Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2003-375
Dokumentdato : 21.03.2003

Utvisning - Forvaltningsrett. Fremmedrett. Utvisning.

Saken gjaldt gyldigheten av et ikke-iverksatt vedtak fra 1994 om utvisning etter utlendingsloven §29 og §30, og derunder om vedtaket var i strid med EMK art 3. Høyesterett kom til at den utviste mannens nasjonalitet kunne slås fast med stor sikkerhet og at eventuell usikkerhet skyldtes hans manglende troverdighet og manglende evne til å gi norske myndigheter de opplysninger han var forpliktet til å gi. Vedtaket var derfor ikke i strid med forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling.
(1)    Dommer Flock: Saken gjelder gyldigheten av et ikke iverksatt vedtak fra 1994 om utvisning etter utlendingsloven §29 og §30, og derunder om vedtaket er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3.  
 
(2)

A kom til Norge i 1987. Han ble året etter innvilget oppholds- og arbeidstillatelse av humanitære grunner av Justisdepartementet. A ble i 1990 dømt i Danmark til fengsel i ni måneder for narkotikaforbrytelser. Etter endt soning ble han utvist til Norge, hvor han på ny ble innvilget oppholdstillatelse, denne gang på ubestemt tid.  

(3) 

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 5. januar 1994 ble A dømt til fengsel i fire år for grov narkotikaforbrytelse. Som en følge av dommen traff Utlendingsdirektoratet 4. juli 1994 vedtak om utvisning fra Norge, jf. utlendingsloven §29 første ledd bokstav b og §30 annet ledd bokstav b. A klaget over vedtaket til Justisdepartementet, som 28. oktober 1994 fattet avgjørelse om at klagen ikke ble tatt til følge. Etter begjæring om omgjøring opprettholdt Justisdepartementet sitt vedtak den 25. august 1995. 

(4)  Med bakgrunn i de opplysninger som A hadde gitt om sin fortid, ble han under soningen av straffedommen 5. januar 1996 forsøkt uttransportert til Uganda. Immigrasjonsmyndighetene der aksepterte ikke at A kom fra Uganda, og han fulgte med politieskorten tilbake til Norge samme natt.  
 
(5) 

Etter at det var innhentet ytterligere opplysninger som etter norske myndigheters vurdering viste at A kom fra Ghana, ble han 29. august 1997 forsøkt uttransportert dit. Da de ghanesiske myndigheter ikke uten videre sluttet seg til denne vurderingen, og da arbeidet med verifiseringen av As identitet trakk i langdrag, returnerte han til Norge sammen med de ledsagende polititjenestemennene nesten tre uker senere. 

(6)

Det var etter dette fortsatt kontakt mellom norske og ghanesiske myndigheter. På bakgrunn av en muntlig bekreftelse fra ghanesisk side ble A på ny 29. mars 1998 transportert til Ghana med politieskorte. Da det viste seg at han likevel ikke fikk slippe inn i landet, ble han med polititjenestemennene tilbake til Norge samme kveld. 

(7)  Før det siste utreiseforsøket hadde sivilombudsmannen i brev til Justisdepartementet av 16. januar 1998 gitt uttrykk for at meget talte for at A måtte anses som de facto statsløs dersom det ikke i nær fremtid skjedde en endelig avklaring av hans statsborgerforhold. Fortsatte forsøk på utvisning ville da kunne medføre en krenkelse av EMK artikkel 3. Justisdepartementet bestred i brev av 16. juni 1998 sivilombudsmannens oppfatning. I brev av 8. januar 1999 påpekte sivilombudsmannen at det var gått ytterligere ett år. Det ble gitt uttrykk for at A måtte gis opphold i Norge som de facto statsløs, dersom utvisningsvedtaket ikke innen kort tid lot seg gjennomføre på en forsvarlig måte. I svarbrev av 25. januar 2000 fastholdt Justisdepartementet sitt syn.  
 
(8) 

A gikk etter dette til søksmål mot staten v/ Justisdepartementet, senere endret til staten v/ Utlendingsnemnda. Oslo byrett avsa 12. juli 2001 dom med slik domsslutning: 

 

     « 1. Utvisningsvedtaket av 28.10.94 oppheves.  

 

       2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler saksomkostninger til det offentlige med kr. 63.630,-
       - sekstitretusensekshundreogtretti - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. » 

(9) 

Staten v/ Utlendingsnemnda påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 8. april 2002 avsa dom med slik domsslutning:  

 

       « 1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes 

 

       2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til
       staten v/ Utlendingsnemnda 56 875 - femtisekstusenåttehundreogsyttifem - kroner. » 

(10)  Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for byrett og lagmannsrett, viser jeg til disse dommene.  
 
(11)   A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Så vel i faktisk som i rettslig henseende står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.  
 
(12)  Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:  
 
(13) 

Prinsipalt anføres at bestemmelsene i utlendingsloven §29 og §30 inneholder et krav til forholdsmessighet som forutsetter en vurdering av flere forhold enn de som er uttrykkelig nevnt i bestemmelsene. Dette er utslag av et generelt ulovfestet prinsipp i norsk forvaltningsrett. Vedtaket om utvisning har skapt en situasjon som representerer et uforholdsmessig inngrep overfor ham. 

(14) 

Ved vurderingen av spørsmålet om forholdsmessighet - som er en del av rettsanvendelsen - må domstolene bygge på situasjonen slik den er på domstidspunktet. En avgjørelse i As favør må dermed gå ut på at utvisningsvedtaket er ugyldig. 

(15) 

Subsidiært må de uforholdsmessige virkninger av utvisningsvedtaket som man nå kan konstatere, i alle fall føre til at det oppheves eller blir omgjort. I den forbindelse vises til utlendingsforskriften §126 første ledd om at Utlendingsdirektoratet skal vurdere om grunnlaget for utvisningsvedtaket fortsatt er til stede dersom utvisning ikke er iverksatt ett år etter at saken sist ble vurdert.  

(16)  Atter subsidiært gjøres gjeldende at det vil innebære en umenneskelig og/eller en nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3 å opprettholde utvisningsvedtaket. Det beror på en konkret helhetsvurdering om behandlingen av ham kan sies å være i strid med denne artikkelen. Sentrale momenter vil her være behandlingens art, varighet og virkninger. I dette tilfellet er det tale om en behandling som har pågått siden utvisningsvedtaket ble truffet i 1994, og som fortsatt kan vedvare i ubegrenset tid dersom den ikke blir stanset. I denne perioden har han ikke kunnet ta arbeid, han har mottatt sosialstønad som bare har dekket de helt nødvendige utgifter, han har vært avskåret fra å inngå ekteskap og i det hele tatt fra å realisere seg selv, og han har ved tre anledninger uten forvarsel blitt pågrepet og ført ut av landet, noe som har ført til en vedvarende frykt for nye pågripelser av tilsvarende karakter. Disse belastningene har over tid ført til stor utrygghet og til depresjoner som han ikke har fått behandling for.  
 
(17) 

Selv om det skulle bli lagt til grunn at han kunne ha gitt flere opplysninger for å få klarlagt sin identitet og hjemmehørighet, viser Menneskerettighetskommisjonens avgjørelse av 17. juli 1980 i sak Giama mot Belgia (sak 7612/76) at situasjoner med identitetsløse kan rammes av EMK artikkel 3 selv om vedkommende ikke er samarbeidsvillig. I tillegg kommer at konsekvensene av en uriktig dom i As disfavør tilsier at det må oppstilles strenge beviskrav ved vurderingen av spørsmålet om det ligger i hans egen hånd å gi opplysninger som vil lede til at han kan bli tatt imot i sitt hjemland. Disse kravene er ikke oppfylt. 

(18) 

En dom for at myndighetene nå er uberettiget til å iverksette utvisningsvedtaket vil ikke være tilstrekkelig til å ivareta hans interesser. Dersom det konstateres brudd på EMK artikkel 3, må også det føre til at utvisningsvedtaket kjennes ugyldig. 

(19) 

A har nedlagt slik påstand: 

         « Prinsipalt: Justisdepartementets vedtak av 28.10.1994 er ugyldig. 
         Subsidiært: Byrettens dom pkt. 1 stadfestes. 
         Atter subsidiært: Staten v/ Utlendingsnemnda plikter å omgjøre Justisdepartementets vedtak av 28.10.1994. 
 

       I alle tilfeller: Byrettens dom pkt. 2 stadfestes. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett,
       med tillegg av 12 % årlig rente fra oppfyllelsesfristen og til betaling skjer. » 

(20) 

Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:  

(21) 

Det er ikke omtvistet at utvisningsvedtaket var gyldig på det tidspunkt det ble fattet. De etterfølgende forhold som nå påberopes, kan ikke rokke ved gyldigheten. Slike forhold kan i høyden føre til en omgjøring av vedtaket. Myndighetene har vurdert slik omgjøring i alt fire ganger, uten at dette har ført til noen endring, og det er fortsatt ikke grunnlag for å vurdere dette spørsmålet på annen måte. Dersom A ved sitt søksmål skulle få endret sin rettslige situasjon, vil endringen bare kunne få betydning for en fremtidig iverksettelse - og ikke for gyldigheten - av utvisningsvedtaket. 

(22) 

Det har ikke vært - og vil heller ikke bli - aktuelt å etterlate A i et land som ikke vil ta imot ham. Han er følgelig ikke blitt en « kasteball » mellom ulike staters myndigheter, slik tilfellet har vært i enkelte saker som har vært behandlet av konvensjonsorganene i Strasbourg.  

(23) De belastninger som han gir uttrykk for å ha under sitt opphold i Norge, ligger klart under den terskel som i praksis er lagt ved vurdering av spørsmålet om krenkelser i forhold til EMK artikkel 3. I tillegg kommer den omstendighet at A til enhver tid kan unngå det han opplever som krenkelser ved å gi de opplysninger om sin egen bakgrunn som han er forpliktet til. Til tross for manglende medvirkning fra As side, er bevisene for at han er hjemmehørende i Ghana nå så sterke at man må regne med at en utvisning til denne staten vil bli gjennomført.  
 
(24) 

Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:  

 

       « 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 

 

       2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. »         

(25) 

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. For meg står det sentralt i saken at det med stor sikkerhet kan slås fast at A kommer fra Ghana, og videre at den usikkerhet som det har vært rundt hans bakgrunn, ene og alene skyldes hans manglende troverdighet og manglende vilje til å gi norske myndigheter de opplysninger som han er forpliktet til å gi, jf. utlendingsloven §37 og §44 og utlendingsforskriften §128. Jeg finner det derfor hensiktsmessig først å gå nærmere inn på denne siden av saken.  

(26)  I forbindelse med søknaden om politisk asyl i Norge ved ankomsten i 1987, ga A meget sparsomme opplysninger om oppvekst i Uganda, som etter det han da fortalte var avbrutt av ett års opphold i Canada. Han ga samtidig relativt detaljerte opplysninger om bakgrunnen for at han forlot Uganda, om flukt fra en geriljagruppe og om den lange reisen i samme år som til slutt førte ham til Norge. Disse opplysningene dannet grunnlaget for at han av humanitære grunner fikk oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.  
 
(27)  Dette var situasjonen for de norske myndigheter frem til han i 1993 ble satt under etterforskning, siktet for en alvorlig narkotikaforbrytelse. Undersøkelser gjennom Interpol på bakgrunn av fingeravtrykk ga da opplysninger om at han allerede i 1982 og senere i 1986 var fengslet i Belgia under en annen identitet.  
 
(28)  Utlendingsmyndighetene bygget fortsatt på at A hørte hjemme i Uganda, og dette ble lagt til grunn både da vedtaket om utvisning ble fattet i 1994, ved klagebehandlingen i Justisdepartementet samme år og ved behandlingen av en begjæring om omgjøring året etter.  
 
(29)  Under møtet med myndighetene i Uganda på flyplassen i Entebbe ved uttransporten dit i januar 1996 ga A opplysninger som avvek fra det han tidligere hadde forklart. Han ga blant annet uttrykk for at han bare kunne snakke engelsk, og ikke noe ugandisk stammespråk; dette til tross for at han ved ankomsten til Norge i 1987 anga stammespråket aswali som sitt morsmål. Det fremgår av politiets rapport fra reisen til Uganda at man der var ukjent med dette stammespråket. Ved denne anledning opplyste for øvrig A overfor myndighetene at hans far kom fra Barbados, mens han tidligere hadde fortalt at faren kom fra Trinidad. I Uganda slo man raskt fast at A ikke kom derfra, og at han ut fra sitt utseende måtte ha sin opprinnelse i Vest-Afrika. Under et avhør kort etter tilbakekomst til Norge fastholdt A at han var født i Uganda. Han oppga nå ytterligere ett fornavn på sin mor og et annet fornavn på sin far enn det han tidligere hadde gjort. Han husket ikke lenger adressen på det sted der han hadde vokst opp, og kunne i det hele tatt ikke lenger gi konkrete opplysninger fra sin oppvekst som ga noen som helst mulighet for nærmere undersøkelser fra myndighetenes side.  
 
(30)  I forbindelse med behandlingen av en klage over utvisningsvedtaket opplyste A - i brev fra Juss-Buss til sivilombudsmannen av 12. august 1996 - at han sammen med sin familie forlot Uganda som niåring og flyttet til Toronto i Canada. Det ble samtidig erkjent at han brukte et falsk pass da han kom til Nederland i 1982. Senere undersøkelser i Canada resulterte i en meddelelse fra canadiske myndigheter om at man ikke hadde funnet noe registrert, verken på A eller hans foreldre.  
 
(31) 

Utlendingsmyndighetene ble etter hvert oppmerksom på at A den 8. februar 1990 var domfelt av retten i Esbjerg i Danmark til en straff av fengsel i ni måneder for narkotikaforbrytelser. Det gjaldt forsøk på utførsel fra Danmark til Norge av et kvantum heroin og senere besittelse av 20-30 gram heroin. Forsøket skjedde i samarbeid med en person ved navn B. Det fremgår av dommen at det danske politi under etterforskningen avlyttet telefonsamtaler mellom A og B som ble tatt opp på lydbånd. En dansk oversettelse av deler av samtalene er referert i dommen. Det fremgår at samtalene ble ført på det ghanesiske stammespråket twi. Samtalene ble oversatt av en ghaneser som bodde i Esbjerg. Det fremgår videre av dommen at lydbåndene deretter ble sendt til politiet på Frederiksberg, fordi man også der hadde en ghanesisk tolk. Også denne tolken oversatte det som ble sagt på båndene.  

(32)  A ble uttransportert til Ghana den 29. august 1997. Under oppholdet ble han avhørt av ghanesiske myndigheter. Etter langvarige forhandlinger valgte de tjenestemenn som fulgte A, å reise tilbake til Norge sammen med ham før det forelå noen definitiv avgjørelse om innreise fra myndighetene i Ghana. Forut for transport nr. 2 til Ghana som fant sted 29. mars 1998, hadde norske myndigheter ved forhåndskontakt med sine kolleger i Ghana fått det inntrykk at man nå ville ta imot A. Dette viste seg likevel ikke å være tilfelle, og man returnerte kort tid etter ankomsten.  
 
(33)  Selv om A nå ved to anledninger er blitt avvist av ghanesiske myndigheter, kan det etter min mening ikke være tvilsomt at han stammer fra Ghana. Helt sentralt i denne vurderingen står opplysningene om at han snakket stammespråket twi med en medskyldig ghaneser i forbindelse med forberedelsene til de narkotikaforbrytelsene som han ble straffedømt for i Danmark i 1990, og som jeg tidligere har beskrevet. Det fremgår av den danske dommen at A erkjente at han selv var en av deltakerne i de samtaler som ble tatt opp på lydbånd og som senere er oversatt, men at han ga uttrykk for at oversettelsen var uriktig. Dette er heller ikke senere blitt bestridt. Og endelig har han heller ikke gitt noen forklaring på hvordan han kan ha vært i stand til å føre en samtale på dette stammespråket med en annen ghaneser, uten selv å ha sin bakgrunn i Ghana.  
 
(34)  Det avgjørende er om det språk som ble brukt under disse samtalene var twi, noe A benektet overfor de ghanesiske myndighetene. Jeg finner her grunn til å fremheve at det i den danske dommen blir opplyst at oversettelsen av telefonsamtalene ble foretatt av to forskjellige ghanesiske tolker, og at de arbeidet uavhengig av hverandre. Man må på denne bakgrunn kunne se bort fra at det kan foreligge noen form for misforståelse med hensyn til hvilket språk eller hvilken dialekt som tolkene oversatte.  
 
(35) 

Det fremgår av politiets rapport fra den første uttransporten til Ghana at spørsmålet om hvilket språk som ble benyttet under telefonsamtalene, ble tatt opp under forhandlingen med de ghanesiske myndighetene. Rapporten opplyser videre at man via Norge skaffet navn, adresser og telefonnummer til de to tolkene i Danmark. Med bistand fra en person i Ghana som tidligere hadde bodd i Danmark, ble det deretter tatt telefonisk kontakt med en av tolkene. Denne tolken husket saken meget godt og kunne bekrefte at samtalen mellom A og hans ghanesiske medskyldige, B, hadde foregått på « flytende TWI ».  

(36)  Jeg tilføyer at politiførstebetjent Karl Kristian Spydevold, som har vært sentral i forsøkene på å få gjennomført utvisningen av A, i bevisopptak for Høyesterett har forklart at han har vært i kontakt med Ghanas ambassadør i København. Under besøk i Oslo for innlevering av sine akkreditiver hadde ambassadøren en samtale med A. Det fremgår av politiførstebetjent Spydevolds rettslige forklaring at han er kjent med at ambassadøren senere har vært i kontakt med en av tolkene i den danske straffesaken, og at denne tolken ifølge ambassadøren bekreftet « at det ble talt twi på båndet ».  
 
(37)  Jeg har allerede nevnt at A utførte de narkotikaforbrytelser som ble begått i Danmark sammen med en annen person som kom fra Ghana. Det samme var tilfelle da han senere ble dømt for grov narkotikaforbrytelse i Norge. Det fremgår av politiets rapport om den første utreisen til Ghana i 1997 at da han uanmeldt ble pågrepet på sin bopel forut for avreisen, var han sammen med en navngitt ghaneser med tysk reisepass. Selv om opplysningene om As kontakt med disse personene i seg selv ikke er tilstrekkelige til å konkludere med at han kommer fra Ghana, bidrar de likevel til å støtte den sikre konklusjon som allerede på forhånd kan trekkes ut fra opplysningene i den danske straffedommen.  
 
(38)  Det kan etter dette slås fast at A i sin tid ble gitt oppholds- og arbeidstillatelse i Norge ut fra en falsk forklaring om flukt fra Uganda. Etter vedtaket om utvisning har han ikke vært villig til å bidra til å gi norske myndigheter korrekte opplysninger. Det er således betegnende at lagmannsretten i sin dom bemerker at han ved avhør i retten viste en total mangel på samarbeid, og at han overhodet ikke har ønsket å gi forklaring til bruk for Høyesterett.  
 
(39) 

Jeg går etter dette over til de rettslige spørsmål som saken reiser. Jeg finner det hensiktsmessig først å ta stilling til anførselen om at norske myndigheters behandling av A etter utvisningsvedtaket i 1994 innebærer en krenkelse av de rettigheter som han har etter EMK artikkel 3. I norsk oversettelse lyder artikkelen slik:  

 

       « Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. »  

(40)  Det er forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling som er aktuelt i vår sak.  
 
(41)  EMK har ingen uttrykkelige regler som gir en utlending rett til adgang og opphold i et fremmed land. Dette er spørsmål som i prinsippet avgjøres av den enkelte stat, se Møse: Menneskerettigheter, 2002, side 223. Jeg viser også til EMDs dom av 2. mai 1997 i saken D mot UK (sak 30240/96) ( EMD=REF00000622), hvor det i avsnitt 46 slås fast at den enkelte stat har stor frihet til å kontrollere innreise, opphold og utvisning av utlendinger.  
 
(42)  Like fullt vil utvisning kunne innebære et brudd på artikkel 3 « in certain exceptional cases », se Harris, O'Boyle og Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights, 1995, side 73 og avsnitt 47 i den nevnte dommen i saken D mot UK. Konvensjonsorganene har i atskillige tilfeller behandlet klager på grunnlag av situasjoner ved utvisning fra vedkommende land. Sakene gjelder belastninger knyttet til gjennomføringen av utvisningen eller til de forhold som ville møte klageren i det land han eller hun ble utvist til. Dette er ikke situasjonen i vår sak og er heller ikke anført. De gjennomføringer av utvisningen som er forsøkt, har alle skjedd under betryggende forhold og hvor As særlige behov for medisinering og kostkontroll forårsaket av hans sukkersyke har vært ivaretatt. Det er heller ingen fare for at disse behov ikke vil bli oppfylt etter en gjennomført utvisning til Ghana, hvor denne sykdommen er vel kjent og kan behandles.  
 
(43)  Når A mener å ha vært utsatt for en krenkelse av sine rettigheter etter artikkel 3, rettes søkelyset først og fremst mot de forhold han har levd under i Norge etter at vedtaket om utvisning ble fattet. En vesentlig virkning av utvisningen har for det første vært at han har vært avskåret fra å søke arbeid og dermed forsørge seg selv. De norske myndigheter har imidlertid tatt konsekvensen av dette ved å gi ham sosial hjelp - økonomisk støtte - til dekning av nødvendige utgifter til bolig, mat osv. Han har også fått nødvendig hjelp til medisiner og fra lege.  
 
(44)  A har videre påpekt at hans status som utvist ikke gir ham mulighet til å inngå ekteskap. Det foreligger få opplysninger om hans personlige forhold, og om dette i det hele tatt kan ha vært oppfattet som noen belastning. Jeg nøyer meg her med å bemerke at hans status i Norge vanskelig kan ha vært til hinder for at han - om han måtte ønske det - har kunnet leve sammen med andre, f.eks. i et samboerforhold. Jeg har derimot forståelse for at usikkerheten om forestående uvarslet transport ut av landet, og i det hele den uvisshet som hviler over hans fremtidige liv, må være en psykisk belastning for ham. Og det er selvfølgelig grunn til å fremheve at de belastninger som han opplever, har vært til stede over et meget langt tidsrom. Jeg kan imidlertid ikke se at de belastninger som A på denne måten opplever, samlet sett har en slik tyngde at de kan representere noe brudd på EMK artikkel 3. Jeg tilføyer at A fra de norske myndigheters side ikke er underlagt andre begrensninger enn det som må oppfattes som en naturlig følge av at han er utvist fra landet. Og jeg fremhever at han - i motsetning til enkelte tilfeller som konvensjonsorganene har behandlet - ikke har vært noen « kasteball » mellom norske og utenlandske myndigheter. Således har myndighetene som nevnt, ved alle tre utreiser, sørget for å bringe ham tilbake til Norge. Dette vil også være situasjonen i fremtiden dersom han ikke skulle bli tatt imot i det land han utvises til.  
 
(45)  Når jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvor grensen for konvensjonskrenkelse kan gå i et slikt tilfelle, skyldes det at det hele tiden har vært opp til A selv å få endret sin livssituasjon ved å gi nødvendige opplysninger. Dersom han gir verifiserbare opplysninger om sin opprinnelse, vil han med en høy grad av sannsynlighet kunne utvises til sitt hjemland. Hvis utvisning i en slik situasjon mot formodning likevel ikke skulle kunne gjennomføres, vil han måtte gis arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Det at det på denne måten er opp til ham selv å bringe den situasjon til opphør som påberopes å være i strid med EMK artikkel 3, må være helt sentralt ved vurderingen av om det foreligger noen krenkelse av bestemmelsen. Jeg finner støtte for dette i Reid: A Practitioner's Guide to the European Convention on Human Rights, 1998, side 273 med henvisninger til kommisjonsavgjørelse 11. september 1995 i sak Popescu og Cucu mot Frankrike (saker 28152/95 og 28153/95) ( EMD=REF00002629&DF). Jeg viser også til kommisjonsavgjørelse av 15. mai 1980 i sak Mc Feeley mot UK (sak 8317/78) avsnitt 54.  
 
(46) 

Det er således min oppfatning at A verken har vært behandlet eller nå blir behandlet i strid med EMK artikkel 3.  

(47)  A har også anført at utvisningsvedtaket, på bakgrunn av en vurdering ut fra utlendingsloven §29 og §30, jf. utlendingsforskriften §126, må kjennes ugyldig som følge av de forhold som etter hvert viste seg etter at vedtaket var truffet. Han hevder at situasjonen i dag innebærer at myndighetene ikke kan anses å ha hatt materiell kompetanse til å fatte vedtaket. Det fremstår som uforholdsmessig tyngende og må derfor anses ugyldig med virkning fra vedtakstidspunktet. Subsidiært har han anført at vedtaket, med hjemmel i de nevnte bestemmelsene, må oppheves med virkning fremover, fordi det i dag fremstår som sterkt urimelig. Han hevder ikke at vedtaket om utvisning var uforholdsmessig da det ble truffet.  
 
(48)  Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om i hvilken grad domstolene ved vurderingen av et utvisningsvedtak etter utlendingsloven §29 og §30 kan ta hensyn til forhold som er kommet til etter at vedtaket ble truffet. De etterfølgende forhold som A har påberopt for å underbygge sitt syn på utvisningsvedtaket, og som jeg har beskrevet i forbindelse med vurderingen etter EMK artikkel 3, kan etter min mening ikke i noe tilfelle føre til at vedtaket underkjennes som uforholdsmessig i relasjon til disse bestemmelsene. Også her er det helt sentralt at det er og har vært opp til A selv å bringe til opphør de forhold han påberoper seg som grunnlag for uforholdsmessighet. I hvilken grad en slik vurdering tilsvarer vurderingen etter EMK artikkel 3, gir saken heller ingen grunn til å ta stilling til.  
 
(49)  Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - må bli å stadfeste.  
 
(50)  Som jeg tidligere har nevnt, hadde A forut for søksmålet fått uttalelser fra sivilombudsmannen som naturlig kunne oppfattes som en støtte til hans syn. Jeg er ut fra dette kommet til at han hadde rimelig grunn til å bringe saken inn for retten, og at det er en omstendighet som for alle instanser bør frita ham fra ansvaret for å dekke statens saksomkostninger.  
 
(51) 

Jeg stemmer for denne dom: 

 

       1. Lagmannsrettens dom - domslutningens punkt 1 - stadfestes.        

 

       2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.        

(52)  Dommer Støle: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.  
 
(53)  Dommer Bruzelius: Likeså.  
 
(54) 

Dommer Gussgard: Likeså. 

(55) 

Justitiarius Schei: Likeså. 

(56)  Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne  
 

 

       dom:

   1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestes.
   2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.


Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen