Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2003-179
Dokumentdato : 06.02.2003

Menneskesmugling - Strafferett. Menneskesmugling. Falsk forklaring. Lovanvendelse. Straffutmåling.

Saken gjaldt straff for organisert menneskesmugling, jf utlendingsloven §47 samt falsk forklaring til offentlig myndighet, jf straffeloven §166. Høyesterett viste til at den omstendighet at anke over lovanvendelsen ble nektet fremmet av lagmannsretten, ikke var til hinder for at Høyesterett kunne prøve lovanvendelsen i samsvar med straffeprosessloven §342 annet ledd. To av tiltalepostene ble avvist da forholdene ikke falt inn under norsk straffelovgivning, jf straffeloven §12. Utlendingsloven §47 tredje ledd måtte forstås slik at den rammer den som driver organisert ulovlig virksomhet. At selve innreisen er ulovlig, er ikke et vilkår for straff.
(1)      Dommer Stabel: Saken gjelder straff for organisert menneskesmugling.  
 
(2) 

Statsadvokatene i Oslo satte 3. oktober 2001 de tyrkiske statsborgerne A og B under tiltale for overtredelse av utlendingsloven §47 tredje ledd jf. fjerde ledd, straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b jf. fjerde ledd. 

(3) 

Eidsvoll herredsrett avsa 6. november 2001 dom som for straffekravenes vedkommende har slik domsslutning:  

 
      « 1 A, født *.*.1954, dømmes for:
               - åtte overtredelser av utlendingsloven §47 tredje ledd,
               - syv overtredelser av straffeloven §166,
               - syv overtredelser av utlendingsloven §47 første ledd, bokstav b).
Under henvisning til straffeloven §12 annet ledd og §62 første ledd settes straffen til fengsel i 5 - fem - år. I fradrag kommer 178 - etthundreogsyttiåtte - dager for utholdt varetektsarrest.
         2 B, født *.*.1972, frifinnes for tiltalens post II g) og III g).
         3 B, født *.*.1972, dømmes for:
               - fem overtredelser av utlendingsloven §47 tredje ledd,
               - fire overtredelser av straffeloven §166,
               - fire overtredelser av utlendingsloven §47 første ledd, bokstav b).
Under henvisning til straffeloven §12 annet ledd og §62 første ledd settes straffen til fengsel i 4 - fire - år. I fradrag kommer 178 - etthundreogsyttiåtte - dager for utholdt varetektsarrest. »
 
(4) 

A anket over saksbehandlingen, subsidiært bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, atter subsidiært straffutmålingen. B anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært over straffutmålingen. Eidsivating lagmannsrett besluttet 11. februar 2002 å henvise ankene over straffutmålingen til ankebehandling. For øvrig ble ankene nektet fremmet. Lagmannsretten avsa 9. august 2002 dom ( LE-2002-115) med slik domsslutning:  

  « I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
        1. Straffen for A, født *.*.1954 settes til fengsel i 4 - fire - år, med et varetektsfradrag på 459 - firehundreogniogfemti - dager.
        2. Straffen for B, født *.*.1972, settes til fengsel i 3 - tre - år, med et varetektsfradrag på 459 - firehundreogniogfemti - dager. «
 
(5)  A har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, subsidiært reaksjonsfastsettelsen. Det gjøres gjeldende at den virksomhet han er dømt for, ikke er straffbar etter utlendingsloven §47 tredje ledd, og at straffen uansett er for strengt utmålt. Påtalemyndigheten har, med et unntak som jeg kommer tilbake til, påstått anken forkastet. B har ikke anket lagmannsrettens dom, men jeg kommer likevel tilbake til hans forhold.  
 
(6)  Før jeg går inn på realiteten i saken, nevner jeg at det oppstår spørsmål om Høyesterett kan ta stilling til lovanvendelsen, i og med at denne ankegrunn ble nektet fremmet ved lagmannsrettens beslutning 11. februar 2002. Etter straffeprosessloven §342 kan retten uavhengig av ankegrunnene prøve om straffelovgivningen er riktig anvendt. Høyesterett har imidlertid i flere avgjørelser lagt til grunn at dette ikke gjelder fullt ut i saker der en ankegrunn er nektet fremmet. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1992-574, Rt-1994-1564 og Rt-2000-15 jf. også Rt-2002-8. Avgjørelsene er ikke helt entydige, og må sies først og fremst å finne sin begrunnelse der en saksbehandlingsanke er nektet fremmet, jf. Rt-2002-8. I saker der ankedomstolen kommer til at lovanvendelsen under skyldspørsmålet er uriktig, ville det virke svært urimelig om retten måtte utmåle straff i samsvar med den underordnete domstols forståelse. Dette kommer på spissen i en sak der Høyesterett under enhver omstendighet kan prøve lovtolkingen i forhold til en annen domfelt i samme sak som ikke har anket, jf. straffeprosessloven §342 tredje ledd annet punktum. Dette må trolig få betydning for rekkevidden av de avgjørelsene jeg har vist til. Det er imidlertid unødvendig for meg å ta definitivt standpunkt til dette. Det må nemlig etter mitt syn være klart at det prinsipp som kommer til uttrykk i avgjørelsene, som alle gjelder silingsavgjørelser truffet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, under enhver omstendighet må være begrenset til å gjelde i vedkommende instans. Den omstendighet at anken over lovanvendelsen ble nektet fremmet i lagmannsretten, kan ikke være til hinder for at Høyesterett nå, uansett ankegrunn, prøver lovanvendelsen i samsvar med straffeprosessloven §342 annet ledd. Det er også i tråd med det syn aktor og forsvarer for Høyesterett har gjort gjeldende. For ordens skyld nevner jeg at lagmannsretten synes å ha prøvet As anke over lovanvendelsen, til tross for at den innledningsvis i dommen konkluderte med at denne del av anken ikke kunne prøves.  
 
(7) 

A ble i herredsretten dømt for åtte overtredelser av utlendingsloven §47 tredje ledd, syv overtredelser av straffeloven §166 og syv overtredelser av utlendingsloven §47 første ledd bokstav b. Tiltalens post I, som gjaldt utlendingsloven §47 tredje ledd jf. fjerde ledd, gjaldt åtte tilfelle i tidsrommet juni 1999 til desember 2000, der gjerningsbeskrivelsen, med unntak av dato og antall personer, som varierer mellom 10 og 28, er identisk, lød slik:  

 

       « a) I juni 1999, fra X i Tyrkia, organiserte han mot betaling reisen fra Tyrkia, via Sofia i Bulgaria, til Norge for 20 tyrkiske menn ved å ordne med transport og losji underveis og skaffet visum til Norge ved hjelp av uriktige opplysninger og sørget derved for at de, den 10. juli 1999, reiste ulovlig inn i Norge for senere å ta opphold i Norge og/eller annet vesteuropeisk land. Betalingen han mottok dekket, foruten utgifter til reisen, egen godtgjørelse. »  

(8) 

I ett tilfelle gikk reisen via Tunis til Stockholm med svensk visum og derfra videre til Norge. 

(9) 

Tiltalens post II, som gjelder straffeloven §166 om falsk forklaring til offentlig myndighet, knytter seg til syv av de samme reisene, og gjerningsbeskrivelsen her lød eksempelvis slik:  

 

       « a) Den 23 juni 1999, på Det norske generalkonsulatet i Sofia, opplyste han blant annet i søknad om visum for seg og 20 tyrkiske menn at hensikten med besøket var å se Bislet Games i Oslo, delta i Tromsø Midnight Sun maraton, og returnere til Bulgaria, til tross for at de ikke hadde til hensikt å overvære Bislet Games eller delta i konkurransen, men i stedet ta opphold i Norge og/eller annet land i vest-Europa, eller medvirket til at slike opplysninger ble gitt. »  

(10) 

Tiltalens post III, som gjelder utlendingsloven §47 første ledd bokstav b, knytter seg til de samme forhold som er beskrevet under post II. 

(11) 

Forholdene har bakgrunn i at A eide og drev et reisebyrå i Tyrkia. Det var et regulært firma med to ansatte, hvorav den ene er medtiltalte B, og drev ifølge det opplyste i ordnete former og betalte skatter og avgifter. Saksforholdet er av lagmannsretten beskrevet slik:  

 

       « Turene til Norge foregikk på den måte at reisedeltakerne møtte opp i reisebyrået, hvoretter de avtalte deltakelse på en gruppereise. Det var for det meste A som håndterte dette, mens B trådte til når A var fraværende. Deretter reiste deltakerne til Sofia hvor de oppholdt seg fra en til to uker mens det ble ordnet med visum for deltakerne til Norge. Visum ble innvilget ved det norske konsulatet for et bestemt antall dager med retur til Sofia. Turen i tiltalens pkt I g gikk til Tunis der deltakerne fikk visa til Sverige, innvilget ved den svenske ambassaden med retur til Tunis.  

 

       I visumsøknadene ble det opplyst at deltakerne var idrettsmenn som skulle delta i idrettsarrangementer. I ett tilfelle ble det oppgitt at de skulle overvære Bislet Games, og i en tur ble det oppgitt turisme. I søknadene stod --- oppført som ansvarlig. Det er navnet på en del av reisebyrået som er innrettet mot idrett. Etter at visum var utstedt reiste de med fly til Gardermoen, og i det ene tilfellet til Sverige. Herredsretten har gitt en detaljert beskrivelse av reisene som lagmannsretten viser til.  

 

       Det var de tiltalte som stod for det praktiske i forbindelse med søknadene om visa. De har således vært klar over at visaene ble gitt på uriktige premisser. Gjennom sitt opplegg har de gitt skinn av å skulle lede idrettsutøvere på vei til arrangementer eller en gruppe vanlige turister. I virkeligheten var formålet med reisene å legge til rette for at deltakerne skulle kunne ta opphold i vesteuropeiske land.  

 

       Det er fellestrekk ved de besøk der de skulle delta i idrettsarrangementer, at de ikke deltok. Og det er på det rene at de fleste av de som kom til Norge senere er funnet igjen registrert i andre vesteuropeiske land. Det er registrert personer i Tyskland, Frankrike og i Nederland. De ti personene som reiste til Sverige er blitt registrert i Norge. »  

(12)  

Det ble tatt betaling av deltakerne, og lagmannsretten har lagt til grunn at fortjenesten, ut fra As egen forklaring, i hvert fall har vært i størrelsesorden 250-300 000 kroner.  

(13) 

Domfellelsen for straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b knytter seg til de uriktige opplysninger som ble gitt til det norske generalkonsulatet i Sofia, Bulgaria, og som dannet grunnlaget for de gruppevisa som ble utstedt. Det er reist spørsmål i saken om disse forhold kan rammes av norsk straffelovgivning, jf. straffeloven §12. Aktor har erklært seg enig med forsvareren i at forholdet ikke omfattes, og begge har påstått domfellelsen på disse punkter opphevet og avvist fra domstolene. Jeg viser til at handlingene ikke omfattes av oppregningen i straffeloven §12 første ledd nr. 4. Handlingenes straffbarhet må sies å være inntrådt allerede ved presentasjonen av de falske opplysningene overfor norske myndigheter, og kan derfor heller ikke gå inn under annet ledd. Jeg tar derfor påstanden til følge. Jeg bemerker for øvrig at disse to bestemmelsene ikke kan anvendes i konkurrens. 

(14) 

Hovedspørsmålet i saken er om domfellelsen etter utlendingsloven §47 tredje ledd kan opprettholdes. Saken skal behandles etter bestemmelsen slik den lød før lovendringen 16. juli 1999 nr. 67, i kraft 25. mars 2001, uten at dette har noen betydning for realiteten. Bestemmelsen, som gjelder såkalt menneskesmugling, rammer « den som i vinnings hensikt driver organisert virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til ulovlig å reise inn i riket eller til annen stat ». Forsvareren har gjort gjeldende at As forhold ikke kan rammes av bestemmelsen, idet de landsmenn han hjalp gjennom sitt reisebyrå, ikke reiste ulovlig inn i Norge. De hadde lovlige visa, utstedt av norske myndigheter. At visaene eventuelt led av en ugyldighetsgrunn fordi de var utstedt på feil faktisk grunnlag, endrer ikke dette.  

(15) 

Bestemmelsen om menneskesmugling ble vedtatt i 1988 som §47 annet ledd bokstav d i utlendingsloven. Den rammet etter sin ordlyd den som:  

 

       « ... i vinnings hensikt driver organisert virksomhet med sikte på mot betaling å hjelpe utlendinger til innreise i riket. » 

(16) 

Den tidligere fremmedloven fra 1956 hadde ikke noen slik bestemmelse. Utvalget som forberedte den nye loven foreslo heller ikke dette.   

(17) 

Under høringen etterlyste blant andre politimesteren i Asker og Bærum en generell bestemmelse som rammer bakmenn som driver sin virksomhet organisert og mot vederlag. I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) uttalte departementet på side 185 at det er behov for en egen straffebestemmelse som rammer organisert virksomhet som drives i vinnings hensikt, og som går ut på mot betaling å hjelpe utlendinger til å komme til Norge. I spesialmotivene til den nye bestemmelsen på side 252 het det:  

 

       « Bokstav d rammer imidlertid også videre. Bestemmelsen omfatter både den som åpent sier til vedkommende utlendinger at de ikke fyller vilkårene for å få oppholdstillatelse i Norge, men at han kan hjelpe dem med innreisen og så får de selv prøve å få bli i landet, og den som organiserer reiser til Norge for utlendinger som fyller kravene for å få bli her, f.eks. flyktninger som oppfyller vilkårene for å få asyl. »

(18) 

Det er ut fra forarbeidene klart at den opprinnelige bestemmelsen rammet svært vidt, og også i utgangspunktet omfattet organisering av innreiser som var helt ut lovlige for den enkelte utlending, f.eks. ved utøvelse av sin internasjonalt anerkjente rett til å søke asyl.   

(19) 

Ved lovendring 10. januar 1997 nr. 5, der bestemmelsen ble skilt ut i et nytt tredje ledd, og strafferammen ble økt fra 2 til 5 år, skjedde imidlertid en presisering i lovteksten. I tillegg til at kravet « mot betaling » ble tatt ut, ble ordet « ulovlig » føyet til foran « å reise inn i riket ». Bestemmelsen ble samtidig utvidet til å gjelde innreise « til annen stat ». Den siste tilføyelsen hadde sammenheng med ønske om å ramme menneskesmugling som organiseres fra Norge uten at personene skal hit, og er ikke av betydning for vår sak. Tilføyelsen « ulovlig » var ikke tatt opp i det høringsbrevet som kom forut for lovendringen. I Ot.prp.nr.38 (1995-1996) uttalte departementet på side 38 at høringsuttalelsene hadde vært overveiende positive til forslagene, som opprettholdes med en tilføyelse:  

 

       « Nåværende bestemmelse rammer den som « i vinnings hensikt driver organisert virksomhet med sikte på mot betaling å hjelpe utlendinger til innreise i riket ». Til tross for at ordlyden også rammer den som f.eks. driver reisebyrå, har den så vidt departementet kjenner til, ikke skapt problemer i praksis. Det foreslås likevel at en rettsstridsreservasjon nå tas med, ved at ordet « ulovlig » tas med i bestemmelsen. »  

(20) 

Det vises ellers til spesialmotivene til bestemmelsen, der det samme med litt andre ord gjentas på side 50. Innst.O.nr.24 (1996-1997) omtaler overhodet ikke denne tilføyelsen  

(21)  Plasseringen av ordet « ulovlig » i direkte sammenheng med det å reise inn i riket kan isolert sett se ut som et krav om at utlendingens eget forhold skal være ulovlig. Selv om lovgiver her har skapt en uheldig uklarhet, er det etter mitt syn likevel ikke grunnlag for en slik forståelse. Den rettsstridsreservasjon man tok sikte på å innføre, kan ut fra forhistorien klart ikke ha vært tenkt som en dramatisk innskrenkning av bestemmelsens virkeområde.  
 
(22) 

Lovendringen i 1997 tok tvert imot sikte på å effektivisere bestemmelsen blant annet med sikte på å motvirke organisert kriminalitet og med sikte på å ramme bakmenn og andre som utfører alvorlige former for, eller omfattende, menneskesmugling, jf. Rt-2002-4 på side 6. Det man har tenkt på, er åpenbart tilfelle av legitim, ordinær, reiseformidling, f.eks. ved at et reisebyrå eller transportselskap selger billetter eller pakketurer til Norge. Som departementet peker på i proposisjonen, rammet den tidligere ordlyden tilsynelatende også slik virksomhet, selv om det ikke hadde vært noe problem i praksis. Jeg finner på denne bakgrunn at bestemmelsen må forstås slik at den rammer den som driver organisert ulovlig eller - om man vil - rettsstridig - virksomhet, og at det ikke er et straffbarhetsvilkår at selve innreisen er ulovlig eller rettsstridig. 

(23) 

Lovendringen i 1997 tok tvert imot sikte på å effektivisere bestemmelsen blant annet med sikte på å motvirke organisert kriminalitet og med sikte på å ramme bakmenn og andre som utfører alvorlige former for, eller omfattende, menneskesmugling, jf. Rt-2002-4 på side 6. Det man har tenkt på, er åpenbart tilfelle av legitim, ordinær, reiseformidling, f.eks. ved at et reisebyrå eller transportselskap selger billetter eller pakketurer til Norge. Som departementet peker på i proposisjonen, rammet den tidligere ordlyden tilsynelatende også slik virksomhet, selv om det ikke hadde vært noe problem i praksis. Jeg finner på denne bakgrunn at bestemmelsen må forstås slik at den rammer den som driver organisert ulovlig eller - om man vil - rettsstridig - virksomhet, og at det ikke er et straffbarhetsvilkår at selve innreisen er ulovlig eller rettsstridig. 

(24) 

Det har i saken også vært reist spørsmål om forholdet kan pådømmes av norske domstoler og etter norsk straffelovgivning, jf. straffeloven §12. Det straffbare forhold etter utlendingsloven §47 tredje ledd er å ha organisert reiser fra Tyrkia, via Bulgaria, til Norge ved bruk av visum fremskaffet ved hjelp av uriktige opplysninger. I ett tilfelle har innreisen skjedd via Tunis og Stockholm, med svensk visum. Heller ikke disse forhold går inn under oppregningen i straffeloven §12 første ledd nr. 4. Etter annet ledd betraktes imidlertid en handling som foretatt også der hvor virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt, i tilfelle der handlingens straffbarhet avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning. Formålet med virksomheten var, for alle turene, å få de reisende gjennom innreisekontrollen i Norge. Straffbarheten avhenger her av at virksomheten tilsikter hjelp til utlendingens innreise i Norge. Dette er tilstrekkelig til at forholdet omfattes av §12 annet ledd. Jeg tilføyer at allerede utformingen av straffebudet i utlendingsloven §47 tredje ledd kan tilsi en slik løsning, jf. Tønnesen: Internasjonal strafferettspleie, manuskript desember 1975, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Bergen side 1.3. 

(25) 

A ble i herredsretten idømt fem års fengselsstraff, mens straffen i lagmannsretten ble satt til fire år. Han skal nå idømmes straff for et noe mindre forhold, i og med at domfellelsen for tiltalens punkt II og III skal oppheves. Som jeg har vært inne på, er strafferammen for menneskesmugling nå fem år. Om de hensyn som skal vektlegges ved straffutmålingen viser jeg til avgjørelsene i Rt-2002-4 og Rt-2002-8, der også tidligere praksis gjennomgås. A har selv vært hovedmann i den virksomhet han har drevet, som bakmann og organisator. Selv om de reisene han har organisert ikke har det preg av utnyttelse og fare som ofte fremheves som begrunnelse for straffverdighet, har de hatt et betydelig omfang. Han er dømt for å ha fraktet 168 tyrkiske menn inn i landet, dette er et høyere tall enn i noen av de sakene som tidligere er pådømt. Jeg må legge til grunn at han har tjent betydelige beløp på sin virksomhet - lagmannsretten nevner 250.000-300 000 kroner som et minimum, noe jeg ut fra virksomhetens omfang betrakter som et lavt anslag.   

(26)  Selv om han ikke skal domfelles etter tiltalens post II og III og dermed ikke straffes for overtredelse av straffeloven §166, kan dette ikke gi seg nevneverdig utslag i straffen. Det inngår i straffverdigheten for det han er dømt for at handlingene er utført ved hjelp av bevisst uriktige opplysninger overfor norske myndigheter. Dette må det etter mitt syn reageres strengt mot, spesielt i saker som gjelder gruppevisum for kulturelle formål, der tillit er viktig og konsekvensene av misbruk kan ramme andre. Jeg er likevel kommet til at straffen kan settes til tre år og seks måneder. Det skal gjøres fradrag for 640 dager i varetekt. I samsvar med aktors og forsvarers påstand oppheves lagmannsrettens dom for så vidt gjelder domfellelsen for straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b.  
 
(27)  Opphevelsen for disse poster bør etter mitt syn gis tilsvarende virkning også for den medtiltalte B, som i herredsretten ble dømt for fire overtredelser av straffeloven §166 og fire overtredelser av utlendingsloven §47 første ledd bokstav b, i tillegg til fem overtredelser av §47 tredje ledd. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalepunktene er den samme for ham som for A. Jeg viser til straffeprosessloven §342 tredje ledd annet punktum. Herredsretten satte straffen til fengsel i fire år, mens den i lagmannsretten ble satt til tre år. Jeg finner ikke grunn til å endre straffen.  
 
(28)  Jeg stemmer for denne dom 
 

I

       For A, født *.*. 1954:

    1. Domfellelsen etter tiltalebeslutningens post II og III for overtredelser av straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b oppheves, og saken for denne del avvises fra domstolene.
     2. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 640 - sekshundreogførti - dager for varetektsfengsel.
 
 

II

       For B, født *.*. 1972:

       Domfellelsen etter tiltalebeslutningens post II og III for overtredelser av straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b oppheves, og saken for denne del avvises fra domstolene.

 
(29) 

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. 

(30) 

Dommer Lund: Likeså. 

(31)  Dommer Tjomsland: Likeså.  
 
(32)  Dommer Dolva: Likeså.  
 
(33)  Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne  
 

 

 

       dom:

I

       For A, født *.*. 1954:

    1. Domfellelsen etter tiltalebeslutningens post II og III for overtredelser av straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b oppheves, og saken for denne del avvises fra domstolene.
    2. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 640 - sekshundreogførti - dager for varetektsfengsel.


II

       For B, født *.*. 1972:

       Domfellelsen etter tiltalebeslutningens post II og III for overtredelser av straffeloven §166 og utlendingsloven §47 første ledd bokstav b oppheves, og saken for denne del avvises fra domstolene.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen