Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2003-1485
Dokumentdato : 23.10.2003

Unndragelsesfare - Straffeprosess. Varetektsfengsling.

Saken gjaldt varetektsfengsling, jf straffeprosessloven §171 nr 1. Kjæremålsutvalget fant at lagmannsrettens kjennelsesgrunner var tilstrekkelige.
(1)     

Saken gjelder varetektsfengsling. 

(2) 

A ble 6. oktober 2003 siktet for overtredelse av straffeloven §229 annet straffalternativ jf. §232. 

(3) 

Samtidig begjærte påtalemyndigheten A varetektsfengslet i fire uker. Toten tingrett avsa 6. oktober 2003 slik kjennelse:  

 

       « B, fnr *.*.85 ***** og A, fnr *.*.77 *****, kan holdes varetektsfengslet i 8 - åtte - dager, dog ikke ut over mandag 13. oktober 2003 kl 17.00 da de - uten annen bestemmelse av retten - må løslates mot deponering av sine utlendingspass. »  

(4) 

Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 10. oktober 2003 avsa kjennelse med slik slutning:  

 

       « B, født *.*.1982, og A, født *.*.1977, kan holdes varetektsfengslet i 4 - fire - uker, dog ikke utover mandag 3. november 2003 kl. 17 med mindre annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten. »   

(5) 

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, og har i hovedsak gjort gjeldende:  

(6)  Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Kjennelsesgrunnene er mangelfulle. Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om kjærende part slo fornærmede, og vurderingen av om det foreligger « skjellig grunn til mistanke » er dermed ikke godt nok begrunnet.  
 
(7)  Begrunnelsen i kjennelsen er for knapp når det gjelder kjærende parts næringsvirksomhet. Han har åpenbart behov for å komme ut for å ivareta sine næringsinteresser. Denne mangelen medfører at vurderingen av om varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep blir feil.  
 
(8)  Det er feil når lagmannsretten legger til grunn at kjærende part har en kortvarig oppholdstillatelse. Kjærende part vil etter utlendingsloven §11 og §12 ha krav på å få forlenget oppholdstillatelsen.  
 
(9) 

A har lagt ned slik påstand:  

 

« Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 10.10.2003 oppheves. 

 

 A født *.*.1977 løslates. »

(10)  Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.  
 
(11) 

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift. Dette kan utvalget prøve, jf. paragrafens første ledd nr. 2 og 3.   

(12)  Lagmannsretten har funnet at vilkårene for varetektsfengsling er til stede etter straffeprosessloven §171 nr. 1 om unndragelsesfare.  
 
(13) 

Utvalget peker på at det kreves objektive momenter for å konstatere at unndragelse fra straffeforfølgning er sannsynlig, og at sannsynlighetsovervekt ikke er nødvendig, jf. Rt-2000-1319 med henvisninger. Det heter i lagmannsrettens kjennelse:  

 

       « ... Begge de siktede har kortvarige oppholdstillatelser ... A har opphold på humanitært grunnlag fram til 31. august 2004. ... Deres handlemåte etter voldsutøvelsen vitner om at de ikke har til hensikt å stå til rette for sine handlinger. At de begge er gift i Norge, og at A har stiftet et importfirma, er ikke forhold som endrer vurderingen av unndragelsesfaren i en så alvorlig sak som dette ... »  

(14)  Utvalget viser til at de momenter som lagmannsretten bygger på er relevante ved vurderingen av unndragelsesfaren. Det er fra siktedes side særlig pekt på at den aktuelle oppholdstillatelsen på visse vilkår gir rett til forlenget opphold. Det forhold at vedkommende begår straffbare handlinger har imidlertid betydning i den forbindelse, og lagmannsretten har i sin drøftelse vist til sakens alvor. Den har også vurdert de øvrige forhold som har særlig betydning ved bedømmelsen av hans tilknytning til Norge.  
 
(15)  Utvalget finner under henvisning til dette lagmannsrettens drøftelse tilstrekkelig, og kan ikke se at lagmannsretten har tolket bestemmelsen feil. Den konkrete rettsanvendelsen kan utvalget ikke prøve.  
 
(16)  Anførselen om feil saksbehandling - mangelfull begrunnelse - omfatter også lagmannsrettens drøftelse av mistankevilkåret - det anføres at lagmannsretten har behandlet begge de siktede under ett uten å ta stilling til om A slo. Utvalget viser til at lagmannsretten er enig med tingretten, som har lagt til grunn at de siktede var sammen om å slå og skade fornærmede.  
 
(17)  Også når det gjelder vurderingen av om varetektsfengslingen representerer et uforholdsmessig inngrep, finner utvalget etter omstendighetene at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig.  
 
(18)  Kjæremålet må etter dette forkastes.  
 
(19)  Kjennelsen er enstemmig.  
 

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen