Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : Rt-2006-717
Dokumentdato : 12.06.2006

Identitet - Fengsling. Utlendingsloven §41 sjette ledd.

Saken gjelder fengsling etter utlendingsloven §41 sjette ledd. Lagmannsretten har ikke tolket loven feil når den har kommet til at situasjonen etter at utlendingens identitet er brakt på det rene gjennom fengsling etter §37 sjette ledd, kan innebære et nytt grunnlag for fengsling etter §41 femte ledd, og dermed utløse en ny frist etter sjette ledd. (Sammendrag er utdrag fra avgjørelsen)

(1)   

Saken gjelder fengsling etter utlendingsloven §41 sjette ledd. 

(2) 

A, født *.*. 1978, ble den 21. mars 2006 fengslet i medhold av utlendingsloven §41 femte ledd. Den 4. april 2006 ble han fengslet for fire uker, denne gang etter utlendingsloven §37. Den 2. mai 2006 ble han på ny fengslet etter §41 femte ledd for to uker, senere forlenget med to uker frem til 30. mai. Ved Oslo tingretts kjennelse av 30. mai 2006 ble påtalemyndighetens begjæring om fengsling i ytterligere to uker forkastet. Påtalemyndigheten erklærte kjæremål, og ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 1. juni 2006 ble A fengslet i ytterligere to uker.

(3) 

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lovtolkingen. 

(4) 

Han har i korte trekk anført at lagmannsretten har tolket loven feil. Utlendingsloven §41 sjette ledd oppstiller en lengstetid for fengslingen. I utgangspunktet kan fengsling skje for to uker, og fengsling kan bare forlenges for perioder av to uker, men ikke mer enn to ganger. Fengsling etter utlendingsloven §37 i en inneklemt periode mellom fengslinger etter §41 får ikke den betydning at man påbegynner en ny runde med fengslinger etter utlendingsloven §41 sjette ledd. 

(5) 

Uansett synes det som om politiet ikke er i tvil om As identitet. I så tilfelle ville det vært naturlig å fremme begjæring om ny fengsling etter utlendingsloven §37. Identiteten har vært klar både før og etter fengslingen etter denne bestemmelsen, og situasjonen har ikke endret seg fra førstegangs fengsling og den fengsling dette kjæremål gjelder. 

(6)  A har nedlagt slik påstand:  
 

       «A, født *.*.78, løslates.»

(7) 

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes. 

(8) 

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 første ledd. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Etter utlendingsloven §41 femte ledd kan utlending pågripes og fengsles på visse vilkår når det er nødvendig for iverksetting av vedtak om at utlendingen må forlate riket. Sjette ledd lyder slik: 

 

       «Fengsling kan besluttes for høyst to uker. Fristen kan bare forlenges dersom utlendingen ikke frivillig forlater riket og det er overveiende sannsynlig at utlendingen ellers vil unndra seg gjennomføring av vedtak som nevnt i første ledd. I slike tilfeller kan fristen forlenges for høyst to uker, men ikke mer enn to ganger.»  

(9) 

Spørsmålet i saken er om denne bestemmelsen innebærer at en mellomliggende fengsling etter utlendingsloven §37 avbryter fristen på i alt seks uker, slik at en ny frist begynner å løpe. Lagmannsretten uttaler om dette:  

 

       «Formålet med varetektsfengsling etter utlendingsloven §41 femte ledd er å gi politiet mulighet til å effektuere et utvisningsvedtak som det er overveiende sannsynlig at utlendingen ellers vil unndra seg. Forutsetningen for fengsling etter denne bestemmelse er at utlendingens identitet er klarlagt. Hvor identiteten er ukjent, kan fengsling besluttes etter §37. Fristen etter §41 skal dermed benyttes til å fremskaffe nødvendige reisedokumenter, og ellers klargjøre utsendelsen. 

 

       I dette tilfelle ble politiets arbeid med å effektuere hjemsendelsen sabotert av A ved at han forklarte seg falsk for ambassaden i Stockholm. Angolas ambassade nektet dermed å utstede de nødvendige dokumentene, og politiet måtte begynne arbeidet med å gjennomføre utvisningsvedtaket på nytt, ved først å klargjøre As identitet, og deretter på nytt starte arbeidet med å fremskaffe reisedokumenter. Det er dermed tale om en ny situasjon, foranlediget av As egne handlinger, og ikke enbart en fortsettelse av det arbeid som ble påbegynt etter pågripelsen av A i Oslo 19. mars. 

 

       I forarbeidene til utlendingsloven - Ot.prp.nr.46 (1986-1987) drøfter departementet i motivene til §41 om en utlending som tidligere har vært fengslet etter §41, og så løslatt fordi fristen utløp, senere kan fengsles på ny etter samme bestemmelse. Departementet utaler her at «det må være helt på det rene at fengsling kan besluttes i forbindelse med effektuering, selv om dette har vært gjort før, med påfølende løslatelse. Behovet for å undersøke nye opplysninger, utsettelse som følge av begjæring om midlertidig forføyning for domstolene og flere andre forhold kan medføre at en utsendelse som opprinnelig var bestemt, blir utsatt og løslatelse må skje i mellomtiden.» Forutsetningen er at det er tale om et nytt grunnlag for fengsling, og ikke bare en forlengelse av «samme» fengsling. 

 

        Situasjonen i dette tilfellet er en noe annen. A har ikke vært løslatt. Han har imidlertid skapt en ny situasjon som tilsa at det første forsøket på å effektuere utvisningen av ham strandet. Etter langmannsrettens syn er det da tale om et nytt grunnlag når As identitet er tilstrekkelig sannsynliggjort i løpet av de to ukene han satt varetektsfengslet etter utlendingsloven §37.»

(10) 

Som lagmannsretten er inne på, er spørsmålet ikke direkte løst i lovens forarbeider. I Rt-1994-953 er det uttalt at når en utlending har vært holdt seks uker i varetekt og ved løslatelsen pålegges meldeplikt, kan ikke et nokså omgående brudd på denne anses som et nytt grunnlag for fengsling for opptil seks uker. Det forutsettes med andre ord at et nytt fengslingsgrunnlag kan være mulig, så lenge det ikke ses som en ren fortsettelse av det gamle. Utvalget bemerker her at fristen etter §37 sjette ledd og fristen etter §41 sjette ledd etter lovendringen ved lov nr. 22/1999, der fristen etter §37 ble forlenget fra to til tolv uker, skal beregnes uavhengig av hverandre. Det vises til Ot.prp.nr.83 (1991-1992) side 21, der følgende sies: 

 

       «Departementet har ikke registrert noe behov for å endre reglene om fengsling i lovens §41. Lengstetiden er her seks uker. I forarbeidene til loven er det forutsatt at reglene om fengsling i §§37 og 41 må ses i sammenheng, slik at den samlede fengslingstid etter de to paragrafene ikke skal overstige seks uker. På bakgrunn av den endring av §37 som nå foreslås, mener departementet at seks-ukers-regelen i §41 bør gjelde etter sin ordlyd og således komme i tillegg til en eventuell fengsling etter §37. Det tilføyes at de to bestemmelsene er gitt med tanke på to helt ulike forhold.» 

(11)  

Etter utvalgets syn taler understrekingen av at det dreier seg om to ulike forhold, for lagmannsrettens forståelse av bestemmelsene. Den har således ikke tolket loven feil når den har kommet til at situasjonen etter at utlendingens identitet er brakt på det rene gjennom fengsling etter §37 sjette ledd, kan innebære et nytt grunnlag for fengsling etter §41 femte ledd, og dermed utløse en ny frist etter sjette ledd. Den konkrete rettsanvendelsen kan utvalget ikke prøve. 

(12)  

Kjæremålet blir derfor å forkaste. 

(13) 

Kjennelsen er enstemmig. 

 

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen