Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2002-4
Dokumentdato : 08.01.2002

Menneskesmugling - Strafferett. Fremmedrett. Menneskesmugling. Straffutmåling.

En 47 år gammel mann var domfelt for overtredelse av utlendingsloven §47 tredje ledd, jf fjerde ledd, til en straff av fengsel i to år for menneskesmugling. Han hadde selv kjørt åtte turer fra Gøteborg til ulike steder i Norge med gjennomsnittlig 2 - 3 passasjerer fra Irak, med mottatt godtgjørelse pr. person. Han hadde i tillegg formidlet ti turer for en bekjent, noe han også hadde mottatt godtgjørelse for. En lovendring i 1997 endret maksimumsstraffen for menneskesmugling etter utlendingsloven §47 fra to til fem år, noe som ga grunn for domstolene å heve det generelle straffenivået for overtredelse av bestemmelsen. Når straffen ikke ble satt høyere enn til to år, var det fordi domfelte hadde bidratt til opplysning av saken.
       Dommer Flock: Saken gjelder straffutmåling for overtredelse av utlendingsloven §47 tredje ledd - nå fjerde ledd - om organisert menneskesmugling.

      
       Halden byrett avsa 27. april 2000 dom med slik domsslutning:

   «1. A, født *.*.1954, dømmes for overtredelse av utlendingsloven §47 tredje ledd, 
jf fjerde ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Til fradrag for utholdt varetekt går 98 - nittiåtte - dager.
     2. A dømmes til å tåle inndragning av 34.000 - trettifiretusen - kroner til fordel for statskassen, jf straffeloven §34 første ledd, jf §37 d.
     3. Saksomkostninger ilegges ikke.»

      
       Dommen ble avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for at straffen skulle fastsettes til fengsel i 3 år og 6 måneder.

       Domfelte anket over straffutmålingen og inndragningen. Borgarting lagmannsrett henviste straffutmålingsanken til ankebehandling. Lagmannsretten avsa dom 7. september 2001 med slik domsslutning:

       «I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år. Til fradrag for utholdt varetekt går 120 - etthundreogtyve - dager.»

       Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.

       Domfelte har anket dommen til Høyesterett idet han gjør gjeldende at straffen er for strengt utmålt. Saken er i Høyesterett behandlet sammen med sak nr. 2001/1476 ( HR-2001-01476).

       Jeg er kommet til at anken bør forkastes.

       Om saksforholdet heter det i lagmannsrettens dom:

       « Om bakgrunnen for menneskesmuglingen har tiltalte, som bor i X, forklart at han her ble kjent med en person ved navn B, som bodde i Danmark. B lurte på om tiltalte var interessert i å tjene penger på å hjelpe folk til Norge. Tiltalte sa seg villig til dette.
       Det er på det rene at en person ved navn B - BB - ble pågrepet av dansk politi i mars 2000, sammen med en C. De to er senere domfelt i Danmark, og det er lagt til grunn at de ledet en menneskesmuglingsliga som fraktet personer - særlig irakere - illegalt fra Danmark til Sverige og Norge. Etter det opplyste var det en periode også samarbeid mellom denne organisasjonen og en tilsvarende organisasjon i Tyskland.
       Tiltalte har forklart at organisasjonen i Danmark ringte ham når en transport til Norge var aktuell. Organisasjonen i Danmark sørget for at irakerne ble fraktet til Y, hvor tiltalte møtte dem på bussterminalen. Herfra kjørte tiltalte dem til Norge, over Z eller Æ. Noen ganger ble de kjørt til Ø eller et annet sted relativt kort over grensen, noen ganger helt til Å. De gangene tiltalte selv ikke hadde anledning til å påta seg transporten, fikk han sin venn D til å gjøre dette. Tiltalte har forklart at han fikk betalt USD 150 pr. person han selv fraktet, mens han fikk USD 50 pr. person ved formidling av kjøreoppdraget til D. Tiltalte har videre forklart at enkelte av irakerne overnattet hos ham i X, av praktiske grunner. »

      
       Lagmannsretten la til grunn at domfelte selv hadde kjørt åtte turer, og at ytterligere 10 turer var formidlet til D. Ved å regne med et gjennomsnitt på 2,5 passasjerer på hver tur, la både byretten og lagmannsretten til grunn at transporten totalt hadde omfattet 45 irakere. Tallet er stipulert, og jeg ser ingen grunn til å fravike denne bevisvurderingen.

       Ved straffutmålingen finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i de to siste dommene som Høyesterett har avsagt om straffbare forhold av denne karakter, i Rt-1992-654 og Rt-1995-1663. Begge dommene gjaldt den tilsvarende bestemmelsen i daværende §47 annet ledd bokstav d i utlendingsloven. I saken fra 1992 hadde domfelte som deltaker i et organisert opplegg, transportert 13 tamiler fra Danmark gjennom Sverige til Norge i en kassebil. Straffen ble satt til fengsel i ett år. I saken fra 1995 ble straffen utmålt til fengsel i 8 måneder. Her var ved tre anledninger til sammen 10 tamiler innsmuglet i Norge. Domfeltes medvirkning ble karakterisert som betydelig, men han hadde en beskjeden plass i organisasjonen, og hadde ikke hatt noen personlig fortjeneste.

       Ved lov 10. januar 1997 nr. 5 ble maksimumsstraffen for organisert menneskesmugling hevet fra 2 til 5 år. Den tidligere bestemmelsen i utlendingsloven §47 annet ledd bokstav d ble samtidig overført til et nytt tredje ledd i denne paragrafen. Jeg tilføyer at en senere tilføyelse av et nytt tredje ledd i tilknytning til Schengensamarbeidet har ledet til at bestemmelsen om organisert menneskesmugling nå utgjør fjerde ledd i §47.

       Forhøyelsen av strafferammen i 1997 hadde sin bakgrunn i et behov for å motvirke organisert kriminalitet, jf. Ot.prp.nr.38 (1995-1996), hvor Justisdepartementet påpeker at det « dreier seg om en alvorlig straffbar handling med forgreninger til internasjonal organisert kriminalitet, og dagens strafferamme anses ikke tilstrekkelig i forhold til « bakmenn » og andre som utfører alvorligere former for - eller omfattende - menneskesmugling ».

       Aktor har i sin prosedyre for Høyesterett gjort gjeldende at det i forhold til denne straffebestemmelsen har funnet sted en dramatisk endring av kriminalitetsbildet siden midten av 1990-tallet, da Høyesterett siste gang behandlet saker om menneskesmugling. Mens det i 1996 kom noe under 2000 asylsøkere til Norge, var tallet for hvert av årene 1999 og 2000 i overkant av 10.000. Tallet for 2001 ventes å bli klart høyere. Utlendingsavdelingen ved Kripos har anslått at ca 80% av de som søker asyl i Norge, på en eller annen måte har hatt bistand av menneskesmuglere på hele eller deler av reisen. I forhold til disse tall er antallet anmeldte menneskesmuglingssaker beskjedent. For hvert av årene 1999 og 2000 ligger antallet under 100. - Det er tale om en organisert kriminalitet, i den forstand at det dreier seg om et nettverk av personer med forbindelseslinjer over landegrensene. Disse samvirker i prosessen med å sørge for at den enkelte utlending bringes fra sitt hjemland og frem til bestemmelsesstedet. Denne bistanden kan kombineres med rådgivning og tilretteleggelse - blant annet i tilknytning til den forklaring som bør gis til norske myndigheter - med henblikk på at utlendingen skal få opphold i det land som han kommer til. Det samlete vederlag som betales fra den enkelte, kan nå opp i flere titalls tusen kroner. Det er således tale om en straffbar virksomhet som totalt sett involverer meget betydelige pengebeløp.

       Menneskesmugling er en alvorlig krenkelse i forhold til de personer som er gjenstand for denne virksomheten. Ofrene utsettes for det første for økonomisk tap. I den utstrekning dette skjer ved at det stilles i utsikt en fremtidig tilværelse som det ikke er dekning for, vil virksomheten ha en bedragersk karakter. Enda mer alvorlig er den personlige risiko av ulik karakter som ofrene utsettes for: Selve reisen kan innebære fare for liv og helse og kan i det minste skje på en svært nedverdigende måte. I tillegg kommer den utsatte situasjon som asylsøkerne vil befinne seg i etter ankomst til bestemmelsesstedet. De kan da bli et lett bytte for kriminelle, både med og uten tilknytning til det nettverk som har bistått med reisen.

       I tillegg til dette kommer de offentlige interesser som krenkes. Det er tale om en virksomhet som undergraver de hensyn som norsk utlendingslovgivning bygger på. Den fører til at meget store ressurser, både menneskelige og økonomiske, blir knyttet til denne gruppe asylsøkere. Dette skjer på bekostning av andre grupper med en berettiget forventning om fremtidig opphold i Norge.

       Domfelte har ikke spilt noen sentral rolle innenfor det nettverk av personer som har bistått de 45 irakerne på deres vei frem til Norge. Men han har representert en viktig del i den avsluttende fase av reisen. Dette inntrykket forsterkes ved opplysningene om at han hadde en egen kontakt som - mot å avstå en viss andel av godtgjørelsen - tok ansvaret for transporten inn i Norge i de tilfeller han selv ikke gjorde det. Det forsterkes også ved opplysningen om at domfelte ved enkelte anledninger tok hånd om irakerne ved å tilby dem overnattingsopphold i sitt hjem i Sverige. Når det i tillegg tas hensyn til det store antall personer og anledninger som domfellelsen omfatter, er det, slik jeg ser det, ikke tvilsomt at domfeltes forhold ligger innenfor den type virksomhet som hevingen av maksimumsstraffen i 1997 var ment å omfatte. Jeg finner at denne lovendringen gir grunn for domstolene til å heve det generelle straffenivået for overtredelse av daværende §47 tredje ledd, og viser i den forbindelse til uttalelsen fra flertallet i justiskomiteen i Innst.O.nr.24 (1996-1997) side 10. Ut fra de forhold som jeg har nevnt, er jeg enig i at straffen i vår sak må ligge på et høyere nivå enn det som dommene fra 1992 og 1995 skulle tilsi.

       Forsvareren har gjort gjeldende at straffenivået for menneskesmugling bare i liten grad bør være påvirket av om virksomheten har foregått én eller flere ganger, og om bistanden har kommet få eller mange utlendinger til gode. Dette kan jeg ikke være enig i. Straffutmålingen i slike saker vil i betydelig grad være påvirket av den rolle som domfelte har spilt innenfor den organiserte virksomheten. Men det må være klart at omfanget av den enkeltes virksomhet - målt i antall personer og antall transporter eller tidsrom for den straffbare virksomhet - også må tillegges vekt. Noe annet ville stride både mot de hensyn som straffebestemmelsen skal ivareta og mot mer allmenne prinsipper for straffutmåling.

       Jeg er etter dette kommet til at lagmannsretten ikke har utmålt straffen for strengt. Når jeg ikke finner grunn til å stemme for at straffen settes høyere enn fengsel i 2 år som lagmannsretten har utmålt, skyldes dette domfeltes eget forhold under etterforskningen. Antallet innsmuglete irakere og det antall ganger som er omfattet av tiltalebeslutningen, og som de tidligere retter har lagt til grunn, bygger i det vesentlige på domfeltes egen forklaring for politiet. Det samme gjelder samarbeidet med D. I forklaring til politiet navnga han også sine to kontaktpersoner i Danmark. Jeg tilføyer at domfelte senere gikk noe tilbake på sin forklaring med hensyn til antall personer og antall ganger, og at de to kontaktpersonene på forklaringstidspunktet allerede var kjent for dansk politi. Selv om vi ikke står overfor et tilfelle som omfattes av straffeloven §59 annet ledd, legger jeg likevel atskillig vekt på dette forhold ved straffutmålingen.

       Forsvareren har vist til at domfelte har helseplager, angivelig i form av whiplash etter tidligere trafikkulykker. Skaden har ikke vært til hinder for at han har kunnet drive den virksomhet som han er domfelt for. Uansett kan jeg ikke se at den kan tillegges vekt ved straffutmålingen for de forhold som denne saken gjelder.

       På denne bakgrunn er jeg kommet til at straffen på fengsel i 2 år kan bli stående.

       Jeg tilføyer at tiltalen mot domfelte gjaldt utlendingsloven §47 tredje ledd jf. fjerde ledd. Fjerde ledd gjelder medvirkning. Byrettens dom omfatter begge disse bestemmelsene. Jeg finner grunn til å bemerke at også den del av det straffbare forhold som gjelder formidling av bistandsoppdrag til D mot godtgjørelse, faller direkte inn under §47 tredje ledd. Da denne omstendighet i dette tilfellet ikke har noen betydning for straffutmålingen, og det ikke er reist spørsmål om endring av lovanvendelsen, går jeg ikke nærmere inn på spørsmålet.

       Jeg stemmer for denne kjennelse:

       Anken forkastes.

       Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommer Stabel: Likeså.

       Dommer Bruzelius: Likeså.

       Justitiarius Smith: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

 

       kjennelse: 

       Anken forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo