       En interesseavveining skal ikke være et tillegg til vurderingen av vernebehovet etter utlendingsloven §15, men et ledd i vurderingen av dette. I Rt-2001-295 er det uttalt at sannsynlighetskravet (i §15) må variere med hvor alvorlige konsekvensene av en uriktig avgjørelse vil være.

       Den interesseavveining som skal foretas, gjelder i første rekke asylsøkerens forhold. Det følger av lovens formål og forarbeider og konvensjonsfestede forpliktelser. Det er feil når lagmannsretten i sin vurdering av ulempene med å utsette iverksettelsen av vedtaket, legger vekt på at « Det medgår ressurser for det offenlige til å ivareta sine oppgaver ».

       Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at utlendingsloven §40 ikke kan tillegges vesentlig vekt. Paragrafen kommer ikke direkte til anvendelse i saken, men er et uttrykk for de særlige hensyn som finnes i asylretten, og som har medført unntak fra de vanlige saksbehandlingsregler. Tilsvarende hensyn må gjelde bestemmelsene som regulerer domstolenes behandling av disse saker. Det vises til uttalelsen i Rt-2001-295 om dette som bakgrunn for forståelsen og praktiseringen av tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.

       A og B har nedlagt slik påstand:

   «1. Oslo namsretts kjennelse stadfestes.
     2. A og B tilkjennes sakens omkostninger for alle rettsinstanser med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.»

       Staten v/ Utlendingsdirektoratet har tatt til motmæle og anført at lagmannsretten har lagt til grunn en riktig forståelse av beviskravet etter utlendingsloven §15. Retten har konkludert med at det er lite tvil knyttet til avgjørelsen av om A/B kan kreve vern etter utlendingsloven §15. Dette må forstås slik at det ikke er slik « rimelig tvil » knyttet til hovedkravet at det er grunnlag for å beslutte midlertidig forføyning, jf. kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-2001-295.

       Staten anfører imidlertid at denne kjennelsen bygger på en rettsoppfatning som ikke kan opprettholdes. Den prinsipielle betydningen av kjennelsen er at søkere som etter rettens syn har mottatt gyldig avslag på søknad om asyl, vil ha krav på midlertidig forføyning hvis det « foreligger rimelig tvil om avgjørelsen av hovedkravet ». Kjennelsen innebærer i realiteten at midlertidig forføyning kan gis selv om hovedkravet ikke er sannsynliggjort. Dette er i strid med loven, når man ikke er i den unntakssituasjon som er beskrevet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd.

       Når lagmannsretten først har konkludert med at A/B ikke har krav på vern etter utlendingsloven §15, og deretter går over til å vurdere om begjæringen om midlertidig forføyning likevel skal tas til følge ut fra en interesseavveining, er dette en uheldig virkning av Rt-2001-295. Når hovedkravet ikke er sannsynliggjort, foreligger intet rettslig krav på midlertidig forføyning. Den skjønnsmessige vurdering av om iverksettelsen av vedtaket bør utsettes, er lagt til utlendingsmyndighetene etter lovens §40.

       Når utlendingsloven §40 benyttes som tolkningsmoment ved anvendelsen av reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15, må dette gjøres ved å benytte paragrafen i sin helhet, også med de unntak som den inneholder. Dette er aktuelt fordi A/B hadde fått avslag på søknad om asyl i Luxembourg.

       Staten har nedlagt slik påstand:

   «1. Kjæremålet forkastes.
     2. Staten v/ Utlendingsdirektoratet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.»

       Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter tvistemålsloven §404, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §2-12, til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning.

       Lagmannsretten har uttalt følgende om A/Bs vern etter utlendingsloven §15:

       « Lagmannsretten er som namsretten kommet til at A/B ikke har sannsynliggjort at de vil stå i noen slik situasjon som er omhandlet i utlendingsloven §15 første ledd første eller annet punktum, om de blir sendt tilbake til Albania, og lagmannsretten har lagt vekt på de samme momenter som namsretten på side 15-16 i sin kjennelse har framhevet til støtte for denne konklusjonen. Det tilføyes at en stor del av de forhold som er påberopt av A/B, dreier seg om momenter som bare eller i stor grad er knyttet til situasjonen i Shkodra, og at situasjonen der alene ikke kan være avgjørende for hvordan forholdene i Albania skal vurderes. Det er ikke framkommet noe som tyder på at myndighetene i Albania ikke har vilje til eller er i stand til å slå ned på politisk motivert kriminalitet. Det vises for så vidt til namsrettens henvisning til rapporten fra Human Rights Watch 2001, og opplysningen der om at ingen andre land gir borgere fra Albania vern mot tilbakesendelse. Det kan nok være at myndighetene i Albania i større grad enn mange andre lands myndigheter har problemer med å slå ned på og forfølge all alvorlig kriminalitet. Men en slik høyere grad av ineffektivitet i rettshåndhevelsen enn det som er vanlig, kan ikke ses å være avgjørende for om det kan kreves vern etter utlendingsloven §15 første ledd. Samlet sett synes det etter dette å være lite tvil knyttet til spørsmålet om A/B kan kreve vern etter etter utlendingsloven §15. »

       Kjæremålsutvalget kan ikke se at det her gis uttrykk for noen uriktig forståelse av utlendingsloven §15. Når lagmannsretten uttaler at det samlet sett synes å være « lite tvil » knyttet til spørsmålet om A/B kan kreve vern etter utlendingsloven §15, oppfatter utvalget dette dithen at det ikke foreligger rimelig tvil om vurderingen etter §15, jf. utvalgets uttalelse i Rt-2001-295 om forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 ved spørsmålet om foregrepet iverksettelse av utvisningsvedtak. Dette har så lagmannsretten utdypet i det påfølgende avsnitt, der det uttales at det antas « ikke å være grunnlag for å konkludere med at det vil inntre betydelige konsekvenser for A/B ved å bli sendt tilbake til Albania ».

       Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har hatt en uriktig lovforståelse eller at kjennelsesgrunnene er uklare.

       Kjæremålet må etter dette forkastes. Staten har krevet saksomkostninger med kr 3.000. Kravet tas til følge.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

     1. Kjæremålet forkastes.
     2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B i fellesskap til staten v/ Utlendingsdirektoratet 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum - for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente - fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen