Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2004-1090
Dokumentdato : 28.06.2004

Identitet - Straffeprosess. Varetektsfengsling. Utlendingsloven.

Saken gjaldt varetektsfengsling etter utlendingsloven §37 sjette ledd, jf §37c tredje ledd, jf straffeprosessloven §170a og §185. Etter å ha lest lagmannsrettens begrunnelse i sammenheng med og på bakgrunn av tingrettens kjennelse, fant kjæremålsutvalget at lagmannsretten hadde foretatt en nødvendig vurdering av om fengslingsalternativer ville være åpenbart utilstrekkelige, jf utlendingsloven §37 sjette ledd.
(1)         Kjæremålet gjelder varetektsfengsling etter utlendingsloven. 
 
(2)

Utenlandsk borger med oppgitt identitet A, født *.*. 1974, ble pågrepet av finsk politi i Finland 3. juni 2004. Utlendingsdirektoratet mottok 4. juni 2004 en anmodning fra finske myndigheter om tilbaketakelse i henhold til Dublin konvensjonen. Direktoratet aksepterte tilbaketakelse, og A ble tilbaketransportert til Norge 9. juni 2004. Ved ankomst i Norge ble han pågrepet av politiet. Han ble fremstilt for varetektsfengsling i Oslo tingrett 10. juni 2004 i medhold av utlendingsloven §37 sjette ledd, jf. §37c tredje ledd, jf. straffeprosessloven §170a og §185.

(3) Oslo tingrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning: 

       « A, født *.*.1974, løslates mot å ta opphold ved X asylmottak i Y, samt mot ukentlig meldeplikt for politiet på stedet. »

(4)

Tingretten fant at det forelå en viss fare for at den fremstilte ville unndra seg effektuering av vedtaket i utlendingssaken, men at det ikke var godtgjort at andre tiltak ville være åpenbart utilstrekkelige.

(5)

Politiet påkjærte kjennelsen på stedet. Tingretten gav kjæremålet oppsettende virkning. 

(6) Borgarting lagmannsrett avsa 14. juni 2004 kjennelse med slik slutning: 
 

       « A, f *.*.74 blir å holde i varetekt inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke ut over 8 juli 2004. » 

(7)

A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet bestrider han å ha oppgitt falsk identitet. Han har konsekvent fastholdt samme identitet siden han ankom riket 24. august 2001, og påtalemyndigheten har ikke kunnet dokumentere noen annen identitet. Nå har han oppholdt seg så lenge i landet at påtalemyndigheten langt tidligere burde ha brakt på det rene om han var kjent under andre identiteter, eksempelvis ved å foreta undersøkelser av fingeravtrykk.

(8) 

A har anført at bakgrunnen for turen til Finland var at han fulgte en venn som skulle hente sine svigerforeldre i Kirkenes. Korteste vei gikk gjennom Finland hvor de ble pågrepet under en rutinekontroll i Rovaniemi. Han bestrider at det foreligger fare for unndragelse av effektuering. Lagmannsrettens henvisning til at A « kun » dukker opp sporadisk i forbindelse med utbetaling av penger, er på bakgrunn av sakens dokumenter for tendensiøst og upresist til å kunne begrunne unndragelsesfare. Uansett bekrefter samme påstand at A stadig dukker opp igjen, og det kan da vanskelig begrunne unndragelsesfare. Bortsett fra turen til Finland har han hele tiden oppholdt seg på asylmottaket hvor han bor sammen med sin kone og barn. Dette kunne politiet enkelt fått bekreftet ved å samtale med personalet ved mottaket. 

(9)

Utviklingen av asylsaken har ført til at A har vært plaget med depresjoner og noe alkoholmisbruk. Ektefellene har derfor bodd adskilt i noen tid, men alltid på samme mottak, før de har flyttet sammen igjen. As eneste ønske er å vende tilbake til sin ektefelle på mottaket der han oppholdt seg frem til Finlandsturen. Han har bedt om å bli løslatt i samsvar med de vilkår som følger av tingrettens slutning.  

(10)

 Påtalemyndigheten har erklært seg enig i lagmannsrettens vurdering av at det foreligger falsk identitet, og at fengslingssurrogater ikke er anvendelige. Spørsmålet om fengslingssurrogater er « åpenbart utilstrekkelige » etter utlendingsloven §37, omfatter etter påtalemyndighetens syn mer enn en ren vurdering av unndragelsesfaren slik vilkåret er etter utlendingsloven §41. Det må også omfatte tilfeller der fengsling er nødvendig for å gjennomføre identitetsundersøkelsen på best mulig måte. Påtalemyndigheten har i denne forbindelse henvist til Ot.prp.nr.46 (1986-87), side 237 ff. Behovet for å benytte tvangsmidler i identifiseringsøyemed vil ofte først aktualiseres når utlendingen ikke frivillig forlater landet etter avslag på asylsøknaden, slik at det er nødvendig med en tvangsmessig uttransport av landet. A har gjennom sitt ulovlige opphold i to år klart tilkjennegitt at han ikke vil følge pålegget om å forlate riket. Det er særdeles tungvint å følge opp nye undersøkelser dersom han kun pålegges meldeplikt på mottaksplassen. Han har ingen oppfordring til å samarbeide med politiet, og står fritt til å reise ulovlig i Schengen området, noe han allerede har gjort. Som påpekt av retten sitter A selv med mulighet til å løse saken. På denne bakgrunn opprettholdes begjæringen. 

(11) 

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: 

(12) 

Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 første ledd nr. 2 og 3. 

(13) 

Kjæremålsutvalget er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. 

(14)

For at den fremstilte skal kunne varetektsfengsles, må det foreligge skjellig grunn til mistanke om at han oppgir falsk identitet, og pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted må anses « åpenbart utilstrekkelig », se utlendingsloven §37 sjette ledd. 

(15)

Både tingretten og lagmannsretten har funnet at det er skjellig grunn til å mistenke fremstilte for å oppgi falsk identitet. I motsetning til tingretten som ikke fant meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted « åpenbart utilstrekkelig », har lagmannsretten funnet at det « også foreligger fare for at fremstilte vil unndra seg effektuering [av vedtak i utlendingssaken] hvis han løslates ». Dette har lagmannsretten begrunnet på følgende måte: 

 

       « I tillegg til at han oppgir falsk identitet, har han unnlatt å returnere til hjemlandet i nærmere to år, idet utreisefristen løp ut den 16 august 2002. Han har tidligere forsvunnet fra asylmottaket. Politiet i X har opplyst at han kun dukker opp sporadisk i forbindelse med utbetaling av penger. Han ble pågrepet i Finland den 3 juni 2004 og ble uttransportert derfra til Norge den 9 juni 2004. Fremstilte har ikke bidratt med opplysninger som er egnet til å oppklare identiteten og har ikke selv skaffet seg reisedokumenter slik han plikter, jf utlendingsloven §37 første ledd og §41 annet ledd. »

(16)

Lagmannsretten har også funnet varetektsfengsling « nødvendig » og funnet at fengsling ikke vil være noe uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven §37c tredje ledd, jf. straffeprosessloven §170 a og §185. 

(17)

Selv om lagmannsretten ikke har knyttet behovet for varetekt til lovens vilkår - at meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted anses « åpenbart utilstrekkelig » - må lagmannsrettens kjennelse når begrunnelsen leses i sammenheng og på bakgrunn av tingrettens kjennelse, forstås slik at lagmannsretten har funnet dette vilkåret oppfylt. Utvalget viser her til den begrunnelse lagmannsretten har gitt for fengslingen, og uttalelsen om at den har funnet fengsling « nødvendig ».  

(18)

Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på noen uriktig lovtolking. Den begrunnelse lagmannsretten har gitt, må også anses tilstrekkelig, og utvalget kan ikke se at det hefter andre feil ved lagmannsrettens kjennelse. 

(19)

Kjæremålet må etter dette forkastes.

(20)   Kjennelsen er enstemmig. 

 

Slutning: 

Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen